Et lilla farvel – dag 7

 

“FRODITHS FARGEUTFORDRING”-DAG 7 – LILLA

 

 

Så er den siste fargedagen her. Disse syv dagene har gitt meg kunnskap om meg sjøl. Som jeg nok visste, men som kom mer opp i dagen gjennom disse innlegga.

 

 

 

I dag har vi lilla som farge.

Tenkte å slutte som jeg starta, med ett bilde.

For jeg har dynga på.

Jeg valgte bilder jeg hadde, for skulle jeg ha tatt nye bilder til hver farge har jeg nok falt av fort.

 

Her er innlegga for fargeinnlegga:

Dag 1

Dag 2

Dag 3

Dag 4

Dag 5

Dag 6

 

Ikke for det, jeg brukte en del tid på å plukke ut bildene jeg la ut.

Det er ikke overraskende at jeg har kost meg med å finne fram det jeg ville vise.

 

I dag starter jeg med en orkide. 

 

Jeg greidde nok ikke konsentrere med om det ene bildet her heller, men jeg valgte ut til slutt disse her i innlegget. Da hadde jeg valgt strengt.

 

Deler en vinterhimmel fra her jeg bor.

 

 

 

Husker ikke hvor denne teksten kom fra, men som du ser har jeg tapet det opp på speilet.

Har nok noe med at det passa godt i det jeg følte, etter jeg flytta til hit jeg bor.

Følte at ting aldri ble bra nok, for det har vært svært lite av positive tilbakemeldinger.

 

 

Jeg må ile til å si at her på blogg passer ikke dette.

Her er folk så gode med å gi fine tilbakemeldinger.

Det har vært godt.

 

 

En sommerhimmel med lillamarmoreringer.

 

Himmelen er et fargeskrin.

 

 

Hva har jeg lært under denne prosessen…

Joo, at jeg kan bare jeg vil.

Fikk til å levere hver dag.

Tror at det har med at jeg er veldig glad i både foto og farger, jobbe med bildet fra jeg tar et utsnitt gjennom linsa, til eventuelt bearbeiding.

I tillegg var teksten konsentrert om bilder og farger, altså det var rammer.

 

Men jeg fikk ikke skrevet om det jeg hadde planer om. For jeg hadde flere innlegg som jeg hadde starta på. Det gikk ikke å arbeide med de innlegga samtidig.

Kommentering og lesing av andre sin blogg ble det lita tid til.

Det har også vært en travel uke, som så klart spiller det inn.

 

 

Da tar jeg farvel med denne oppfordringa.

Jeg har kost meg.

Avslutter med et bildet for et  par år siden.

Da jeg hadde boffen å gå tur med.

En snapp sendt ut i min gamle, lilla ullgenser som var filta.

En genser jeg var så glad i at jeg måtte strikke meg en ny i en annen farge.

Da jeg kjøpte inn garnet til denne genseren fikk jeg en kommentar om at denne farga ville ikke være heldig for meg, den ville ta opp farger i ansiktet mitt…

 

For en kan få høre mye når en kjenner nok forskjellige folk.

Får både gode og ikke fullt så gode uttalelser.

Men det er bra at vi ikke er like, at vi er en fargerik masse av personligheter.

 

 

Nyt livet fargerikt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Ni oransje bilder – dag 6

 

“FRODITHS FARGEUTFORDRING”-DAG 6 – ORANSJE

 

 

 

Da er jeg ved 6. og nestsiste dagen. Så dette greier jeg og er glad for akkurat det. At jeg klarte utfordringa.

 

 

 

 

Det er så mange innlegg jeg tenker å ta og som jeg har sagt jeg skal skrive om. Men tida løper så alt for fort.

I dag bevilger jeg meg å være her, her inne, men det tar mye tid.

Tror jeg likevel trenger det.

 

Nå skal jeg ta deg med gjennom oransje drypp i livet mitt.

Fargen for energi.

 

Denne buketten fikk jeg til et jubileum.

Syns fargene var så fine og blomstene ga meg glede.

 

Rognebær er ultraoransje.

Heldigvis er det en stund til vi ser synet av bæra.

Vi skal gjennom en HEL sommer først.

 

 

I senere tid har jeg hatt veldig enkle strikkeprosjekt.

