På vann, sier Utifriluft og sender avgårde et nydelig bilde av vannliljer.
Hun oppfordrer oss sjøl om hun trille rundt med sin bobil. Jeg går inn i arkivet og finner et bilde fra akkurat året siden. Jeg var rimelig mye mer aktiv og i farta i rundt i fjor.
Blått bilde.
Enda har jeg ikke bada.
Nå ser jeg at gråværet fortsetter. Det var akkurat som det slo seg på den første feriedagen min. Men det tross alt sommer. Og året før kom jeg meg ikke i vann før det lei ut i august.
Så da er dette mitt svar på utfordringa, om ikke helt på, så bar vannet meg litt etter bildet ble tatt. Og da var jeg på (eller i), men jeg roter så med preposisjoner at nå benytter jeg meg av mitt eget rot. Ellers flyter tanget PÅ!
Og nå vil jeg se om jeg finner en sang som er blå.
Slik vanligvis har jeg veldig lett for å få ideer. Fantasien er sterk, i dag svikta den egentlig.
Det er Frodith, hun sender ut ordet «sterk» i året lange utfordring…
…og jeg ser for meg vekter.
Noe som viser styrke.
Tror ikke jeg har et bilde som kan illustrere noe slikt.
Ta bilder av vektene mine som jeg ikke vet hvor er og som jeg gjerne skulle ha funnet. For jeg har bruk for dem-.
Så jeg gjør noe jeg ikke har gjort en enda gang i denne oppfordringsserien, går inn for å se hva andre har skrevet… jeg med min STERKE fantasi. Her ble det blankt.
– Du er sterk, ord jeg har hørt veldig mange ganger, faktisk.
Egentlig blir jeg irritert av slike uttalelser. Alle er som de er, og alle prøver sitt beste. Og så har en liksom ikke noe valg når livet skjer. Jeg har en viss evne til å tenke, det kan hjelpe. Men det er ikke min fortjeneste. For jeg er skrudd sammen som jeg er.
– En må bruke forstanden den som har den, var en setning jeg ble oppdratt til.
En setning som er både vill og har noe sannhet, ikke minst veldig fangende, ha, ha…
Jeg, meg, MEG…
Sjølopptattheta har fått lov til å vokse seg sterk i dag.
Jeg er så gammel at jeg lærte at ved skriving skulle en aldri sette seg sjøl først, man nevnte alltid andre først.
Også når en snakka…
I dag er den nesten alle som setter det personlige pronomet først…
– Jeg og de andre…
Mat skriver Pensjonistgunna om, da hun valgte den sterkeste retten på menyen og ikke turistversjonen, på Sri Lanka.
Jeg var en gang veldig sterkt forelska, sterkeste jeg har opplevd.
Han var Polsk. En forelskelse som både førte til at jeg mistet mine egne konturer, jeg kunne forlate han med den blåe blues melankoli.
Forelskelsen som ble liggende igjen da jeg flytta bort og inn i mitt voksne liv.
En gang ble flere bedt på middag til studenthybelen på Sogn der min venn bodde. Han som skulle lage maten var Indisk. Jeg var spent på maten og spiste, til slutt rann både snør og tårer.
Det ble nesten for sterkt.
En gang hadde jeg en så sterk en opplevelse at jeg tenkte at nå, NHÅ…kunne jeg bare dø.
For det var så sterkt.
Jeg var på Korfu, kom kjørende i en mørk, gammel bil med skinnseter og mørkt treverk. Ut av høytalerne snirkla det seg klassisk musikk. Det var veldig fin temperatur og duftene var så gode.
Så skulle vi kjører nedover noen svinger, der nede lå en hvit strand og utover blinka Middelhavet…
Det var da jeg tenkte det, at jeg bare kunne dø, for mer perfekt kunne det ikke bli.
For jeg føler sterkt.
Men det var tidlig jeg oppdaga at det var ingen vits å slåss med småsøsken, for den fysiske styrken i mine spede lemmer var ingen konkurransefordel.
De har ikke blitt så veldig sterke etter de ikke er så spede lengre, heller.
Til slutt vil jeg si at noe som er virkelig sterkt er livet, sjølve livet…intet mindre.
Opp gjennom åra har det vær fleire frisyrer på mitt hode. Fra langt til kort hår.
Det er Dixirose som har oppfordret oss til å sette inn bilder ut fra forskjellige ord.
