Greit med en grei og fortlaga rett. Nudler med «grønn kue».
Oppskrift:
1 prosjon eggnudeler
1/2 l vann
1 buljongterning
1/2 chili med frø
2 fedd hvitløk
En neve med grønnkål
Smør
Valnøtter eller gresskarfrø
Kok opp vannet sammen med buljongterningen. Ha i eggnudlene og kok etter tiden.
Bre godt med smør, kutt opp chilien, hvitløken og grønnkålen og stek noen minutter. Kan godt steke grønnkålen litt ekstra først, slik at den blir litt crispy.
Bruker du gresskarfrø kan den også stekes i panna.
Øs eggnudlene opp av vannet, greit om det er med litt buljong vann.
Slå over de stekte ingrediensene.
Knus lett valnøtter og strø over, om valget er valnøtt.
Og nyt.
Denne retten er ganske sterk, så en kan unngå føra i chilien.
Men slik som dette ble laget var det verken nødvendig å ta på verken salt eller pepper.
Så er jeg på hjul igjen. Og bremsene virker. Men bil koster.
Nå behøver jeg ikke være redd for å bli dirigert opp på broa på ferja, om jeg må parkere på opp- eller nedkjøringa.
Så når jeg om litt skal legge ut på den lange turen til ferjekaia kan jeg gjøre det i overbevisning om at jeg behøver ikke grue meg.
Og det er godt.
Skal på tur med mor, snart, for å stille inn apparatet som skal hjelpe henne med å delta mer i den verden vi godt hørende og passe hørende, tar for gitt. Håper bare hun holder ut ubehaget før hun blir hjulpet til å tåle det hun putter inn i ørene.
Gjennom forrige innlegg har jeg gått gjennom en del av senere tids historie. Og en ting slår meg med overbevisning, jeg har blitt mye flinkere med å ikke bekymre meg -.
Og hvem har mest glede av det…
For jeg tror jeg har begynt å lære leksa, at ting ordner seg.
Akkurat om dagen er jeg i en en helt merkelig flyt, det skjer ting som jeg velger ikke spekulere for mye over.
Og jeg er i det, i det som skjer, bare tar det inn og prøver å være så ærlig jeg kan i det.
‘Pisken’ er lagt bort, eller i alle fall blitt mye mindre og i mykere materiale.
For jeg vet ingen ting og jeg vet alt.
Og er det noe jeg vil, vil så inn i hampen, så er det å være den jeg er.
Være den jeg er som er på vei til å bli den jeg skal bli, for hver tid som går, hvert sekund, hvert minutt inn i evigheta.
Perfekt er jeg overhodet ikke. Egentlig er det et ikke-eksisterende ord. Hva menneskene rundt oss måtte mene, eller vi tror de mener, er urelevant. Og vi kjenner om det skjer noe i oss som tar inn, for denne lærdommen vi skal ta inn.
Men vi må nok greie å tenke i rett kanal, ikke som produktindustrien skal pense oss inn på. For å få oss til å være såpass misfornøyd at vi blir gode konsumenter. Få oss til å hige etter mer.
Når det vi skal hige er etter å lære mer, og kanskje kunne vi det vi lærer i dag, i går.
Slik som du ser landskapet rundt deg og tror du skjønner det, men etter hvert som solen går sin vei over himmelen ser du at formene forandres. Men det er de samme fjella, de samme skogene.
Men bilen har jeg nå, med bremser som virker.
Fikk vite at det var røstet helt opp under bilen. Uten at jeg forstår hva som er røstet opp. Det viktigste er at jeg har en bil som kan settes fra seg i en bakke.
Og akkurat det må jeg, og til alt overmål heter det her jeg bor for Bakk.
Her om dagen gikk jeg seks år tilbake i tid. Tenk det, så mange år siden jeg posta dette innlegget.
Grunnen at jeg gikk tilbake var at jeg hadde fått en kommentar på et gammelt innlegg, nå. Så jeg gikk inn for å lese innlegget som er HER.
Jeg greier ikke en gang skrive overskrifta jeg brukte den gang. For bare navnet gjør at magen min ‘snur’ seg. Men for å svare måtte jeg lese gjennom hva jeg hadde skrevet.
Må si at jeg greide ikke lese gjennom først, for motviljen min er fortsatt så stor.
