Ikke minst i kombinasjon at jeg skulle ha siste dag på jobb i dag før ferie og siste arrangement på museet.
For først tror man at en er uunnværlig.
Jeg styra for å finne ut hvordan jeg skulle komme meg dit.
Til museet.
En times kjøring fra her jeg bor.
Fant ut at det var ingen buss å ta på en søndag, den eneste som gikk er bort i fra en mil unna her jeg bor. I helgene fantes ikke tilkjøringsmuligheter til denne ene bussen som ville være framme mor slutten av arrangementet.
Leie av bil var en annen løsning, men det er noe skikkelig dumt med å leie en bil for å komme seg på jobb med større utgifter enn hva dagen ville innbringe.
Jeg kunna leid ett døgn, men da hadde jeg måttet gått i et par timer for å komme fram dit bilen var.
Jeg vet ikke jeg, men dette styret satte meg skikkelig ut.
Hadde lyst til bare å sove meg bort fra alle problemer.
Og så er jeg unnværlig.
I helga var et enkelt arrangement, det fantes folk og jeg fikk gitt beskjed og koordinert.
Så i dag sitter jeg på en måte som en bakvakt.
Har jobba på kontoret og skal ned for å ta en økt til.
Resultatet av alt dette er likevel at jeg ikke får den gode starten på ferie i morgen.
Jeg må utover til museet for å gjøre småting.
Når jeg får bilen tilbake.
Bilen som raserer feriebudsjettet mitt.
Når alt blir så rotete har jeg lyst til bare en ting; spise.
Nå er det greit slik, jeg kommer meg ikke i butikk.
I gårkveld fikk jeg laga meg snacks av rista gresskarkjerner.
Kunne plukka inn bær, men har bare noen få sukkerkorn igjen.
Sukker er ikke noe jeg prioriterer å ha i hus.
Laga meg boller, med honning, i stedet for sukker.
Brukte også en del rismel i stedet for bare hvetemel.
Nå er det mye jeg kan gå i gang med, men jeg er slik laga at jeg går i dørken med energinivået når det skjærer seg slik det har gjort nå.
For akkurat nå ser jeg ikke fram til ferie eller noe.
Men vil tro det kommer seg, at jeg får plassert meg bedre i meg sjøl.
I morgen har eldstemann fødselsdag, har tenkt å feire han.
Det er bare at da må jeg så tidlig opp for en buss…
Det går en buss til Trondheim om morgenen.
Og det blir helt sikkert godt med ferie.
Det viktigste målet denne ferien er først å fremst å få opp energien og så vil jeg gjerne le en del.
Akkurat nå er det meste bare litt tomt.
Derfor godt med musikk som balsam for en sliten sjel.
Noen ganger er en sommer over. Andre ganger er en påske over. Jeg sitter her å tenker tilbake på påska 2023.
Den har først og fremst vært folksom.
Og den har vært hyggelig.
Men grunnen til at jeg nevner «hyggelig» på andre plass er at jeg var ikke på topp da påska starta. Faktisk er ennå temperaturen knapt nok gått ned til normalen.
Påskedagene skulle hun tilbringe på Oppdal med sin kjære. Der skulle det være aktiviteter i flere dager med renn, filming og jeg vet nesten ikke hva.
Etter hun dro ble det et lite påskebesøk før torsdagen, da mellomste og eldstemann kom.
Fredag var vi alle bedt på feiring av fødselsdag hos minstesøsteren mi.
Da hun fikk en jordbærlue og jordbærjakke fra datteren som hadde opp til flere lignende antrekk, fikk lattermusklene trimma seg.
Ellers fikk hun også et miniartyrhus som hun hadde laget. Skikkelig detaljert med bittesmå tallerkner og mye anna smått.
Her beundre mellomsta mi byggverket.
På formiddagen på lørdag kom mellomste søsteren min og mannen innom.
