Min første…

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

 

Det har kommet inn noen forslag, og jeg har svart på to, HER og HER.

Siste er over to innlegg, men har linket nederst i første innlegg.

 

 

Det tredje spørsmålet jeg får er fra Happy.

Hun spør om jeg kan skrive om min første kjærlighet.

Første tanken var litt forvirrende, nesten som jeg spekulerte på om jeg egentlig har opplevd den…men jeg har vært forelska, mange ganger.

Allerede som barn forelska jeg meg.

 

 

Men den forelskelsen, nå har jeg omdøpt “min først kjærlighet” til forelskelse, ser jeg.

 

 

Og det må  bli denne;

Jeg var 16 år og har begynt på videregående.

Vi måtte bort for å bo på hybel, ingen utdanningsmuligheter der jeg bodde.

 

En helg skulle jeg være med på et kurs i regi av et lag.

På tur tilbake blir jeg oppmerksom på en gutt som hadde vært på samme kurset som meg.

Jeg kikket bort på han, fordi jeg syns han er pen.

Det ble med det. Spekulerte på hvor han kom fra.

 

En tid etter dette blir jeg bedt hjem til ei jeg har blitt kjent med.

Jeg skal bli med på fest (det var slik at etter du var konfirmert var det lov å dra på bygdefest)  i kommunen der hun bor. Vi skal ta taxi bort til festlokalet og på tur dit plukka vi opp noen flere.

 

Den ene som setter seg inn er gutten fra kurset.

Oj, tenkte jeg.

Da vi kommer fram til lokalet syns jeg også den ene som spilte i bandet var kjekk.

Og jeg tenkte, en av disse to guttene vil jeg kysse i kveld.

 

Vi er flere ungdommer som sitter på en rad med stoler langs en vegg, og jeg ser veldig godt at han som var med i bilen sitter lengre borte på  stolraden.

 

Jeg får følelsen av at han kikker på meg også.

 

 

Så gikk de i mellom, tror de spurte om han ville være med. Om han kom bort å satte seg eller om han spurte om vi skulle danse, akkurat det husker jeg ikke.

Sannsynlig begge deler.

Senere gikk vi ut, og der bak festlokalet kysset vi.

Det var nydelig.

Han var litt mindre enn meg, et lite minus.

Sener får jeg vite han er året yngre også.

Men likevel, jeg var veldig betatt.

 

Etter denne festa blir jeg syk og kommer meg ikke til byen og skolen.

Det gikk to uker. Endelig er jeg på tur tilbake.

 

Da vi står og venter på ferga, sier en av jentene at der kommer…og nevner guttens navn.

Jeg vil ikke vise hvordan jeg har det på innsida, for der banka hjertet hardt.

Plutselig er det noen som knakker meg på skuldra og jeg snur meg i den retninga.

Der står ingen.

Men på andre sida står han, og alle som står i ringen ler.

 

Så hvordan reagerer jeg?

 

Jeg reagerer med ingen reaksjon å ha.

Full av sjenanse later jeg som ingenting. Gir ingenting tilbake til den stakkars gutten, som blir stående igjen på fergekaia, han skal ikke inn til byen.

Inni meg gråter jeg.

 

En stund senere, da jeg er hjemme, ber mor meg rydde i noen aviser.

Og i den øverste avisa slår et bilde mot meg, av han.

Jeg river avisa med meg og springer ut for å lese artikkelen.

Senere rev jeg bildet ut og gjemte det.

 

Det var det som skjedde.

 

Ett helt år senere går jeg på en folkehøgskole.

En kveld har skolen besøk av andre ungdommer.

Om kvelden er det dans.

Under Rod Stewards Sailing kommer Han.

 

 

Han går på andre sida av lokalet sammen med to jenter.

 

Og meg ser han ikke.

 

 

Kvelden var grufull, husker jeg dramatisk tenkte

hvorfor skal jeg oppleve dette?.

 

Gråt sikkert litt da jeg kom ned på rommet mitt.

Ganske sønderknust. 

Men det gikk seg til, det gikk over.

 

Men følelsene var enormt sterke og sjenansen øredøvende akkurat da det sto på. Og tiden tok litt tid.

 

Takk til Happy for spørsmålet.

 

 

 

Var du tøff eller sjenert under ungdomstiden?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tur til Paris, del 1

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

Jeg fikk spørsmålet fra mi mellomste etter at jeg nevnte fra denne turen for noen dager siden. Tror kanskje ikke jeg forteller så mye fra min egen ungdomstid, for det er nå jeg lever.

