Forelskelse, kjærlighet og å leve. Så mye glede og sorg som kan finnes i det. Sjøl om år går.
Når begynner et langt liv?
Jeg har levd og jeg lever.
Som ung syns jeg forelskelse var morsomt. Spennende og en kilde til glede og sorg.
Jeg husker den kvelden jeg satt og vrei meg på en benk, det var helt umulig å få orda over leppene.
Jeg var så forelska at jeg ikke visste hvor jeg starta og hvor jeg slutta.
Det var fullmåne og han trodde jeg hadde blitt månesyk.
Eller han som ringte på døra sent på kvelden og jeg hadde besøk av en annen en.
Eller han det ble slutt med fordi jeg tok meg en røyk, det var derfor jeg tok røyken.
Han som jeg var så forelska i at jeg overså han.
Hva med han jeg ikke kunne kysse fordi jeg var sammen med en annen en.
Jeg som bare ville ha det artig, som aldri tenkte jeg skulle gifte meg, stifte familie og slikt.
Plutselig hadde jeg passert tre tiår og tenkte at kanskje skulle jeg likevel.
Han kom og vi levde sammen i mange år.
Så mange at vi måtte til rådgiving.
– Av og til er folk for forskjellig gjenga, sa rådgiveren og gikk ut i den varme sommerdagen.
Så sto jeg der med nyvunnen frihet og kunne kysse nye, nye frosker.
Den første var på en parkeringsplass, jeg vil kysse sa jeg, fordi jeg måtte prøve det ut. Da det skar seg falt jeg mange etasjer, fikk vondt i magen og fikk kjenne på det igjen.
Men jeg var fri.
En hadde rød bil og rødt fjes, vi hadde blitt kjent på et nettsted og var mobilforelska.
Jeg hang opp klær ute på snorer, snakka i telefonen med øreplugger og var helt salig.
Det gikk over da vi møttes.
Så møtte jeg han som var lang nok og som virka perfekt. Etter og ha feira to nyttårsaftener og vært sammen både mellom, før og etter, huska jeg ikke at jeg hadde feira to nyttårsaftener da det var slutt.
Da begynte jeg å le, stakk det ikke dypere.
Vi gjorde det forresten aldri slutt. Det fade ut, bare.
Så fikk jeg en kort affære som førte til år med kontakt, uten mer aksjon.
Men å kjøre gjennom Geiranger i mai med fruktblomstring i sol og være forelska, det unner jeg alle å prøve.
Det var helt amaising, burde være et turisttilbud.
Vi begge fant oss nye.
Jeg trodde på den nye, men så ble det rarere og rarere.
– Vi var redd for deg mamma, sa gjengen min.
Jeg ble også redd og det var en lettelse da kapitelet kunne lukkes uten større problemer.
Og jeg var kurert og ødelagt, jeg turde ikke mer.
Koronaen kom og jeg hadde nok med mitt.
Tenkte at det fikk bli slik.
Likevel, plutselig hadde jeg en date.
Og på et vis funka det.
En stund.
Men jeg visste ikke, men fikk prøve.
Artig med besøk og kanskje ville det vokse, vokse det som ikke var på plass.
Men det var noen falske toner.
– Vi må si i fra om vi ikke vil, sa jeg, mens det forsatte.
– Bare en i gangen sa han, men det viste seg ikke stemme helt.
Så da var det bare en ting å gjør, sette punktum.
Alle disse menn.
Huske den gamle sjømannen, spenninga med at han var så mye eldre – men han var en for god kunde på polet etter min smak.
Han som jeg var så betatt av og som sa han likte gutter.
Eller han som var redd for at jeg skulle forelske meg i han, som måtte fortelle meg det jeg visst, jeg likte han bare som mennesket han var.
Og homsevennen som var en av mine bestevenner, var med meg til hjemstedet mitt og naboer trodde denne vakre, forfina, feminine gutten var min kjæreste.
Jeg lo godt av det. Men latteren forstumma da han slukka lyset for alltid en del år senere.