De hadde med seg mor, for hun skulle spise lammelår sammen med oss på ettermiddagen. De hadde hatt noen dager i sin ferieleilighet og var tilbake til bypåske resten av påska.
Jeg tok opp forskjellig fra fryserene; rundstykker, skolebrød og aniskringle, slik at vi spiste en enkel lunsj før de kjørte videre.
Vi hadde ikke alt som skulle til lammelåret, derfor ble det en tur til Øra, altså Kyrksæterøra.
Mor var også med, valgte å sitte i bilen. Hun fikk likevel mange flere inntrykk enn en vanlig dag.
Jeg hadde fått næringssorg, redd for at låret kunne bli for lite. Derfor ville jeg lage blomkålsuppe til forrett. Hjemme sto låret og stekte.
Tilbake igjen kom en tremenning av barna som mellomstetøtta hadde bedt. De hadde snakket om påska tidligere, moren hennes hadde hatt de samme påsketradisjonene som vi hadde på påskeaften. Lammelår og gjemming av påskeegg. Moren hennes døde for en del år siden. Var veldig hyggelig at hun ville komme og dele kvelden med oss for oss alle <3.
Kjæresten til mellomste kom med bussen, så da vi gikk til bords var vi likevel ikke så mange – som det kan høres ut, vi var bare seks stykker.
Og det ble mer enn nok mat.
Hadde spurt mor om hun ville overnatte, men det ønsket hun ikke…så endelig, tror faktisk det var første gang hun brukte TT-kortet sitt etter hun ble enke.
Alt fungerte, hun kom hjem i passe tid før Hjemmetenesten kom på sin kveldsrunde.
Før tremenningen reiste tilbake til sin bestemor kom datter til yngste søster innover om kvelden. Så de fikk også møttes.
Da hadde gutta gått i gang med å tenne opp bålpanna.
Juletreet hadde ligget på terrassen siden jula, jeg hadde hørt det ikke var så bra å brenne det i ovnen, nå forsvant inn i flammene.
Og utsagnet om at jula varer til påske fikk ny mening.
Vi snakka om at dette kunne bli en tradisjon, brenne juletreet påskeaften.
Første påskedag fikk jeg hengt ut flagget før frokosten.
Eggene fikk en lettvindt dekor.
For eldstemann skulle reise opp til Trondheim og det gikk buss bare fra Øra, så måtte kjøre han.
Vi fikk en trivelig stund med masse prat før han forelska forsvant inn på bussen.
Jeg har fått sett bilde av en nydelig jente, han var bedt til henne på middag. Vi får se hvordan det går.
Jeg ønsker alt godt.
Tilbake hjemme var det bare to igjn, de satt i sola, de tok seg turer og vi snakka.
Sjøl følte jeg ikke den store entusiasmen for tur.
Men prate kan jeg.
Og kjæresten til mellomste har spennende planer.
Mellomsteberta begynte å bli utolmodig, det var snakk om å utgi noen av snuttene hennes, men det tok så lang tid at hun jobba med sjøl å få lagt det ut på Spotify aller først.
På søndag var det snakk om å besøke mor, men så fikk de to siste skyss til Trondheim tidlig på dagen.
Plutselig var det tomt og stille.
Men det er godt det også, spesielt etter den fine påska med fint vær og fine folk.
Jeg kjørte innover til mor i går ettermiddagen. Hun trenger også folk rundt seg.
Og da jeg dro var det siste jeg hørte at jeg måtte komme snart tilbake. Tenker å ta turen i morgen.
Påska er over og hverdagen banka på døra.
Med alt sitt.
Mandagsmøte, skriving, planlegging og sommeren som rykker nærmere. Etter lunsj i dag var jeg helt kadaver, jeg sovna – så første arbeidsdag etter påske og etter influensa ble heller kort.
Det banka på vinduet. Jeg så ut, der satt en kjøttmeis. Og jeg kjente den dårlige samvittigheten fikk meg til å reagere.
