Tenkte dagen skulle få rusle avgårde, utenom handlinga til mor. Tror jeg skal den turen snart, før sola kommer. Da rekker jeg kanskje litt sol hjemme også.
Det er slikt som er dumt, en har så mye som en gjerne vil ha inn i dagen. I kveld er jeg bedt i en fødselsdag som krever noe kjøring. Jeg må også kjøpe en gave. Men om jeg tar handlinga til mor ganske snart skal jeg rekke å få litt tid hjemme først.
Vurderte etterpå om jeg skulle bli flau eller redd eller noe slikt… Men nei, det skulle jeg absolutt ikke skjønte jeg. Det var fortjent. Sjøl om det alltid er mer. Alltid det.
Jeg slo av pc’n og varmen.
Ja, burde ha ryddet. Burdet så mye.
Men skal ikke det. Nå har jeg nesten to uker igjen av mine tre uker med ferie. Jeg har jobba en hel uke. Hadde kanskje noe minustid fra før, så er slik nesten i balanse.
Det var da jeg kom opp hylet kom. Slik vilt befriende.
Før jeg gikk opp fikk jeg endelig kasta den overvisna buketten i vindfanget.
Nå kan jeg kanskje til å samle krefter.
Ett av energioppbyggingsmetodene er faktisk i virksomhet, den har begynt å slå seg automatisk på. Det er når negative tanker begynne å surre.
– Nei, deg vil jeg ikke tenke, tenker jeg da.
Veldig bra jobba av hodet mitt.
Ute regner det striper på skrå, men det var oppholds for litt siden, med sol i strøka.
Jeg har laget meg ostesmørbrød.
Skal straks ta meg en dusj og en tur ut i bil.
Skal prøve etter beste evne å nyte alt som nytes kan.
Sjøl om det har regna etter ferien klikka inn på kalenderen.
På vann, sier Utifriluft og sender avgårde et nydelig bilde av vannliljer.
Hun oppfordrer oss sjøl om hun trille rundt med sin bobil. Jeg går inn i arkivet og finner et bilde fra akkurat året siden. Jeg var rimelig mye mer aktiv og i farta i rundt i fjor.
Blått bilde.
Enda har jeg ikke bada.
Nå ser jeg at gråværet fortsetter. Det var akkurat som det slo seg på den første feriedagen min. Men det tross alt sommer. Og året før kom jeg meg ikke i vann før det lei ut i august.
Så da er dette mitt svar på utfordringa, om ikke helt på, så bar vannet meg litt etter bildet ble tatt. Og da var jeg på (eller i), men jeg roter så med preposisjoner at nå benytter jeg meg av mitt eget rot. Ellers flyter tanget PÅ!
Og nå vil jeg se om jeg finner en sang som er blå.
I kveld føler jeg for å takke. Takke dere som er her.
For at dere holder ut, for jeg er nok en ustadig blogger.
Svarer seint, kommenterer sporadisk.
Vil bare si at det ikke handler om at jeg ikke bryr meg. Jeg setter veldig pris på at dere er der, dere har hjulpet meg med kommentarer dere har lagt igjen. Dere har lært meg masse og mangfoldet.
Ustadigheten handler om energi.
Jeg håper den skal bli bedre.
Den skal bli bedre.
Jeg vet den blir.
Regner med at de fleste kan ha det slik i lengre eller kortere tid.
Og så må jeg si at i morgen, i morgen den dag, skal ferien få slå rot.
Et par brødskiver også. Med reker og chilimajones. Sjøl om det er for sent.
Må tidlig opp i morgen, det er mye jeg skal huske. Har lagt fram mye, men redd for at jeg skal glemme.
Koder, oppskrifter, skjemaer, plakater, bøker, permer og mye mer. Kostymer skal jeg levere på veien. En bunad skulle jeg ha levert. Oversikta for omvisning og all markedsføring rakk jeg ikke. Og jeg kjente det, jeg virka så alt for dårlig.
En uke ut i ferien min.
Har to uker igjen.
