Lettere forvirra sitter jeg her og vet ikke om jeg har noen ord igjen.
At det skal være så problematisk å komme seg ut, litt bort, utenfor sin egen port.
Jeg har en lang liste som jeg skrev for mange timer siden, ikke mye jeg kan krysse ut etter disse timene.
Hvorfor er det så vanskelig å komme seg ut?
Det handler om at jeg har aversjon mot å pakke. Og denne gangen vet jeg ikke en gang om jeg skal gjøre det. Vet ikke om jeg får med meg det jeg tenkter, om jeg i hele tatt tenkte noe.
Dette er den mest rotete dagen på lenge.
Buss eller bil.
Så sitter jeg her, ny dag og to ganger gjennom sikkerhetskontrollen.
På grunn av dette:
Min mellomste hadde sendt med meg mat.
Fikk tilbud om å gå utenfor for å spise det.
Sto der og så på at køen pulserte.
Veldig tidlig frokost.
Slik starter min torsdag veldig tidlig etter minimalt søvn.
Med noen dager med eventyr og luft under vingene.
Av og til blir en bare hoppende glad av vill glede. Slik som når en får en uventet gave.
For de siste dagen har vært traumatiske.
Egentlig.
Og i tillegg skal en prøve å utføre-.
Samtidig er det ferie.
Det er liksom alt river i feil retning.
I dag skulle jeg sjekkes hos legen om det som skjedde før helga.
Og verdiene hadde gått ned.
Jeg hadde en crp på over 100 på fredag, la ikke merke til hvor mye over-.
I og med feberen var borte trodde jeg verdiene hadde gått ned, men den var bare ned til 67. Så da skjønte jeg hvorfor jeg fortsatt er så slapp.
Hadde tenkt det kunne komme av at jeg bare inntok flytende føde. Det skulle jeg fortsette med, enda et par dager.
Var forresten skuffa over vekta i dag, for den syns jeg i forfengelighetens- og helsa sitt navn, bør gi meg valuta for alt dette, en durabel nedgang.
Men så klart har jeg gått ned.
Ellers ble det tappa 10 glass blod av meg…tror dette begynner å vippe over i en vampyr-historie.
Dette er på grunn av denne innkallelsen til avdelinga for revmatisme på St. Olav etter et tidligere feberanfall i sommer.
Tror jeg bare må be denne kroppen min begynne å oppføre seg, har vær mye tull i senere tid. Og revmatismen har jeg strengt tatt sagt opp.
Men skal da altså til St. Olav i neste uke.
På turen hjem igjen, hadde jeg lovet å komme innom mor.
Grunnet både sykdom og billøshet har jeg vært der mindre i det siste.
Sjøl om jeg har en annen greie som trykker på… bare vent litt, så skal jeg fortelle om den.
Da jeg kommer inn hos moren min var det tydelig at hun ikke var bra.
Hun hadde sovet og var helt borte i en glovarm stue.
Fikk opp dører, fikk gitt henne et stort glass vann, men hun er liksom ikke helt til stede.
Hun bare sitter, snakker knapt.
Jeg koker kaffe og tar fram noe søtt.
Hun er ikke bra i hodet sier hun, men svarer nei da jeg spør om hun vil ha smertestillende. Jeg finner likevel i en tablett og gir henne. Etter hvert tør hun opp og blir seg sjøl. Blir med en liten tur ut på terrassen også. Får ordnet middag til henne, bare varmet opp.
Sjøl om jeg skulle innom en kort tur på grunn av det jeg snart skal fortelle om, så ble jeg der i mange timer.
Du kan ikke dra fra noen før de har det bra.
Etterpå ringte jeg hjemmetjenesten for å informere dem også i samråd med mor.
Hjemme igjen måtte jeg få i meg noe mer enn vann, så fant i en suppe.
Det ble et par telefonsamtaler og etter det lydbok og en koppvask.
Benkene ble tørka bedre og grundigere av enn på lenge.
Ja, for jeg er utsettelsens mester.
Men jeg hadde en frist.