Og dette er min historie, ikke verken rådgiving eller anbefaling.
Det er bare det jeg erfarte.
For etter jeg starta opp med medisinsk behandling forsvant aldri den psykiske motviljen. Det var med små pakker med papirserviett med desinfiserende i pakken med sprøytene, de måtte jeg slutte med å bruke tidlig. Husker jeg var med far til legevakta for han hadde slått seg og de vaska såret med desinfisering.
Jeg nesten brakk meg, den lukta klarte jeg ikke mer, den ga en slik sterk motvilje.
For fire år siden skrev jeg Nesten og litt , da var jeg i gang med en omlegging.
Fikk et større fokus på mat. I dette innlegget var det ketodietten som jeg var i gang med.
Den ble aldri praktisert helt fullt ut.
Det jeg har gått mer og mer bort fra er prosessert mat, i dag er det meste luka ut.
Lettprodukt er det lenge siden jeg har brukt, men var heller aldri en storforbruker.
Men tilbake til sprøyten, den unevnelige. Kroppen reagerte negativ med for høy leverprøver, håravfall, munnsår og ene øyet ble mindre og ofte rødt.
Jeg fikk etter hvert en biologisk sprøyte, etter en stund ble det skifta til en annen biologisk i tillegg til den aller første jeg fikk.
Det som var bra var at betennelsene gikk ned, jeg greidde igjen å løpe opp en trapp.
Men sliten, slitenhet har vært et stort problem og er det fortsatt.
Nå er det slik at flere av de diagnosene jeg etter hvert var så «heldig» å få også kan føre til fatigue. Uten at det var noe hjelp i det for meg. Og blodprøvene var alltid litt feil. Motviljen mot den første unevnelige sprøyten gikk ikke over, følte den fryktelig feil.
Så en gang fra da til nå, husker ikke når, men kanskje et par år siden, kanskje mer…når det skjedde er radert bort fra minnet. HER er et innlegg for et par år siden om den prosessen.
Jeg tror jeg slutta med den biologiske sprøyta på vårparten i fjor. I alle fall var legen jeg var hos enig at prøvene tilsa at jeg ikke hadde den forventa effekten av å ta sprøyter.
Jeg har ikke tatt noen medisin slik omtrentlig det siste ett og et halve året. Så om det er flaks, tilfeldigheter eller et kosthold nesten uten prosessert mat som er grunnen kan jeg ikke vite. For det er ingen direkte tydelige opphovninger ved ledd.
Det lugger nok, for kroppen er fortsatt sliten, viser feil verdier og leting etter hvordan jeg skal gjøre, fortsetter.
Vasking av tanker, tenke nye, prøve med å snu det meste på hodet…og fortsatt har jeg mye å prøve på.
Egentlig er det det min blogg handler om, hvordan leite etter å leve bedre og bedre.
Denne dagen gikk fort gitt… Nesten som jeg skal være helt frisk.
Kjenner jeg er litt øra her jeg sitte nå. Denne dagen ble det ikke mye hvile i.
For så vidt starta jeg dagen rolig.
Skulle ha svart på mange av trivelige kommentarer på bloggen, men prioriterte å skrive noen kommentarer til andre sin blogg i dag tidlig. Men jeg rekker aldri alle.
Før jeg måtte ut. Jeg skulle utover til museet, sjekke at alt sto greit til før onsdagen. Da skal ett av husene lånes ut, jeg skulle også egentlig dit på det møtet, da.
Men…
Det var flaks at han som skal låne det kom framom, slik at jeg fikk vist det han måtte vite. Fikk også tatt ut noen ting og endelig hadde jeg funnet en kode. Da dette var ferdig kom styreleder framom, så fikk en prat om at jeg er sykemeldt og ståa framover på jobb.
Etterpå gikk turen til mor, hun hadde hatt besøk i helga av barnebarn.
Vi drakk kaffe og snakka.
Men så måtte jeg videre, innom butikk, hente søstera mi som skulle levere bil på verksted og kjøre henne hjem. For etterpå og skynde meg hjem, da var det rollen min som grunneier som skulle i møte.
Rakk ikke middag, hadde ca. 15 minutter, så koke meg et egg og valgte bilen den korte veien dit møtet var. Såpass kort at jeg kunne ha gått, ,men var glad for at bilen sto å venta på meg da jeg kom ut i stappmørtnanj.
