Søndagsmorgenen har stått opp og er helt hvit. Snart skal jeg ut i dette hvite.
Dagen er rolig travel.
Jeg har dusja, sitter her med limevannet mitt.
Har rukket å rote til på kjøkkenet.
Har bakt en kake, en kake med lime.
Og hvit sjokolade.
Jeg har dusja og skal skynde meg rolig videre.
– Skal jeg bake en kake, sier jeg til yngste.
Hun er ikke så glad i slikt, men den med lime har hun lyst på.
Hun fyller år.
Jeg kikker igjennom og ser jeg skrev om henne i fjor, i 2021 og 2020.
Legger inn linkene, behøver ikke si så mye i år.
Men gleder meg til å feire minste, gratulere og gi henne en god klem.
Jeg må gjøre meg i stand, pynte kaka og komme meg avgårde mens jeg sender en gratulasjon ut i nettet og i mitt indre, til den svaiende bautaen med styrke som et strå i stormen.
Skikkelig ubestemmelig lørdag. Det fyker og ryker av snøfokk. Så er plutselig himmelen blå og sola blender meg inn gjennom vinduet.
Det har gått mange dager siden siste innlegget, jeg begynte faktisk på ett her om dagen også.
Grunnen til at jeg ikke har skrevet er egentlig bra, jeg er mer rastløs, reiser meg fortere opp av min berømmelige stol og svinser rundt.
Før kollapsa jeg i denne stolen alt for ofte når jeg kom hjem.
Nesten en hel arbeidsuke har gått, vurderer å ta en liten økt likevel i dag.
Bør får ut en mail som krever noe forarbeid.
Det har vært en sammensatt uke.
Det har vært møter, bil og tannlege.
Det har vært billøse dager og en begravelse jeg ikke kom meg til.
Det har vær besøk hos mor.
Og så sitter en her plutselig med en lørdag i fanget, i fokk og rokk.
For vær har det vært mer enn nok av.
Dagene har blåst bort, blåst bort i sterk vind.
Da jeg skrev sist innlegg var jeg kjempesliten og fornøyd. Jeg hadde gjennomført et møte der jeg følte jeg hadde stått greit på føttene, ikke perfekt, men jeg godtok min egen prestasjon.
Så var det innlevering av bilen, da jeg tar kontakt dagen etter om ståa, stiger adrenalinet.
Det er denne dagen bilen skal EU-godkjennes og de som har tatt på seg reperasjonen kan ikke utføre alt. Får jeg vite da.
Det kunne de sagt før jeg leverte bilen inn.
De skulle ringe meg tilbake når bilen var ferdig, noe som de ikke gjorde.
Dette førte til at jeg ikke kom meg i begravelsen dagen etter til en nabo.
Fikk en spak beklagelse da jeg henta bilen, en bil som vil bli avskilta om jeg blir stoppa innen frontruta er skifta. Ringte Statens vegvesen og der må jeg være døden nær og i hvert fall veldig syk, før man rekvirerer utsettelse.
Men fikk vite at det gikk noen dager før melding gikk ut, så får håpe jeg berger til mandag. Da skal den inn på et annet verksted som skifter ruter.
Ellers var bilen skarp med et håndbrekk som jeg nesten bare behøver å se på, den kunne jeg draaaa lang før, nå er den i funksjon bare etter noen millimeter.
I går kunne jeg kjøre for egen motor til tannlegen der jeg ikke tenkte på hvor jeg skulle. Ikke grudde, ikke grubla, bare tenkte at litt lengre framme i tid var jeg ferdig.
Så satt jeg i stolen da.
Jeg kan ikke en gang fordra å ta røntgen, føler jeg må brekke meg.
Mens pirkinga foregikk prøvde jeg å fokusere på noe anna, men direkte lett, eller la oss si; vellykka, var det ikke.
Men jeg gapa trøstig.
– Her var alt fint, hører jeg tannlegen si.
– Vi tar en puss.
Opplever det til og med grusomt, men jeg kom meg igjennom og var atter et fritt menneske.
Sneia framom et par butikker før turen gikk hjem og fikk tatt noen timer arbeid, før fredagskvelden.
Nå er det helg.
Det er godt meg helg.
Etter hvert må jeg ut i været, ut i bilen, noen ærend.
Så håper jeg at det ikke er alt for sent, mørkt og igjensnødd når jeg er hjemme igjen.
Skal bake en kake og i morgen er en ny dag.
Nå kom sola fram igjen.
Jeg ble også bedt til en nabo på kveldsmat, men må nok si nei.
Det er litt dumt, men tror ikke jeg skal putte mer inn i helga.