Jeg har strikket en hel serie små firkanter.

Bestemte meg for at jeg bare ville vaske kopper med hjemmestrikkete vaskekluter.

Og jeg kjenner det er mye artigere å bruke disse enn de kjøpte.

Så nå er det bare hjemmestrikkete i skuffa.

 

Og angående strikk.

I fjor var jeg på en kunstutstilling med en kunstner som heter Ane Vik Eines.

HER skriver jeg om det besøket.

 

Faktisk er det mye oransje mat.

Tar med et par bilder.

Denne retten er fantastisk god, lettstekt laks liggende mellom to skiver med melon, som en hamburger.

 

Denne hamburgeren er laget av karbonadedeig med chips av søtpotet strødd med parmesan.

 

På tur mot sentrum måtte jeg stoppe for denne solnedgangen.

 

Litt lengre borte ligger Stemshaug kirke.

Den ble bygd i 1908 og er en langkirke bygd i stavkirkestil. Var der for å ta bilder til en plakat jeg skulle lage til en konsert. SLIK ble plakaten.

 

Avslutter med et varmt bål.

 

I dag blir det ikke noe friluftsliv her. Ikke noe bål.

Tror jeg skal holde meg godt inne.

Jeg har vært på jobb hver dag den uka her.

Det kjennes, jobber bare for halv maskin egentlig.

Det har vært møter, reiser og avtaler.

Så godt å bare senke skuldrene, bare suse rundt i sin egen verden for å finne fram den oransje krafta i seg sjøl.

 

Sender ut masse oransje ønsker til dere alle denne lørdagen.

 

 

 

 

 

 

Jeg velger meg en blå kveld – dag 5

 

“FRODITHS FARGEUTFORDRING”- DAG 5 – BLÅ

 

Dager som forsvinner i alle blåner. Denne dagen forsvant også som en blå røyk.

 

 

 

 

Etter å ha vært oppe siden halv seks og nettopp landet i stolen, med alskens gjøremål lagt attom… må jeg bare si at fredagsfølelsen er enorm.

Sjøl om dagen straks bikker midnatta.

Jeg er hjemme!

Jeg deler blå bilder.

Starter med en blått bilde malt i akryl.

Jeg er veldig glad i å male og tegne ansikter.

 

En kveldsblå himmel med en halv måne på, en gang i vinter.

 

Bølgenes blå klukking og surkling inn mot en blågrå stein en sommerdag.

 

Eller en blå bok  som jeg fikk gleden av å illustrere.

 

En flokk svømmende ungdommer i Trondheimsfjorden en blådisig dag sist sommeren.

 

Eller ‘my self, I‘ med blått hår, som jeg posta her en gang av en grunn, men hvorfor jeg hadde tegnet på meg blått hår huskes ikke.

 

En blå himmel med blå skyer en sommerdag.

 

Hva med å våkne til en blå dag i en hengekøye, mens fuglene kvitrer og morgensola begynner å varme opp dagen. Det er da en vet hva lykke er.

 

Ett tre, som har vokst seg gammelt, tørka og skrukkete.

Himmelen er like blå bak et slikt tre, som om det hadde vært ungt.

 

En kald kveld med varme i huset.

Blikkstille.

 

Bading i de blå bølgene en kald høstdag.

 

Eller blå steiner som ligger i en tilfeldig form på en strand. 

 

 

 

 

Gult gull og slikt – dag 4

 

 

“FRODITHS FARGEUTFORDRING”- DAG 4 – GUL

 

 

 

 

Sola skinner gult gjennom vinduet, slik en snartur. For i dag regner det igjen, egentlig.

 

 

Jeg skal ikke skrive noe om at gult er kult…

Men at gulfarge er en gladfarge, det er er den.

 

Noe av det jeg ønsker meg i hagen er gullregn.

Syns det er et nydelig tre når det blomstrer.

Det er en giftig plante.

Som lita visste jeg det, så turde ikke en gang å ta på stammen.

Tenkte det kunne føre til den visse død.

Jeg var et barn med respekt.

 

Det vokser så mye gult.

Slik som smørblomster eller engsoleie.

Igjen tilbake til barndommen, ble man gul på haka sa vi at da likte den som ble det, smør.

 

Det er mange gule blomster, her er fra en tur i strandkanten.

