Torsdagskvelden er mørk som en augustkveld. Og det passer som for i hose.

 

 

 

 

For vi har en liten uke igjen av august.

Jeg er på slutten av siste ferieuken min. En uke som ved et trylleslag ble gjort om til sommerdager. Temperatur opp på tyvetallet og sol.

 

Jeg falt ut av blogging, både å skrive og lese.

Jeg har gjort slik som jeg har tenkt.

Jeg har lest bok, jeg har tegna og jeg har vært litt sosial.

 

En av disse finværs dagene foreslo jeg for moren min og lillesøster, å ta en kaffekopp ved en rasteplass.

Jeg tok med kanelboller, mor tok med kaffe.

I sola satt vi å glitra, snakka og drakk kaffe.

 

 

Lillesøster bidrog med seigmenn og en sjokolade, tror jeg.

Og for mor er det veldig godt å komme seg ut.

 

 

I dag tok jeg igjen henne med igjen, sammen med et søskenbarn. Torsdag er balldag på Kafe Koselig på Kyrksæterøra, så da gikk turen over fjellet.

Mor var forresten en smule irritert da jeg ringte for å fortelle henne jeg var på vei.

Hun syntes jeg var alt for sen, sjøl om jeg hadde sagt at jeg ikke trodde jeg rakk det så mye før.

Hun gledde seg så til utflukten, derfor lå ikke sendrektighet innom tålmodighetsspektret.

For i dag tok jeg på slikt jeg gjør alt for sjelden, bilen min er en tut og fraktbil, veldig ofte.

Det gir resultat med rusk og rask. 

I dag tok jeg med støvsugeren, vaskebøtta og vindusvask og bilen ble en helt ny utgave av seg sjøl.

Jeg kunne ikke fylle opp bilen med damer som alltid har vært mye flinkere med vaskebøtta enn meg.

Og – jeg liker også ren bil, i grunn og bunn liker jeg veldig godt og ha det rent.

Men den energien, den energien…

 

I dag klarte jeg også dette. Så jeg kom sent, men vi hadde en ren bil. Og da vi først var på tur, ble alt veldig bra, veldig hyggelig…og slikt, for oss alle.

 

 

Nå sitter jeg er i mørket.

Det vil si, jeg har lys på inne, men ute er mørket mørkt.

 

Jeg kjørte forresten på en mus i dag.

Eller, kanskje berga den.

 

I morgen skal jeg være hjemme.

Tror sommeren er ferdig. Sannsynlig er den det, for i år.

 

Men jeg er veldig takknemlig for disse soldagen vi fikk i august.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Søndag, søndag, siste dag i uka… ja, for det er vel det? Uansett er vi plutselig kommet fram til mandag, for slik går det når tid er noe som forsvinner som sand mellom fingrene.

 

 

 

 

Det er så mange tanker som tar runder i hjernen.

I tillegg orker jeg ikke tenke.

Befinner meg i en rar tilstand. Og sliten som fy, helt uten grunn.

Orker ikke.

Orker ikke en gang å sitte.

 

I går scrolla jeg nedover sidene på Facebook.

‘Se på meg, se på meg‘, slår i mot meg, om det er private eller annonser.

Slik vanligvis verner jeg meg mot for mye lesing der inne, blir litt slik “se-og-hør-klissete” i hodet, men i går klikka jeg inn på en dame som ville selge sitt produkt.

Hun hadde kamuflert det ganske bra, det skal hun ha. Du måtte ta flere klikk før du kom fram til produkt og kostnad. Og det er helt greit, greit at folk frembyr ting.

Noe kan det være jeg kan ha bruk for å kjøpe også.

Om det er evig lykke, tro på seg sjøl, tegne eller skrive…

Alltid er det noe som selges.

 

Hos denne dama kunne en ta en test. Det var en mengde spørsmål. Det handla om chakra, energistrømmene i kroppen. Ut fra svarene ble det regnet ut en sum.

Desidert dårligste skår hadde jeg på det tredje energifeltet, solar plexus.

Handler blant anna om å sette grenser og negative tanker.

Dette var interresant. Faktisk en del som stemte, og ikke minst, det var her ‘bålet‘ til livsenergien satt-.

 

 

 

Nå er det litt mat før jeg tar med meg kanelsnurrer inn til mor.

Kanelsnurrer med ingefær i.

Ute regner det atter en gang.

Switch, swutcch, sier bilene som kjører forbi nede på veien.

Dagen er i farta og folk reiser hjem etter en helg på hytta.