En gang hadde jeg lyst til å kysse en jente, jeg gjorde det ikke og har ikke hatt lyst siden.
Jeg likte å kysse.
Det er vel det at jeg fortsatt liker det.
Og så er det et ord jeg har blitt glad i, det er ordet tidsvitne.
Det å ha et tidsvitne. Derfor ønsker jeg fortsatt etter jeg kom meg over den opplevelsen som skremte meg så.
Som ung hadde jeg nok med forelskelse.
En gang traff jeg den flotte fyren, høy, muskuløs.
Jeg hadde mista nøklene mine. Han var friidrettsutøver og var kjent på Bislet, så vi klatra over gjerdet og overnatta på en tjukkasmatte.
Men han som jeg var så forelska i, som trodde jeg var blitt månesyk fordi jeg ikke fikk ordene over leppene om at jeg var så forelska i han at vi ikke kunne møtes…
Det gikk slik, vi møttes ikke på en stund.
Så skulle jeg flytte fra byen og sammen med han jeg ble gift med.
Da ba han meg ut på kino, en film jeg hadde gledet meg til å se om livet til Charlie Parker.
Den gikk på Coloseum, vi satt ved siden av hverandre inne på filmen. Og jeg begynte å brenne, konsentrasjonen om filmen forsvann, mitt liv ble det vesentlige -.
Hva er det jeg holder på med, tenkte jeg, når jeg føler så sterkt bare ved å sitte ved siden av han.
Da vi sto på Majorstua etterpå hadde det begynt å snø. Stor snøfiller dala ned på oss.
Han tok på meg hetta og børst snø av meg. Han ville vite hvorfor jeg skulle flytta, han hadde hørt det, var jeg gravid spekulerte han på…
Om vi skulle gå på en kaffe og snakke, jeg skjønte han nok ville mer, han skisserte det.
Men jeg hadde bestemt meg midtveis i filmen, at jeg hadde lovet å komme til Trondheim.
Det var nok tre fine mennesker som skulle inn i livet litt lengre framme, men det visste jeg ikke da.
Jeg takka nei til kaffebesøk og tok trikken ned Bogstaveien, mens magen min var helt i kaos så jeg måtte bøye meg dobbelt.
Tror jeg skal se den filmen om Charlie Parker, har aldri sett den etterpå.
Ikke har jeg vært så forelska som den gangen siden heller.
Og kanskje skal en være glad for å ha følt så sterkt en gang.
Nå er i alle fall et liv bedre aleine om en ikke finner frosken som er en prins og som gjør livet bedre sammen.
Frosker gjør det ikke, da er det bedre å prate med seg sjøl-.
Av og til skjer det… Kanskje oftere enn en er klar over. For vi blir alltid påvirka av det i rundt oss.
“Me self, I sang” Joan Armatrading en gang.
Jeg, som alle andre kom inn i den verden alene.
Og jeg tror jeg begynte å kikke på denne verden fra jeg var lita og gjorde meg fort opp meninger om den.
Grunnen til dette innlegget er et innlegg Lindatetlimo.blogg posta. Om oss hun møtte på bloggtreffet i Trondheim sist helg, et veldig fint og artig innlegg fra et veldig fint og spennende menneske.
Ei ung dame som hadde en spesiell glød, jeg ble hengende ved øynene hennes, for de strålte.
Vil vel kalle henne både vakker og søt.
Hun hadde satt seg ned med å skrive et innlegg om oppfatningen hun hadde om oss hun møtte.
Alle omtaler veldig fine og respektfulle.
Jeg ble hengende ved at hun skrev jeg hadde et blikk som kunne være strengt.
Rart dette hvordan en oppfatter seg sjøl innenfra og det folk oppfatter utenfra.
Som ung var jeg veldig opptatt av utseendet, liksom litt «se på meg som pen og ikke slik jeg er».
Senere har jeg sett at at det finnes ikke stygge unge mennesker og sjøl var jeg helt normal i så måte.
