Jeg har en intensjon om å tenke positivt. Har tro, god tro, på at det går veien. At det går bra.

 

 

 

 

Dette innlegget begynte jeg med i går, men jeg klarte ikke å skrive det ferdig.

Tanken var å bruke humor.

I dag tar jeg det fram igjen og kjenner at humor var feil vinkling.

Jeg kan skrive det med ‘bomber og granater’, men tror stillheten er det som passer innlegget best, kanskje…

 

Noen ganger holder det hardt.

For det er popper opp utfordringer. Og jeg vil ikke ha dem. Jeg vil virkelig ikke ha en ende en.

Ok, noen må få lov til å smette gjennom, om ikke blir det vel kanskje bare kjedelig. Men da er det bare noen FÅ.

Jeg går på er kurs om dagen, der du skal ta fram din styrke som kvinne.

Det snakkes om tankens kraft.

At en må ha tillit, at det man er opptatt av er det man får. Er man bekymra er det bekymringer man får.

Og da må jeg stoppe og fokusere på problemer, jeg må være glad og glede meg.

 

Og jeg greier det.

 

Men nå har det vært en serie av slikt jeg ikke ønsker i livet mitt. Alt liksom mørkner sammen med høstmørket. Til og med fotoapparatet tar svarte bilder. Det er sant, tok det med i skogen i går for å ta bilder av høsten og det ble bare svart, bildene. Symbolikken var nesten for sterk.

 

Kanskje er det en test, jeg velger å tro det.

Jeg blir testa-.

 

Så jeg må bare si, uten ironi, at livet er topp.

Virkelig.

På formiddagen i går kom sola inn gjennom vindua som en bekreftelse på tankene. At det jeg tenkte var riktig, jeg har krefter og kraft. Jeg satt og så på en video i den siste modulen som var utsendt i kurset om Kvinners kraft.

 

Kanskje jeg ikke engang er sliten.

Og faktisk kjenner jeg på krafta i meg, for det er den som må opp og fram.

For jeg tror på at jeg har den.

 

Jeg kjente den da jeg satt i en samtale i går, en samtale om jobben min. Den var ikke direkte lett. Før på dagen hadde jeg funnet ut at førtidspensjonering ikke var en mulighet. Og økonomien er så nede som den ikke har vært siden jeg var ung og trodde på framtida. Jeg har hatt en kort date-periode som jeg hadde tro på som brått var over. Helsemessig verker ledd mye mer enn på lenge.

 

Slik er ståa akkurat nå.

I et hus som er omtrentlig like slitent som meg.

Og her slutter jeg, for så klart kunna jeg ha pressa mer ut av ‘tuben’.

Tenker at dette er en test, test på fokuset mitt, for alt dette som så klart både er tungt og trist, om en graver seg inn i disse tankebanene.

 

 

Da slår det meg, her og nå, at for å slå tilbake på alt dette som er negativt må jeg ha dobbelt av det positive.

 

 

La meg se…fem håpløsheter regnet jeg opp…Da må jeg skrive om ti gleder og her kommer de:

Jeg bor i et land uten krig,

jeg har en familie som er glad i meg og jeg i den,

jeg vet jeg kommer meg gjennom de tungene tinga jeg nevnte,

faktisk har jeg en ganske stor kjærlighetskraft overfor alt og alle (de fleste)

og så er jeg veldig glad i tankene mine og min indre reise…dette var fem store positive tanker.

 

Men jeg skal skrive ned fem til:

Jeg gleder meg stort over fargene, lyset og skyggen.

Jeg gleder meg også til det jeg kan få til.

Og så gleder jeg meg over det jeg kan.

Noe jeg må være svært glad for er min indre balanse.

Og så blir jeg glad for alle fine mennesker jeg kjenner og de jeg vil bli kjent med.

 

For er ganske så sikker på at det er det som er lærdommen min nå, hit jeg er kommet.

 

Egentlig startet jeg å skrive blogg fordi ting var så tunge og fordi jeg ikke visste hvorfor eller hva som gjorde dette. Derfor valgte jeg å gå ut med orda, skrive om alt for å få tilbakemeldinger på tanker jeg ikke visste hvor jeg skulle kanalisere.

 

Oppover åra har håpløshetene kommet trillende, de ble nesten min ‘krone’, alt dette som gikk feil; helse, biler, økonomi, kjærlighet…nå ja, kjærlighetene har jeg bare skissert mellom orda.

Nå er jeg ved et skille.

Himmel, jeg kjenner det. Jeg er kommet i mål med det som jeg startet bloggen for.

Ikke denne, ikke den før, men den før det.

Dette er egentlig STORT, min kjære leser.

Nå skal jeg ikke bli mer svulstig. Bare si at dette innlegget som jeg hadde problemer med å få ut, i virkeligheten er en fødsel…

For jeg kjenner på kraften, testen fungerte.

Jeg står i det.

Egentlig er jeg bare meg, med de gleder lengsler, sorger og håp jeg alltid har hatt.

Og det er nok.

Det er bare det at jeg har skjønt det nå.

Så da stilner ‘basunene, trompetene og harpeklangen’, de fader ut i en helt vanlig torsdag.

 

Og denne torsdagen ønsker jeg deg så fin, kjenn på det, egentlig er det en torsdag av ypperste kvalitet. 

 

 

♥