I kommunen min er det knappe 3500 innbyggere og vi har 1500 hytter.

 

Slik er det men den saken.

 

 

 

Og her gikk jeg meg i bort i lesing, begynte å undersøke mengder fritidsboliger i kommunen.

Etterpå besøket hos mor.

 

 

I dag er det atter mandag.

Siste ferieuka mi er lagt opp på bordet.

Tre uker brukt opp og en igjen.

Høsten står og banker på døra og jeg skjønner jeg må til å preparere meg for framtida.

 

For det første, får jeg denne enorme slitenheta til å gå over…

For å få utført hendelser må en ha energi.

Neste mandag, første arbeidsdag, starter med tre møter, der de to første går inn i hverandre.

Intet mindre.

 

Jeg har gått inn på noen tabeller jeg lagde meg på nyåret.

Redigerte noen av dem.

Det er oversikt over døgnrytme, mat og bevegelse.

Det som er positivt er at jeg har klart å få vekten ned omtrentlig sju kilo i løpet av denne tida etter jeg laga tabellene.

Om det er at jeg har et matunderskudd, om det er kostholdet i seg sjøl, om det er de Tibetanske ritene eller Matcha teen, det vet jeg ikke, kanskje en kombinasjon.

Jeg lagde en ny tabell der jeg stykker opp dagen for å se hva jeg egentlig gjør-.

Vurderer om jeg skal lage en liste på ønsket utførte gjøremål.

Men verger meg. Grunnen til at jeg verger meg er at om jeg ikke klarer det. Orker ikke legge en ‘list’ jeg ikke kommer meg over.

Trenger ikke det.

 

Og så har jeg dette ønsket om å bli et bedre menneske.

Ikke la det gå så inn på meg hva andre gjør, ikke bli såra.

 

–Du er ganske så alene, sa moren min i går.

–Men du har meg, fortsatte hun.

 

Og ja, jeg har henne og nok noen til.

 

Egentlig er vi alle aleine.

I oss sjøl.

Ingen kan forstå oss fullt ut, men det er fint om vi forstår oss sjøl.

Og ikke minst, er snille mot oss sjøl, aksepterer oss og er vår ‘egen mor’.

En kan aldri verken forlange eller forvente noe av andre, det må vi forstå.

Jeg må forstå det, beskytte meg for det jeg ikke vil ha.

Lage meg et skjold mot uønska tankegods, si i fra om det jeg reagerer på.

Si i fra på en ordentlig måte.

 

 

 

Mange tanker som plasseres på en mandag i siste ferieuka mi.

Grunnleggende tanker.

 

Det handler lite om kjøp, opplevelser i form av reiser og slikt. For det er alt til sin tid.

Alt til sin tid.

 

 

Ønsker deg en fin mandag.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

For en god og varm dag vi har. Det er så mye å gå i gang med.

 

 

 

 

Men jeg greier bare små utfall av gangen.

Sette på en vask.

Få vaska noen kopper.

 

Satte meg ute, da kom en stor laban flygende, som jeg skrev om i går.

Så da satt jeg ikke mer ute.

 

Nå slapp jeg unna å plukke villbring, for det skvatrer av trost rundt her. Sikkert derfor jeg hadde denne opplevelsen.

Tror ripsen har gått den samme veien. Muligens solbæra også. Men det er mye stikkelsbær.

Sopp har jeg også kunna sett etter.

Tenkte også å høste inn blomstene av Mjødurt, men da de blomstra som mest, regna det.

 

Og jeg blir sliten bare av tanken.

Tanken av å sanke, ordne og plassere.

 

 

En uke igjen, en uke igjen til siste feriedag.

Det gjør meg redd.

Redd for at fire uker ikke har fått meg mer på plass.

 

 

 

Og så gikk resten av kvelden min her.

Etter å ha tenkt meg ned til sjøen da floa ville være på det høyeste.

Det begynte å blåse.

Dørene slo igjen og temperaturen falt.

Fra 23 grader falt den plutselig til 15.

Bading fikk være bading.

 

 

Jeg gikk ut å plukka inn en liter med stikkelsbær. Kanskje jeg kan lage en pai i morgen.

Laga meg mat. Tok opp reker, skar opp en halv avokado, la i koriander, vårløk, aioli, la i rekene, litt chili og mangochutney på toppen.

Alt laga fra grunn.

En drøm jeg har.

Lage all mat fra grunnen, ingen prosessert mat.

Om jeg får det meste til slik, vil jeg bli fornøyd.

 

 

Så satte jeg på en film, filmen Mowgli.