Og den var i morgen.
Til slutt gikk jeg ned. Klokka var halv åtte. Det var ingen anna råd, jeg måtte bruke natta.
Nå vil sikkert noen si; ja, men du har ferie.
Ja, jeg har det.
Men frist er frist.
Og nå kommer det jeg har bygd opp til gjennom teksten min til nå…
Jeg har skrevet mange ganger om denne a r t i k k e l e n, men har den blitt ferdig av den grunn -.
Mye kan skyldes den idiotiske helsa mi i senere tid.
Har bare så lyst til å få den med, til å få den ferdig.
Nå er det bare at en natt med jobb og være slappfisk, er en dårlig kombo. Jeg hadde bunka sammen noen ark med samtaler og stikkord og gjorde meg klar.
Før jeg tok opp dokumentet gikk jeg inn på mailen, der jeg hadde fått beskjed om fristen.
15. august.
Så las jeg gjennom en gang til.
Det er da jeg ser det.
Pristilbud, står det, få inn pristilbud til 15. august, så jeg har noen uker på meg før det går i trykken…
Jeg las gjennom mailen en gang til.
For oppfatta jeg rett nå?
Og så kom det.
Jubelropet!
Og jeg fikk ferie.
Jeg fikk en gave.
Jeg kunne gå opp.
Blogge kunne jeg.
Jeg kunne sove til natta.
Og jeg kunne ta fri eller jobbe i morgen.
Alt etter det jeg ville.
For plutselig hadde jeg fri.
Dette var virkelig noe jeg følte jeg fortjente nå.
Så akkurat her føler jeg at jeg har full oversikt.
Og så er jeg lykkelig.
Veldig…
Det viste seg jeg hadde besøk.
I horisonten hadde sola gått ned og augusthimmelen var bare så vakker.
Å leke er så mangt. Vi bør nok leke mer. Noen leker kan ha seriøs bakgrunn, andre kan ha et alvor og likevel være lek.
Vi er kommet til nest siste oppgave i oppfordringene fra Dixirose.
Å lete etter bilder har vært artig.
Denne oppgaven heter;
LEK
Lek kan være mye, den kan ha litt forskjellige uttrykk etter som år går.
Barn leker masse, men det å ta med seg leken videre oppover er viktig.
Bildet som jeg har valgt og dele er fra april i fjor.
Mellomste holdt på med sin bacheloroppgave, som er en seriøs handling.
Hun valgte å ta oppgaven ut i gaterommet, som en performance.
Hun fokuserte på både hvordan folk reagerte på opptredenen med å bruke bevegelse uten ord, der søppel i gaten ble samlet sammen. Ønsket var å sette i gang prosesser i overraskinga, et ønske om å skape en opplevelse der det også kunne oppstå refleksjoner.
Det tok ikke lange tiden før søppelsekken var full til tross for at det sto mange søppelkasser i området.
I og med kostymene tiltrakk de seg oppmerksomhet og spørsmål.
Hva var grunnen til å gjøre det på denne måten, var ett av spørsmåla.
Alvoret og ansvaret med å ta vare på det stykket av jord vi er satt på var tydelig ikke alle som syntes var viktig.
Det å bruke leken i dette ble ikke forstått av alle, mens andre forsto – sågar ville være med på prosjektet ved en senere anledning.
Romlende bom, bom. Her falt jeg ut. Ut fra bloggen. Om det har en forhistorie, kanskje… Jeg starta et innlegg om nåsitusjonen for noen dager siden.
For jeg hadde bestemt meg for å faste og jeg skulle linke til et par innlegg her inne.
Men jeg kom ikke dit.
Dagen etter, etter en dag med flytende, laga jeg meg suppe med kål, løk, potet og blåskimmelost.
Porsjonen ble i største laget, men jeg spiste det opp.
For neste dag skulle jeg til Trondheim for å gå på kino og jeg liker ikke kaste mat.
Jeg sendte sågar melding til et søskenbarn som jeg ikke hadde sett på år, om hun ville sitte på.
