Novelle

 

 

Hun strakk seg på tærne. Det lå en koffert oppå skapet. Den skulle ned.

 

 

 

Det stakk i magen av strekket, så hun måtte sette seg på senga.

Det blomstrete sengetøyet med den grå bunnen kjentes uvirkelig.

Hun skulle vel ha skiftet.

Nei, akkurat det skulle hun ikke.

Hun så ut av vinduet, den kjente utsikten.

Denne utsikten hadde hun sett i så mange år.

 

Hun strøk over sengetøyet, det var i flanell.

Slitt flanell, en stund siden settet ble kjøpt.

Så hun reiste seg forsiktig opp, strekket hadde gitt seg.

Hun hentet en liten gardintrapp.

 

Kofferten ble vippet ned.

Deres koffert.

Det var hennes ting som skulle ned i den.

 

Følelsen var nummen da hun begynte å legge i klær.

Det var egentlig ingen hast.

Helga var lang. Hun hadde hele helga til rådighet.

Det plinga i mobilen.

Eldste datter hadde hatt eksamen, det hadde gått bra, det var godt.

 

For tyve år siden ble hun født, søt som sukker.

Ikke trykket sammen, det hadde vært keisersnitt.

Og tida etter, hun og Håkon, så lykkelige.

For så vidt hadde åra vært snille, samlivet hadde vært bra.

De samarbeidet godt.

 

Fra hennes side hadde det ikke vært den stor kjærligheta, men det hadde vokst seg til en god og varm kjærlighet etter som åra gikk.

Han var uten svik.

 

Trodde hun-.

 

 

Den korte meldingen hadde lyst mot henne fra mobilen hans, som et støt, fulgt av en intens smerte.

 

“Jeg gleder meg til å kjenne varmen din igjen. M”.

 

Det sto et hjerte bak.

 

 

– Du må ha en god helg, hadde Håkon sagt da han gikk ut døra.

 

Sekken var pakket, han skulle på fjellet med gutta.

Eller gutta, de hadde vel blitt voksne menn.

Godt voksne menn.

De hadde brukt å ta den turen på fjellet vår og høst.

Noen ganger hadde konene også prøvd det samme, gjort noe sammen.

Men kjemien var ikke like godt mellom alle, det var ‘gutta’ som kjente hverandre.

De hadde kjent hverandre fra de var barn, nesten alle hadde det.

 

Hun la buksene ned i kofferten.

Ville ikke være her når han kom tilbake.

Og hun skjønte ikke, for hun hadde snakka med Turid, mennene skulle på tur.

Var det damer med?

Visste de andre mennene at Håkon hadde et forhold.

Hun var såra, sint og uforstående til det hun hadde fått forståelse av.

Valgte ikke å kommentere meldinga med ett ord, hun hadde vært helt nummen, hadde ikke ord.

Samtidig hadde hodet holdt på å sprenges av alle spørsmåla.

 

 

Endelig var kofferten pakka, hun fikk lokket igjen.

I speilet så hun en voksen dame, ikke stygg, helt grei figur.

 

Hvem var hun?

 

 

 

Søsteren tok imot henne.

Hun virka rasjonell, men også vennlig.

Men hun virka ikke overraska, bare denne vennligheten og roen.

Mannen hennes hørte med i samme kameratgjeng. Han var også med på fjelltur.

 

– Vet du om det var med damer, spurte hun søsteren.

 

Hun svarte benektende.

Det var ikke sikkert hun visste hun heller.

 

To tanker sloss om plassen, skulle hun bare la han gå eller skulle hun kjempe for han.

Utmanøvrere den andre.

 

 

 

På søndagskvelden, før gjengen var venta ned til byen, fikk hun og søsteren en prat.

Hun fikk fortalt hvordan hun opplevde dette, sjokket og sorga.

Tankene om å gå eller kjempe.

 

Hun hadde sett for seg alderdommen deres sammen.

Livet de skulle ha sammen etter barna var flytta ut.