Av 10 oppgaver er dette 7. oppfordringa jeg løser.
Oppgavene skal være ferdig løst til i morgen.
Så nå har jeg det litt travelt.
Denne gangen er ordet;
Frisyre
Dette bildet er tatt da mellomste søster gifta seg.
Det er midt i mote og design perioden min.
Jeg hadde sydd meg en kjole av silke og var der for å representere-.
Nå henger kjolen i skapet hjemme hos mor, den er ikke til å få på i dag.
Det var et bittelite bryllup.
De tenkte først å gifte seg i hemmelighet, men jeg husker jeg protesterte på at søsteren min skulle gifte seg slik. Jeg hjalp henne med å tegne brudekjolen.
Så et lite utvalg av gjester var bedt.
De skulle ha barn og ville ha ting på stell.
Søsteren min var litt i sjokk over at det voks liv i magen.
Vi var ingen av oss så opptatt av barn og etablering den gangen.
Selskapet foregikk på et hotell i Prinsenkrysset i Trondheim.
Husker noen av gjestene syntes jeg var vel tilbakelent med å nå toget ned til Oslo igjen. Tror jeg bestilte taxie slik ca. 10 minutter før det gikk.
Jeg brukte noen kjente frisører i Oslo. De var slik type motefrisører på åtti-tallet, salongen lå på Bislet. Etter jeg flytta til Trondheim noen år etter dette, fant jeg ikke noen som kunne arve tilliten min.
Forelskelse, kjærlighet og å leve. Så mye glede og sorg som kan finnes i det. Sjøl om år går.
Når begynner et langt liv?
Jeg har levd og jeg lever.
Som ung syns jeg forelskelse var morsomt. Spennende og en kilde til glede og sorg.
Jeg husker den kvelden jeg satt og vrei meg på en benk, det var helt umulig å få orda over leppene.
Jeg var så forelska at jeg ikke visste hvor jeg starta og hvor jeg slutta.
Det var fullmåne og han trodde jeg hadde blitt månesyk.
Eller han som ringte på døra sent på kvelden og jeg hadde besøk av en annen en.
Eller han det ble slutt med fordi jeg tok meg en røyk, det var derfor jeg tok røyken.
Han som jeg var så forelska i at jeg overså han.
Hva med han jeg ikke kunne kysse fordi jeg var sammen med en annen en.
Jeg som bare ville ha det artig, som aldri tenkte jeg skulle gifte meg, stifte familie og slikt.
Plutselig hadde jeg passert tre tiår og tenkte at kanskje skulle jeg likevel.
Han kom og vi levde sammen i mange år.
Så mange at vi måtte til rådgiving.
– Av og til er folk for forskjellig gjenga, sa rådgiveren og gikk ut i den varme sommerdagen.
Så sto jeg der med nyvunnen frihet og kunne kysse nye, nye frosker.
Den første var på en parkeringsplass, jeg vil kysse sa jeg, fordi jeg måtte prøve det ut. Da det skar seg falt jeg mange etasjer, fikk vondt i magen og fikk kjenne på det igjen.
Men jeg var fri.
En hadde rød bil og rødt fjes, vi hadde blitt kjent på et nettsted og var mobilforelska.
Jeg hang opp klær ute på snorer, snakka i telefonen med øreplugger og var helt salig.
Det gikk over da vi møttes.
Så møtte jeg han som var lang nok og som virka perfekt. Etter og ha feira to nyttårsaftener og vært sammen både mellom, før og etter, huska jeg ikke at jeg hadde feira to nyttårsaftener da det var slutt.
Da begynte jeg å le, stakk det ikke dypere.
Vi gjorde det forresten aldri slutt. Det fade ut, bare.
Så fikk jeg en kort affære som førte til år med kontakt, uten mer aksjon.
Men å kjøre gjennom Geiranger i mai med fruktblomstring i sol og være forelska, det unner jeg alle å prøve.
Det var helt amaising, burde være et turisttilbud.
Vi begge fant oss nye.
Jeg trodde på den nye, men så ble det rarere og rarere.
– Vi var redd for deg mamma, sa gjengen min.
Jeg ble også redd og det var en lettelse da kapitelet kunne lukkes uten større problemer.
Og jeg var kurert og ødelagt, jeg turde ikke mer.
