Tre år tilbake i tid. Noen få måneder, fra sommeren 2018. Fant jeg på en minnebrikke. 

 

 

 

Bilder jeg ikke har lasta opp.

Det som slår meg ved det første bildet er hvorfor jeg lot være å laste opp bilder fra minnebrikker.

Det er det jeg praktiserer i dag. Alle bildene får ligge på brikken,  samtidig laster jeg opp. Da har jeg lagret bildene minst to steder.

Nå behøver jeg ikke ta vare på alle bildene jeg tar.

I dag tar de fleste av oss mange bilder.

 

Her er ett av de få bildene jeg har fra mai måneden på Tenerif.

 

 

Jeg hadde lasta opp alle bildene på pc’n.

På tur hjem forsvant den.

En eller gang på Gardemoen hadde jeg mista den. Jeg var tilbake, men min pc lå ikke på hittegodskontoret.

Ser jeg er inne på bloggen, før plattforma ble endra.

Det er ikke alle bildene fra sommeren 2018 på denne brikken. For jeg fortsatte nok litt til å ta ut fra brikken, før jeg slutta og lot alle bilder være der.

 

Men turene ned til min lille strand sammen med boffen er representativt for både da og nå, somrene etter jeg flytta hit jeg nå bor. Nå er ikke boffen min med mer, han var med for siste gang i august i fjor.

 

 

Dette tror jeg var en riktig varm og god dag.

 

 

Fant også bilder fra vannet på fjellet, som også er besøkt gjennom sommeren og somrene.

 

 

Det er yngste som er med opp.

Det meste er likt, forbausende likt.

Gjentakelser år etter år.

Seterdagen er en av disse gjentagelsene.

 

 

Dette året var den regnvått med hesjing.

Koking av ost ute er noe som gjentas hvert år.

 

 

Likeså aktivitetene på museet.

Her er fra en konsert.

 

 

Noe som gjør at juli hver sommer er en hektisk måned. Denne sommeren hadde vi også utgivelse av en bok.

 

Starten av juli fyller mellomste søster fødselsdag. Dette året feirer hun dagen på hytta.

 

 

Liker så godt utsikten fra terrassen deres.

 

 

Dette året slo også kjærligheta til.

Deilig var forelskelsen.

Her er fra et besøk hos min danske venn mens jeg trodde på en rett og god framtid.

 

 

Heldigvis var forholdet over før korona’n, før reisevirksomheten ble forbudt.

 

Jeg avslutter med det som prega året.

Jeg hadde fått en diagnose høsten før, etter og ha slitt med helsen i mange år. Hadde begynt medisinering, og kroppen fikk nye reaksjoner.

 

Jeg satte reaksjonene med øyet sammen med det jeg satte i kroppen, helsevesenet mente det var diagnosen min som førte til problemer med øyet. 

Midt i mellom to operasjoner av grå stær er dette bildet en påminning. Påminning fra da alt satte i gang.

Foreldra mine var begge over åtti da de måtte utbedre linsene, så jeg syns jeg måtte gjennom dette veldig tidlig.

Har nå fått vite at blant anna kan medisin påvirke linsene i øyet.

Tror kroppen reagerer når vi putter ting i den, som medisin. Denne sommeren starta det, ble også halvt uføretrygda.

 

Men likevel var det en fin sommer, slik sommeren er. Og ganske lik de siste års somrer, utenom reiseaktiviteten da.

Nå skal jeg straks ta en veldig kort reise, for å hente eldstemann. Altså i år og i dag. Det blir koselig.

 

 

Husker du noe spesielt fra sommeren 2018?

 

 

 

♥

 

 

 

 

I dag starter jeg et innlegg som jeg ikke vet hva skal handle om. 

 

 

For jeg har det litt travelt og kan ikke bli sittende her.

 

Jeg tror det tar kortere tid når jeg ikke har en planlegger innlegg, men tar ett på sparken.

Så tror jeg finner meg et bilde som jeg poster.

 

Og da fant jeg dette:

 

 

 

Dette er et utdrag av et collage jeg fikk tilsendt på Insta.

 

En bit av levd liv.

Som sårbar ungdom til jeg lander her jeg bor.

