For mange har det kanskje vært uutholdelig å våkne en dag og vite at du nesten ikke hadde en plan for kommende uke.

 

 

 

Å våkne til en søndag og vite at slik er det, er alldeles enormt fantastisk.

 

For meg.

 

I går fikk jeg kjenne på denne delvis mye omtalt energien min.

Vi var ute og skulle spise.

Feire at yngsteberta fylte 25 år.

Ett år siden sist fylling av år allerede.

 

Vi ble vist til bordet og der var det mørkt. Så jeg har problemer med å lese, både på grunn av mørket og at hele prosjektet begynte å bli for ambisiøst.

De opererte med QR-kode.

Maten skulle bestilles og betales med bruken av mobil.  

 

Når det tillegg var snakk om tapas, sier det seg sjøl det var mye en skulle ta stilling til.

Der satt jeg i mørket, var sulten, greidde ikke å lese, med høy lydstyrke i lokalet.

Jeg kjente det var på grensa av min tåleevne.

 

Men da maten kom på bordet var dette glemt.

 

 

Og maten smakte nydelig.

Hun som fylte år var smilende.

 

 

Her en liten kavalkade over åra som er gått.

 

 

Vi var familien og kjærestene.

 

Etterpå dro vi opp til mellomste for kaffe, hun og samboeren har størst plass.

Vi tok med meg skolebrødene mellomste og jeg bakte tidligere.

 

 

De unge skulle videre, først skulle en hel gjeng hjem til henne som feira og etterpå ut for å danse.

Kvelden hadde vært vellykket fikk jeg vite i dag.

 

Faren til barna og jeg tok veien ut av byen, bilen min sto hjemme hos han.

Jeg kom meg på veien videre.

 

Det viste seg at turen over fjellet ikke ble av de beste. Det sludda, det snødde, det blas, det var glatt og veien var ikke brøyta.

Så jeg måtte ta det med ro.

Da jeg var på tur ned fra fjellet møtte jeg et lysshow.

Det blinka fra så mange lys at en nesten fikk vondt i øyene.

Så der ble det full stopp.

 

 

To biler hadde kollidert og en trailer med biler på, hadde sannsynlig prøvd å unngå bilene og havnet i grøfta.

Så der var det mange utrykningskjøretøy.

Han som dirigerte trafikk fra den siden jeg sto, fortalte det ikke hadde vært noen personskade, utenom at en måtte en tur på legevakta.

 

Det ble et opphold, usikker på hvor lenge.

Jeg måtte sette av bilen, for drivstoffet begynte å gå tomt.

Endelig fikk vi kjøre videre, jeg tok en avstikker for å få fylt på den nærmeste bensinstasjonen.

Veien videre gikk ikke mindre rolig, for det var glatt. Mista veigrepet foran en sving, men heldigvis kom det ikke bil og farten var lav.

 

Da jeg endelig sto utenfor mi eiga dør og kunne låse opp var følelsen bare helt enorm.

Og det både å legge seg og våkne å vite…vite at denne uka skal ikke skuldrene henge på ørene.

Jeg kan puste helt ned i tærne.

Følelsen…den er nesten religiøs.

 

I dag nyter jeg, jeg pusler, jeg bare er til.

Dette trenger jeg så inn i de innerste krokene. Bare være, bare flyte sammen med musikken og bare være til.

Nesten ikke tenke en gang.

For meg er det det aller beste nå.

Det kan ikke være bedre enn det.

 

(Etterpå har jeg sovnet gang på gang, derfor fikk jeg ikke postet innlegget før i kveld).

 

 

 

♥