Koronaen kom og jeg hadde nok med mitt.
Tenkte at det fikk bli slik.
Likevel, plutselig hadde jeg en date.
Og på et vis funka det.
En stund.
Men jeg visste ikke, men fikk prøve.
Artig med besøk og kanskje ville det vokse, vokse det som ikke var på plass.
Men det var noen falske toner.
– Vi må si i fra om vi ikke vil, sa jeg, mens det forsatte.
– Bare en i gangen sa han, men det viste seg ikke stemme helt.
Så da var det bare en ting å gjør, sette punktum.
Alle disse menn.
Huske den gamle sjømannen, spenninga med at han var så mye eldre – men han var en for god kunde på polet etter min smak.
Han som jeg var så betatt av og som sa han likte gutter.
Eller han som var redd for at jeg skulle forelske meg i han, som måtte fortelle meg det jeg visst, jeg likte han bare som mennesket han var.
Og homsevennen som var en av mine bestevenner, var med meg til hjemstedet mitt og naboer trodde denne vakre, forfina, feminine gutten var min kjæreste.
Jeg lo godt av det. Men latteren forstumma da han slukka lyset for alltid en del år senere.
En gang hadde jeg lyst til å kysse en jente, jeg gjorde det ikke og har ikke hatt lyst siden.
Jeg likte å kysse.
Det er vel det at jeg fortsatt liker det.
Og så er det et ord jeg har blitt glad i, det er ordet tidsvitne.
Det å ha et tidsvitne. Derfor ønsker jeg fortsatt etter jeg kom meg over den opplevelsen som skremte meg så.
Som ung hadde jeg nok med forelskelse.
En gang traff jeg den flotte fyren, høy, muskuløs.
Jeg hadde mista nøklene mine. Han var friidrettsutøver og var kjent på Bislet, så vi klatra over gjerdet og overnatta på en tjukkasmatte.
Men han som jeg var så forelska i, som trodde jeg var blitt månesyk fordi jeg ikke fikk ordene over leppene om at jeg var så forelska i han at vi ikke kunne møtes…
Det gikk slik, vi møttes ikke på en stund.
Så skulle jeg flytte fra byen og sammen med han jeg ble gift med.
Da ba han meg ut på kino, en film jeg hadde gledet meg til å se om livet til Charlie Parker.
Den gikk på Coloseum, vi satt ved siden av hverandre inne på filmen. Og jeg begynte å brenne, konsentrasjonen om filmen forsvann, mitt liv ble det vesentlige -.
Hva er det jeg holder på med, tenkte jeg, når jeg føler så sterkt bare ved å sitte ved siden av han.
Da vi sto på Majorstua etterpå hadde det begynt å snø. Stor snøfiller dala ned på oss.
Han tok på meg hetta og børst snø av meg. Han ville vite hvorfor jeg skulle flytta, han hadde hørt det, var jeg gravid spekulerte han på…
Om vi skulle gå på en kaffe og snakke, jeg skjønte han nok ville mer, han skisserte det.
Men jeg hadde bestemt meg midtveis i filmen, at jeg hadde lovet å komme til Trondheim.
Det var nok tre fine mennesker som skulle inn i livet litt lengre framme, men det visste jeg ikke da.
Jeg takka nei til kaffebesøk og tok trikken ned Bogstaveien, mens magen min var helt i kaos så jeg måtte bøye meg dobbelt.
Tror jeg skal se den filmen om Charlie Parker, har aldri sett den etterpå.
Ikke har jeg vært så forelska som den gangen siden heller.
Og kanskje skal en være glad for å ha følt så sterkt en gang.
Nå er i alle fall et liv bedre aleine om en ikke finner frosken som er en prins og som gjør livet bedre sammen.
Frosker gjør det ikke, da er det bedre å prate med seg sjøl-.
Av og til skjer det… Kanskje oftere enn en er klar over. For vi blir alltid påvirka av det i rundt oss.
“Me self, I sang” Joan Armatrading en gang.
Jeg, som alle andre kom inn i den verden alene.
Og jeg tror jeg begynte å kikke på denne verden fra jeg var lita og gjorde meg fort opp meninger om den.
Grunnen til dette innlegget er et innlegg Lindatetlimo.blogg posta. Om oss hun møtte på bloggtreffet i Trondheim sist helg, et veldig fint og artig innlegg fra et veldig fint og spennende menneske.
Ei ung dame som hadde en spesiell glød, jeg ble hengende ved øynene hennes, for de strålte.
Vil vel kalle henne både vakker og søt.
Hun hadde satt seg ned med å skrive et innlegg om oppfatningen hun hadde om oss hun møtte.
Alle omtaler veldig fine og respektfulle.
Jeg ble hengende ved at hun skrev jeg hadde et blikk som kunne være strengt.
Rart dette hvordan en oppfatter seg sjøl innenfra og det folk oppfatter utenfra.
Som ung var jeg veldig opptatt av utseendet, liksom litt «se på meg som pen og ikke slik jeg er».
Senere har jeg sett at at det finnes ikke stygge unge mennesker og sjøl var jeg helt normal i så måte.
Men det som skiller er utstrålinga, hvor vidt folk greier å være seg sjøl, tryggheta og det folk gir i møtet med andre.
Og jeg har sett jeg kan ha et skarpt/strengt blikk.
Her er fra fødselsdagen til mellomste søstera mi i samtale med ene tanteungen.
Jeg var veldig fokusert, men jeg ser faktisk sint ut.
Vanligvis kommer jeg godt ut med det med folk, men lillesøstra mi ønsker å oppdra meg til et bedre menneske.
Det er irriterende, men velger å ikke svare på det og føler meg flink.
– Men det vises på ansiktet ditt hva du mener, sier barna.
Og de har nok rett i det.
Dette ansiktet mitt burde nok gått i komediens fotefar, egentlig.
Det er ikke ofte jeg ser nogenlunde normal ut.
Jeg gjør ett eller annet rart.
Hele tida.
En kan bli litt lei av seg sjøl.
Tro det eller ei, skulle tro jeg mener det motsatte når jeg dedikerer et helt innlegg på mine egne ansiktsuttrykk.
Men når en har bilder av seg sjøl slik…eller slik, så oppdager en at den oppfatninga ikke er riktig.
Linda skriver også at jeg virka jordnært og det ytterste laget kan nok virke slik.
For jeg leker normal.
Men inni meg er jeg et kaos og hele verdener av flyvende tanker.
Og tankene, ja… de er jeg utrolig glade i.
Når jeg føler verden er ‘urettferdig’ og ‘ingen’ forstår meg, tenker jeg at jeg skal rømme og finne meg et kloster eller noe lignende, et veldig avstedsliggende sted og gå inn i stillheta, aldri snakke med noen mer.
For barnslig har jeg absolutt hang til å være.
Men sannsynlig er jeg ganske lik alle andre med tankene mine.
Vi alle har en verden utom og innom oss sjøl.
Før trodde jeg var ekstrovert, men siden skjønner jeg at jeg kan være nokså introvert.
Liker å studere andre.
Og da blir nok blikket mitt noe skarpt, har jeg skjønt.
Men folk, folk er jeg veldig glad i.
Og jeg satte veldig pris på å møte de jeg møtte sist helg, veldig fine folk – med en ytre og en indre side.
Det er dette som er så spennende.
Hvem vi er i de forskjellige laga.
Og igjen, takk til nydelige Linda som fikk meg til å drodle over mitt eget ansikt og uttrykk.
Det er lørdag og snøen ligger bastant over alt. Ikke så kaldt, bare masse snø…
Fargeglade Frodith danser bortover iskalde snøstjerner i Norges hovedstad og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.
Bilde lånt fra Frodiths blogg
Ikke i Oslo dag, men rundt om.
Danse, tenker jeg og kjenner at akkurat det byr på problemer på flate stuegolvet.
Men jeg hører noen rope, et fargerikt kor. For det var det som slo meg, eller som hjernen min sklei inn i, et fargerikt eldorado…
– Hva tror du, sier den ene farga til den andre.
De blir begge stille og tenksomme. Så kommer den tredje til.
– Har dere hørt om Dansiella, sier han og gjør en sving over pc’n.
De andre to ser opp og plutselig skjønner de tegninga…
Og opp kommer de, både de som er blå, gule og røde.
– Kom, roper de, til resten av den fargerike gjengen.
– Vi vil danse, synger de unisont.
Og så blir Daniella til, strek for strek danser hun ut over pc’n hjulpet av den fargerike gjengen og et gjemt bilde, snart vil alt falle til ro for andre tider -.
