Ord og vendinger til sendinger i et blogginnlegg… Jeg vet ikke jeg, kanskje en ikke burde skrive.

 

 

 

 

 

– For sliten er jeg så det holder.

Dagen har virkelig gått i ett.

Etter at jeg sto opp har programmet vært stramt. Og så kjente jeg at natta hadde vært for kort.

Før jeg dro tenkte jeg at jeg helt sikkert kom til å glemme noe.

Det gikk bra det.

Men på slutten av dagen glemte jeg både det ene og det andre.

 

 

I og med fødselsdagen min, som først kunne ha en lett feiring i kveld, dro jeg framom mor med kaka jeg hadde stelt i stand.

I dag hadde mor lyst til å være med ut til museet.

Men stokken hennes var sporløst borte og jeg leita…

Til slutt ble løsningen en krykke.

Jeg sa at hun kunne ikke ha mye bruk for en stokk hun rota bort.

Fant den i kveld, den lå akkurat innom kanten til en sofa, godt skjult av kappa rundt sofaen.

 

 

Sola hadde bestemt seg for å forbarme seg over dagen, så naturen flagra vakkert forbi da vi la i vei.

Folk dukka opp helt fra start.

Og det seig på utover.

Så nærma det seg programmet. Da skjedde det noe rart, alle folk fordufta.

Det var tomt.

Dette var mer enn merkelig, men så kom en inn og fortalte at alt folk hadde gått ned til et større naust vi bruker å ha foredrag i.

På grunn av at prosjektoren ikke fungerte til pc’n, skrinla jeg det vanlige opplegget og tenkte vi fikk ta det i det rommet vi selger kaffe.

 

 

Men så kom de, det pulla inn med folk.

Jeg var superstressa, dette går rett vest, tenkte jeg. Jeg kommer til å rote vekk alt, landa med et magaplask i en skikkelig fadese.

Folk benka seg til, kjøpte seg kaffe og var klar.

Jeg merka meg at jeg trava fram og tilbake.

Da alle hadde satt seg var det bare å kjøre i gang, hoppe i det-.

 

Så er det noe med at skal man kjøre utfor en hoppbakke, må en bare konsentrere seg om å stå.

Og om jeg følte at mye av dette ikke helt på plass, så var det heller ikke solgt inn som det skulle være det.

Folk var invitert til å dele kunnskap.

Jeg så at det var en engasjert tilhørerskare, alt i alt tok seansen bort i mot 1,5 time – da kjente jeg det var nok.

Og ja, det var utrolig godt å komme igjennom.

Nå er det fortsettelsen, samlinga av det jeg fikk vite sammen med det jeg vet og få det karlagt.

 

Etter hvert kom vi oss hjemover, mens jakken min hang igjen på museet.

Lillesøster sin rullator ligger i bilen min, vi begge glemte av den.

 

 

Det ble kaffe hos mor med pavlova til.

Ryddinga til slutt + at oppvaskmaskina til mor var full av rene kopper som måtte tas ut, var litt mer enn hva jeg hadde kapasitet til.

Men så gikk det likevel.

 

Så slik kan jeg pakke dagen ned og legge den i natthylla.

 

Barna har ringt fra sin festivalhelg, flere ganger.

Dagen min skal feires ordentlig mor slutten av august.

Mot slutten av ferien.

Da har jeg hatt dager både hjemme og i Oslo med innhald jeg verken ved utfall av eller konsekvenser av.

 

I morgen har jeg fri.

På tirsdag jobb.

Onsdag er det dugnad på den årlige seterdagen og til neste helg er det et nytt arrangement på museet.

Men da har jeg bare ansvaret for koordineringa og kan bevege meg i kulissene sammen med at jeg har gode folk på laget. Det hadde jeg forresten i dag også.

 

Det er godt å sitte her inn i natta og vite at dagen ikke ble et magaplask.

Så nå kan den nye uka komme.

 

 

 

♥