 

 

Fra et måltid med gule roser.

Folk er gått i fra.

Bare litt gult omriss ligger igjen. 

 

Og nå må jeg gå i fra blogging for denne gang.

Jeg har rota meg bort i koder som ikke funka og dagens enkle løsninger på å gjøre det vanskelig for folk.

Jeg har brukt noen timer på å opprette status.

Nå kan jeg dra på jobb vel vitende om at jeg skal komme meg inn for å utføre det jeg skal.

 

 

Vi snakkes.

Dere må bare ikke gi meg opp.

En vakker dag vil jeg kunne sitte i ro og ta meg tid.

 

 

 

 

 

 

Tenk turkis – dag 3

“FRODITHS FARGEUTFORDRING”- DAG 3 – TURKIS

 

 

 

 

I dag skulle jeg legge inn et bilde av turkis sjø, for ro. Men det er for travelt til å finne bildet.

 

 

 

 

Jeg står på farten.

Fordi jeg var for sliten til å rydde i bilen i går må jeg rekke det nå.

For kanskje må jeg bruke bilen min i dag.

Til det vi skal.

Slikt jeg skal.

Jeg rekker egentlig ikke dette blogginnlegget, jeg rekker ikke å kommentere eller svare.

Så det blir et smykke.

 

Døtrene en sommerdag vagla opp på kjøkkenet.

Og så ‘høna’ sjøl, en gang på åttitallet.

Ingen sjø for ro, med andre ord.

Da må jeg fyke.

Ha en lekker dag.

 

 

 

 

 

Rosa dag på hvit snø – dag 2

 

 

“FRODITHS FARGEUTFORDRING”- DAG 2 – ROSA

 

 

 

 

Det har snødd. Så da deler jeg masse rosa blomster og noe andre rosa bilder.

 

 

 

Tenker tilbake på rosa dager, rosa roser. Fra et besøk der søster til mormor mi bodde. Roser mot en hvit vegg, så sarte i fargene.

Rosa asters i regn når sommeren nærmer seg slutten.

Og en flammende rosa himmel en vinterdag. 

En vinterdag som trenger votter og lue. Dette var en gave for noen år tilbake.

Rosa blomster i krukker på terrassen. 

Drikke te ut av en rosa kopp.

Nyt sakte.

Tårer, vakre og sarte.

Fra en rosa periode i livet.

Rosa geranium, et must i krukker om sommeren.

Ny høst på gang, blomstene takker for seg mens hesteskoen tar vare på lykka.

Yoga på en rosa matte.

Rosa margeritter og et glass vann en varm dag.

Georginer i Danmark.

Trening i et rosa mylder på Tenerife.

Takk for at du besøkte meg en rosa maidag med snø på marka.

 

 

 

Min første…

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

 

Det har kommet inn noen forslag, og jeg har svart på to, HER og HER.

Siste er over to innlegg, men har linket nederst i første innlegg.

 

 

Det tredje spørsmålet jeg får er fra Happy.

Hun spør om jeg kan skrive om min første kjærlighet.

Første tanken var litt forvirrende, nesten som jeg spekulerte på om jeg egentlig har opplevd den…men jeg har vært forelska, mange ganger.

Allerede som barn forelska jeg meg.

 

 

Men den forelskelsen, nå har jeg omdøpt “min først kjærlighet” til forelskelse, ser jeg.

 

 

Og det må  bli denne;

Jeg var 16 år og har begynt på videregående.

Vi måtte bort for å bo på hybel, ingen utdanningsmuligheter der jeg bodde.

 

En helg skulle jeg være med på et kurs i regi av et lag.

På tur tilbake blir jeg oppmerksom på en gutt som hadde vært på samme kurset som meg.

Jeg kikket bort på han, fordi jeg syns han er pen.

Det ble med det. Spekulerte på hvor han kom fra.

 

En tid etter dette blir jeg bedt hjem til ei jeg har blitt kjent med.

Jeg skal bli med på fest (det var slik at etter du var konfirmert var det lov å dra på bygdefest)  i kommunen der hun bor. Vi skal ta taxi bort til festlokalet og på tur dit plukka vi opp noen flere.

 

Den ene som setter seg inn er gutten fra kurset.

Oj, tenkte jeg.

Da vi kommer fram til lokalet syns jeg også den ene som spilte i bandet var kjekk.

Og jeg tenkte, en av disse to guttene vil jeg kysse i kveld.

 

Vi er flere ungdommer som sitter på en rad med stoler langs en vegg, og jeg ser veldig godt at han som var med i bilen sitter lengre borte på  stolraden.

 

Jeg får følelsen av at han kikker på meg også.

 

 

Så gikk de i mellom, tror de spurte om han ville være med. Om han kom bort å satte seg eller om han spurte om vi skulle danse, akkurat det husker jeg ikke.

Sannsynlig begge deler.

Senere gikk vi ut, og der bak festlokalet kysset vi.

Det var nydelig.

Han var litt mindre enn meg, et lite minus.

Sener får jeg vite han er året yngre også.

Men likevel, jeg var veldig betatt.

 

Etter denne festa blir jeg syk og kommer meg ikke til byen og skolen.

Det gikk to uker. Endelig er jeg på tur tilbake.

 

Da vi står og venter på ferga, sier en av jentene at der kommer…og nevner guttens navn.

Jeg vil ikke vise hvordan jeg har det på innsida, for der banka hjertet hardt.

Plutselig er det noen som knakker meg på skuldra og jeg snur meg i den retninga.

Der står ingen.

Men på andre sida står han, og alle som står i ringen ler.

 

Så hvordan reagerer jeg?

 

Jeg reagerer med ingen reaksjon å ha.

Full av sjenanse later jeg som ingenting. Gir ingenting tilbake til den stakkars gutten, som blir stående igjen på fergekaia, han skal ikke inn til byen.

Inni meg gråter jeg.

 

En stund senere, da jeg er hjemme, ber mor meg rydde i noen aviser.

Og i den øverste avisa slår et bilde mot meg, av han.

Jeg river avisa med meg og springer ut for å lese artikkelen.

Senere rev jeg bildet ut og gjemte det.

 

Det var det som skjedde.

 

Ett helt år senere går jeg på en folkehøgskole.

En kveld har skolen besøk av andre ungdommer.

Om kvelden er det dans.

Under Rod Stewards Sailing kommer Han.

 

 

Han går på andre sida av lokalet sammen med to jenter.

 

Og meg ser han ikke.

 

 

Kvelden var grufull, husker jeg dramatisk tenkte

hvorfor skal jeg oppleve dette?.

 

Gråt sikkert litt da jeg kom ned på rommet mitt.

Ganske sønderknust. 

Men det gikk seg til, det gikk over.

 

Men følelsene var enormt sterke og sjenansen øredøvende akkurat da det sto på. Og tiden tok litt tid.

 

Takk til Happy for spørsmålet.

 

 

 

Var du tøff eller sjenert under ungdomstiden?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tur til Paris, del 1

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

Jeg fikk spørsmålet fra mi mellomste etter at jeg nevnte fra denne turen for noen dager siden. Tror kanskje ikke jeg forteller så mye fra min egen ungdomstid, for det er nå jeg lever.

 

Dette var min første tur ut i den store verden.

 

Før hadde jeg bare vært i Sverige flere ganger, men det var nesten ikke regnende som utlandet.

 

Jeg hadde begynt på motelinja, som var den folkelige benevnelsen på linja jeg gikk, på Statens håndverk og kunstindustriskole.

Det ble snakk om å dra til Paris under moteuka.

Det endte med at rektoren, en som gikk i klassen over og jeg skulle dra.

Før reisa sydde jeg meg en garderobe som var sterkt inspirert fra magasinet Elle, den gangen var det et fransk magasin. Klærne mankerte noen knapper og andre detaljer, da kofferten ble pakka.

 

Her er kappa jeg sydde til turen omtrentlig 10 år etter.

 

 

Dagen jeg skulle reise kom, jeg dro ut til Fornebu som var flyplassen den gangen, spent var jeg.

 

Billetten hadde kameraten.

Rektoren dro med et anna fly.

Tida gikk og han med billetten dukka ikke opp, jeg fikk vondt i magen av nervøsitet.

Jeg var nok i kontakt med de bak skranken.

Til slutt skulle folk stige ombord i flyet. Og til tross for ingen billett, fikk jeg også gå ombord.

 

Han i klassen over hadde forsovet seg.

