En ny uke, hendelser, bil og føre i en røre. Men denne mandagen starta kald og bra.

 

 

 

 

Det er dumt å være for grei.

Jeg har vært ute og bussa.

Slik langt ute på landet kan påstigning og avstigning på buss være utflytende.

 

I dag sto jeg opp med en tanke; få bilen på verksted og komme meg hjem.

Heldigvis hadde det ikke snødd, så bilen som står ute, var rimelig tilgjengelig.

Med minus 6 var det bare å kle seg, på med ull.

Og så dura jeg bortover hvite vinterveier, framme fikk jeg parkert bilen litt før klokka sju som avtalen var.

Leverte nøkkelen, nå skulle frontruta skiftes og EU-kontoll snart i boks.

 

 

Det knirka nesten i snøen da jeg gikk i retning til en ordentlig busstopp.   

Den ligger i en avkjørsel, mine tanker at tenkt om sjåføren ikke så at det sto noen som skulle med, ble gjort til skamme. Jeg var ikke aleine om å skulle ta buss, det sto flere biler der det spratt ungdommer ut da den kom.

 

 

Da bussen nærmer seg der jeg bor trykker jeg på stoppknappen, registrerer bussen bremser ned. Litt lengre framme ser jeg at en nabo skal med bussen. Så for å være hjelpsom fyker jeg fram og sier han kan stoppe der, han sier noe om at jeg hadde trykka på stopp. Jeg går tilbake til utgangsdøra midt i bussen.

Tenker å gå av når han slipper på naboen.

Men da åpner han ikke døra bak, prøver å rope – men han begynner bare å kjøre.

Fram igjen for å si at jeg skulle av, så enden er at han slipper meg av i min oppkjørselen, helt perfekt det.

Men i utgangspunktet skulle jeg være hjelpsom slik at han bare kunne stoppe en gang, noe som førte til tre stopp og sikkert en småforvirra bussjåfør.

Han hadde tydelig ikke oppfatta mine gode intensjoner.

 

Slik starta dagen min.

 

 

 

I går var jeg i Trondheim feiring.

Veiene over fjellet var uvennlige.

Da det kom lange puljer med møtene trafikk, skjønte jeg at det hadde skjedd noen. Men den ulykka var det renska opp i da jeg passerte, møtte en bergingsbil med bil på og litt etter en politibil.

Det hadde vært sammenstøt mellom en personbil og en brøytebil.

For brøytebilene gikk tett, snøkantene over fjellet var høye og veibanen føltes smal.

Inn i mellom kom nye snøfall og dårlig sikt.

 

Da jeg hadde kjørt noen kilometer til var det full stopp og en lang kø av biler. Lengre framme så jeg mange blinkende lys.  

Her var det en trailer og en personbil, personbilen var smadra og traileren hadde havna utenfor veien.

Men det var visst ikke personskade i noen av ulykkene og det er godt.

 

 

Til slutt var jeg endelig framme i Orkanger, der skulle jeg kjøre sammen med sønnen og faren inn til byen og feiring av yngste.

Endelig var vi framme i Trondheim.

 

Yngste hadde lyst til å spise der vi var i fjor, så dermed ble det tapas i år også.

 

Etterpå dro vi opp til fødselsdagsbarnet og samboer der vi drakk kaffe og spiste kake.

Jeg hadde minst et par timers reisevei foran meg, så da klokka hadde passert halv ni var det på tide å ta returen.  

 

 

Framme på Orkanger satte jeg meg i min bil, sønnen er litt småbekymra og syntes nesten jeg kunne ha overnatta.

Men jeg har denne verkstedstimen med ruteskift neste dag og mandagsmøte på Teams.

Det er mye bedre føreforhold og delvis skyet og måneskinn, så greit å kjøre.

Noe snø virvlet til sikten.

Men så begynte kupelyset å slå seg på ved humper i veien.

Til slutt stoppa jeg bilen på en rasteplass.

Jeg drar opp det stramme brekket og går bak.

Det viser seg at luka ikke er helt lukka. Jeg får tatt unna snøen og slått luka igjen.

 

Da begynner bilen å  t r i l l e.

Sakte, men likevel for fort…

Jeg kommer meg framover, prøver både å få opp passasjerdøra og holde igjen bilen, men bilen er for tung og farten øker.

Må slippe, bakhjulet kjører over foten min.

Samtidig faller jeg ned i bakken.

Jeg ser med forskrekkelse hvilke senario jeg nå kan ha foran meg, om bilen braser ut i veien og rett over.  

 

Må opplyse dette er et utsiktsområde. 

 

Bilen stopper!

 

I kanten, uten å havne ut i veibanen og graver seg inn i brøytekanten på andre sida.

Det står en snøstikke like foran bilsnuten og det er bare ene forhjulet som har brøytet seg inn i snøkanten.

 

Jeg kaver litt før jeg kommer meg opp i stående stilling igjen.

Skjelvende setter jeg meg inn i bilen igjen etter å moa bort snøen med døra, tar på selene og tar av brekket…

Så svinger jeg rattet hardt og trykker på gassen.

 

Jeg  kom  meg  fri!

 

I svingene ned igjen kjenner jeg en enormt lette og at jeg er temmelig skjelven.

Her var det heller ikke fare for personskade, foten berga også.

 

 

Men tror ikke jeg drømte om det i natt, sjøl om dette var en større skrekkopplevelse.

Skikkelig et uvirkelig mareritt da bilen begynte å trille.

 

 

 

♥