Jeg har tenkt på dette, hvorfor er alt slik som det er…
Bildet er tatt av DanaTentis fra Pixabay
Hadde en lang prat med sønnen i dag og jeg sa at det nok er noe jeg ikke lærer.
Å bekymre seg er nok en del av det. Det har liksom gått i blodet.
Jeg må slutte.
Jeg bryr meg ikke i like stor grad hva folk måtte mene. Om meg.
Det er bra.
For det er ikke mitt problem.
Egentlig har nok folk nok med seg sjøl også.
– Du må komme.
Det var mor som bad inderlig.
Hun får besøk av barn, barnebarn og oldebarn i helga.
Hun følte seg nok bortkomma. For jeg er den stabile i tilværelsen hennes.
Jeg sa at jeg ikke kunne love, kan hende jeg bare måtte dra hjem etter klarering av museet.
Hun likte ikke svaret.
Men jeg har ikke dårlig samvittighet for å si slikt. Jeg må forsøke å ivareta meg sjøl.
Og jeg vet hun får det bra når de kommer.
– Vi du møte meg, det var han som jeg hadde vært i kontakt med for åtte år siden.
Dette ble for rart.
Jeg sa det ikke passa, det stemmer også. Jeg har ikke tid.
Naboen ringte, han ville slå nedfor huset mitt. Jeg tenkte at graset er langt både i oppkjørselen, bakom huset, så ikke vitsen og sa nei.
Tok så opp trærne som er hogget og kjørt ned, ting som foregår uten at jeg vet hva som skjer på min eiendom. Jeg er nok temmelig lei. Men landa samtalen hyggeligere, godt naboskap er viktig.
Sa det her om dagen, til ei, at folk må tro jeg er dum slik jeg har møtt mange oppover årene.
Nei, akkurat det trodde hun ikke, men folk hadde nok sett jeg var sliten. Jeg svarte at folk burde ikke trappe over noen fordi de var slitne, da røpte de et syn som ikke var så sympatisk. Jeg fulgte ikke opp med at da måtte de være dumme, da.
Nå er det vel mer slik at alle folk gjør sitt beste og når det ikke blir protestert durer de videre. Jeg har episoder som kunne ha fylt en bok. Men det ingen ting å samle på.
Men jeg syns det er bra at jeg likevel begynner å si i fra, litt som å lære seg å gå, jeg må trene meg opp.
Jeg vil gi folk plass, som sønnen min sier er jeg flink til det. Jeg har også kapasitet til det. Til å se andre. Ikke fordi jeg er flink, jeg er bare sammenskrua slik. Han refererte til folk som har fortalt at de følte seg sett, jeg har også hørt folk si det samme. De som enda ikke var voksne da de opplevde dette, bli sett som individ, ikke som ‘bare’ et barn. Og det er så klart fint å høre for det er viktig og bli sett.
Men jeg må også se meg sjøl. Og det handler om å ikke strekke så mye på seg sjøl.
Ikke frykte og bekymre seg, men le.
Jeg sa det til sønnen, at jeg ville le mer. Mye mer. Jeg vil ha det artig.
Livet er en grundig lærearena. Og noe av lærdommen kan gjøre så inn i hampen vondt. Men den skaper også. Skaper oss.
Nå er vinglasset tomt.
Jeg må sove, skulle til å si for å få min skjønnhetssøvn…
Tror bare ikke det hjelper, for jeg ser det, jeg ser det og får dårlig samvittighet, i hvordan jeg har behandle meg sjøl. For jeg ser ut som livet har tygget godt på meg.
Så jeg kan kanskje bli snillere mot meg sjøl. Når ikke jeg er, vil ikke andre komme å berge meg.
Det er stadig noe å lære og det er det som gjør livet så artig.
Det lå en merkelig melding på mobilen min da jeg sto opp;
«Jeg er her (et navn i min kommune), kanskje vi treffes», sto det.
Siste jeg hadde vært kontakt med vedkommende var i 2016 og ingen bjeller ringte, hvem i all verden var dette…
Da jeg hadde stått opp fikk jeg en telefon fra en som presenterte seg og jeg mener han spurte om jeg var meg.
