Snakke er lett, men å utføre kan være mye verre. Når en endelig gjør, utfører, og det er virkelig koselig, da…

 

 

 

 

Vi skulle møtes snart igjen, sa vi sist.

Sist vi møttes.

Det var andre gangen.

Andre gangen jeg møtte denne hyggelige dama.

Eller aller første gangen jeg «møtte» henne var her inne på blogg.

 

Hun bodde der jeg hadde bodd i ni år, nå hadde jeg flytta fra Flatåsen i Trondheim før hun flytta dit – men morsom å følge henne der hun gikk tur på gamle stier.

Men så flytta også hun derifra og til nabofylket, og ikke bare nabofylket, men også nabokommunen.

 

– Vi må møtes, sa vi til hverandre.

 

Og her skjer det første gangen.

Her er andre gangen.

 

Nå gikk det noen måneder, faktisk et halvt år.

 

 

– Kanskje skal vi finne tid… sa jeg.

– Kom hjem til meg, sa Heidi.

 

 

Og jeg gledde meg.

Etter noen timers jobb satte jeg meg bilen. Første biten av veien er kjent, men så kom et kryss der jeg svingte av.

Det kom flere, mange-, kryss.

Jeg kjørte og svingte og spekulerte en stund om veien var den riktige eller om jeg var på riktig vei.

Plutselig ser jeg Magerøya med huset utpå, et kjent motiv på Heidi’s blogg.

 

Her ser du ett innlegg med motivet.

 

 

Og huset hennes, jeg skjønte med en gang hvilket det var.

Der sto det en smilende dame og vinka i døra.

Det var dekt opp til lunsj og den smakte.

 

Som de forrige gangene gikk praten, slik den gjør når en møter folk man ‘bånder‘ med.

 

 

Jeg ble vist i rundt i huset, de har pusset opp så og si alle rom i det store huset.

Ett rom sto igjen og skulle være slik, et rom med minner og tømmervegger. Nydelig rom i kontrast med de fine, «nye» rommene, malt i lyse, behagelige farger.

Jeg glemte å ta bilder, men legger ved link til ett av innlegga om oppussing.

Her er fra da gangen ble pussa opp.

 

Det var så artig å bli vist i rundt, jeg har alltid likt å se inni hus.

 

 

Heidi skriver mye om mannen sin, som en oppfatter som en trivelig fyr.

Han fikk jeg også hilse på og jeg må bare fortelle at det Heidi skriver stemmer.

De er et veldig trivelig par.

 

 

Men som alltid, ting tar slutt.

Jeg hadde vært der i over to timer, en kan ikke bosette seg om det er trivelig.

Ble vist i rundt i hagen til slutt og den var full av vår og fargerike blomster.

 

Her er et innlegg hun delte i går fra tulipanene som lyste opp.

 

 

Da jeg skulle sette meg inn i bilen kom hun med en firkanta ting.

 

– Denne skulle du få før jul, men nå er det så lenge siden at jeg tok av papiret, sa hun.

 

 

Det var en brikke med følgende tekst:

 

Den skal få plass på glassbordet mitt i stua. Brukes hver morgen når jeg drikker mitt sedvanlige glass med lime.

 

 

Det var rørende, og ja-, i mitt jag gjennom livet var det gode ord, for kanskje er det rundt neste sving… 

 

Tusen takk, Heidi. 

 

 

Og her er innlegget Heidi skrev om dagens møte, nå skal jeg ile inn og lese hva hun skrev.

 

 

 

♥