Fra by til land.

En reise med mange fargetoner.

Fra håp til aksept.

Fra usikkerhet til sikkerhet.

Fra å tro jeg visste det som var å vite til at jeg egentlig ikke vet noe, bare om meg sjøl vet jeg litt.

 

Livet!

 

Liva blir så forskjellig.

Mitt er ikke det verste.

 

– Det er mange utfordringer for deg, sa ei jeg snakka nettopp med.

 

Flere har kommentert at det er mye strev i livet mitt, at det ikke går helt på skinner. 

Så klart har mye kunnet vært enklere, men det er mitt liv. Og egentlig er det ikke så ille å ikke bli født med en sølvskje i munnen. For jeg har evnen til å stå han av, som jeg ville sagt om jeg kom fra nord i Norge. Og litt lov har jeg til å bruke uttalelsen, i og med at fødeplassen ligger på havets bunn utenfor Finmark.

 

Det som ligger bak er kjent.

Det som ligger foran er ukjent.

Og det som har vært, har vært. Det som ligger foran vet jeg ingen ting om.

Det eneste som er sikkert er alderen min og det som har skjedd gjennom å ha kommet hit jeg er kommet.

 

Det gir muligheter. Spennende muligheter.

Men jeg ble født på en onsdag…eller var det torsdag…

 

Mandagsbarn får vakre øyne.
Tirsdagsbarn blir lett på tå.
Onsdagsbarn får perletårer.
Torsdagsbarn får langt å gå.
Fredagsbarn gjør alle glade.
Lørdagsbarn er sjeldent trett.
Søndagsbarn får største gaven;
Alle dyder under ett.

Tekst: ukjent

 

♥

 

 

 

 

 

Å bla seg bakover i tid. I kveld har jeg kikka på bilder fra tidligere somrer.

 

 

 

Ikke så lenge siden, men likevel lenge.

 

Fra da vi flytta ut fra byen og fant Huset.

Jeg ble forelska i det huset.

Hadde nesten mareritt om at vi flytta tilbake til det mørkebrune og hvite rekkehuset i Trondheim.

 

Det å flytte hit var idyll.

Herlige sommerdager og iskalde vintrer.

Her gikk vi inn, døren var rød men ble malt blå.

 

 

Når vi kom ut så vi rett mot det gamle stabburet.

Tenkt det, eget stabbur.

 

 

En eiendom på tre mål.

Barna hadde ni år massiv barndom her.

De har snakka om den.

At det var så fint.

De levde i eventyret med fantasi over alt.

 

 Her fra en eller annen middag en sommerdag. Kan ikke huske det var noen anledning. Sannsynlig var det søndag i og med vi har valgt å spise på stua.

 

 

Tre barn som fokuserer mot en knipsende mor.

 

 Stedet jeg aldri skulle flytte fra.

Og så gjorde jeg det likevel.

Da det ble bestemt var det greit.

 

Livet går alltid videre.

I dag er huset totalrenovert og det har mistet sin sjarm. Kanskje spøkelsene også forsvant.

Jeg var innom på besøk ikke så mange år etter, allerede da var mye forandret. Følte faktisk sorg da jeg så det. Noe av sjelen forsvant.

 

Disse bildene er fra august 2003.

Atten år siden.

 

Tar du fram gamle bilder og minnes?

 

 

 

 

♥

 

 

 

-Om å bli ferdig. Ferdig uansett, men spesielt det en inspirert og full av overmot starter opp med.

 

 

For det er lett å starte, uansett nesten hva det måtte være.

 

Mange av oss damene har en hang til pinner, pinner og tråd. Strikking heter noe av det.

Jeg var 17 år da jeg oppdaga at det gikk an å få ting ferdig.

Ting med strikkepinner og tråd.

Før hadde jeg likt heklenål og tråd. Det gikk fort. Likte at det gikk fort.

 

Etter oppdagelsen kom mange år med produksjon.

En periode var jeg flittig på strikkemaskin også, det ble mange plagg. Laga mønster og sto på.

 

Etter at barna kom, gikk tråden over fingrene i mange år.

Men jeg husker en jul. Under treet lå flere uferdig produkt. Jakke til mannen og dukkeklær til jentene.