En søt historie med snakkende dyr der alt ender godt, slik vi forventer.

 

Nå er kvelden mørk, dagen er ferdig og jeg tror bare jeg finner senga.

 

 

Sov godt til deg som er innom før natta og god morgen til deg som har stått opp og er klar for en ny dag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

En dag etter en natt vil alltid speile natten. Det har denne dagen også gjort.

 

 

 

 

I kveld er jeg trøtt.

For kvelden i går lot jeg gå over i natta.

Skal ikke påstå det var så smart, men så har jeg vel aldri flagga ut at jeg skal være så himla smart heller.

 

Jeg gikk inn på NRK gjennom data’n.

For noen kvelder siden ble jeg sittende å se på en finsk serie som heter Cargo. Den handla om menneskehandel og flyktninger.

En spenningsserie.

Jeg ble sittende å se ferdig alle episodene, da var klokka fire på natta.

Om serien var bra?

Spennenes, fortelling om liv som ble fanga opp av en råtten tankegang, samtidig familier som prøvde å ta vare på hverandre.

Inn i mellom tenkte jeg at skuespillerne burde vist enda mer frykt. For historiene var ille og nesten uten håp.

 

Nå sov jeg ikke utover dagen, våkna faktisk i ni-tida. Jeg kjente at her hjemme ble det ikke så mye gjort. Så jeg reiste til mor ganske tidlig, hadde lovet å handle.

Helt herlig kom sola og skein på dagen.

Vi ble sittende ute på terrassen, drikke kaffe og snakke.

 

 

I dag var jeg ikke i humør til flygende øyenstikkere.

Virkelig ikke.

Mor syntes jeg ble veldig underholdende, fordi jeg skreik når de kom.

Faktisk starta denne nærkontakten med insektene mens jeg var hjemme. Da kom det et diger beist rett mot meg.

To ganger!

Og dette gjentok seg da jeg kom til mor.

Egentlig har jeg trodd jeg har kommet over den fobien overfor øyestikkere.

Men altså ikke i dag.

 

 

Har du noen fobi?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Når en bor langt unna sentrale strøk, kan man ikke regne med at så mye dukker opp i nærheten. Men noen ganger skjer det likevel.

 

 

 

Det som skjedde var at en blogger bosatte seg i nabokommunen i nabofylket.

Denne bloggeren hadde jeg begynt å følge tidligere.

Hun virka som et veldig fint menneske med en spennende bakgrunn. En blogger jeg absolutt fikk sansen for.

 

Vi begynte å snakke om å møtes når tid og anledning var der.

Ingen av oss hadde slik høflig–snakk-snakk-sak, tror vi begge mente det.

 

 

I dag var dagen tid og anledning passa.

 

Jeg kjente jeg gledde meg da jeg kjørte over fjellet, møtet kunne ikke bli noe anna enn bra.

Avtalen var å møtes på Kafe Koselig, ja du som leser, du skjønner… til og med navnet på stedet sa hvordan dette ville utarte seg.

 

 

Og der satt hun ved et bord å vinka, Heidisverden.

 

 

Hun var akkurat den hun utga seg for, ut av det jeg hadde fått inntrykk av å lese innlegga.

Samtalen var i gang fra første stund.

Rart dette, hvordan man får inntrykk av mennesker med å lese blogger.

Bloggforumet gir så masse på den sosiale arenaen, en blir beint ut glad i de menneskene en blir kjent med viralt.  

 

Her satt jeg plutselig å snakka i levende livet med ei jeg hadde lest orda til en stund.

 

 

Veldig, veldig artig.

 

Og tida den galopperte, plutselig hadde masse tid gått.

Vi hadde delt, snakka og fortalt.

Begge var enige om at vi ville gjenta dette.

Vi bor rundt 25 minutter fra hverandre med bil.

 

 

Så sjøl om en bor slik jeg bor, langt unna sentrum, kan slikt skje. At en møter en veldig fin, hyggelig og god bloggkollega.

 

Veldig artig at du har flytta i nabostrøket, Heidi.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Varmen har sirkulert gjennom hus og åpne dører. En snill dag med lukt av høyonn.

 

 

 

 

Gårsdagen var en ordentlig sommerdag.

 

Jeg kom meg stiv og støl opp om morgenen.

Måtte bare… først.

Drikke lunka limevann.

 

Vente.

 

Se på blogg, skrive og svare.

Vente mer.

Til slutt må jeg prøve mer.

Ritene.

 

Ser ut av vinduet.

Overskya.

