Lørdagen har regna seg inn på arenaen. For det regner og er helt grått.

 

 

 

Veldig glad for at jeg fikk turen ut i går, sammen med fotoapparatet.

 

Starter allerede å fotografere ved utgangsdøra, mynten som har vokst seg stor og skulla vært tatt inn for tørking.

Vurderte faktisk om jeg skulle ta en sanketur, slik som at jeg gjerne skulle tatt inn blomsten av mjødurt og tørka til te.

 

Valgte fototur.

Her en spirea som også står utenfor inngangsdøren nede.

Tar turen bor mot fjøset.

Denne sommeren som har regna bort, og med lite kapasitet har det ikke blitt vedlikeholdt rundt meg.

 

Her ligger arbeidet i stabler.

En haug med stokker som skulle vært kappa opp.

 

Gå i fra alt og tar turen opp gjennom skogen-.

Lyset som siles og det grønne graset er så godt å hvile øynene i. 

Bak meg strekker jordene seg ut, bada i den etterlengta sola.

Kommet opp den lille bakken er det ennå mer å hvile i.

Lyset i naturen gir slik en glede.

Når jeg snur meg og ser bak meg, må jeg også ta bilde av det også.

Jeg er veldig glad i å ta bilder i motlys.

 

Så er jeg opp på platået med utsikt utover fjorden.

Tar meg en runde mens jeg ser etter molteblad, men ser ingen. Mener jeg har sett det tidligere.

Det blåser og bladene på trærne snur undersida fram.

Det er skikkelig vått og jeg blir våt på beina, burde nok tatt støvler på.

Men så er jeg nede igjen og går oppover mot baksida av huset.

Det glitrer i berga på andre sida av fjorden, men får ikke fram de blanke berga slik jeg ville.

Blanke berg betyr at det kommer regn, lærte jeg som lita.

I dag har jeg Yr og vet det stemmer, for i dag regner ikke med måte.

 

Avslutter med et underlig bilde.

Tar det ikke for at synet er vakkert.

Slik så dette området ut i fjor.

I år har det ikke sett slik ut, det er så.

Som jeg allerede har skrevet har regn og helse gjort at hagen ikke er blitt holdt i stand.

Likevel…

 

Jeg skal fortelle hva som er årsaken, noe er bra, men det ble likevel en trist historie…

 

 

Vil dere ha den historien er det bare å lese neste innlegg.

 

 

   ♥

 

 

 

 

 

 

Hvordan skal ferieukene mine brukes, fire uker til disposisjon…eller, noen dager er brukt opp.

 

 

 

 

I fjor hadde jeg et overordna mål for ferien, det målet stranda etter noen få dager.

Så sjøl om jeg kunne brukt det samme målet, noe som i seg sjøl er forskrekkende (standby posisjon), tilsynelatende ingen utvikling…

Energien jeg søkte i fjor er for så vidt fortsatt et mål, men likevel er ‘lyssettinga’ endra seg.

Som et lettelsen sukk kan jeg også konstantere at det likevel har skjedd en utvikling på dette året.

 

Denne sommeren er samfunnet åpna opp, så slik er det mulig å reise.

Den første uka her var det snakka om at gjengen min og jeg, muligens faren, skulle dra på tur, henge i trærne og slikt.

Men både på grunn av slikt som skjer i livet, energinivået og været, ble de tankene droppa.

Vi skal likevel ha et par overnattinger ute, i gapahuk. Det er sønnen som vil at vi skal feire dagen hans slik – ikke på dagen, men litt etter.

Så er det konsert i Trondheim med Manu Chao.

Vurderte en Oslotur, men den må i så fall skje spontant…mest sannsynlig blir jeg hjemme.

 

Ut av det jeg ønsker er faktisk noe så kjedelig som rydding av hus.

Jeg ønsker meg turer, rekke å skrive og lese mer blogger, tegning, skrive, male…slikt.

Men det aller viktigste er å kjenne ro, ikke stresse en millimeter.

 

 

I dag er det møte med hjemmesykepleien som jeg skal være med på og en av dagene her går med på å et besøk på legekontoret med mor.

Og det er heller ikke bare å reise fra mor, sjøl om jeg ikke er hos henne hver dag.

Faktisk er det også en liten jobb å få omverden til å forstå og respektere og hjelpe til at jeg ikke skal brenne ut i det ansvaret jeg føler.

Og ikke minst må jeg finne ut sjøl hvordan, uten å bli “tante Sofie”.

 

 

Slik sett tror jeg at ferien har nok innhold.

Men det overordna målet er å samle overskudd i bøtter og spann.

Tror at høsten kan bli både heftig og full av innhold og omstrukturering.

 

Så fritt og så begrensa er ferieukene mine.

