Ei moderne julefortelling

 

Året var straks omme. Ho hadde den siste dagen på butikken før jul. 

 

 

Tredje juledag skulle ho attende.

Det var vesle julaften og ho måtte arbeide så lenge butikken var åpen. Ho traska mistrøstig gjennom snøslapset.

Det skulle verta godt å koma heim til ho mor. Ho fekk skyss med ein nabo i morgon. Så ho rakk så vidt heim før jula ringte inn.  Det gjekk ikkje buss framom mora sitt vesle hus.

Eit heilt år hadde gått. Ho hadde trappa rundt mellom butikkhyllene, for å setja varer på plass og hjelpe kundar.

Da ho starta der, fann ho ut at ho ville sjå  kundane. Sjå mennesket som var innom på leiting etter mat, snus, kondom og øl.

Det var mange folk, mange studentar, mange lag av alle slags folk innom. Alle skulle ha noko.

Inn i mellom kom ho over dei som ikkje tenkte betala for alt. 

Ho kom i prat med dei alle når ho sat i kassa.

I fruktdisken fekk ho fram eit smil hos den middelaldrande dama som ikkje var fornøgd med bananane. Kjendisen som ikkje svara på spørsmålet, forretningsmannen som oversåg henne. Målaren som ville måla henne. Kunden som starta å kjøpe flax-lodd til henne. Den gamle dama ho starta å besøkje, som bodde i paralellgata. Den unge guten som rødmande ba henne med ut.

 

 

 

 

Alle desse folka.

Dei spurte etter henne når ho ikkje var der. For ho ville ha innhald. Sjølv om det var ein matbutikk. Ho ville dei skulle verta sett. Kvar kunde ville ho gje ei oppleving av at dei var spesielle. 

Sjå på verda frå perspektivet frå eit butikkgolv. Ein studie i mennesker.

Golvet  var hardt å stampe rundt på, ryggen protesterte iherdig mang ein gong. Men etter ho fekk verdas beste sko frå faren, hjalp det. Det var eit par dyre joggesko med støtdemping, dei gjekk ho holete på det harde betonggulvet. Men dei gjorde nytta.

Verre var det med hennar framtid. Kva skulle ho gjera med livet sitt. Etter vidaregåande starta ho å studera, men fokuset og helsa hadde ikkje vore på plass. Resultatet var studielån utan resultat.

Heile økonomien var eit sørgeleg kapittel. Ho fekk det ikkje alltid til å gå rundt, så ho hadde teke seg opp kreditt. Den prøva ho å betala ned.

Mora og ho hadde vorte einig om å hoppe over julegåver i år. For mora hadde heller ikkje god økonomi. Men ho også gjorde så godt ho kunne.

Pengar, pengar, pengar.

Det var det einaste folk brydde seg om.

Kva med kjenslene, det å bry seg om kvarandre. Ho såg ho gledde mennesker med å sjå dei. Det gjorde også henne glad, når ho fekk kontakt med mennesket og ikkje fasaden.

Ho var framme og dei automatiske dørene gjekk opp.

«Hei», sa ho i kassa smilande.

Det var eit godt miljø blandt dei som jobba der.

Ho smatt inn på bakrommet og fekk på seg butikkuniforma. Ho tok etter dei gode joggeskoa.

Kva i all verda?

Ho kika under skohylla, ingen sko der heller. Tankane rasa rund, ho hadde ikkje teke dei med seg heim. Dei sto ikkje der.

Skoa ho hadde fått. Som ho hadde vore frykteleg glad i.

Til slutt kom ho seg ut, på dei stive uteskoa. Korleis skulle ho koma seg gjennom denne dage utan at ryggen slo klikk.

Ho møtte sjefen på tur ut. Han var ferdig og skulle heim til familien sin på julefeiring. Så ho fortalte at joggeskoa henner var borte.

Ei rask undersøking viste at det var vaktmesteren som hadde hatt ein ryddesjau. Der hadde hennar sko møtt enden.

«Du må da ikkje berre kasta utan å spørje» sa sjefen.

«Dei var da så slitt» sa han som hadde rydda.

Ho kjente på sorga da ho noko seinare sat i kassa, støl og stiv i ryggen etter nokre timar på hardt golv. Det var ikkje berre å kjøpa seg nye sko, og dette var skoa ho hadde fått frå faren.

«Det blir 542,90», sa ho til dei tre jentene på hennar eigen alder med oppblåste lepper, farga hår og svarte, lange augevippar.

Dei kika tomt på henne.  Da ho sa god jul smila dei så vidt, før dei forsvann ut i dei dyre klede sine og ein stor pose med snop. Det siste ho høyrd var diskusjonen om kor store inplantat dei skulle ta neste gong.

Ho prøva strekka både ryggen og føtene. 

Enno var det to og ein halv time att før ho kunne ta vegen attende til hybelen sin og få sparka av seg dei stive og tunge vinterskoa.

 

10 kommentarer
    1. Sliten som jeg er, så kunne jeg virkelig kjenne hvordan dette var for henne. En fin historie om medmenneskelighet <3
      Synd vaktmesteren ikke kom på å spørre først. Akkurat sånn har jeg det også, sko som er så slitte at man nesten kan se tærne, men de er likevel så utrolig gode å ha på seg, jeg har ikke hjerte til å kaste dem, og jeg bruker dem, i allslags vær 😀
      En riktig God Jul til deg og dine <3 Klem <3

    2. Ja, du skriver godt. Hadde håpet på “Happy Ending” her…men livet er jo ikke alltid slik! Det er mer tungvint å besøke blogger nå. Håper det ender med at du “kommer over” og at det blir enklere å følge igjen etter hvert! Fortsatt GOD JUL! 😀

    3. Eva: Takk for hyggelig svar. Håper julen har vært fin for deg og dine så langt. Her har det vært fryktelig travel, mange mennesker og mye mat. Fortsatt godt jul. Klem <3

    4. karidansen: Takk, nei den historien her hadde ikke «happy ending».
      Ja, blogging har blitt mer uoversiktlig. Vet ikke hvordan det går med min blogg, søkte til slutt om å bli overført – en annen sak om en blir det. Tenker at det som skjer det skjer.
      Fortsatt god jul til deg også <3.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg