Dette har jeg aldri gjort før, så da var det kanskje på tide…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lørdagskvelden lå rolig foran meg, kjente at filmen som gikk på kveldens kino bare fikk være. En film jeg hadde tenkt jeg ville se. Den har fått mye rosende omtale, mange høye terningskast og 20 minutters stående applaus i Cannes. Filmen Affeksjonsverdi av Joachim Trier.

På messanger kommer det inn en melding. Om ståa. Broren til mor. Det var fra den ene dattera som bor på Vestlandet. Hun vil være i det tomme barndomshjemmet før hun reiser tilbake til sykehuset.

Jeg tenker meg om litt, før jeg sender meldinga. For det å blande en film inn i en tid med turbulens mellom sorg og håp er nødvendigvis ikke så riktig. Men så kan det være godt med pause fra slikt en står i også.

Og hun ville.

Vi møtte opp tidlig, fikk ikke bestilt over nettet, så regna med det ville bli mange ville se filmen. Det var det ikke.

Vi var bare en håndfull individ. Filmen var bra. Veldig stille. Veldig psykologisk. Den traff meg ikke helt, men kan sikkert ha blitt tålt og sett en gang til. For det var en særdeles effektiv klipping med overganger som laga et driv.

Ungdommen som solgte billetter hadde tydeligvis ikke hørt om filmen, han sa det etterpå at han syntes filmen var bra.

Vi to som plutselig sto ute i regnet etter den var ferdig, fant ut at ingen av oss hadde spist middag. Så da gikk turen til et spisested, vi bestilte spaghetti begge. Hun fortalte om den siste uka, om berg og dalbanene.

Samtalen gikk over til det å vokse opp slik vi gjorde. Så tett og alt fellesskapet. Juleselskaper, leken med papirdukker, leken ute i naturen. Jeg fortalte om at da jeg kom til Oslo fortalte jeg aldri fra min oppvekst, for jeg syntes den var så vanlig og så kjedelig.

I dag ser jeg den var eksotisk. Det at seks søsken tar over bedrifta som faren hadde starta, vokse opp i en egen grend der vi barna var alle søskenbarn. Vi var så klart i forskjellige aldrer, den eldste var førdt i 1947 og den yngste i 1977. Fem var eldre enn meg og ti yngre. En lekte så klart ikke med alle på grunn av aldersforskjell. Men vi hadde en fin barndom på mange måter, veldig trygg. Min mor fikk fødselsdepresjon som gikk over mange år og som prega meg og mine søsken. Dette gjorden en sårbar og vi er i tillegg en gjeng med mye følelsomhet, vi er ikke de som går ut for å gjøre ting vanskelig. Vi er lært opp i å ta hensyn, men ikke nødvendigvis å fremme oss sjøl. Det ble en litt større versjon av Bakkebygrenda.

Vi satt og snakka til det stengte. Begge måtte vi innom butikken til slutt. Så det ble en helkveld på sentrum. Det hadde nok ingen av oss sett for oss.

Så tok vi farvel mens regnet hølja ned.

I dag er det lettere, men det regner inn i mellom. Må komme meg ut også, det har vært en lang periode med ruskevær.

Og pusene – de har behov for å hvile i dag.

Nydelig søndag til deg.

♥