 

Fransken jeg hadde tatt var ikke mye til hjelp.

Kameraten og jeg hadde prøvd å lære oss språket.

Men en ting kan jeg fortsatt si, og det er at jeg ikke snakker fransk.

Den gangen førte dette forsøket på snakke fransk til at franskmenn gikk over til engelsk. De var ikke så glad i å snakke engelsk i utgangspunktet.

 

Jeg kom fram til hotellrommet, et hotell ned i en liten gate. Litt mørkt, med høye vinduer og tykke gardiner. Husker rektoren dukka opp på hotellrommet med en mini-flaske med alkohol hun hadde kjøpt på flyet og en bukett blomster.

Fru Strømme var en fryktelig gammel dame, slik jeg så på det. Hvitpudra hud, håret satt opp i en valk og veldig rosa leppestift som hadde krasjlanda på leppene.

Hennes hotell lå på andre siden av byen, så da vi skulle ut neste dag fikk jeg telefon om at hun hadde blitt syk.

Hun skulle hatt noe medisin og spurte om jeg kunne hjelpe henne.

Jeg kom meg til hennes hotell og med å tegne og gestikulerte fikk jeg tak i det hun ville ha.

Turen tilbake til mitt hotell ble ikke bli helt enkel, da taxiene hadde noen begrensninger med å krysse noen grenser i byen. Så det endte med at jeg måtte finne fram i metrosystemet.

Jeg spurte om hjelp og jeg husker jeg fikk noen utfordringer med fransk-marokkanske menn på  metroen.  

 

Vi fikk begge en øka respekt for hverandre etter den turen, rektoren og jeg, hun så nok på meg som et gudsord fra landet og så klarte jeg å svinse rundt i metropolen. 

 

For jeg ble i stor grad overlatt til meg sjøl og syntes det var veldig spennende.

En av dagene dro jeg for å se Pompidou-senteret som hadde en Salvador Dalí utstilling. Surrealismen fascinerte meg.

Men det var lang kø for å komme inn.

Der i køa begynner en å snakke med meg. Han sa han trodde jeg var en av hans studenter.

Han viste seg å være trivelig.

Vi ga opp å komme oss inn i senteret til slutt. Så i stedet synte han meg Paris, det ble vandring, fortausrestauranter og prat.

Da han spurte om jeg ville være med han hjem på ost og kjeks tok jeg sjansen på det.

Tror nok ikke jeg verken da eller nå vil anbefale noen et slikt stunt.

Men jeg ville gjerne oppleve.

 

 

For at innlegget ikke skal bli for langt, kommer neste del i morgen.

Link til fortsettelsen

 

 

 

 

For tre år siden

 

Tre år tilbake i tid. Noen få måneder, fra sommeren 2018. Fant jeg på en minnebrikke. 

 

 

 

Bilder jeg ikke har lasta opp.

Det som slår meg ved det første bildet er hvorfor jeg lot være å laste opp bilder fra minnebrikker.

Det er det jeg praktiserer i dag. Alle bildene får ligge på brikken,  samtidig laster jeg opp. Da har jeg lagret bildene minst to steder.

Nå behøver jeg ikke ta vare på alle bildene jeg tar.

I dag tar de fleste av oss mange bilder.

 

Her er ett av de få bildene jeg har fra mai måneden på Tenerif.

 

 

Jeg hadde lasta opp alle bildene på pc’n.

På tur hjem forsvant den.

En eller gang på Gardemoen hadde jeg mista den. Jeg var tilbake, men min pc lå ikke på hittegodskontoret.

Ser jeg er inne på bloggen, før plattforma ble endra.

Det er ikke alle bildene fra sommeren 2018 på denne brikken. For jeg fortsatte nok litt til å ta ut fra brikken, før jeg slutta og lot alle bilder være der.

 

Men turene ned til min lille strand sammen med boffen er representativt for både da og nå, somrene etter jeg flytta hit jeg nå bor. Nå er ikke boffen min med mer, han var med for siste gang i august i fjor.

 

 

Dette tror jeg var en riktig varm og god dag.

 

 

Fant også bilder fra vannet på fjellet, som også er besøkt gjennom sommeren og somrene.

 

 

Det er yngste som er med opp.

Det meste er likt, forbausende likt.