Men det som skiller er utstrålinga, hvor vidt folk greier å være seg sjøl, tryggheta og det folk gir i møtet med andre.
Og jeg har sett jeg kan ha et skarpt/strengt blikk.
Her er fra fødselsdagen til mellomste søstera mi i samtale med ene tanteungen.
Jeg var veldig fokusert, men jeg ser faktisk sint ut.
Vanligvis kommer jeg godt ut med det med folk, men lillesøstra mi ønsker å oppdra meg til et bedre menneske.
Det er irriterende, men velger å ikke svare på det og føler meg flink.
– Men det vises på ansiktet ditt hva du mener, sier barna.
Og de har nok rett i det.
Dette ansiktet mitt burde nok gått i komediens fotefar, egentlig.
Det er ikke ofte jeg ser nogenlunde normal ut.
Jeg gjør ett eller annet rart.
Hele tida.
En kan bli litt lei av seg sjøl.
Tro det eller ei, skulle tro jeg mener det motsatte når jeg dedikerer et helt innlegg på mine egne ansiktsuttrykk.
Men når en har bilder av seg sjøl slik…eller slik, så oppdager en at den oppfatninga ikke er riktig.
Linda skriver også at jeg virka jordnært og det ytterste laget kan nok virke slik.
For jeg leker normal.
Men inni meg er jeg et kaos og hele verdener av flyvende tanker.
Og tankene, ja… de er jeg utrolig glade i.
Når jeg føler verden er ‘urettferdig’ og ‘ingen’ forstår meg, tenker jeg at jeg skal rømme og finne meg et kloster eller noe lignende, et veldig avstedsliggende sted og gå inn i stillheta, aldri snakke med noen mer.
For barnslig har jeg absolutt hang til å være.
Men sannsynlig er jeg ganske lik alle andre med tankene mine.
Vi alle har en verden utom og innom oss sjøl.
Før trodde jeg var ekstrovert, men siden skjønner jeg at jeg kan være nokså introvert.
Liker å studere andre.
Og da blir nok blikket mitt noe skarpt, har jeg skjønt.
Men folk, folk er jeg veldig glad i.
Og jeg satte veldig pris på å møte de jeg møtte sist helg, veldig fine folk – med en ytre og en indre side.
Det er dette som er så spennende.
Hvem vi er i de forskjellige laga.
Og igjen, takk til nydelige Linda som fikk meg til å drodle over mitt eget ansikt og uttrykk.
Det er lørdag og snøen ligger bastant over alt. Ikke så kaldt, bare masse snø…
Fargeglade Frodith danser bortover iskalde snøstjerner i Norges hovedstad og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.
Bilde lånt fra Frodiths blogg
Ikke i Oslo dag, men rundt om.
Danse, tenker jeg og kjenner at akkurat det byr på problemer på flate stuegolvet.
Men jeg hører noen rope, et fargerikt kor. For det var det som slo meg, eller som hjernen min sklei inn i, et fargerikt eldorado…
– Hva tror du, sier den ene farga til den andre.
De blir begge stille og tenksomme. Så kommer den tredje til.
– Har dere hørt om Dansiella, sier han og gjør en sving over pc’n.
De andre to ser opp og plutselig skjønner de tegninga…
Og opp kommer de, både de som er blå, gule og røde.
– Kom, roper de, til resten av den fargerike gjengen.
– Vi vil danse, synger de unisont.
Og så blir Daniella til, strek for strek danser hun ut over pc’n hjulpet av den fargerike gjengen og et gjemt bilde, snart vil alt falle til ro for andre tider -.
Stemmen til mor er alvorlig med gråt attom. Kan du ringa dei andre for å fortelja det, seier ho.
Sola har gått ned over dagen.
Eg voks opp i eit miljø med tryggleik.
Alle mor sine sysken budde i eit samla område. Så eg voks opp med onklar og tanter, og som vi sa; morbror, farbror og moster eller faster.
Mor hadde ei syster og fire brør.