Jeg fikk henta fuglematen og fikk den ut. Hørte samtidig fuglesang fra trærne rundt og spekulerte på om de egentlig sang i bortimot ti minus. Eller var de så glade…
Slik kan en aktivisere tankene sine.
Jeg er midt i denne uka med ferie. Den har ikke vært effektiv, slik jeg så den for meg.
Trodde det ville bli et hvitt lag over tilværelsen, av mel.
Jeg fikk bakt noen brødsorter, tre typer for å være nøyaktig. Da sa kjøkkenmaskina takk for seg, med en røyksky.
Det vil si, den fortsatte å gå mens det røyk og røyk gjorde det lenge etter jeg har slått den av.
Får låne mor sine, en gammel Kenwood fra tidlig 70-tall og en eltemaskin. Jeg kjøpte min Kenwood i rundt århunderskiftet…sier kanskje litt om kvalitet, eller kanskje sier det bare noe om meg. For i i går greidde jeg å ødelegge vannkokeren, jeg skrudde den på uten å ha vann i den.
Ganske kjedelig, så vant med å ha den og bruke den.
Sannsynlig ingen vits å reparere noe av dette og det er irriterende.
Nå har det vært en jevn, kald temperatur, men i dag skal den stige og det er meldt snø.
Jeg skal om litt ta med både mine og mors føtter, ja, resten av oss også, til time hos fotterapeut.
Mor bor fortsatt i bratta, i verste fall kommer jeg meg ikke opp. Har kommet meg opp to ganger nå, fordi det var kaldt og sandstrødd.
Så dette er dagens spenning.
Men har snakka med en nabo, så har en backup plan, men likevel…
I morgen skulle mor til tannlegen, det er også meldt snø hele dagen…så den timen ble utsatt.
Det er nok tvilsomt det blir brøyta opp veien til meg også i morgen.
Så slik er det her.
På en måte blir jeg utslått når det blir så kavete.
I går skulle jeg på besøk og gledde meg til å se Heidis verden, men måtte bare utsette turen. Er liksom tappa av energi, tror kulde og strev er en dårlig kombinasjon.
Så da blir jeg fru Sporadisk her inne.
Jeg fikk tømt noen hyller og vaska både oppå de og kjøleskapet og fyseskapet. Kan bare si det var på høy tid.
Ser tid og vei må til å tas inn i handling.
Da ønsker jeg meg sjøl lykke til med kjøring, bil og komme fram.
Nå er vi slik nesten midt i november. Det er lørdagskveld og i kveld tror jeg at det blir tv.
Dette skrev jeg i går, altså så langt kom jeg på et innlegg. Jeg mister konsentrasjonen mens jeg skriver.
I dag er det søndag.
Det er som jeg sklir gjennom tilværelsen.
I morgen er det tilbake. Uka med ferie er over.
Tror jeg håper på en plutselig oppvåkning, der hodet og kropp fungerer toppers.
I går kom jeg meg ut en liten tur.
Etter det ble mørkt.
Gikk bortover veien med refleksvest og lys. Kommer en bil imot. Ser han kjører så langt ut på sida at hjula er over hvitstripa. Bilen kjører veldig sakte og det er tydelig at han ikke ser meg, sannsynlig på grunn av møtende biler.
Alt gikk bra, regner med at bilføreren fikk et støkk da han skjønte at noen var på veien rett foran, det vi si, jeg hadde kommet meg ned i grøfta.
Tror mørkekjøring var noe denne mannen burde holde seg unna.
Det er mørkt om kvelden.
Fulgte sønnen ned til bussen fredagskvelden, han hadde tenkt å være lengre, men yngste og kjæresten skulle ha innflyttingsfest og han syntes han måtte dra dit. HER skrev jeg om at de hadde fått seg leilighet.
– Det er nesten trist å dra, sa han.
Og det er bedre enn om han hadde vært lei av å være her.
Vi hadde det fint.
Nå ligger framtida foran, som den alltid gjør.
Jeg har en intensjon om å leve mest mulig i nå-tid.
