Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

 

Det har kommet inn noen forslag, og jeg har svart på to, HER og HER.

Siste er over to innlegg, men har linket nederst i første innlegg.

 

 

Det tredje spørsmålet jeg får er fra Happy.

Hun spør om jeg kan skrive om min første kjærlighet.

Første tanken var litt forvirrende, nesten som jeg spekulerte på om jeg egentlig har opplevd den…men jeg har vært forelska, mange ganger.

Allerede som barn forelska jeg meg.

 

 

Men den forelskelsen, nå har jeg omdøpt “min først kjærlighet” til forelskelse, ser jeg.

 

 

Og det må  bli denne;

Jeg var 16 år og har begynt på videregående.

Vi måtte bort for å bo på hybel, ingen utdanningsmuligheter der jeg bodde.

 

En helg skulle jeg være med på et kurs i regi av et lag.

På tur tilbake blir jeg oppmerksom på en gutt som hadde vært på samme kurset som meg.

Jeg kikket bort på han, fordi jeg syns han er pen.

Det ble med det. Spekulerte på hvor han kom fra.

 

En tid etter dette blir jeg bedt hjem til ei jeg har blitt kjent med.

Jeg skal bli med på fest (det var slik at etter du var konfirmert var det lov å dra på bygdefest)  i kommunen der hun bor. Vi skal ta taxi bort til festlokalet og på tur dit plukka vi opp noen flere.

 

Den ene som setter seg inn er gutten fra kurset.

Oj, tenkte jeg.

Da vi kommer fram til lokalet syns jeg også den ene som spilte i bandet var kjekk.

Og jeg tenkte, en av disse to guttene vil jeg kysse i kveld.

 

Vi er flere ungdommer som sitter på en rad med stoler langs en vegg, og jeg ser veldig godt at han som var med i bilen sitter lengre borte på  stolraden.

 

Jeg får følelsen av at han kikker på meg også.

 

 

Så gikk de i mellom, tror de spurte om han ville være med. Om han kom bort å satte seg eller om han spurte om vi skulle danse, akkurat det husker jeg ikke.

Sannsynlig begge deler.

Senere gikk vi ut, og der bak festlokalet kysset vi.

Det var nydelig.

Han var litt mindre enn meg, et lite minus.

Sener får jeg vite han er året yngre også.

Men likevel, jeg var veldig betatt.

 

Etter denne festa blir jeg syk og kommer meg ikke til byen og skolen.

Det gikk to uker. Endelig er jeg på tur tilbake.

 

Da vi står og venter på ferga, sier en av jentene at der kommer…og nevner guttens navn.

Jeg vil ikke vise hvordan jeg har det på innsida, for der banka hjertet hardt.

Plutselig er det noen som knakker meg på skuldra og jeg snur meg i den retninga.

Der står ingen.

Men på andre sida står han, og alle som står i ringen ler.

 

Så hvordan reagerer jeg?

 

Jeg reagerer med ingen reaksjon å ha.

Full av sjenanse later jeg som ingenting. Gir ingenting tilbake til den stakkars gutten, som blir stående igjen på fergekaia, han skal ikke inn til byen.

Inni meg gråter jeg.

 

En stund senere, da jeg er hjemme, ber mor meg rydde i noen aviser.

Og i den øverste avisa slår et bilde mot meg, av han.

Jeg river avisa med meg og springer ut for å lese artikkelen.

Senere rev jeg bildet ut og gjemte det.

 

Det var det som skjedde.

 

Ett helt år senere går jeg på en folkehøgskole.

En kveld har skolen besøk av andre ungdommer.

Om kvelden er det dans.

Under Rod Stewards Sailing kommer Han.

 

 

Han går på andre sida av lokalet sammen med to jenter.

 

Og meg ser han ikke.

 

 

Kvelden var grufull, husker jeg dramatisk tenkte

“hvorfor skal jeg oppleve dette?“.

 

Gråt sikkert litt da jeg kom ned på rommet mitt.

Ganske sønderknust. 

Men det gikk seg til, det gikk over.

 

Men følelsene var enormt sterke og sjenansen øredøvende akkurat da det sto på. Og tiden tok litt tid.

 

Takk til Happy for spørsmålet.

 

 

 

Var du tøff eller sjenert under ungdomstiden?

 

 

♥