Det er yngste som formidler ordene over telefon. Spent venter jeg på fortsettelsen.

 

 

 

Hun er veldig opptatt av apparater, både apparat for foto og film.

Er de gamle kaster hun seg over det hun finner.

Mine gamle avlagte syns hun er veldig interessant.

Kan jeg ta med meg dette, kan hun spørre.

Jeg syns så klart det er artig hun syns det er artig.

Kanskje er det film i apparatet også.

 

Hun hadde tatt med seg et apparat som jeg brukte for en del år tilbake. Ett jeg hadde før den forrige speilrefleksen min.

I det hadde hun funnet en film som hun hadde levert inn.

Det var dette hun ville fortelle.

 

Noen av bildene ble slik.

Og noen slik.

Men flere gikk det an å se motivet på.

Bildene gikk seksten år tilbake i tid.

Her er yngste og mellomste bare 9 og 12 år gamle.

Tilbake til eldstemann sin konfirmasjon.

Seksten år som har viska ut minnet om bilder som ble knipsa.

Jeg har bilder fra første del av dagen, men ikke den siste delen.

Jeg har aldri tenkt på at de var borte.

 

Noen av disse årene som har gått har vært mer enn krevende.

En periode var minnene helt på bærtur, det ble for mye for hodet å ta inn.

 

Det er med glede og sorg jeg ser på bildene.

 

Det er et gap av tid mellom da og nå.

Og alt som disse åra skulle inneholde.

Egentlig ble det et vilt race.

 

Det er veldig rart de skulle dukka opp akkurat nå.

For jeg er i ferd med å dukke ned i tida både før og etter dette.

Fordi det fikk jeg nettopp opp for meg at jeg både bør og må.

 

Og det er artig at bildene dukka opp, sjøl om de har blitt noe skadd etter så lang tid uten å bli framkalt.

 

 

Faktisk er det mer spesielt enn jeg nok evner å forstå.

 

 

 

♥