Alle dei i høgre rekke er borte, no for han som sit nederst i venstre rekke og.
Det var naturleg dei busette seg her, mor var den som flytta lengst heimafrå i luftline, knappe hundre meter.
Det var jonsok, juleselskap og nyttårsfeiringar i fellesskap.
Eg var omtrentleg midt i flokken med syskenborn som talde etter kvart seksten stykker.
To av morbrødrene mine var ungkarar litt lengre, så eg hugsa å bli løfta høgt i veret og svinga i rundt. Dei var glade i borna til syskena sine.
Den eine morbroren skulle læra meg å symja, akkurat det syntest eg var for skummelt og kava meg bort frå han på ei livbøye der det meste av korken var falle av.
Ja, dei to morbrødrene var populære hos oss ungane.
Men vi vart ikkje einige om kven som var den aller beste, for vi stemte på den som hadde vorte oss tildelt som ‘gusfar’, altså fadder.
No var det så klart ikkje alle som hadde fått ein av dei.
Min sin ‘gusfar’ heldt eg hardnakka på var den beste.
Ein gong skreiv han eit brev åt meg, med detaljert teikna bilete av båten han var på, båten som eg var født ombord i, båten som morfaren min teikna og fekk bygd.
Ellers fekk eg så mange fine julegåver frå han, vi gjorde det alle, eit år fekk eg eit leikepiano, eit anna år eit fotoapparat, målarskrin og mykje anna fint.
– Skal du ikkje finne deg ei kone, sa vi borna, da hadde den andre morbroren gifta seg.
– Men eg har da kone, sa han ugifte og peika på ei trollkjerring han hadde i bokreolen.
Likevel, han vart gift til slutt og i vaksen alder fekk han to born som har vore han til stor glede.
Morbroren min fekk frå han var liten leika seg inn i ansvar og vaksenliv, og etter kvart forska seg fram til nyvinningar.
Han tenkte ei stund på å utdanna seg som lærar, han kom inn på studiet, men fordi han var såpass ung ennå, vart han spurt om å venta eit år. På dette året vart han fanga opp av verftet som far hans starta på 1920-talet.
Der fekk han være med, finne ut og utvikla.
Spesielt etter verftet stoppa med båtbygging og gjekk over utvikling av utstyr slik som vinsjar og bruken av hydraulikk utover på 2000-talet.
Og etter at han vart pensjonist laga han seg ein verkstad under garasjen, der han kunne helde på med slikt han syntest var interessant.
Han hadde og ein anna stor glede, båten sin.
Frå eg var lita var det båtar i alle fasongar i sundet der eg voks opp ved, frå robåtar, raske racerbåtar som føyk rundt på glitrande bårer mang ein sommardag, til rekebåtar som dunka seg ut av sundet i mørke og einsemd før dagen hadde starta, fiskebåtar der dei fleste skulle nordover og i nokre år Norges største snurper, så båtliv var det.
Og båten morbror min bygde seg skulle ha fart, så den kunne flyga over sjøen.
Vi i storfamilien vart også bedt med. Turar rundt om holmar og øyer, sol og badeliv.
Etter at han vart eldre ville han så gjerne ha oss med, men opplevde det etter kvart meir utrykt. Spesielt da far hadde vorte såpass ustø i ganglaget kjendes det ikkje lenger forsvarleg. Men mange fine båtturar har det vore.
Det heldt på å gå heilt gale mot slutten, han var på ein av sine mange båtturar da det starta å brenne ombord.
Flaksen var at nokre jenter var i nærleiken med en mindre båt, og dei fekk kommandert han ombord til seg.
Tapet av båten var ei stor sorg og ikkje minst bøker med oppteikningar frå turar opp gjennom åra, da borna hans var små og etter kvart som dei vart større.
Men morbror min vart berga, om båten ikkje vart.
Det var ikkje snakk om å bygge ny, men båt vart det, ein i omtrentleg same storleik.
Og vi vart framleis bedt med.
Etter far døyde var han mykje opp hos mor, han hadde starta å gløyma og han gjentok.