 

Dette var min første tur ut i den store verden.

 

Før hadde jeg bare vært i Sverige flere ganger, men det var nesten ikke regnende som utlandet.

 

Jeg hadde begynt på motelinja, som var den folkelige benevnelsen på linja jeg gikk, på Statens håndverk og kunstindustriskole.

Det ble snakk om å dra til Paris under moteuka.

Det endte med at rektoren, en som gikk i klassen over og jeg skulle dra.

Før reisa sydde jeg meg en garderobe som var sterkt inspirert fra magasinet Elle, den gangen var det et fransk magasin. Klærne mankerte noen knapper og andre detaljer, da kofferten ble pakka.

 

Her er kappa jeg sydde til turen omtrentlig 10 år etter.

 

 

Dagen jeg skulle reise kom, jeg dro ut til Fornebu som var flyplassen den gangen, spent var jeg.

 

Billetten hadde kameraten.

Rektoren dro med et anna fly.

Tida gikk og han med billetten dukka ikke opp, jeg fikk vondt i magen av nervøsitet.

Jeg var nok i kontakt med de bak skranken.

Til slutt skulle folk stige ombord i flyet. Og til tross for ingen billett, fikk jeg også gå ombord.

 

Han i klassen over hadde forsovet seg.

 

Fransken jeg hadde tatt var ikke mye til hjelp.

Kameraten og jeg hadde prøvd å lære oss språket.

Men en ting kan jeg fortsatt si, og det er at jeg ikke snakker fransk.

Den gangen førte dette forsøket på snakke fransk til at franskmenn gikk over til engelsk. De var ikke så glad i å snakke engelsk i utgangspunktet.

 

Jeg kom fram til hotellrommet, et hotell ned i en liten gate. Litt mørkt, med høye vinduer og tykke gardiner. Husker rektoren dukka opp på hotellrommet med en mini-flaske med alkohol hun hadde kjøpt på flyet og en bukett blomster.

Fru Strømme var en fryktelig gammel dame, slik jeg så på det. Hvitpudra hud, håret satt opp i en valk og veldig rosa leppestift som hadde krasjlanda på leppene.

Hennes hotell lå på andre siden av byen, så da vi skulle ut neste dag fikk jeg telefon om at hun hadde blitt syk.

Hun skulle hatt noe medisin og spurte om jeg kunne hjelpe henne.

Jeg kom meg til hennes hotell og med å tegne og gestikulerte fikk jeg tak i det hun ville ha.

Turen tilbake til mitt hotell ble ikke bli helt enkel, da taxiene hadde noen begrensninger med å krysse noen grenser i byen. Så det endte med at jeg måtte finne fram i metrosystemet.

Jeg spurte om hjelp og jeg husker jeg fikk noen utfordringer med fransk-marokkanske menn på  metroen.  

 

Vi fikk begge en øka respekt for hverandre etter den turen, rektoren og jeg, hun så nok på meg som et gudsord fra landet og så klarte jeg å svinse rundt i metropolen. 

 

For jeg ble i stor grad overlatt til meg sjøl og syntes det var veldig spennende.

En av dagene dro jeg for å se Pompidou-senteret som hadde en Salvador Dalí utstilling. Surrealismen fascinerte meg.

Men det var lang kø for å komme inn.

Der i køa begynner en å snakke med meg. Han sa han trodde jeg var en av hans studenter.

Han viste seg å være trivelig.

Vi ga opp å komme oss inn i senteret til slutt. Så i stedet synte han meg Paris, det ble vandring, fortausrestauranter og prat.

Da han spurte om jeg ville være med han hjem på ost og kjeks tok jeg sjansen på det.

Tror nok ikke jeg verken da eller nå vil anbefale noen et slikt stunt.

Men jeg ville gjerne oppleve.

 

 

For at innlegget ikke skal bli for langt, kommer neste del i morgen.

Link til fortsettelsen

 

 

 

 

For tre år siden

 

Tre år tilbake i tid. Noen få måneder, fra sommeren 2018. Fant jeg på en minnebrikke. 

 

 

 

Bilder jeg ikke har lasta opp.

Det som slår meg ved det første bildet er hvorfor jeg lot være å laste opp bilder fra minnebrikker.

Det er det jeg praktiserer i dag. Alle bildene får ligge på brikken,  samtidig laster jeg opp. Da har jeg lagret bildene minst to steder.

Nå behøver jeg ikke ta vare på alle bildene jeg tar.

I dag tar de fleste av oss mange bilder.

 

Her er ett av de få bildene jeg har fra mai måneden på Tenerif.

 

 

Jeg hadde lasta opp alle bildene på pc’n.

På tur hjem forsvant den.

En eller gang på Gardemoen hadde jeg mista den. Jeg var tilbake, men min pc lå ikke på hittegodskontoret.

Ser jeg er inne på bloggen, før plattforma ble endra.

Det er ikke alle bildene fra sommeren 2018 på denne brikken. For jeg fortsatte nok litt til å ta ut fra brikken, før jeg slutta og lot alle bilder være der.

 

Men turene ned til min lille strand sammen med boffen er representativt for både da og nå, somrene etter jeg flytta hit jeg nå bor. Nå er ikke boffen min med mer, han var med for siste gang i august i fjor.

 

 

Dette tror jeg var en riktig varm og god dag.

 

 

Fant også bilder fra vannet på fjellet, som også er besøkt gjennom sommeren og somrene.

 

 

Det er yngste som er med opp.

Det meste er likt, forbausende likt.

Gjentakelser år etter år.

Seterdagen er en av disse gjentagelsene.

 

 

Dette året var den regnvått med hesjing.

Koking av ost ute er noe som gjentas hvert år.

 

 

Likeså aktivitetene på museet.

Her er fra en konsert.

 

 

Noe som gjør at juli hver sommer er en hektisk måned. Denne sommeren hadde vi også utgivelse av en bok.

 

Starten av juli fyller mellomste søster fødselsdag. Dette året feirer hun dagen på hytta.

 

 

Liker så godt utsikten fra terrassen deres.

 

 

Dette året slo også kjærligheta til.

Deilig var forelskelsen.

Her er fra et besøk hos min danske venn mens jeg trodde på en rett og god framtid.

 

 

Heldigvis var forholdet over før korona’n, før reisevirksomheten ble forbudt.

 

Jeg avslutter med det som prega året.

Jeg hadde fått en diagnose høsten før, etter og ha slitt med helsen i mange år. Hadde begynt medisinering, og kroppen fikk nye reaksjoner.

 

Jeg satte reaksjonene med øyet sammen med det jeg satte i kroppen, helsevesenet mente det var diagnosen min som førte til problemer med øyet. 

Midt i mellom to operasjoner av grå stær er dette bildet en påminning. Påminning fra da alt satte i gang.

Foreldra mine var begge over åtti da de måtte utbedre linsene, så jeg syns jeg måtte gjennom dette veldig tidlig.

Har nå fått vite at blant anna kan medisin påvirke linsene i øyet.

Tror kroppen reagerer når vi putter ting i den, som medisin. Denne sommeren starta det, ble også halvt uføretrygda.

 

Men likevel var det en fin sommer, slik sommeren er. Og ganske lik de siste års somrer, utenom reiseaktiviteten da.

Nå skal jeg straks ta en veldig kort reise, for å hente eldstemann. Altså i år og i dag. Det blir koselig.

 

 

Husker du noe spesielt fra sommeren 2018?

 

 

 

 

 

 

Det kjente i det ukjente

 

I dag starter jeg et innlegg som jeg ikke vet hva skal handle om. 

 

 

For jeg har det litt travelt og kan ikke bli sittende her.

 

Jeg tror det tar kortere tid når jeg ikke har en planlegger innlegg, men tar ett på sparken.

Så tror jeg finner meg et bilde som jeg poster.

 

Og da fant jeg dette:

 

 

 

Dette er et utdrag av et collage jeg fikk tilsendt på Insta.

 

En bit av levd liv.

Som sårbar ungdom til jeg lander her jeg bor.

Fra by til land.

En reise med mange fargetoner.

Fra håp til aksept.

Fra usikkerhet til sikkerhet.

Fra å tro jeg visste det som var å vite til at jeg egentlig ikke vet noe, bare om meg sjøl vet jeg litt.

 

Livet!

 

Liva blir så forskjellig.

Mitt er ikke det verste.

 

Det er mange utfordringer for deg, sa ei jeg snakka nettopp med.

 

Flere har kommentert at det er mye strev i livet mitt, at det ikke går helt på skinner. 

Så klart har mye kunnet vært enklere, men det er mitt liv. Og egentlig er det ikke så ille å ikke bli født med en sølvskje i munnen. For jeg har evnen til å stå han av, som jeg ville sagt om jeg kom fra nord i Norge. Og litt lov har jeg til å bruke uttalelsen, i og med at fødeplassen ligger på havets bunn utenfor Finmark.

 

Det som ligger bak er kjent.

Det som ligger foran er ukjent.

Og det som har vært, har vært. Det som ligger foran vet jeg ingen ting om.

Det eneste som er sikkert er alderen min og det som har skjedd gjennom å ha kommet hit jeg er kommet.

 

Det gir muligheter. Spennende muligheter.

Men jeg ble født på en onsdag…eller var det torsdag…

 

Mandagsbarn får vakre øyne.
Tirsdagsbarn blir lett på tå.
Onsdagsbarn får perletårer.
Torsdagsbarn får langt å gå.
Fredagsbarn gjør alle glade.
Lørdagsbarn er sjeldent trett.
Søndagsbarn får største gaven;
Alle dyder under ett.

Tekst: ukjent

 

 

 

Sommerminner

 

 

 

Å bla seg bakover i tid. I kveld har jeg kikka på bilder fra tidligere somrer.

 

 

 

Ikke så lenge siden, men likevel lenge.

 

Fra da vi flytta ut fra byen og fant Huset.

Jeg ble forelska i det huset.

Hadde nesten mareritt om at vi flytta tilbake til det mørkebrune og hvite rekkehuset i Trondheim.

 

Det å flytte hit var idyll.

Herlige sommerdager og iskalde vintrer.

Her gikk vi inn, døren var rød men ble malt blå.

 

 

Når vi kom ut så vi rett mot det gamle stabburet.

Tenkt det, eget stabbur.

 

 

En eiendom på tre mål.

Barna hadde ni år massiv barndom her.

De har snakka om den.

At det var så fint.

De levde i eventyret med fantasi over alt.

 

 Her fra en eller annen middag en sommerdag. Kan ikke huske det var noen anledning. Sannsynlig var det søndag i og med vi har valgt å spise på stua.

 

 

Tre barn som fokuserer mot en knipsende mor.

 

 Stedet jeg aldri skulle flytte fra.

Og så gjorde jeg det likevel.

Da det ble bestemt var det greit.

 

Livet går alltid videre.

I dag er huset totalrenovert og det har mistet sin sjarm. Kanskje spøkelsene også forsvant.

Jeg var innom på besøk ikke så mange år etter, allerede da var mye forandret. Følte faktisk sorg da jeg så det. Noe av sjelen forsvant.

 

Disse bildene er fra august 2003.

Atten år siden.

 

Tar du fram gamle bilder og minnes?

 

 

 

 

Uferdig eller ferdig

 

 

 

-Om å bli ferdig. Ferdig uansett, men spesielt det en inspirert og full av overmot starter opp med.

 

 

For det er lett å starte, uansett nesten hva det måtte være.

 

Mange av oss damene har en hang til pinner, pinner og tråd. Strikking heter noe av det.

Jeg var 17 år da jeg oppdaga at det gikk an å få ting ferdig.

Ting med strikkepinner og tråd.

Før hadde jeg likt heklenål og tråd. Det gikk fort. Likte at det gikk fort.

 

Etter oppdagelsen kom mange år med produksjon.

En periode var jeg flittig på strikkemaskin også, det ble mange plagg. Laga mønster og sto på.

Fra en visning på Rockefeller, en gang på åtti-tallet.

 

Etter at barna kom, gikk tråden over fingrene i mange år.

Men jeg husker en jul. Under treet lå flere uferdig produkt. Jakke til mannen og dukkeklær til jentene.

Det året fikk fenomenet et kraftig støt av utilstrekkelighet.

 

Jakken ble siden ferdig, men dukkeklærne ble det aldri. Ennå kjenner jeg den triste følelsen, av ikke å mestre. Og at jeg måtte være en dårlig mor som ikke fikk ferdig all dukkeklærne jeg hadde sett for meg.

 

Jeg begynte igjen å strikke mer da jeg jobba-, like før flytting hit jeg nå bor, i en butikk med garn.

Ennå har jeg uferdige ting fra da. Men da hadde jeg en ambisiøs periode. Satte i gang med mye.

 

Da jeg gikk i gang med et strikkeprosjekt som skulle bli en gave nettopp, var jeg ikke direkte overraska over at det ikke ble ferdig til tide.

Men i dag ble gaven overlevert.

Ferdig strikka, trådene festa og garnet tøvd. Måtte kjøre det i vaskemaskina to ganger, før jeg ble fornøyd.

Mottakeren ble både glad og overraska over at det ikke gikk lengre tid. Hun hadde visst nok avskrevet at hun fikk det med det første.

Hun liker farger, sterke farger.

 

Jeg begynte en gang på votter som er strikket av tynt garn fra Rauma. Jeg liker trepinner, men når pinnene er tynne har jeg erfart at trepinner ikke er så lurt.

Pinnene ble både bøyd og brakk.

Tror det var blandt anna pinnene som gjorde det skar seg.

-At det ble lagt bort.

Her er en brekt pinne, tror det er størrelse 2, sammen med andre pinner og en penn (pennen bare lå der).

Lua og vottene var strikka på de største trepinnene.

 

….når øyner og fingrer ikke virker så godt, skjønner en det først ikke. En bare lar være å gjøre det en gjorde tidligere...

 

Gikk mange år før jeg forsto denne sammenhengen.

Når en skjønner dette, er det lettere å gå i gang igjen. Man gir seg da vel ikke på grunn av slikt…

Så jeg tok fram disse vottene som ikke var ferdige, kanskje på tide, tenkte jeg.

Men så viser det seg at det er flere, såkalte, skjær i sjøen.

Jeg har rota bort oppskrifta.

Vil gjerne strikke etter den, så må nok finne den først.

 

Derfor får jeg gå på noe anna først, kanskje gjøre ferdig en genser som nesten bare er monteringa igjen.

 

Men nå fikk jeg vist to av dette som har ligget uferdig.

Den ene er nå ferdig.

Det andre må jeg finne oppskrifta til.

Genseren kan jeg vise når den er ferdig monter.

 

Er du en glad strikker?

 

 

 

Nostalgi og det som betyr

 

 

En liten gjennomgang, i light form. Litt raske penselstrøk av et liv og det som ble viktigst.

 

 

 

Jeg ser på gamle bilder. Fulle av stemningsekko.

Og mine tre håpefulle.

Her er en snapp jeg printscreena for et par år siden, eller noe der omkring. Alle tre bodde i samme by, etter å ha bodd forskjellige steder på grunn av skolegang og arbeid.

 

 

Alle tre har har mye felles; kreativitet, nysgjerrighet, fabulering, sosialisering og mangt anna. Sjøl om de som typer er forskjellige.

De lekte mye sammen som barn.

Her er fra besøk hos en tante. De kikker alvorlig på fotografen.

 

foto: Jane-Britt

 

Men de var en gjeng med høy aktivitet og et rikt fantasiliv.

I dag koser jeg meg veldig når de forteller om det parallelle livet de hadde, som barn har sammen med voksne.

Tanker, følelser og leik.

 

De fleste åra i barndommen bodde vi i et gammelt hus med flere mål eiendom i rundt og masse natur utenfor der igjen. Der levde de sterkt.

 

Husker en gang de hadde tatt turen til skogs sammen med en nabogutt. Jeg hørte stemmene deres i skogen. Stemmene bevega seg etter som de gikk i lia rundt. Da de kom tilbake kunne de fortelle at de hadde gått seg vill. De hadde ikke visst hvordan de skulle komme seg hjem og det hadde vært en skummel opplevelse.

Spenning i trygge omgivelser som fører til mestring, er ikke det dummeste.

 

Her er det fra leik i hagen, eldstemann er gravd ned i gressavfall. 

 

 

Det er godt å høre de forteller om barndommen sin, som sagt. Kjenner jeg blir så glad.

Alle tre ble født i Trondheim, der vi bodde de aller første åra.

Her er fra et besøk hjemme hos mine foreldre. Mellomste, ei blid lita tulle.

 

 

Gleda over å bli mor var stor.

Ikke mye jeg forsto av slikt som ung jente. Barn var ikke noe som interesserte meg. Jeg ville lage og skape.

Her er et skolefoto, jeg er tretten eller fjorten år.

 

 

Jeg ville oppleve alt, men var såpass sjenert og stramt oppdratt, slik eldste i en søskenflokk oftest blir. Og så distre i alle drømmer, at jeg ikke alltid visste fram og tilbake på med sjøl.

Som nittenåring var jeg en ganske så ufri og sjølopptatt ung dame. 

 

Passfoto

Den store drømmen var å komme inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, på linja klær og kostyme.

Klær og utseende sto sterkt.

I overkant av ti år etter, var jeg i gang med å bestemme meg for et annet liv.

Det visste jeg nok ikke.

Da hadde jeg hatt en lang ungdomstid som gikk alt for fort.

Jeg flytta fra byen i mitt hjerte, Oslo, og som jeg aldri skulle flytte i fra…

Plutselig satt jeg med alt mitt bak meg i en varebil med henger, retning Trondheim. Katta lå i fanget.