Når er det flo i dag, tenker jeg og ser ut.

Det virker forbausende høy den vannstanden.

Så jeg finner fram data og får sjekka.

Vannstanden var 236 cm opp for 15 minutter siden.

 

Det er høyt.

 

Og der og da får riter være riter.

Jeg finner den gamle badedrakta og er på tur.

 

Det blomstrer ennå.

 

 

Jeg kommer meg nedover jordet som er trappa opp av firbeinte mø-dyr…sammen med alt regnet trapper jeg plutselig nedi…

 

 

Gjennom skogen og nede ved sjøen ser jeg den herlige høye floa.

 

 

Jeg har ikke vær der nede med så høy vannstand siden siste tur ned dit med Lucas for to år siden.

Jeg labber bortover stranda, i varm god luft, som den gangen-. Trapper uti med de møkkete skoa.

 

 

Og så ble det ikke slik jeg skrev i et innlegg, at dette ble sommeren jeg ikke bada.

 

Jeg HAR bada.

 

Da jeg kom til enden og sto der med vannet høyt og den varme lufta, var det bare å vrenge av seg og labbe uti.

 

 

Jeg dukka meg, jeg fikk tatt noen svømmetak.

 

 

Jeg fikk etterpå tatt enda noen fler svømmetak.

 

Så dette ble ikke sommeren jeg ikke bada.

Det var både deilig og godt.

Og kaldt.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Når alt blir for mye og ingenting blir slik det skal. For jeg lever ikke på en rosa sky i god medvind.

 

 

 

 

 

 

 

Og noe bør en skjønne, noe skjønner en ikke og noe har en ikke kapasitet til å skjønne. 

 

Noe jeg sannsynlig skulle skjønt var at å dra på overnatting så kort tid etter en konsert var overkill. 

Det var invitert til en fødselsdagsfeiring på gamle tomter. Tenkte det ville bli en fin opplevelse.

Det var egentlig to overnattinger, men peila meg inn på den ene.

 

 

Fredagen var jeg amøbe etter Trondheimsturen, men fikk pressa inn handling for- og besøk hos mor. 

Pakkinga på lørdag var nesten umulig å få til, få tankene til å virke, skjønne hva jeg skulle ha med. HER skriver jeg litt om det.

For eksempel liggeunderlaget, hvor var det.

 

Men til slutt var alt pakka og et nytt liggeunderlag kjøpt, fant det gamle forresten, da jeg kom hjem. Men uansett var det i tynneste laget til et godt voksent, tungt eksemplar av arten human sapiens.

 

 

Det å besøke gamle tomter kan i utganspunktet være krevende, fortida kommer deisende, se igjen alt en var en del av.

Så ting kommer opp.

Bæring og trasking for å komme fram med en kropp i motvilje. Der berre det å få på seg fjellsko er utfordrende.

Og jeg skjønte det da jeg kom fram at det her skulle jeg ikke vært med på.

 

 

Natta ble vond, den nye madrassen prøvde å kaste meg av, det var kaldt og bort i mot umulig å sovne.

Noen få timer med søvn ble det vel.

Etter klokka fem om morgenen sov jeg ikke, ble vekt opp av lydene i naturen. Fugler som skreik som i krig og nød.

Tenkte det kanskje var traner.

 

Etter hvert fikk jeg baksa meg fram av gapahuken og bevega meg horisontalt gjennom virkeligheta.

Gikk meg en tur i den tidlig morgendisen, tenkte bare på at jeg ville hjem.

Etterhvert henta jeg fotoapparatet, det viste seg batteriet var utlada.

Men fikk tatt noen bilder med mobilen. Fotogenet var egentlig borte.

 

Fikk spist en halv brødskive.

Folk hadde begynt å våkne.

 

Tenkte da jeg gikk, fortsatt tidlig på dagen, at dette var nok siste besøket mitt her.

For det var ikke naturlig.

Det var et sted man dro med sine håpefulle. Ja, det var en uttalelse som hadde falt ved bestilling av stedet, fikk jeg vite.

Og på parkeringsplassen møtte jeg disse med sine håpefulle, det var ikke så lenge siden jeg var der og la opp til gode opplevelse og håp…eller kanskje er det lenge siden-.

 

 

Badinga jeg så fram mot ble det ingen ting av.

Skydekket sprakk opp på turen hjem, jeg var så trøtt så trøtt.

Til slutt måtte jeg stoppe bilen og borte var jeg.

En halv time med søvn hjalp slik at jeg kunne ta resten av turen tilbake i trygghet.

