To eller null

Alt og ingenting når bare en var riktig. Å bli hørt, sett og begjært var så viktig. Hun befant seg i alt og ingenting.

 

 

Hun kikket ut i natta. Gardinene var trukket for, men der de møttes var en liten glipe. Der så hun to stjerner lyse matt. Det var like før dagen ble født, før lyset begynte å stige for at den nye dag skulle få plass.

Hun snudde ryggen utålmodig mot vinduet. Begrov nesen i dyna. Nå måtte hun sove. Det kunne ennå bli et par timers søvn før hun skulle opp.

Det var tankene, alle tankene, hun kunne ikke legge de vekk. Hvordan skulle hun greie å stoppe denne tankestrømmen. To eller null, sa tankene. To eller null.

 

Mobilen dirra.

Hun kava hendene bort til nattbordet og fikk slått den av.

Litt overrasket bikka hun bena ut av sengen, hun var faktisk ikke trøtt. Det var ikke mange timene hun hadde sovet, men likevel var hun ikke trøtt. Hun følte seg gira.

Mobilen ble med ut på badet, hun satte av flymodusen. Det var kommen noen nye mail så hun, de fikk bare vente, sikkert bare reklame og spam. Deretter gikk hun inn på appen til pulsklokka, den viste fem timer søvn. Hun ville sjekke værappen før messanger. Regn i hele dag.

På messanger var det to meldinger.

Hun trykte.

Den ene var fra Sondre og  den andre fra Ibraham. Også fra han -.

– Godmorgen lerkefuglen, skrev Sondre.

Hun følte seg ikke som noen lerkefugl. Sondre las alt for mye Ibsen. Så åpnet hun meldingen fra Ibraham, der sto det;

Jeg føler kroppen din – så var det lagt inn tre hjerter og to tunger.

Hun kjente kvalmen sammen med opphisselsen jage gjennom seg.

Hun kunne ikke dvele lengre i tankene, dagen kom henne i møte som et hurtigtog, og det var bare å komme seg på.

 

Senere, på bussen hjem, slapp hun tankene til.

Spørsmålene.

Samvittigheten.

Hun kjente en svak kvalme igjen. Hva hadde hun gjort?!

 

Det starta da Sondre ville gå på Villanden i stedet for en konsert med Onkel P.

Det hadde kanskje starta før. Om hun skulle være helt ærlig. Sondre som snakket opprømt over ressursene på jorda, eller mangel av ressurser eller misbruk av dem.

Samtalene var interessant nok, i starten, men hun hadde hørt akkurat de samme orda så mange ganger at hun nesten kunne de utenat. Han valgte mange ganger å lese i stedet for å bli med til hennes leilighet. Kvelder med diskusjon og rødvin, der de skulle dele seng, sov ofte Sondre nesten før hodet nådde puten.

Hvor var lidenskapen?

I starten hadde det vært rimelig greit, de hadde hørt på hverandre, de hadde hatt sex. Hun hadde trodd på det de var i gang med, at dette var et godt forhold. At det ville vare. Nå var den tørka inn til ekstase over mumifiserte bøker. For han.

Det var frustrerende.

De gikk i en loop av kjedsommelighet uten lidenskap og egentlig, uten romantikk.

 

En ettermiddag da hun var på tur til bassenget, møtte hun Ibraham.

Ibraham!

Han stoppet opp og de ble stående å se på hverandre, så brøt de ut i latter. Uten at det var noen grunn.

Hun hadde ikke hørt fra han på tre år, før det kom en melding med ønske om godt nyttår. Etter det smertefulle bruddet.

Eller brudd-. Hun kunne ikke kalle det brudd, kanskje -.

De hadde hatt noen intense uker, der hun ble helt oppslukt av denne gutten. Hun hadde møtt han etter en periode på Tinder. Han var pen, med et smil som tok pusten fra henne. Han hadde norsk mor og marokkansk far. Han var mer enn pen, han var vakker. En gud. Men hun hadde hatt en følelse av at hun ikke var alene om oppmerksomheten hans. Han var ofte på mobilen når de var sammen.