«Er bringebærene modne», ville han vite.
«I Sunndalen»….
Hva i all verden?
Jeg sa som sant var at det kunne jeg ikke vite fordi jeg ikke bor der.
Noen ganger spekulerer man på om en lever i en parallell verden som en ikke har kjennskap til.
Dagen er godt i gang.
Jeg må jobbe litt i dag også, fikk ferdig noen plakater i går og i dag må jeg få ferdig tekst. Da kan jeg gjøre noen avtaler og så ta ferien på alvor.
Må si at jeg på en måte har falt helt sammen, men tror det er bra.
Så ferien starta med full utflating, en ufattelig slitenhet, smerter jeg ikke har kjent på lenge. Men tror altså bare jeg må gjennom dette, for å akklimatisere meg.
Det er nok for hardt i denne hverdagen min.
Og så kom en tomhet ved starten av ferien, men ikke lengre håpløs som den var i starten. For da følte jeg meg ensom. Bra å kunne føle på en slik følelse også.
For første gangen nesten, spekulerte jeg på om det ikke var 1. juli jeg gifta meg en gang. En tanke jeg aldri har dvelt ved. Det er faktisk gått 35 år siden den begivenheten.
Tror vi bearbeider på mange plan gjennom livet.
I går skulle jeg inn til mor for å lage middag og jeg kjente jeg ikke hadde så mye irritasjon jeg har kjent mye på.
Jeg har skjønt at irritasjonen kom av at jeg har hatt for stor slitenhet til å takle for høy varme, for mye lyd, for mye gjentakelser og for mye feiltolkning. Jeg prøver på skjule denne irritasjonen som kryper på meg, men vet ikke om jeg klarer det helt bra. Mor kan ikke noen råd for at hun er en gammel dame med de utfordringer som følger med det.
I går hadde jeg en annen ro, jeg fikk ikke denne fullstendig utmattende følelsen. Jeg hadde det bedre inni meg.
Mor var fra seg av jubel og glede, over at noen av hennes kom innom. Ikke bare ferievikarer som kommer i horder og mor ikke greier å følge med hvorfor alle disse nye ansiktene kommer innom henne. Hun føler seg på utstilling.
Jeg sa at ferievikarene måtte være med på å gå gjennom prosedyrene sammen med hjemmetjenesten før de skal inn i arbeidet.
I dag skal jeg bare være hjemme, la tida gå på sitt vis. Men altså en liten tur på kontoret for å jobbe fram tekst.
Været slo virkelig til ved starten på ferie. Likevel er det lettere i dag. Været er som det er. Det bryr meg ikke, har for lite energi til det.
Men regner med, om litt, så vil jeg til å stable meg opp i en annen og bedre posisjon, der jeg har tømt meg for denne slitenheten.
Da skal jeg nyte enda mer, for jeg nyter ferien nå også, til tross for at jeg må få ferdig noen ting og er temmelig tappa.
Så kjenner jeg på gleden og kaster mer brensel på bålet, for jeg vet ingenting av hva som kommer meg i møte i dette livet. Jeg må bare komme meg dit at jeg fungerer noe bedre. Og det går virkelig ikke gjennom «stakkars meg», men gjennom et åpent sinn. Det som føles ille må i gjennom systemet, men det skal også ut av systemet.
Men så er det ikke helt det, likevel. Føler jeg er i en merkelig tilstand i livet.
Føler nesten ingenting over ferietanken.
Jo, kanskje litt.
Men de tre ukene jeg har foran meg er ikke på noen måte slik jeg så for meg. Tenkte meg blant anna til Oslo, for noen uker siden så jeg etter billett. Både fly og tog. Men jeg forsto ikke tog, lengre.
Og så hadde jeg lyst å dra på en øy i et vann.
Begge deler føles alt for ambisiøse nå.
Tror jeg burde hatt de på plass nå, om de skulle blitt.