Så klart hadde lidenskapen forsvunnet, men hun savna ikke sexen slik enormt.

Mye hadde vært bra i ekteskapet, men sex var vel ikke det som fungerte best, måtte hun innrømme.

Det var likevel så mange andre ting som hadde veiet opp.

 

 

Søsteren så på henne.

Virka som hun tok seg på tak, litt ubestemmelig på hva hun skulle si.

Til slutt kommer orden, litt stotrete.

 

– Håkon er en veldig… fin fyr, et veldig fint menneske, sa hun. Jeg har kjent han fra jeg møtte Olav, altså før dere ble sammen, da var jeg ofte sammen med guttegjengen. Vi hadde det morsomt, vi festa, vi dro på turer. Etter hvert som de fikk seg… kjærester ble de også en del av gjengen. Ja, du sjøl kom også etter hvert inn. Men Håkon var litt… annerledes, guttene godtok den annerledesheten. Det var ikke noe problem.

 

– Hvordan var han annerledes, ja jeg vet han var følsom, ærlig og hadde mer finfølelse enn mange menn, men hva mener du?

 

 

Hun ser på søsteren sin med vidåpne øyner.

 

 

– Den kampen du spekulerer på å ta er du nok dømt til å tape, sa søsteren med alvorlig stemme.

 

 

Så sier hun at hun har ventet dette en stund, egentlig.

At dette kom til å skje.

Men det hadde på et merkelig vis fungerte slik det ble, slik det var.

 

 

– Martin flytta vel hit før du kom inn i gjengen… Håkon og Martin fant tonen umiddelbart, men de andre gutta likte også Martin. Han passa inn. En liten stund etter kom du inn i bildet.

 

 

Ja, hun husket det. Husker hun også ble veldig glad i Martin, kameratskapet mellom Håkon og Martin.

 

 

– Vi var nok lenge usikker.

 

 

– Usikker på hva, spurde hun søsteren.

 

– Jo, hva det egentlig var mellom deg og Håkon. Vi forsto etter hvert dere hadde funnet fram til hverandre og at dere hadde det bra.

 

 

De hadde det, de hadde hatt det.

 

 

– Men etter hvert, etter dere hadde vært gift i noen år, lot det seg ikke skjules.

 

 

Hun så på søsteren med vilt oppsperra øyne, hva var det søsteren visste, hadde hun en hemmelighet som hun ikke hadde delt med henne. En hemmelighet som angikk henne…

 

 

– Etter hvert innleda Martin og Håkon et forhold til hverandre, høst og vår, en helg, var de fortapt i hverandre. Gutta tok til slutt en prat med dem, fortalte Olav, om hvordan de kunne-, hvordan Håkon kunne gjøre dette mot deg. Det hadde vært en lang og omfattende prat. Men det hadde endt med at dette gjaldt bare de to helgene i året og de hadde lovet å holde tett.

 

 

 

Etter samtalen med søsteren var hun helt tappa. En ny virkelighet hadde dukka opp. Håkon hadde bedt om at de ikke måtte fortelle, han ville ha familien sin hadde han sagt, bo sammen med barna, han var glad i henne og ikke minst barna.

Men de to helgene i året kunne han ikke miste.

De to helgene med Martin.

Ellers i året hadde de ikke kontakt på denne måten.

Måtte han velge var var valget klart.

 

 

 

Etter helga reiste hun tilbake, hun hadde en samtale hun måtte ta.

Hun kjente hun fortsatt var glad i Håkon, men nå var det på tide han fikk friheta til å ta valget. Barna var flytta ut og hun ville nok greie å beholde vennskapet. 

Hun visste hun ingenting hadde å kjempe med.

Tiden sammen var over.

Det rare var at hun aksepterte, at det var slik.

 

 

Det var tirsdag og hun låste seg inn i leiligheta.

Håkon så opp på henne da hun kom inn, hun så på han og han på henne og begge forsto.

 

 

 

♥