 

Hjemme la jeg meg etter hvert på solsenga og sovna.

Var faktisk i seng i nitida om kvelden og har sovet over et halvt døgn.

 

 

En kan spørre seg om hvorfor en presser seg gjennom slikt…jeg trodde faktisk det ville bli en fin opplevelse.

Men signala jeg fikk på lørdag mens jeg pakka burde nok være nok til å forstå.

Har lært meg til å være så alt for flink til å presse meg sjøl.

Jeg hadde alt for lite energi til å ta ut på en slik tur.

Til å ta inn både fortid og framtid og ikke minst nåtid.

 

Jeg vil si turen var lærerik, det skal den ha.

Det ble altså ingen bading.

Kanskje blir dette sommeren jeg ikke bada, sannsynlig da den første i livet mitt… 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Nå er jeg kommet halvveis i ferien min. Sommerferien. Og om planene var begrensa, hadde jeg noen mål.

 

 

 

 

Og faktisk noen planer.

Den ene plana som jeg gledet meg veldig til da avstanden var langt fram i tid var dette.

Nå er det historie.

 

Noe annet som verken er en plan eller mål, bare sjølsagt, er å bade.

Tenk, i år har jeg ikke bada.

IKKE BADA!

Villt, spør du meg.

Men kanskje i dag, jeg satser på svømmetak og fraspark i løpet av dagen.

 

 

Men ett av de virkelig store måla var å komme seg ned i kjelleren, ta fram blanke ark og om det bare var en blyant…tegne…., kanskje male.

 

Nå har jeg to uker igjen til å bevise for meg sjøl at jeg fikk det til, kom fram til det målet-.

 

For egentlig er det veldig viktig, egentlig har det hatt med min identitet å gjøre, som jeg har klart å radere bort i gjøremåla jeg tror må gjøres.

Det tror jeg er ganske uheldig.

 

Har du noe du MÅ gjøre, som er deg og som du enten ikke klarer eller greier å integrere i livet ditt?

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Denne dagen var da svært så tung i sessen… Akkurat det kan den ikke være.

 

 

For jeg har mitt å gjøre.

Men jeg får sitte litt til. Se om jeg får lirke ting til å virke.

For jeg har en økt foran meg.

Mat er en ting, tenker å lage humus og koke poteter.

Så skal jeg finne fram slikt jeg knapt har, en liten utfordring som tar krefter, det er kjempesikkert.

For å se det behøver en ikke kikkert.

 

Kanskje jeg skal ha med akkurat det…

Etter det skal hodet være friskt, blikket klart og litt slik stål i ben og armer…om noen timer.

For planene kaller.

Litt slike planer som er en utfordring, men som kan gi god gevinst i minner.

 

Derfor må jeg til…mååå…

Får kjøre ritene og håpe denne kroppen og kula på toppen, fungerer litt.

 

For egentlig har jeg følelsen av formkurven passer best i en stol, sannsynlig hele dagen har passet bra. Så jeg får til…”jeg snører min sekk…”, men jeg spenner ingen ski, for ennå er det sommer.

Og jeg har ferie.

 

 

Fortsettelse vil følge, etter hvert…

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Overskya og tyve grader er ikke hverdagskost denne sommeren. Jeg er en snartur innom.

 

 

 

 

Jeg har noen dager som sannsynligvis blir annerledes enn slikt jeg opplever vanligvis.

Og det blir forhåpentligvis bra.

 

 

Samtidig kan jeg være et trekkpapir på det som jeg hører, ser og opplever.

Overfølsom har jeg lyst å trekke meg unna alt, sitte ved et stille vann og ikke tenke på noe.

Bare være i ett med alt.

 

 

For nå har det vært noen dager der det har kommet deisende disse tankene, eller ikke tankene kanskje…men slikt som minner meg og får meg i modus jeg ikke ønsker.

Vonde følelser popper opp.

Ikke vonde for at noen har gjort meg noe vondt.

Bare det levde livet som ikke egentlig handla om meg, men som ble en stor del av livet mitt.

Jeg må jobbe meg ut, ut av dette som en gang kosta meg så mye.

 

Se på det.

 

Få lagt det på riktig hylle for å la framtida komme meg i møte uten pigger.

 

 

Og folk – de er så mangslungne at det er et syn.

Noen forstår lite og noen mye, men alle prøver så godt de kan ut fra sitt forstand.

Jeg også.

 

 

Nå skal jeg bære ting ned i bilen, dusje og sette meg bak rattet.

Jeg skal ut på eventyr.

 

 

 

♥