Det året fikk fenomenet et kraftig støt av utilstrekkelighet.

 

Jakken ble siden ferdig, men dukkeklærne ble det aldri. Ennå kjenner jeg den triste følelsen, av ikke å mestre. Og at jeg måtte være en dårlig mor som ikke fikk ferdig all dukkeklærne jeg hadde sett for meg.

 

Jeg begynte igjen å strikke mer da jeg jobba-, like før flytting hit jeg nå bor, i en butikk med garn.

Ennå har jeg uferdige ting fra da. Men da hadde jeg en ambisiøs periode. Satte i gang med mye.

 

Da jeg gikk i gang med et strikkeprosjekt som skulle bli en gave nettopp, var jeg ikke direkte overraska over at det ikke ble ferdig til tide.

Men i dag ble gaven overlevert.

Ferdig strikka, trådene festa og garnet tøvd. Måtte kjøre det i vaskemaskina to ganger, før jeg ble fornøyd.

Mottakeren ble både glad og overraska over at det ikke gikk lengre tid. Hun hadde visst nok avskrevet at hun fikk det med det første.

Hun liker farger, sterke farger.

 

Jeg begynte en gang på votter som er strikket av tynt garn fra Rauma. Jeg liker trepinner, men når pinnene er tynne har jeg erfart at trepinner ikke er så lurt.

Pinnene ble både bøyd og brakk.

Tror det var blandt anna pinnene som gjorde det skar seg.

-At det ble lagt bort.

Her er en brekt pinne, tror det er størrelse 2, sammen med andre pinner og en penn (pennen bare lå der).

Lua og vottene var strikka på de største trepinnene.

 

….når øyner og fingrer ikke virker så godt, skjønner en det først ikke. En bare lar være å gjøre det en gjorde tidligere...

 

Gikk mange år før jeg forsto denne sammenhengen.

Når en skjønner dette, er det lettere å gå i gang igjen. Man gir seg da vel ikke på grunn av slikt…

Så jeg tok fram disse vottene som ikke var ferdige, kanskje på tide, tenkte jeg.

Men så viser det seg at det er flere, såkalte, skjær i sjøen.

Jeg har rota bort oppskrifta.

Vil gjerne strikke etter den, så må nok finne den først.

 

Derfor får jeg gå på noe anna først, kanskje gjøre ferdig en genser som nesten bare er monteringa igjen.

 

Men nå fikk jeg vist to av dette som har ligget uferdig.

Den ene er nå ferdig.

Det andre må jeg finne oppskrifta til.

Genseren kan jeg vise når den er ferdig monter.

 

Er du en glad strikker?

 

 

 

 

 

En liten gjennomgang, i light form. Litt raske penselstrøk av et liv og det som ble viktigst.

 

 

 

Jeg ser på gamle bilder. Fulle av stemningsekko.

Og mine tre håpefulle.

Her er en snapp jeg printscreena for et par år siden, eller noe der omkring. Alle tre bodde i samme by, etter å ha bodd forskjellige steder på grunn av skolegang og arbeid.

 

 

Alle tre har har mye felles; kreativitet, nysgjerrighet, fabulering, sosialisering og mangt anna. Sjøl om de som typer er forskjellige.

De lekte mye sammen som barn.

Her er fra besøk hos en tante. De kikker alvorlig på fotografen.

 

 

Men de var en gjeng med høy aktivitet og et rikt fantasiliv.

I dag koser jeg meg veldig når de forteller om det parallelle livet de hadde, som barn har sammen med voksne.

Tanker, følelser og leik.

 

De fleste åra i barndommen bodde vi i et gammelt hus med flere mål eiendom i rundt og masse natur utenfor der igjen. Der levde de sterkt.

 

Husker en gang de hadde tatt turen til skogs sammen med en nabogutt. Jeg hørte stemmene deres i skogen. Stemmene bevega seg etter som de gikk i lia rundt. Da de kom tilbake kunne de fortelle at de hadde gått seg vill. De hadde ikke visst hvordan de skulle komme seg hjem og det hadde vært en skummel opplevelse.

Spenning i trygge omgivelser som fører til mestring, er ikke det dummeste.

