Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Så er jeg på hjul igjen. Og bremsene virker. Men bil koster.

Nå behøver jeg ikke være redd for å bli dirigert opp på broa på ferja, om jeg må parkere på opp- eller nedkjøringa.

Så når jeg om litt skal legge ut på den lange turen til ferjekaia kan jeg gjøre det i overbevisning om at jeg behøver ikke grue meg.

Og det er godt.

Skal på tur med mor, snart, for å stille inn apparatet som skal hjelpe henne med å delta mer i den verden vi godt hørende og passe hørende, tar for gitt. Håper bare hun holder ut ubehaget før hun blir hjulpet til å tåle det hun putter inn i ørene.

Gjennom forrige innlegg har jeg gått gjennom en del av senere tids historie. Og en ting slår meg med overbevisning, jeg har blitt mye flinkere med å ikke bekymre meg -.

Og hvem har mest glede av det…

For jeg tror jeg har begynt å lære leksa, at ting ordner seg.

Akkurat om dagen er jeg i en en helt merkelig flyt, det skjer ting som jeg velger ikke spekulere for mye over.

Og jeg er i det, i det som skjer, bare tar det inn og prøver å være så ærlig jeg kan i det.

‘Pisken’ er lagt bort, eller i alle fall blitt mye mindre og i mykere materiale.

For jeg vet ingen ting og jeg vet alt.

Og er det noe jeg vil, vil så inn i hampen, så er det å være den jeg er.

Være den jeg er som er på vei til å bli den jeg skal bli, for hver tid som går, hvert sekund, hvert minutt inn i evigheta.

Perfekt er jeg overhodet ikke. Egentlig er det et ikke-eksisterende ord. Hva menneskene rundt oss måtte mene, eller vi tror de mener, er urelevant. Og vi kjenner om det skjer noe i oss som tar inn, for denne lærdommen vi skal ta inn.

Men vi må nok greie å tenke i rett kanal, ikke som produktindustrien skal pense oss inn på. For å få oss til å være såpass misfornøyd at vi blir gode konsumenter. Få oss til å hige etter mer.

Når det vi skal hige er etter å lære mer, og kanskje kunne vi det vi lærer i dag, i går.

Slik som du ser landskapet rundt deg og tror du skjønner det, men etter hvert som solen går sin vei over himmelen ser du at formene forandres. Men det er de samme fjella, de samme skogene.

Men bilen har jeg nå, med bremser som virker.

Fikk vite at det var røstet helt opp under bilen. Uten at jeg forstår hva som er røstet opp. Det viktigste er at jeg har en bil som kan settes fra seg i en bakke.

Og akkurat det må jeg, og til alt overmål heter det her jeg bor for Bakk.

Så tusen takk, nå er dette fiksa.

♥