De elsket en gang. Så ble han syk. Hun ble for usikker, for hun trodde han holdt en gjeng andre damer i ånde. Hun følte den tanken var riktig. Så hun gjorde det slutt før det egentlig hadde begynt.

Hun hadde hatt det fryktelig vondt, men hun brukte smerten til å løpe. Hun løp som en gal, og det hjalp. I flere uker løp hun over en mil om dagen. Da hadde hun løpt fra intensiteten og forelskelsen.

 

De snakket noen få ganger etter dette, på messanger. Og så fikk han seg dame.

Like etter nyttår i år fikk hun hilsen fra han. Så kom en melding for en måned siden. Han hadde opprettet ny profil på facebook og hun fikk vennforespørsel. Etter at hun hadde sa ja, begynte han å sende søte gif-meldinger til henne. Slik som god morgen og sov godt.

 

 For et par uker siden begynte de å melde, hun fikk vite det var slutt med dama. Sjøl om det sto på den gamle profilen hans at de fortsatt var sammen. Det hadde hun sjekket!

Så møttes de på gaten den dagen hun var på tur i bassenget. Han brøt en rose av en av greinene som hang over stakittgjerdet de sto ved.

 

 

– Hvordan er det med deg, spurte han med sin litt nasale røst.

Hun fortalte om frustrasjonene, og at hun var usikker på forholdet.

– Men jeg er også glad i han, sa hun.

Ibraham nikket forståelsefullt.

– Vi hadde det fint, han skiftet tema

– Jeg var megaforelska i deg, hun måtte bare si det, for å se reaksjonene hans.

– Det skjønte jeg ikke, svarte han. Men det var for dumt at jeg ble syk, tror det hadde gått annerledes om jeg ikke ble det.

Han pekte mot et hus like bak der de sto.

– Der bor jeg, bli med inn.

 

Hun ble med. Han strøk henne ned over de bare armene da de var kommet innenfor. Så kikket han henne rett inn i øynene og sa;

– Jeg har så lyst på deg.

Orda hans føltes som et slag i mellomgolvet, hun følte hun fikk problemer med pusten. Før hun rakk å besinne seg var de fanget av hverandre. Armer som klamret seg fast. Og så kjente hun hånde hans der nede, nede i trusen.

Hun hadde ikke makt til å løsrive seg. Sondre eksisterte ikke.

 

Hvordan de havnet i sengen, hvordan klærne forsvant, visste hun ikke. Hun var borte fra tid og rom. Hun var som en sulten, hun var som en tørst, hun var grådig og tok alt hun fikk.

Etterpå sovnet hun som en mann, hun sovnet og var både mett og følte seg hel.

I flere timer følte hun det.

 

Neste dag spurte Sondre hvorfor hun ble så lenge i bassenget, han hadde prøvd å ringe henne. Hun mumlet noe om en venninne, mens hjertet dunket og varmen steig i kinna. Hun var sønderrevet. 

 

Dette var en og en halv uke siden. Hun hadde ikke hørt mer fra Ibraham før nå i dag. Og hun visste han ikke var noen å satse på. Men kunne hun fortsette forholdet til Sondre nå…..

Her sto hun med to gutter. Snart hadde hun ingen.

Ingen å elske. Hun følte seg så forvirret.

Drømmen om en framtid med Sondre kunne nok ikke fortsette. Hun kunne ikke leve med Ibsen og klimaproblemer. Han var minimalt interessert i hva hun var opptatt av. Han ville prøve å få henne til å være med på det han holdt på med.

Men hun måtte kanskje gi han en sjanse.

Snakke med han. Si dette at hun visste ikke om hun ville mer, fordi han bare var opptatt av sitt.

Mer kunne hun ikke si. Det andre fikk hun bære på sine skuldre.

Hun kunne prøve.

Ibraham var  drøm, en lideskapelig. Med han ville det aldri kunne bli et trygt forhold. Hun ville være for usikker.

Hun følte det slik, her hun satt med to gutter, at framtida var uten disse guttene. Og hun grudde seg til det som kom. Som hun tenkte ville komme.

To eller null.

Men hun kunne løpe.

Regnestykket gikk ikke opp. Hun måtte nok starte med et nytt stykke etter hun hadde løpt fra alt. 

 

10 kommentarer

Siste innlegg