 

Her er det fra leik i hagen, eldstemann er gravd ned i gressavfall. 

 

 

Det er godt å høre de forteller om barndommen sin, som sagt. Kjenner jeg blir så glad.

Alle tre ble født i Trondheim, der vi bodde de aller første åra.

Her er fra et besøk hjemme hos mine foreldre. Mellomste, ei blid lita tulle.

 

 

Gleda over å bli mor var stor.

Ikke mye jeg forsto av slikt som ung jente. Barn var ikke noe som interesserte meg. Jeg ville lage og skape.

Her er et skolefoto, jeg er tretten eller fjorten år.

 

 

Jeg ville oppleve alt, men var såpass sjenert og stramt oppdratt, slik eldste i en søskenflokk oftest blir. Og så distre i alle drømmer, at jeg ikke alltid visste fram og tilbake på med sjøl.

Som nittenåring var jeg en ganske så ufri og sjølopptatt ung dame. 

 

Den store drømmen var å komme inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, på linja klær og kostyme.

Klær og utseende sto sterkt.

I overkant av ti år etter, var jeg i gang med å bestemme meg for et annet liv.

Det visste jeg nok ikke.

Da hadde jeg hatt en lang ungdomstid som gikk alt for fort.

Jeg flytta fra byen i mitt hjerte, Oslo, og som jeg aldri skulle flytte i fra…

Plutselig satt jeg med alt mitt bak meg i en varebil med henger, retning Trondheim. Katta lå i fanget.

 

Litt etter sa jeg ja, og det er her alle eventyr slutter -. 

 

 

Mitt begynte da. På et vis. Eller – ble helt annerledes.

På godt og på vondt. Det viste seg livet hadde behov for å slipe meg noe mer.

Det som hadde vært sorg til da, var inga sorg. Det som hadde vært glede ble så mye rikere.

 

Og barna som til slutt kom, ble hellige, de ble det store, det fantastiske, det som ga rikdommen. Og så klart utfordringene.

 

I dag er de tre voksne individ det er artig å følge. De har alle tre veldig fin og positiv utvikling.

Og det er virkelig godt.

 

 

 

Så er vi her, nok ein gong. Det er kveld, snart natt. Enno ein dag forsvann inn i historia.

 

Vil den bli huska på nokon måte?

Kanskje vil den ligge som ein smak av eit minne i framtida. Som ei kjensle. Kva veit eg-.

Kveld er det i alle fall. Eller mest natt.

Etter å ha registrert at faren min virka mykje betre i dag. Etter at mor har vore her på middag. Den gledde ho seg til, og sa etterpå at ho hadde hygga seg.

Nokre telefonsamtalar gjennom dagen. 

Ein dag med mykje prat. Eigentelg.

No har vi to i huset gått inn i dataverda.

Praten har stilna. Vi er inni hovuda vår med blikka retta mor skjermen.

I morgon er det måndag. Eg har fått trilla søpla ned til vegen. Det kjentes skikkeleg godt, etter at den vart ståande over for to veker sidan.

No må eg snart finne ut om eg tek fri som tenkt i morgon, eller jobb. Eg trur eg gjer det eg har tenkt.

 

God natt i hus og kratt,

no er det snart natt.

Med draum og ……..

Kva kan eigentelg rima på draum da, utanom saum…..?

 

 

I min grøne ungdom, medan syttitalen var rimeleg blankpussa, var åra noko eg ikkje visste om.

 

 

Eg hadde frykteleg lyst til å væra strålande vakker.

– I min grøne ungdom.

Men avstanden frå den eg såg meg som og ynskje, var ALT for stor. Eg var sikker på at alle syntest eg var stygg. Den tanken hadde fanga meg.

 

Her om dagen opna eg eit gamalt fotoalbum.

Eg hadde leika meg med bilete eg hadde teke i fotoautomatar. Eg var rundt ein 15-16 år.

 

Finnest det fotoautomatar i dag?

Sikkert ikkje.

 

Det eg huskar var at folk trudde desse ansikta var mange personar.

Det var artig.

Akkurat det syntest eg, i all begredelegheita om at eg ikkje hadde eit utsjåande som vekte stor åtgaum.

 

I dag skjønar eg at eg hadde eit heilt normal utsjåande som hos ein vanleg ungdom, men med alt for usikkert indre.

Det var ikkje heilt godt å bo inne i denne ungdomen, som syntest det var utåleleg og møte sitt eige spegelbilete.

 

Når eg vart mor mange år seinare, vart ein av dei viktigaste oppgåvene å gjera ungane trygge på seg sjølve. Trygge på dei menneska dei var.

 

Enda mange år seinare, da mi yngste var like gamal som eg var på desse bileta, var det ein lærar som hadde sagt at inga jente i den alderen var fornøgd med seg sjølv. Da hadde mi yngste protestert, at det stemte ikkje. Ho var fornøgd med kven ho var.

 

Dei orda var eg svært fornøgd med å høyra.

 

 

Dei har gått så fort desse åra. Og det har ingenting å seia. For det er akkurat slik det skal være.

 

Og slik fortset det. Med alt som er bra og alt som ikkje er bra.

Kjenner eg ikkje har lyst til å tenkja. Ikkje dagen i dag. For mange gjekk ikkje vegen lengre enn til i dag.

Ein gong følte eg meg gamal fordi eg nærma meg slutten av tjue åra.

foto:jane
 

Det gjekk over det og. Var i grunn ikkje ille.

Var verre å skulle fylle fire ti år. Halvveges tenkte eg da.

 

Men eg har det tørt og varmt med alle mine.

Mett er eg og.

Kanskje eg skal laga meg ei skattekiste der eg kan samla gleda i.

Sjå på alt eg har fått.

Og så enkelt berre seia takk!

 

 

 

 

I dag har eg reist gjennom minna og dei gamle vegane. Både fint, vemodig og svært krevjande.

 

Køyreturen tok to timar. Det var mørk da eg trilla ut i verda, men ljoset eg følgde ned attom fjella i går, steig opp over fjella i dag.

Morgonljoset er vakkert.

 

– Her budde ein kamerat av sonen, tenkte eg, da eg hadde svinga av frå hovudvegen. Og her gjekk sonen gjennom isen, han var tolv år og det gjekk mange år før eg forsto alvoret. Ein av alle dei gongane det gjekk bra, sjølv om det like godt kunna gått annleis.

Hugsar søndagsturen langs vegen, var vegen verkeleg så lang……..

Alle sommarmorgonane for å koma tidsnok på jobb -.

– Vidare etter den vegen eg stakk av da eg hadde gjort ein stor fadese……., feil kontaktinfo i ei brosjyre. Ingen som las korrektur og dermed var fadesen eit faktum. Trudde verda rasa samen ei stakket stund.

Minner.

 

Til slutt var eg framme dit eg skulle. Og attende til dagen i dag.

Etter timar i møte gjekk turen attende. Eg sendte melding til ein tidlegare nabo om at eg kunne koma innom.

 

Forbi skolen og alle svingane gjennom skogen, alle gongane eg hadde køyrd denne ruta.

– For foreldremøte, ungar som ikkje rakk bussen, skoleavslutningar, bibliotek, juletrefest, 17. mai og kulturskole og mykje, mykje anna. Eit heilt liv.

Gjennom ni år var dette heimplassen min. Heimplassen til ungane. Denne vegen var både køyrd og gått…..mest dagleg.

Her henta eg posten.

Og så såg eg rett på det som var heimen min. Vår sin heim. Stabburet og trøndelåna. Familien min sitt rike ein gong.

 

Til hausten er det ti år sidan ungane og eg flytta. To år før var ekteskapet over.

Sjølv om det var mykje idyll var det også svært krevjande. Dei siste åra da det ikkje var nokon veg utanom, enn eit brot. Ei frykteleg handling å utsetja ungane sine for. Og så enno meir forandring, da valet vart å selja og flytta…….fordi eg trudde det var best. For oss alle.

 

Til alt overmål får eg i dag også høyra om nokon som hadde født alt, alt for tidleg. Enno eit par blad i minneboka blafrar. Eg veit korleis det er. Når det ikkje går som det skal -.

 

Ikkje rart eg er dobbelt sliten etter eit halvt døgn med minne.