Han hadde også eit skilje på å hugsa på-, meg hugsa han, men var ikkje like trygg i hugsen på dei yngre systrene mine.
Han kommenterte ein gong at eg hadde forandra meg, samtidig ville han vete kor eg budde.
Da var det borte for han at eg var flytta attende. Han var lengre att i tid med ein yngre utgåve av meg.
I går flytta han.
Han flytta bort frå livet.
Gjekk nok ombord i ein annan båt.
Og eg kjenner sorga over at han er borte etter 95 år på jorda.
Vi alle gjer.
Eg har ringt systrene mine og mine ungar.
Vi kjenner på det, at eit menneske vi var svært glad i er borte.
Og for mor er det tungt, no er det berre ho og den yngste broren att av dei seks syskena.
– Det er bra det ikkje vart nokon tur til Røst, seier veslesøstera mi.
Og det har ho rett i. For vi kan være saman med mor.
Morbror min sin familie har eit arbeid dei skal i gjennom.
For slik er det.
Sorg er eit stort arbeide.
Eg er glad for at eg fekk ha ein slik morbror med meg i livet mitt.
Så er den siste fargedagen her. Disse syv dagene har gitt meg kunnskap om meg sjøl. Som jeg nok visste, men som kom mer opp i dagen gjennom disse innlegga.
I dag har vi lilla som farge.
Tenkte å slutte som jeg starta, med ett bilde.
For jeg har dynga på.
Jeg valgte bilder jeg hadde, for skulle jeg ha tatt nye bilder til hver farge har jeg nok falt av fort.
Ikke for det, jeg brukte en del tid på å plukke ut bildene jeg la ut.
Det er ikke overraskende at jeg har kost meg med å finne fram det jeg ville vise.
I dag starter jeg med en orkide.
Jeg greidde nok ikke konsentrere med om det ene bildet her heller, men jeg valgte ut til slutt disse her i innlegget. Da hadde jeg valgt strengt.
Deler en vinterhimmel fra her jeg bor.
Husker ikke hvor denne teksten kom fra, men som du ser har jeg tapet det opp på speilet.
Har nok noe med at det passa godt i det jeg følte, etter jeg flytta til hit jeg bor.
Følte at ting aldri ble bra nok, for det har vært svært lite av positive tilbakemeldinger.
Jeg må ile til å si at her på blogg passer ikke dette.
Her er folk så gode med å gi fine tilbakemeldinger.
Det har vært godt.
En sommerhimmel med lillamarmoreringer.
Himmelen er et fargeskrin.
Hva har jeg lært under denne prosessen…
Joo, at jeg kan bare jeg vil.
Fikk til å levere hver dag.
Tror at det har med at jeg er veldig glad i både foto og farger, jobbe med bildet fra jeg tar et utsnitt gjennom linsa, til eventuelt bearbeiding.
I tillegg var teksten konsentrert om bilder og farger, altså det var rammer.
Men jeg fikk ikke skrevet om det jeg hadde planer om. For jeg hadde flere innlegg som jeg hadde starta på. Det gikk ikke å arbeide med de innlegga samtidig.
Kommentering og lesing av andre sin blogg ble det lita tid til.
Det har også vært en travel uke, som så klart spiller det inn.
Da tar jeg farvel med denne oppfordringa.
Jeg har kost meg.
Avslutter med et bildet for et par år siden.
Da jeg hadde boffen å gå tur med.
En snapp sendt ut i min gamle, lilla ullgenser som var filta.
En genser jeg var så glad i at jeg måtte strikke meg en ny i en annen farge.
Da jeg kjøpte inn garnet til denne genseren fikk jeg en kommentar om at denne farga ville ikke være heldig for meg, den ville ta opp farger i ansiktet mitt…
For en kan få høre mye når en kjenner nok forskjellige folk.
Får både gode og ikke fullt så gode uttalelser.
Men det er bra at vi ikke er like, at vi er en fargerik masse av personligheter.