 

Litt etter sa jeg ja, og det er her alle eventyr slutter -. 

 

 

Mitt begynte da. På et vis. Eller – ble helt annerledes.

På godt og på vondt. Det viste seg livet hadde behov for å slipe meg noe mer.

Det som hadde vært sorg til da, var inga sorg. Det som hadde vært glede ble så mye rikere.

 

Og barna som til slutt kom, ble hellige, de ble det store, det fantastiske, det som ga rikdommen. Og så klart utfordringene.

 

I dag er de tre voksne individ det er artig å følge. De har alle tre veldig fin og positiv utvikling.

Og det er virkelig godt.

 

 

 

Ein og ein og to

Så er vi her, nok ein gong. Det er kveld, snart natt. Enno ein dag forsvann inn i historia.

Eit grått sommarbilete frå ein annan dag.

 

Vil den bli huska på nokon måte?

Kanskje vil den ligge som ein smak av eit minne i framtida. Som ei kjensle. Kva veit eg-.

Kveld er det i alle fall. Eller mest natt.

Etter å ha registrert at faren min virka mykje betre i dag. Etter at mor har vore her på middag. Den gledde ho seg til, og sa etterpå at ho hadde hygga seg.

Nokre telefonsamtalar gjennom dagen. 

Ein dag med mykje prat. Eigentelg.

No har vi to i huset gått inn i dataverda.

Praten har stilna. Vi er inni hovuda vår med blikka retta mor skjermen.

I morgon er det måndag. Eg har fått trilla søpla ned til vegen. Det kjentes skikkeleg godt, etter at den vart ståande over for to veker sidan.

No må eg snart finne ut om eg tek fri som tenkt i morgon, eller jobb. Eg trur eg gjer det eg har tenkt.

 

God natt i hus og kratt,

no er det snart natt.

Med draum og ……..

Kva kan eigentelg rima på draum da, utanom saum…..?

 

Min grøne

 

I min grøne ungdom, medan syttitalen var rimeleg blankpussa, var åra noko eg ikkje visste om.

 

 

Eg hadde frykteleg lyst til å væra strålande vakker.

– I min grøne ungdom.

Men avstanden frå den eg såg meg som og ynskje, var ALT for stor. Eg var sikker på at alle syntest eg var stygg. Den tanken hadde fanga meg.

 

Her om dagen opna eg eit gamalt fotoalbum.

Eg hadde leika meg med bilete eg hadde teke i fotoautomatar. Eg var rundt ein 15-16 år.

 

Finnest det fotoautomatar i dag?

Sikkert ikkje.

 

Det eg huskar var at folk trudde desse ansikta var mange personar.

Det var artig.

Akkurat det syntest eg, i all begredelegheita om at eg ikkje hadde eit utsjåande som vekte stor åtgaum.

 

I dag skjønar eg at eg hadde eit heilt normal utsjåande som hos ein vanleg ungdom, men med alt for usikkert indre.

Det var ikkje heilt godt å bo inne i denne ungdomen, som syntest det var utåleleg og møte sitt eige spegelbilete.

 

Når eg vart mor mange år seinare, vart ein av dei viktigaste oppgåvene å gjera ungane trygge på seg sjølve. Trygge på dei menneska dei var.

 

Enda mange år seinare, da mi yngste var like gamal som eg var på desse bileta, var det ein lærar som hadde sagt at inga jente i den alderen var fornøgd med seg sjølv. Da hadde mi yngste protestert, at det stemte ikkje. Ho var fornøgd med kven ho var.

 

Dei orda var eg svært fornøgd med å høyra.

 

Før no

 

Dei har gått så fort desse åra. Og det har ingenting å seia. For det er akkurat slik det skal være.

 

Og slik fortset det. Med alt som er bra og alt som ikkje er bra.

Kjenner eg ikkje har lyst til å tenkja. Ikkje dagen i dag. For mange gjekk ikkje vegen lengre enn til i dag.

Ein gong følte eg meg gamal fordi eg nærma meg slutten av tjue åra.


foto:jane
 

Det gjekk over det og. Var i grunn ikkje ille.

Var verre å skulle fylle fire ti år. Halvveges tenkte eg da.

 

Men eg har det tørt og varmt med alle mine.

Mett er eg og.

Kanskje eg skal laga meg ei skattekiste der eg kan samla gleda i.

Sjå på alt eg har fått.

Og så enkelt berre seia takk!