Gjentakelser år etter år.

Seterdagen er en av disse gjentagelsene.

 

 

Dette året var den regnvått med hesjing.

Koking av ost ute er noe som gjentas hvert år.

 

 

Likeså aktivitetene på museet.

Her er fra en konsert.

 

 

Noe som gjør at juli hver sommer er en hektisk måned. Denne sommeren hadde vi også utgivelse av en bok.

 

Starten av juli fyller mellomste søster fødselsdag. Dette året feirer hun dagen på hytta.

 

 

Liker så godt utsikten fra terrassen deres.

 

 

Dette året slo også kjærligheta til.

Deilig var forelskelsen.

Her er fra et besøk hos min danske venn mens jeg trodde på en rett og god framtid.

 

 

Heldigvis var forholdet over før korona’n, før reisevirksomheten ble forbudt.

 

Jeg avslutter med det som prega året.

Jeg hadde fått en diagnose høsten før, etter og ha slitt med helsen i mange år. Hadde begynt medisinering, og kroppen fikk nye reaksjoner.

 

Jeg satte reaksjonene med øyet sammen med det jeg satte i kroppen, helsevesenet mente det var diagnosen min som førte til problemer med øyet. 

Midt i mellom to operasjoner av grå stær er dette bildet en påminning. Påminning fra da alt satte i gang.

Foreldra mine var begge over åtti da de måtte utbedre linsene, så jeg syns jeg måtte gjennom dette veldig tidlig.

Har nå fått vite at blant anna kan medisin påvirke linsene i øyet.

Tror kroppen reagerer når vi putter ting i den, som medisin. Denne sommeren starta det, ble også halvt uføretrygda.

 

Men likevel var det en fin sommer, slik sommeren er. Og ganske lik de siste års somrer, utenom reiseaktiviteten da.

Nå skal jeg straks ta en veldig kort reise, for å hente eldstemann. Altså i år og i dag. Det blir koselig.

 

 

Husker du noe spesielt fra sommeren 2018?

 

 

 

 

 

 

Det kjente i det ukjente

 

I dag starter jeg et innlegg som jeg ikke vet hva skal handle om. 

 

 

For jeg har det litt travelt og kan ikke bli sittende her.

 

Jeg tror det tar kortere tid når jeg ikke har en planlegger innlegg, men tar ett på sparken.

Så tror jeg finner meg et bilde som jeg poster.

 

Og da fant jeg dette:

 

 

 

Dette er et utdrag av et collage jeg fikk tilsendt på Insta.

 

En bit av levd liv.

Som sårbar ungdom til jeg lander her jeg bor.

Fra by til land.

En reise med mange fargetoner.

Fra håp til aksept.

Fra usikkerhet til sikkerhet.

Fra å tro jeg visste det som var å vite til at jeg egentlig ikke vet noe, bare om meg sjøl vet jeg litt.

 

Livet!

 

Liva blir så forskjellig.

Mitt er ikke det verste.

 

Det er mange utfordringer for deg, sa ei jeg snakka nettopp med.

 

Flere har kommentert at det er mye strev i livet mitt, at det ikke går helt på skinner. 

Så klart har mye kunnet vært enklere, men det er mitt liv. Og egentlig er det ikke så ille å ikke bli født med en sølvskje i munnen. For jeg har evnen til å stå han av, som jeg ville sagt om jeg kom fra nord i Norge. Og litt lov har jeg til å bruke uttalelsen, i og med at fødeplassen ligger på havets bunn utenfor Finmark.

 

Det som ligger bak er kjent.

Det som ligger foran er ukjent.

Og det som har vært, har vært. Det som ligger foran vet jeg ingen ting om.

Det eneste som er sikkert er alderen min og det som har skjedd gjennom å ha kommet hit jeg er kommet.

 

Det gir muligheter. Spennende muligheter.

Men jeg ble født på en onsdag…eller var det torsdag…

 

Mandagsbarn får vakre øyne.
Tirsdagsbarn blir lett på tå.
Onsdagsbarn får perletårer.
Torsdagsbarn får langt å gå.
Fredagsbarn gjør alle glade.
Lørdagsbarn er sjeldent trett.
Søndagsbarn får største gaven;
Alle dyder under ett.

Tekst: ukjent