Så slik har dagen vært, kort oppsummert.
Det suser litt i hodet, det er godt…veldig godt og ha ramla ned i min berømte stol. Har ikke skrevet at jeg har vaska trekket, det var på tide. Så jeg sitter i en ren stol.
Jeg er på starten av uka og glad for at denne dagen straks skal pakkes ned.
Uka har et lite program. I morgen håper jeg at jeg skal våkne med rimelig med energi, for tenker å ta en oppjustering av huset…altså rydding, med kanskje bitte litt vasking. Så skal jeg også levere bilen min på verksted, jeg har skrevet tidligere om dårlige bremser, det er de som skal strammes. Jeg blir henta og har lovet bort en slags kveldsmat.
Så er jeg spent når bilen er ferdig, slik sett får jeg en eller to rolige dager.
På fredag må jeg ha den, da skal jeg til Kristiansund med mor for tilpassing av høreapparat.
Opplever at dette er hektisk nok.
Jeg har heller ikke rukket å gå gjennom andre modul i kurset jeg er i gang med, et kurs som handler om kvinnekraft. Et veldig spennende kurs. Jeg har ikke svart på oppgavene i modul en heller…
Tid, tid.
Men det har ikke vært bedre om en ingen ting hadde å gjøre. Så egentlig skal en være glad. Glad for at en har det så bra en har det, og at livet er ganske fargerikt.
Og det er drømmene også, for jeg vet at jeg drømmer i farger…
I min egen boble jeg bor. Den er ikke så stor. Men stor nok for meg.
Ord på en søndagskveld.
Jeg har hatt en koselig helg.
En veldig koselig en.
Og litt snodig.
Det snodige får jeg skrive om siden.
Men den har vært lys, til tross for regn.
Lyset hadde en egen glans.
Det var akkurat som alt lå rett vei.
Der tanker ikke fantes, bare at livet bød fram slik en ønsker.
For livet – livet er en fantastisk innretning.
Så lørdagen forsvant inn i natta, slik dager bruker å gjøre. Og søndagen kom trippende på tå.
Jeg gjorde en liten innsats som soldat, kriga mot rusk med et våpen jeg ikke liker, støvsugeren.
For jeg fikk en telefon.
Nei, det gjorde jeg ikke.
Jeg fikk en melding.
I den sto det; e d greit vi kjæm innom?
Og så klart var det greit.
Det var ene tanteungen min med kjæresten sin.
De er så søte, så fine og så gode.
Slike en blir ordentlig glad i.
De har kjøpt seg hus og viste meg bilder.
Jeg hadde ønsket meg mer energi, for da hadde jeg vil ha laget middag. Men det fikk bli kaffe og en stikkelsbærpai.
Hun fortalte at hun hadde tenkt så mye på meg i det siste, syntes det var så lenge siden vi hadde møttes.
Så sa hun noe som var ordentlig koselig, at jeg var det første mennesket som hun følte så henne som et menneske. Søstera har sagt det samme. Har også hørt dette sagt fra flere, og det er skikkelig, skikkelig koselig.
Jeg husker da jeg fikk barn gledde jeg meg enormt til de kunne snakke, fortelle hva de tenkte.
Husker jeg som barn tenkte at voksne kunne være litt dumme, at de ikke forsto barn var mennesker.
For de er det.
Man blir plutselig ikke et menneske. En er seg sjøl fra start.
Men blir glad over at de jeg møtte da de var barn hadde denne opplevelsen, for jeg syntes de var spennende som barn også.
Hvem de var som den de var.
Hvordan de hadde det inni seg.
Fasaden er ikke det viktigste.
Så du skjønner jeg har hatt en hyggelig dag.
Etterpå reiste de tilbake til byen.
Dagen i dag og har befunnet seg i dette lyset, dette merkelige lyset.
Litt slik fri for bekymringer.
For det er liksom ingen ting å bekymre seg for.
Problemer kan oppstå.
Det vet jeg litt om.
Jeg vet også ganske mye om å bekymre seg.
Men det er liksom bekymringene er blitt visket ut. Der de var er det en ullen substans.
Liver er nå, det kommer deg i møte.
Og alt du får er gaver, om det er positivt eller negativt – for det legger seg fint i rekken av «mitt liv» og det jeg får lov til å lære, erfare og nyttiggjøre meg.