Tok tre uker ferie, men har over dobbelt så mange igjen, jeg har både den 6. uka + to overførte uker. Så nok ferie å ta av. Tenker jeg skal ta en til høsten og reise langt bort.
I tillegg må jeg enda.
Fikk telefon nå nettopp, om nøkler og slikt… Burde kanskje vært ordnet på forhånd. Men jeg er imøtekommende.
Tror jeg må bruke ferien til å få opp kreftene, hadde en slik ferie for et par år siden.
Nå da jeg skulle se etter er det faktisk fire år siden. Mener det er sagt at en alltid skal doble tida på det en tror er riktig tid for en hendelse i fortid.
Som avslutning på prosjektet skrev jeg dette. Og her er en av dagene underveis.
Tenker at noe er skjedd i positiv retning, men mye er også likt.
Det var greit å gå tilbake å lese og så lar meg forskrekke over tid.
Nå kan jeg ikke bosette meg helt i årets ferie enda. Det er noe markedsføring igjen, gjennomgang med den ene sommervikaren, ut til museet med prislister, bøker og andre ting og tang pluss artikkelskriving. Så må fordele dette effektivt.
Så ja, jeg har ferie.
Det føles også godt, tross alt. Men jeg ser jeg må være skarp i kantene over det som må gjøres, ikke la det flyte utover som dårlige samvittigheter. Jeg må disponere tiden klokt. Det jeg jobber skal så klart tas tilbake.
Rart å tenke på at dette er mer og mindre den siste ferien min, neste år vil det være flytende overgang av ferie og pensjonisttilværelse.
Mange tanker en lørdags foremiddag.
Det regner og det er helt greit. Faktisk er meldingen de neste 10 dagene grå og kalde. Det har ikke noe å si.
Noe som er tristere er at selja igjen begynner å bli brun.
Det har skjedd i mange år nå og er noen biller som går til angrep.
Hva det ikke er noe sprut i kommer jeg fram til, etter hvert. Jeg har vært gjennom stille og brottsjø-. Jeg har vært gjennom en dag.
Kanskje ikke så alt for mye brottsjø, om jeg skal være ærlig.
For jeg sovna godt i går, da var det egentlig en ny dag for det hadde bikka midnatt. Jeg hadde fått snapp etter snapp fra mine reisende sønn. Det meste var videoer og han var svært lykkelig. Han vandra barfot i ørkenen.
foto:are
Utenfor vinduene mine begynte det å mørkne. Det var da jeg skjønte at der han var kom mørket plutselig. Jeg så at sola straks dukka ned i havet.
Min gamle frykt dukka opp, frykten jeg hadde kjent på over så mange år. At noe kunne gå gale og konsekvensene bli uopprettelig. Frykten som egentlig var parkert for mange år siden. For sønnen hadde overlevd. Så jeg måtte si til meg sjøl at han faktisk var godt voksen.
Han har også sagt mer enn en gang:
– Jeg lander alltid på føttene.
Så jeg gikk og la meg, valgte å lite på hans lange føtter bar han ut av ørkenen.
Det kom en ny snapp, han var ute av sandverdenen, satt og spiste. Han hadde det helt topp.
Jeg sov litt lengre i dag, men kom meg ned for å jobbe. Las historie, noterte, ringte og planla.
Satte en surdeig.
Oppdaga at jeg hadde tatt feil av ukene, det var ikke i dag-, mor fikk middag i dag. Først trodde jeg hjemmetjenesten hadde tatt feil, men det var meg. Ukene går så fort at jeg ikke greier å følge mitt eget opplegg. Men tok likevel besøket hos henne etter en heller kort arbeidsdag.
Kokte kaffe.
Skjønte jeg hadde litt for lite energi, det tok på å gjenta seg sjøl så mye. Da jeg skulle gå ønska mor jeg skulle sette meg ned enda lengre. Og jeg skjønte at det kunne jeg ikke, ene øyet mitt har begynt å falle sammen igjen. Slik som da jeg gikk på medisin.
Tror det betyr at energien min er brukt opp.