 

Men naboane var riktig hyggeleg å møta. Og eg lova at når dagane hadde vorte lange, varme og ljose, skulle eg ta med meg gjengne min…….og det trur eg vi alle gled oss til.

For det trur eg vil verta skikkeleg koseleg for oss alle.

 

 

 

 

Gutar var ein gong noko som opptok meg stort. Noko spanande og uutforska.

 

Eg var svært sjenert da eg voks opp. Men min eigen vilje hadde eg. Til og med svært godt.

Det var ikkje sikkert eg sa så mykje, men eg visste kva eg meinte og kva eg ville.

Det forundra meg at eg var så to forskjelleg personar; den heime og den borte.

Heime hadde eg tryggleik og var den eg var. Borte vart det verre. Innrømma noko så fortærande at ein var sjenert gjekk heller ikkje. Så ein fekk skjula det så godt som ein kunne.

 

Noko anna var at etter som eg vart eldre syntest eg gutar…….., eller nokre av dei, var verdt å kika nærmare på. Men med sjenansen var det ikkje så mykje å gjera anna enn å venta på å bli plukka.

Bygdefestene var ein fin arena for slikt. Eg hugsar første gongen eg hadde vore på fest. Mellomste søstera mi kom inn på rommet mitt om morgonen å ville veta

“gjorde du slik som dei gjer på film?”

Eg gjorde meg ein tanke kostbar før eg måtte ut med det.

Eg hadde KYSSA!!!

Og litt beskjemma fortalte eg at det hadde vore to. Det var eigentleg mest usømeleg. For sømeleg var eg.

 

Faktisk vart festane måla ut etter om eg hadde kyssa nokon. Ei fest utan kyss var liksom ikkje ei bra fest.

Men så var det han stakkaren som følgde meg heim, vi møtte nokre andre og han presterte å seia at

“æ følje dåtter åt sjefen…. “.

Eg vart mest like sint som ein okse som får ein raud klut vifta framom seg.

Men eg stanga ikkje fysisk.

Stakkaren var nok ikkje av dei tøffe han heller, og noko skulle han vel seia. Og så kom noko så idiotisk ut.

Eg prøvde nok å seia noko om at eg var som andre og familien min var også det sjølv om vi åtte denne arbeidsplassen.

Eg prøva å stange med orda for å få inn fornuft i tankebanane han hadde.

 

Ein annan gong var det ein som ville meir enn å kyssa og klina. Eg var fast bestemt på at dette skulle eg ordna opp i sjølv og koma meg ut av, så eg sloss for at viljen min skulle sigra. Så da dei andre kom å banka på sa eg ikkje eit knyst om at vi var to med forskjelleg viljar attom døra.

Det ville berre vera kjempeflaut.

Til slutt kom eg meg ut, ut gjennom døra og opp på vegen etter og ha vunne kampen.

Søskenbarnet mitt kom akkurat køyrande i ein bil og stoppa for å høyre om eg skulle sitja på. Han snudde bilen så da vi køyrer forbi der eg hadde kjempa kom han som eg hadde kjempa mot.

Søskenbarnet stoppa og spurde om han også ville sitja på.

Han sat seg inn også sa han

“ho der er så sint ho”.

Søskenbarnet mitt drog litt på smilet og sa

“er ho det?”

Kleda i uorden tala vel og sitt språk. Og noko meir vart ikkje sagt om den saka.

 

Eg slutta nokså tidleg å dra på bygdefester. Sjølv om eg lika å kysse likte eg ikkje denne fangsmetoden der ein eller annan fyr fann ut at deg skulle han ha, og så starta kampen. Og eg visst kva eg ville og kor grensene mine gjekk. Riktig nok opplevde eg ikkje eit så kraftig åtak som den gongen eg vart omtala som ho som var så sint. Men å bli drege tvers over eit dansegolv mot sin vilje hadde eg heller ikkje sansen for.

 

Etter kvart forandra eg interessa, ikkje for kyssing..men for gutane. Gutane var ikkje meir interessante. Der i mot menn, menna var absolutt interessante. Og til slutt gifta eg meg utan at det vart enden som i snipp, snapp, snute……..