Midtveis og sidelengs… Nei da, tuller bare. Burde kanskje feire-.

 

 

 

 

Det å krype ut av skoa og tenne opp i ovnen i kveld er deiligere enn jeg kan fortelle.

Er en liten pause i det ‘full-fart-livet‘ den uka her.

 

For snart et år siden, ikke riktig da, men i juni i fjor, var jeg i Trondheim.

Jeg var på St. Olav for sjekk, en slik en det har vært mange av de siste åra.

Der blodprøver og betennelser ble undersøkt. Legen jeg var hos var ikke helt fornøyd. Hun syntes ikke medisinen ga god nok effekt og viste en kropp som sleit.

Da hun foreslo at jeg kunne legge vekk de siste sprøytene for å se det an, var jeg jublende glad.

 

I dag var jeg innkalt til kontroll igjen.

Trodde ikke jeg skulle på flere, men i dag var jeg oppe for bytur.

Hadde bestemt meg for buss.

Nå var veiene slik at trafikken, i hvert fall bilen foran meg, var saktegående.

Så måtte kjørte lengre enn tenkt for å nå bussen, som ikke ville gå helt hjem til meg i kveld. Derfor måtte jeg sette bilen et sted som gjorde jeg kom meg hjem etterpå.

 

Da jeg gikk av møtte jeg ei hoppende og leende jente, mellomste tok imot.

Vi skulle framom «Brukom», en brukthandel, men der åpna ikke dørene før elleve.

Derfor ble føttene tatt fatt tvers gjennom byen, i søle og sludd.

På Møllenberg møtte vi yngste, hun også hoppende og leende.

Vi gikk gjennom Bakklandet, langs Nidelva, kryssa gata foran Samfunnet og litt etter var vi framme.

 

Skulle møte mellomste søsteren min for lunsj, så etter litt leting satt vi benka ved et ledig bord på en av sykehusets mange kantiner.

Hun jobber på sykehuset.

Det var hyggelig å møte henne også.

Nå møtes vi allerede på fredag igjen. 

Da hun gikk tilbake til sine plikter var det ennå to timer til min time.

Vi tok derfor bussen tilbake til «Brukom», som nå var åpen og full av folk.

Jeg har så lyst til å finne meg kopper, vannkoker og presskanne for å ha nede på kontoret mitt.

Døtrene fant seg ting, men mitt kjøpegen virka ikke.

 

 

Buss tilbake igjen.

Litt venting, så kom jeg inn til legen.

Etter all denne tida uten medisin, fant hun ingen betennelse og ingen grunn til å starte medisinering igjen.

Så nå tror jeg jammen sant jeg sier opp revmatismen også…

Hun trykte en del og jeg skjønner at fibromyalgi’en jeg sa opp for mange år siden nok sitter i sine punkt.

Men jeg fungerer helt greit med slik det er om dagen.

Og det burde feires.

 

Jeg er i hvert fall veldig glad for slik kroppen oppfører seg nå.

Om det er tilfeldigheter eller om det er fokuset på slikt jeg spiser, vites ikke.

Men fortsetter nok i samme gata, slik. Sjøl om jeg senere skeia skikkelig ut sammen med døtrene. Vegetarpizza er ikke så ille.

Men Cola er!

Egentlig er det ikke godt en gang, bare fryktelig søtt.

 

 

I kveld har jeg satt på klassisk musikk, tatt en knallvarm dusj og drikker te.

Varmen er kommet tilbake i kroppen.

Bilen sto der jeg satte den fra meg.

Dagen har vært veldig fin.

Vi snakka om at jeg skulle ta bussen oppover igjen snart, så dra på «Brukom» som det første, for da greier jeg kanskje å kjøpe før for mange skritt, for mye gåing.

Det ble over titusen skritt.

Og så skal vi dra på kino, lage oss middag sammen og jeg skal kanskje overnatte.

Dette høres ut som en veldig god plan.

 

 

 

I går var jeg i Kristiansund, dagen gikk helt greit – men godt å sitte i egne tanker fergeturen tilbake, bare se på sjøen og hvile hodet.

Mandagen var heller en dårlig jobbedag. Været var godt.

Etter noen timer tok jeg på meg skoa og labba gjennom tung potetmelsnø.

 

Og dagene, dagene de går i sin jevne strøm.

Nå er dagen min i dag grundig oppbrukt.

Hører senga mi roper.

 

 

 

♥