Slik vanligvis har jeg veldig lett for å få ideer. Fantasien er sterk, i dag svikta den egentlig.

 

 

 

 

Det er Frodith, hun sender ut ordet «sterk» i året lange utfordring… 

…og jeg ser for meg vekter.

Noe som viser styrke.

Tror ikke jeg har et bilde som kan illustrere noe slikt.

Ta bilder av vektene mine som jeg ikke vet hvor er og som jeg gjerne skulle ha funnet. For jeg har bruk for dem-.

Så jeg gjør noe jeg ikke har gjort en enda gang i denne oppfordringsserien, går inn for å se hva andre har skrevet… jeg med min STERKE fantasi. Her ble det blankt. 

 

– Du er sterk, ord jeg har hørt veldig mange ganger, faktisk.

 

Egentlig blir jeg irritert av slike uttalelser. Alle er som de er, og alle prøver sitt beste. Og så har en liksom ikke noe valg når livet skjer. Jeg har en viss evne til å tenke, det kan hjelpe. Men det er ikke min fortjeneste. For jeg er skrudd sammen som jeg er. 

 

– En må bruke forstanden den som har den, var en setning jeg ble oppdratt til.

 

En setning som er både vill og har noe sannhet, ikke minst veldig fangende, ha, ha…

 

Jeg, meg, MEG…

Sjølopptattheta har fått lov til å vokse seg sterk i dag.

Jeg er så gammel at jeg lærte at ved skriving skulle en aldri sette seg sjøl først, man nevnte alltid andre først.

Også når en snakka…

I dag er den nesten alle som setter det personlige pronomet først…

 

– Jeg og de andre…

 

Mat skriver Pensjonistgunna om, da hun valgte den sterkeste retten på menyen og ikke turistversjonen, på Sri Lanka.

 

Jeg var en gang veldig sterkt forelska, sterkeste jeg har opplevd.

Han var Polsk. En forelskelse som både førte til at jeg mistet mine egne konturer, jeg kunne forlate han med den blåe blues melankoli.

Forelskelsen som ble liggende igjen da jeg flytta bort og inn i mitt voksne liv.

En gang ble flere bedt på middag til studenthybelen på Sogn der min venn bodde. Han som skulle lage maten var Indisk. Jeg var spent på maten og spiste, til slutt rann både snør og tårer.

Det ble nesten for sterkt.

 

En gang hadde jeg en så sterk en opplevelse at jeg tenkte at nå, NHÅ…kunne jeg bare dø.

For det var så sterkt.

Jeg var på Korfu, kom kjørende i en mørk, gammel bil med skinnseter og mørkt treverk. Ut av høytalerne snirkla det seg klassisk musikk. Det var veldig fin temperatur og duftene var så gode.

Så skulle vi kjører nedover noen svinger, der nede lå en hvit strand og utover blinka Middelhavet…

Det var da jeg tenkte det, at jeg bare kunne dø, for mer perfekt kunne det ikke bli.

 

For jeg føler sterkt. 

 

 

Men det var tidlig jeg oppdaga at det var ingen vits å slåss med småsøsken, for den fysiske styrken i mine spede lemmer var ingen konkurransefordel. 

 

De har ikke blitt så veldig sterke etter de ikke er så spede lengre, heller.

 

 

Til slutt vil jeg si at noe som er virkelig sterkt er livet, sjølve livet…intet mindre.

 

 

 

♥