Sommerminner

 

 

 

Å bla seg bakover i tid. I kveld har jeg kikka på bilder fra tidligere somrer.

 

 

 

Ikke så lenge siden, men likevel lenge.

 

Fra da vi flytta ut fra byen og fant Huset.

Jeg ble forelska i det huset.

Hadde nesten mareritt om at vi flytta tilbake til det mørkebrune og hvite rekkehuset i Trondheim.

 

Det å flytte hit var idyll.

Herlige sommerdager og iskalde vintrer.

Her gikk vi inn, døren var rød men ble malt blå.

 

 

Når vi kom ut så vi rett mot det gamle stabburet.

Tenkt det, eget stabbur.

 

 

En eiendom på tre mål.

Barna hadde ni år massiv barndom her.

De har snakka om den.

At det var så fint.

De levde i eventyret med fantasi over alt.

 

 Her fra en eller annen middag en sommerdag. Kan ikke huske det var noen anledning. Sannsynlig var det søndag i og med vi har valgt å spise på stua.

 

 

Tre barn som fokuserer mot en knipsende mor.

 

 Stedet jeg aldri skulle flytte fra.

Og så gjorde jeg det likevel.

Da det ble bestemt var det greit.

 

Livet går alltid videre.

I dag er huset totalrenovert og det har mistet sin sjarm. Kanskje spøkelsene også forsvant.

Jeg var innom på besøk ikke så mange år etter, allerede da var mye forandret. Følte faktisk sorg da jeg så det. Noe av sjelen forsvant.

 

Disse bildene er fra august 2003.

Atten år siden.

 

Tar du fram gamle bilder og minnes?

 

 

 

 

10 kommentarer
    1. Å ja – jeg ser mye på gamle bilder! Det er veldig koselig! For et flott hus – så trist at det har mistet sjarmen sin nå….! Takk for at du deler! Klem <3

    2. Kjenner følelsen.. Jeg var imidlertid sterkt i mot at barndomshjemmet ble solgt i det vi flyttet hjemmenfra, og det synet har forblitt uforandret, så jeg fikser ikke å se ned på det fra broen når jeg er på besøk i hjembyen dersom jeg er litt nedstemt fra før. Ut i fra det du beskriver her, tror jeg igrunnen det er like greit jeg ikke har vært inne i etterkant..
      I grunnen syntes jeg det er litt rart at de som velger et slikt gammelt, sjelfullt hus ikke pusser opp i samme stil!.. Selvsagt er det ting som må utbedres og sånt, men hva skal en med hus med sjel når de allikevel skal ‘røske’ ut denne sjelen, liksom?..

    3. Av og til er det best å bevare minnene en hadde. Og ikke godt om et hjem forsvinner ufrivillig fra ens liv. Har ikke flytta om barna var ufrivillig til det, men vi snakker en del om de åra da vi bodde der. De siste eierne har visst nok revet ut alt og snudd på alle rom. Jeg er veldig glad i tre, så vi plantet en rekke mot veien for å lage den “løyndomsfulle hagen”, de var også hogd ned. Men vi mennesker er forskjellige. <3

    4. Jeg elsket også en gang et hus som jeg synes var tungt å flytte fra, men det var ingen annen mulighet…
      Mest minner har jeg fra en leilighet der jeg har bodd lengst i livet og der mine barn vokste opp, men er helst barna som tar frem bildene…
      Jeg tror det var “meningen” at jeg skulle kjøpe barndomshjemmet mitt , for kjenner at det er her jeg hører hjemme og elsker bare å bo her, tross alle feil og mangler som jeg enda ikke har fått gjort noe med. Men mye er gjort og jeg gjør det til mitt, og bare mitt! og det er stort nok til å romme familien min når de vil komme, og spesielt barn og barnebarn…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg