Nostalgi og det som betyr

 

 

En liten gjennomgang, i light form. Litt raske penselstrøk av et liv og det som ble viktigst.

 

 

 

Jeg ser på gamle bilder. Fulle av stemningsekko.

Og mine tre håpefulle.

Her er en snapp jeg printscreena for et par år siden, eller noe der omkring. Alle tre bodde i samme by, etter å ha bodd forskjellige steder på grunn av skolegang og arbeid.

 

 

Alle tre har har mye felles; kreativitet, nysgjerrighet, fabulering, sosialisering og mangt anna. Sjøl om de som typer er forskjellige.

De lekte mye sammen som barn.

Her er fra besøk hos en tante. De kikker alvorlig på fotografen.

 

foto: Jane-Britt

 

Men de var en gjeng med høy aktivitet og et rikt fantasiliv.

I dag koser jeg meg veldig når de forteller om det parallelle livet de hadde, som barn har sammen med voksne.

Tanker, følelser og leik.

 

De fleste åra i barndommen bodde vi i et gammelt hus med flere mål eiendom i rundt og masse natur utenfor der igjen. Der levde de sterkt.

 

Husker en gang de hadde tatt turen til skogs sammen med en nabogutt. Jeg hørte stemmene deres i skogen. Stemmene bevega seg etter som de gikk i lia rundt. Da de kom tilbake kunne de fortelle at de hadde gått seg vill. De hadde ikke visst hvordan de skulle komme seg hjem og det hadde vært en skummel opplevelse.

Spenning i trygge omgivelser som fører til mestring, er ikke det dummeste.

 

Her er det fra leik i hagen, eldstemann er gravd ned i gressavfall. 

 

 

Det er godt å høre de forteller om barndommen sin, som sagt. Kjenner jeg blir så glad.

Alle tre ble født i Trondheim, der vi bodde de aller første åra.

Her er fra et besøk hjemme hos mine foreldre. Mellomste, ei blid lita tulle.

 

 

Gleda over å bli mor var stor.

Ikke mye jeg forsto av slikt som ung jente. Barn var ikke noe som interesserte meg. Jeg ville lage og skape.

Her er et skolefoto, jeg er tretten eller fjorten år.

 

 

Jeg ville oppleve alt, men var såpass sjenert og stramt oppdratt, slik eldste i en søskenflokk oftest blir. Og så distre i alle drømmer, at jeg ikke alltid visste fram og tilbake på med sjøl.

Som nittenåring var jeg en ganske så ufri og sjølopptatt ung dame. 

 

Passfoto

Den store drømmen var å komme inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, på linja klær og kostyme.

Klær og utseende sto sterkt.

I overkant av ti år etter, var jeg i gang med å bestemme meg for et annet liv.

Det visste jeg nok ikke.

Da hadde jeg hatt en lang ungdomstid som gikk alt for fort.

Jeg flytta fra byen i mitt hjerte, Oslo, og som jeg aldri skulle flytte i fra…

Plutselig satt jeg med alt mitt bak meg i en varebil med henger, retning Trondheim. Katta lå i fanget.

 

Litt etter sa jeg ja, og det er her alle eventyr slutter -. 

 

 

Mitt begynte da. På et vis. Eller – ble helt annerledes.

På godt og på vondt. Det viste seg livet hadde behov for å slipe meg noe mer.

Det som hadde vært sorg til da, var inga sorg. Det som hadde vært glede ble så mye rikere.

 

Og barna som til slutt kom, ble hellige, de ble det store, det fantastiske, det som ga rikdommen. Og så klart utfordringene.

 

I dag er de tre voksne individ det er artig å følge. De har alle tre veldig fin og positiv utvikling.

Og det er virkelig godt.

 

 

 

6 kommentarer
    1. Åhhhh….så herlig å lese ♥ Dette var et nydelig innlegg, en nydelig historie. Så fint å se bildene av da barna var små…og den forvandlingen fra barn til voksen, både deg og dine barn 🙂
      Livet er jo et eventyr sånn egentlig. Det gjelder å nyte alle kapitlene 🙂
      Klem ♥

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg