Noen ganger blir en mer overrasket enn en takler. Sjøl om jeg på en måte fikk forvarsel.

 

 

 

 

 

Dagen sto opp til det lavbudsjettet jeg befinner meg i om dagen, på nesten alle områder.

Koker opp vannet og kryster en halv lime i vannet, setter meg ned mens jeg retter gårsdagen blogginnlegg. Fryktelig mange feil som har krøpet fram i løpet av natta.

 

 

Etter en tid får jeg rydda litt rundt meg, vaska både kopper og klær. Været er ubestemmelig, men mest fint. Henger ute en vask.

Jeg sjekker mailer, teams og skjønner jeg må foreta meg noe. Ja, jeg er sykemeldt, men…

Et bilde har for lav oppløsning og noen plakater til et foredrag må henges opp.

Jobbe uten å jobbe.

Foreslår at jeg kan ta en ferge om noen kan møte meg på kaia, nesten kurervirksomhet dette.

Men saken blir i alle fall løst, i morgen den dag. Da kommer både bildet til artikkelen og plakater til foredraget på riktig plass. Det er bra.

 

 

Snakker med flere av familiegjengen. Mellomste kommer utover i helga og yngste var sulten.

Har lovet mor å komme og hun blir glad. Staven hennes er kommet bort, men hun finner den til slutt sjøl. Vi spiser og snakker. 

Mor syns jeg skulle vært lengre da jeg reiser meg, da hadde jeg vært der i flere timer.

Utenfor er det mørke teppet dratt over himmelen med en halv måne på.

Jeg klemmer henne og sier vi møtes i alle fall på torsdag.

 

Setter meg så i bilen, triller ned bakkene med Ketil Bjørnstads 80-tallet ut av høytaleren.

Lite trafikk, stjerner på himmelen og langt der framme ser jeg et dyr løpe over veien, bare dette ene.

 

 

Skal jeg stoppe, tenker jeg, da jeg nærmer meg postkassene.

Enten kom det post i går eller så i dag.

Jeg stopper.

Kjenner en myk konvolutt nede i postkassen.

 

Neeeiii, tenker jeg…

Det kan ikke være jeg som var omtalt her.

Jeg kommeterte ikke da, nå vil jeg gjøre det.

Er nok en reaksjon på dette intetsigende innlegget.

 

Egentlig er jeg fryktelig dårlig til ta imot…

Føler meg forlegen.

 

Jeg legger konvolutten på bilsetet og kjører de siste meterne opp til huset.

 

Så åpner jeg…

Og JAAA, Bunny, jeg tror-.

Jeg tror på at steiner har en vibrasjon og kan gi energi.

Ametyst gir energi, står det…og mye annet jeg gjerne tar imot.

Samtidig blir jeg fryktelig flau, enn å bære og syte så mye over for lite energi at en medblogger gjør dette, vil hjelpe meg. Egentlig har jeg lyst til å gråte, for det er så fin en handling, det ligger veldig mye omtanke og nestekjærlighet i slikt.

 

TUSEN TAKK, Bunny.

 

Takk for din medfølelse og jeg skal prøve alt jeg kan å få dette til å påvirke meg.

Få energien til å vokse     <

 

Jeg skal finne et kjede å henge hjertet av ametyst i og bære på meg.

Hver dag.

Og natt.

 

Og jeg skal prøve å arbeide bort flauheten og ta imot gaven med et rent hjerte.

 

 

Jeg ringte ene datteren for å fortelle, og hun ble så glad og mente at jeg bare måtte glede meg over en så fin handling.

Og jeg gjør det.

Det er faktisk en trening i det å ta imot også.

 

Og jeg setter veldig pris på gaven, tankene dine og ordene.

Igjen, TUSEN TAKK, Bunny. 

 

 

♥♥♥