Hjemme laga jeg meg en fantastisk god middag; søtpotet, ost, kalkunbacon og dadler som var stekt i ovnen med masse salat til.
Og så baka jeg ut rundstykka. Men tror ikke det er nok sprut i surdeigsstarteren, den hever for lite.
Skal jeg lage en ny starter skal tro….
Om noen har gode kunnskap om å bake surdeig er jeg veldig takknemlig om noen vil dele. Jeg vil ha en deig med sprut!
Kanskje den ikke virker, smaker på et rundstykke nå, savner den sure smaken.
Det er kveld, i morgen kommer en ny dag med hendelser.
Tror faktisk jeg ønsker meg en hel dag uten noe innhold.
Påska 2024 er neste over. Søndagen som er en time kortere. Kvelden var lengre lys.
Men nå er det mørkt.
Denne påska har vært spesiell. Mange temaer har ligget opp i vannflata. Ett av de har vært mor. Hennes følelse av ensomhet.
Når ord må gjentas, når mye glemmes og til og med oppleving av press, da blir det nokså tungt opp på alt det andre som ligger å skvalper i hodet mitt.
Det blir nokså trasig.
Hun har en opplevelse av at ingen er hos henne. Og så klart er hun mest aleine gjennom døgnet. Prøvde likevel å si at det hadde vært folk innom nesten hver dag og hjemmetjenesten er hos henne flere ganger daglig.
En opplevelse syns hun likevel var veldig fin, det var på fredag. Jeg tok med meg kaffe, aniskringle og sjokoladeboller.
Så hentet jeg mor.
Det var en nydelig dag.
Kunne ha stoppet over alt for å ta bilde.
Denne broen er nesten kommunens vakreste, syns jeg.
Kommunen er bundet sammen med åtte brospenn.
Vi kjørte over fem av disse.
Mor nøt turen.
En av påskens vakreste dager.
Tirsdag i den stille uke var yngste hos henne hele dagen og jeg kom innom etter jeg var ferdig på jobb og så laga jeg middag til oss.
Ellers var mellomste søster der i palmehelga og på påskeaften var mor hos lillesøster. Jeg ble også bedt da jeg var innom der for å levere varer jeg hadde handla til mor. Men jeg hadde surdeigsbrød stående i ovnen. I tillegg hadde jeg et veldig behov for å være i ro hjemme. Egentlig var jeg bedt på middag i Trondheim denne kvelden.
I går kom yngste innom sammen med kjæresten og broren hans. De hadde henta resten av tinga sine i Trondheim, noe skulle hit og noe til Oppdal og noe skulle være med til Oslo. Så det var ikke lange tiden de kunne være her for det ble mange timer i bil.
De satte igjen et bord her som jeg kunne låne.
Jeg syns det er nydelig.
De tok seg tid til en enkel middag. Kjøttsuppe og ertersuppe.
I dag serverte jeg først de to suppene blandet til en suppe til mor og meg.
Mor syntes den smakte.
For i dag hentet jeg henne hit.
Etterpå drakk vi kaffe. Jag hadde laget noe som het melkepletter, aldri prøvd før, ellers hadde jeg sjokoladeboller og en fruktsalat.
Hun satte pris på dette. Likevel ønsket hun at jeg skulle sette meg ned attmed henne da jeg hadde kjørt henne hjem.
Egentlig vil hun vel ha folk hos seg hele tiden og jeg føler meg så fæl når jeg MÅ sette disse grensene. Jeg kan ikke flytte dit.
Det verste av alt er at plutselig skjønner jeg at jeg må flytte, et drøyt år har jeg på meg til å avvikle alt her. Egentlig har jeg ikke lyst. Jeg står foran en veldig usikker framtid.
Men det vil jeg ikke tenke på i kveld.
Påsken er slik omtrentlig over.
Påskepynten pakker jeg sammen i morgen.
Da er hverdagen tilbake med alt sitt.
Jeg vil heller ikke tenke på alt som skal skje framover, er redd tid og oppgaver ikke henger sammen. Vil bare nyte resten av kvelden før jeg pakker dagen ned.
