Av og til blir en bare hoppende glad av vill glede. Slik som når en får en uventet gave.

 

 

 

For de siste dagen har vært traumatiske.

Egentlig.

Og i tillegg skal en prøve å utføre-.

Samtidig er det ferie.

Det er liksom alt river i feil retning.

 

 

I dag skulle jeg sjekkes hos legen om det som skjedde før helga.

Og verdiene hadde gått ned.

Jeg hadde en crp på over 100 på fredag, la ikke merke til hvor mye over-.

I og med feberen var borte trodde jeg verdiene hadde gått ned, men den var bare ned til 67. Så da skjønte jeg hvorfor jeg fortsatt er så slapp.

Hadde tenkt det kunne komme av at jeg bare inntok flytende føde. Det skulle jeg fortsette med, enda et par dager.

 

Var forresten skuffa over vekta i dag, for den syns jeg i forfengelighetens- og helsa sitt navn, bør gi meg valuta for alt dette, en durabel nedgang.

Men så klart har jeg gått ned.

Ellers ble det tappa 10 glass blod av meg…tror dette begynner å vippe over i en vampyr-historie.

Dette er på grunn av denne innkallelsen til avdelinga for revmatisme på St. Olav etter et tidligere feberanfall i sommer.

Tror jeg bare må be denne kroppen min begynne å oppføre seg, har vær mye tull i senere tid. Og revmatismen har jeg strengt tatt sagt opp.

Men skal da altså til St. Olav i neste uke.

 

 

På turen hjem igjen, hadde jeg lovet å komme innom mor.

Grunnet både sykdom og billøshet har jeg vært der mindre i det siste.

 

Sjøl om jeg har en annen greie som trykker på… bare vent litt, så skal jeg fortelle om den.

 

Da jeg kommer inn hos moren min var det tydelig at hun ikke var bra.

Hun hadde sovet og var helt borte i en glovarm stue.

Fikk opp dører, fikk gitt henne et stort glass vann, men hun er liksom ikke helt til stede.

Hun bare sitter, snakker knapt.

Jeg koker kaffe og tar fram noe søtt.

Hun er ikke bra i hodet sier hun, men svarer nei da jeg spør om hun vil ha smertestillende. Jeg finner likevel i en tablett og gir henne. Etter hvert tør hun opp og blir seg sjøl. Blir med en liten tur ut på terrassen også. Får ordnet middag til henne, bare varmet opp.

Sjøl om jeg skulle innom en kort tur på grunn av det jeg snart skal fortelle om, så ble jeg der i mange timer.

Du kan ikke dra fra noen før de har det bra.

Etterpå ringte jeg hjemmetjenesten for å informere dem også i samråd med mor.

 

 

Hjemme igjen måtte jeg få i meg noe mer enn vann, så fant i en suppe.

Det ble et par telefonsamtaler og etter det lydbok og en koppvask.

Benkene ble tørka bedre og grundigere av enn på lenge.

Ja, for jeg er utsettelsens mester.

Men jeg hadde en frist.

Og den var i morgen.

 

 

Til slutt gikk jeg ned. Klokka var halv åtte. Det var ingen anna råd, jeg måtte bruke natta.

Nå vil sikkert noen si; ja, men du har ferie.

Ja, jeg har det.

Men frist er frist.

 

Og nå kommer det jeg har bygd opp til gjennom teksten min til nå…

Jeg har skrevet mange ganger om denne  a r t i k k e l e n,  men har den blitt ferdig av den grunn -.

 

Mye kan skyldes den idiotiske helsa mi i senere tid.

Har bare så lyst til å få den med, til å få den ferdig.

Nå er det bare at en natt med jobb og  være slappfisk, er en dårlig kombo. Jeg hadde bunka sammen noen ark med samtaler og stikkord og gjorde meg klar.

Før jeg tok opp dokumentet gikk jeg inn på mailen, der jeg hadde fått beskjed om fristen.

15. august.

Så las jeg gjennom en gang til.

 

Det er da jeg ser det.

Pristilbud, står det, få inn pristilbud til 15. august, så jeg har noen uker på meg før det går i trykken…

Jeg las gjennom mailen en gang til.

For oppfatta jeg rett nå?

 

Og så kom det.

 

Jubelropet!

 

Og jeg fikk ferie.

Jeg fikk en gave.

Jeg kunne gå opp.

Blogge kunne jeg.

Jeg kunne sove til natta.

Og jeg kunne ta fri eller jobbe i morgen.

Alt etter det jeg ville.

For plutselig hadde jeg fri.

 

Dette var virkelig noe jeg følte jeg fortjente nå.

Så akkurat her føler jeg at jeg har full oversikt.

Og så er jeg lykkelig.

Veldig…

 

 

 

Det viste seg jeg hadde besøk.

I horisonten hadde sola gått ned og augusthimmelen var bare så vakker.

Og det var livet også.

 

 

♥