Og så ble jeg dårlig.
Jeg leita etter et bilde til et innlegg og greidde nesten ikke bevege meg. Krokete krekte jeg meg rundt med noen smerter jeg ikke visste hvor ville ta veien.
Kolikk, tenkte jeg.
Sikkert suppen som ble for hard.
Jeg kjente at jeg sikkert hadde feber, måleren viste 38 grader.
Mor hadde for lite melk, så kom meg både i bilen og til butikken for å handle.
Satt en liten stund hos henne før jeg kjørte hjem.
Hjemme var det bare å prøve å komme seg i seng.
Jeg var virkelig utslått.
Det var heller ingen varme igjen i kroppen, jeg var iskald og frøys uten at det hjalp å komme under dyna. Fikk stavra meg opp for å fylle en varmeflaske. Den ble flytta rundt for å få til varme og til slutt hadde jeg sovna.
Neste dag viste temperaturen 39 grader og jeg skjønte at turen til Trondheim ikke kunne gjennomføres. Ringte søstera mi, som er sykepleier, for å få råd. Da hun hørte om smertene og feberen var hun veldig klar på at jeg burde ringe lege.
Fikk ringt og fikk time, men ble oppringt en stund etter om at jeg måtte komme med en gang.
Så det ble ikke kinotur til Trondheim, det ble ikke noe møte med et søskenbarn det var lenge siden jeg har sett.
Sjukehus, sa lege.
Til Molde.
Det er langt, det viste seg kjøreferdighetene mine ikke var som de skulle denne dagen, to ganger holdt jeg på å havne i grøfta.
Legesekretæren syntes jeg var veldig oppegående til å være såpass syk.
Blodprøven viste en alt for høy verdi og at det var en betennelses i aksjon.
Betennelse i tarmtottene sa legen. Det høres nesten koselig ut…tarmtotter, som tommeltotter.
Heldigvis ville ikke sykehuset ha meg dit, de ville se i, sa de.
Og jeg var virkelig glad for å kjøre hjem med beskjed om å ta det med ro og drikke.
Jeg skulle leve på flytende kost de neste dagene.
Og så kunne jeg få tabletter på morfin.
Men så ille var det ikke.
Så da skulle jeg pakke i meg paracet, 1gram fire ganger om dagen.
Men siden jeg regner med at paracet bare skal tas for smerte gikk jeg ned til halve dosen.
Opp gjennom åra har det vær fleire frisyrer på mitt hode. Fra langt til kort hår.
Det er Dixirose som har oppfordret oss til å sette inn bilder ut fra forskjellige ord.
Av 10 oppgaver er dette 7. oppfordringa jeg løser.
Oppgavene skal være ferdig løst til i morgen.
Så nå har jeg det litt travelt.
Denne gangen er ordet;
Frisyre
Dette bildet er tatt da mellomste søster gifta seg.
Det er midt i mote og design perioden min.
Jeg hadde sydd meg en kjole av silke og var der for å representere-.
Nå henger kjolen i skapet hjemme hos mor, den er ikke til å få på i dag.
Det var et bittelite bryllup.
De tenkte først å gifte seg i hemmelighet, men jeg husker jeg protesterte på at søsteren min skulle gifte seg slik. Jeg hjalp henne med å tegne brudekjolen.
Så et lite utvalg av gjester var bedt.
De skulle ha barn og ville ha ting på stell.
Søsteren min var litt i sjokk over at det voks liv i magen.
Vi var ingen av oss så opptatt av barn og etablering den gangen.
Selskapet foregikk på et hotell i Prinsenkrysset i Trondheim.
Husker noen av gjestene syntes jeg var vel tilbakelent med å nå toget ned til Oslo igjen. Tror jeg bestilte taxie slik ca. 10 minutter før det gikk.
Jeg brukte noen kjente frisører i Oslo. De var slik type motefrisører på åtti-tallet, salongen lå på Bislet. Etter jeg flytta til Trondheim noen år etter dette, fant jeg ikke noen som kunne arve tilliten min.