Men det er en del som må på plass innen rimelig kort tid. Jeg har en ferieuke til i uke 50.
Det er fire uker igjen til det.
På denne tida skal jeg ikke jobbe over tida jeg har til rådighet, som er på atten timer og tre kvarter, slik cirka i uka.
Der flere dager går bort i møter, det vil si møter med reisevei.
Samtidig skal jeg rydde kontoret mitt etter tretten år.
Gå igjennom ALT!
Og i tillegg vet jeg ikke hvor jeg er når året igjen bli nytt…
Jeg kjenner jeg spacer ut når temaet presser på. Fingrene visner og hodet slår seg av.
Jeg orker liksom ikke ta inn mer.
Eller produsere, slik som å blogge.
Eller planlegge…
Slik som jula.
Vet ikke hva jeg vil med jula i år.
Jeg er på en måte i et ingenmannsland. Og de neste ukene MÅ jeg bare fungere.
Snakka med mellomste i går, om å gjøre slikt en vil. Det er bare det at jeg vet ikke hva det er for meg lengre…
Akkurat det forskrekker meg.
Tror likevel jeg forstår.
Nå skal jeg finne fram…tror det må bli støvlene.
En tur i skogen er på sin plass.
Tankene skal ligge igjen hjemme.
For en eller annen løsning vil det bli, jeg vet den bare ikke ennå-.
Da er ferien på full fart gjennom dagene. Det er bare så alt for lett å fylle dagen til bredden av gjøremål.
To dager brukt opp.
Av ferien.
Det var så lett å si «ja» når det er ferie skjønner jeg, så to dager gikk bare uten tur eller tegning.
Mandag var det likevel godt å våkne til roen jeg følte.
Yngste og kjæresten ville overnatte hos mor, så de kom så vidt framom på tur tilbake til Trondheim. Jeg hadde strikka kluter som de skulle få med tilbake og rester av middagen.
– De er så trivelige, syns moren min.
Og de er fine, lyttende og reflekterte unge mennesker.
Jeg vinka fra verandaen da de kjørte videre til byen med noen lange tuuut.
Etter en stund fikk jeg telefon fra yngste, posen med mat og de strikka klutene sto igjen.
Jeg skulle på et møte om kvelden, trodde jeg.
Fant ut at jeg måtte se på tilsendte dokument.
Da oppdaga jeg at møtet var like etter arbeidstid og at jeg bare hadde en halv time til jeg måtte dra.
Så det var bare å kaste seg rundt.
Det er en nokså stor sak.
Inne i fjellet er det opparbeidet et fellesbeite, et ganske stort ett. Veien innover er over 12 kilometer. Er litt usikker på når dette starta, men at det er over 40 år er det nok sikkert. Veistandaren begynner å bli dårlig og må utbedres etter dagens krav og hvilken klasse man skal legge seg på.
En omfattende sak, så på mandag var beitelag, kommunen, grunneiere, regnskapsfører osv. invitert, det skulle legges fram forslag.
Jeg er en av grunneierne.
Møtet varte i timer, for det var mye informasjon og mange spørsmål.
Det var mørkt da jeg kom hjem.
Sønnen har fri, så han blir her en stund.
Vi fikk spist middag og begynte å se en dramakomedie som heter “After Life”, vi både lo og gråt.
Vil absolutt anbefale serien.
Den går på Netflix.
Neste dag, altså i går, skulle mor til tannlegen halv elleve. Måtte kjøre hjemmefra halv ti for å hente henne og kjøre tilbake til sentrum.
Før dette hadde jeg en avtale med han som skal brøyte til vinteren. Han kom noen minutter for tidlig, da hadde jeg nettopp dusja. Fikk vrengt på meg noen klær, og kommet meg ut.
Han ville gå igjennom hvor det var greit å sette opp brøytestikker.
Da jeg kom inn igjen hadde noen ringt, så ringte tilbake – men fikk tilbake melding som en får når disse falske oppringningene. Søkte likevel opp og konstanterer at dette handla om jobb.
På tur til mor blir jeg oppringt igjen og en samtale om tak på ett av museumsbygga og han som ringer kan komme på befaring dagen etter.
Etterpå er jeg fornøyd med meg sjøl, jeg spurte om vi kunne ta det uken etter. Jeg har da ferie.
Får henta mor, som ikke vet hvor hun har satt staven sin. Finner den og er i god tid hos tannlegen. Jeg får tilbud om å bli med inn og skjønte etterpå at jeg nok bør det, hun er usikker på husken sin.
Hadde avtalt kaffe hos lillesøster etterpå, men først innom klesbutikk der de også har sko og mor fikk kjøpt seg enklere vintersko.
Vi kjøper med oss kaffemat og jeg er innom biblioteket og fikk hentet noe jeg hadde bestilt.
Fint og se at lillesøster hadde så fine grønne planter nå, er et tegn på at hun har glede av å stelle dem. Vi snakka om at hun er også nå uten dyr, ikke mange dagene siden katten hennes for. En veldig fin katt. Vi har det begge slik at vi ikke ønsker nye husdyr nå.
På tur opp til mor etterpå fikk jeg henta posten, jeg har ansvaret for hennes regninger.
Fikk ringt kommunen for hun hadde fått faktura på en eiendom hun ikke har. Far hadde en part i et naust, så mor står som eier på den. Nå er den parten solgt, men om det er tinglyst er jeg usikker på, så får høre med søster og svoger om det, det var de som kjøpte. Skjønte at de som egentlig er brukere i dag ikke er registret, for eiendommen sto på fire damer nå, alle i slutten av åttiåra og passert nitti. De driver lite med båt.
Fikk ringt ett av søskenbarna og får en lang utgreiing hvor vanskelig det var å finne rett form juridisk på samordninga. Nå er ikke jeg så opptatt av dette, men fikk tatt bilde av fakturaen og sendt den til kasserer… så får vi se ved neste korsvei om dette er blitt ordna opp i. Om ikke får nok mor faktura på nytt, så da får jeg bare håpe jeg husker hvordan dette var og sette press på at det blir ordnet opp i. Det er så mye forskjellig som skal huskes at det er ikke plass til alt.
Men tar ikke sorgene på forskudd.
Alt dette tok så klart tid, mor hadde varmet noe mat hun ville jeg skulle spise. Så da jeg var på tur hjem hadde det begynt å mørkne.
Var nok en tur innom butikken igjen.
Siste biten av kjøreturen hjem gikk jeg av skaftet.
Det var den fulleste fullmånen som steig opp over ås- og fjellkammene.
Først stoppa jeg på veien, men ved kirka parkerte jeg.
Jeg fossa hit og dit for å ta bilder.
Jeg var nesten i en rus.
Det var så vakkert.
Endelig var jeg hjemme hos meg sjøl, tenkte å foreslå tur under den store månen. Men da hadde den vasa seg opp i et skylag og ble borte.
Sønnen kom ned for å hjelpe meg med vanndunker og poser.
Etter middag og en nye episoder av “Last Life” begynte øynene å skli igjen. Det var kul umulig å holde de opne.
Da klokka nærma seg 23 hadde jeg vært borte i søvnen mange ganger, endelig fikk jeg stavra meg på føttene og funnet badet.
Jeg sovna temmelig fort og har sove i ni timer i ett strekk.
Dagen i dag er friii, men det er mye jeg ønsker å gjøre… alt fra tur, fisking, maling, rydding… ja og enda mer -.
Det er en fare for dagen har gått før jeg har bestemt meg.
Egentlig skulle alle feriedagene være slik som dagen her.
Ingen planer.
Men i morgon er det ny tørn, da skal jeg hente to og kjøre dem… så i ren kjøring i morgen vil det utgjøre ikke så langt unna tre timer.
Søndag med skyer som visker ut fjelltopper. Søndag før hverdagen starter. Søndag der ferien må sluttføres.
Jeg våkna med tak-tanker ned i hodet og fortsatte med å se katastrofevideoer fra Pakistan. Man kan si at i forhold til de videoene er taket mitt en bagatell.
Tidligere i uka satte jeg meg opp en liste for hva jeg skulle få unna meg, jeg er ikke gjennom halvparten en gang.
Så noe mer på lista håper jeg å få kryssa ut.
For dagen i dag skal jeg klarere høsten, legge til rette for morgendagen, kreve av meg sjøl igjen.
Jeg vet ikke jeg, hvor jeg er i landskapet.
Tror bare jeg har tømt hodet og alt, helt.
Sluppet tømmene…
Egentlig har jeg ikke så lyst til å ta dem opp igjen.
Men det blir lite etter ingenting.
Mennesker fungerer nok best innen rammer, sjøl om de ikke ønskes. Jeg har aldri vært så glad i rammene, likevel har jeg nok laget de, ubevisst.
Ute regner det.
Jeg satte på Nitimen, men den ble for kjaset.
Fant meg en spilleliste jeg har fått oversendt fra en av døtrene. Hun har hatt over 11tusen treff på TikTok det siste døgnet, langt mindre på samme snutten på Instagram.
Barna lever sine liv, jeg henger med i periferien.
Sjøl lever jeg nesten ikke mitt liv, jeg jobber, hjelper mor og ramler sammen i ferien.
Torsdagskvelden er mørk som en augustkveld. Og det passer som for i hose.
For vi har en liten uke igjen av august.
Jeg er på slutten av siste ferieuken min. En uke som ved et trylleslag ble gjort om til sommerdager. Temperatur opp på tyvetallet og sol.
Jeg falt ut av blogging, både å skrive og lese.
Jeg har gjort slik som jeg har tenkt.
Jeg har lest bok, jeg har tegna og jeg har vært litt sosial.
En av disse finværs dagene foreslo jeg for moren min og lillesøster, å ta en kaffekopp ved en rasteplass.
Jeg tok med kanelboller, mor tok med kaffe.
I sola satt vi å glitra, snakka og drakk kaffe.
Lillesøster bidrog med seigmenn og en sjokolade, tror jeg.
Og for mor er det veldig godt å komme seg ut.
I dag tok jeg igjen henne med igjen, sammen med et søskenbarn. Torsdag er balldag på Kafe Koselig på Kyrksæterøra, så da gikk turen over fjellet.
Mor var forresten en smule irritert da jeg ringte for å fortelle henne jeg var på vei.
Hun syntes jeg var alt for sen, sjøl om jeg hadde sagt at jeg ikke trodde jeg rakk det så mye før.
Hun gledde seg så til utflukten, derfor lå ikke sendrektighet innom tålmodighetsspektret.
For i dag tok jeg på slikt jeg gjør alt for sjelden, bilen min er en tut og fraktbil, veldig ofte.
Det gir resultat med rusk og rask.
I dag tok jeg med støvsugeren, vaskebøtta og vindusvask og bilen ble en helt ny utgave av seg sjøl.
Jeg kunne ikke fylle opp bilen med damer som alltid har vært mye flinkere med vaskebøtta enn meg.
Og – jeg liker også ren bil, i grunn og bunn liker jeg veldig godt og ha det rent.
Men den energien, den energien…
I dag klarte jeg også dette. Så jeg kom sent, men vi hadde en ren bil. Og da vi først var på tur, ble alt veldig bra, veldig hyggelig…og slikt, for oss alle.
Nå sitter jeg er i mørket.
Det vil si, jeg har lys på inne, men ute er mørket mørkt.
Jeg kjørte forresten på en mus i dag.
Eller, kanskje berga den.
I morgen skal jeg være hjemme.
Tror sommeren er ferdig. Sannsynlig er den det, for i år.
Men jeg er veldig takknemlig for disse soldagen vi fikk i august.