Og – jeg ser fram mot hver dag i glede.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ute kom regnet, etter en dag med sol. I kveld spiser jeg moreller.

 

 

 

For jeg feirer.

Feirer at “eg har gjort kva gjerast skulle”.

Det var en liten detalj som sto igjen før jeg kunne slippe feriefølelsen helt løs.

Svare på en mail, betale en regning, melde at jeg ikke deltar på et møte og legge inn fravær i systemet.

 

Yeah!

 

Nå er det utfør.

Jeg har kjøpt meg moreller, men kosen ble ikke helt som tenkt – jeg biter meg inni munnen ved hver morell.

Noe så irriterende.

 

 

 

Dagen starta som vanlig med saft av en halv lime i varmt vann.

Etterpå, da jeg skulle gjøre de Tibetanske ritene, trodde jeg det var mandag.

Så samtidig med at jeg setter i gang finner jeg ut at jeg skal øke repetisjonene fra 7 til 9.

 

Men en kan vel øke på en tirsdag også.

 

 

Sola kom fram og jeg fant ut at det var greit å nyte den, så la meg på solsenga og sovna meg helt inn i svime.

Siden gikk først turen til mor, så innom kontoret og fikk gjort klart til ferien…og nå er jeg hjemme.

Klærne jeg hang ut får et ekstra skyll av regnet og jeg vet ikke om jeg tørr å spise moreller.

Det er vondt å bite seg inne i munnen.

 

 

Kjenner jeg er fryktelig trøtt.

Så tror faktisk det er sengetid.

 

Har du hatt en god dag?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Vet ikke om jeg tar det helt inn. Kanskje jeg må klype meg i arma…

 

 

 

 

 

 

For i dag har jeg første feriedag.

Det er liksom som det ikke går helt inn, kanskje jeg skulle vært mer euforisk…

Har ei stille ro, på en måte, inni meg.

 

Og kanskje er de siste døgna også en årsak, for jeg hadde ikke anledning til å gå inn i en rolig fredag.

Lørdagen fortsatte i fart, nei forresten ikke i fart, men oppgaver hvilte på skuldrene.

 

Kjørte mellomste til mor, hun skulle overnatte, dekke bord og være der for å hjelpe til.

Her er hun og hun har ikke sovnet :).

 

 

Bestemte meg for å lage en kake, den ble først laget på søndag.

 

 

Yngste og kjæresten kom fra Trondheim, sliten og glade for å ha pakka og vaska ned leiligheten.

Dagen før hadde de endelig kommet over en leilighet som de hadde fått og som de ønsket å leie.

Dermed var flere floker løst opp.

 

Her er hun på feiringa til mor.

 

Vi alle samla oss etter hvert hos mor på søndagen.

 

Her er 90-åringen når selskapet begynner å nærme seg slutten.

 

 

Jeg kjente jeg har anlegg for å bli “tante Sofie”.

Siste kvelden kom det melding fra et av barnebarna, som hadde sagt hun ikke kom, om at hun kom likevel.

Og det at alle barnebarna kom var både hyggelig og fint…men maten var bestilt etter hvor mange vi var, så jeg ble bekymra om vi hadde nok mat.

 

Og neste dag når maten ikke var henta av den som hadde tatt på seg oppdraget til avtalt tid, da…

 

Jeg kjefta ikke, jeg sa heller ikke så mye, men jeg lot det skinne ørlite i gjennom at jeg var irritert.

“Tante Sofie” ble med meg hele dagen.

 

 

Det ble en arbeidskrevende dag.

 

 

Oldebarnet på fire år syntes det ble bråkete, for folk snakka, snakka høyt og ivrig om alskens tema.

For slik er vi, vi snakker.

Og kjærester som er kommet inn i familien kan også å snakke.

Ikke rart fireåringen syns det ble bråkete for lydnivået var høyt av all praten.

 

Tror folk hadde det bra.

 

Jeg kjempet min kamp med maten.

Jeg hadde som oppdrag å servere middagen sammen med et par av ungdommene, maten hadde blitt sølt ut i matkassene under frakt…så det rente utover benken og dryppet ned på golvet.

Vi var delt opp med forskjellige oppgaver alle.

 

Maten var uten smak, viltsausen smakte mel.

Retten til de som ikke spiste kjøtt var alt for salt og det var putta bacon i…

Risen i riskremen var ikke ordentlig kokt.

Og da vi senere pakka sammen, fant jeg ikke mateskene i isopor, som skulle leveres tilbake.

Det viste seg de var bært ned til veien og kasta i søpla.

Heldigvis var det ikke uopprettelig.

 

Så jeg gikk inn i en slags overkikador rolle.

Tror det kom av at jeg også var for sliten etter siste arbeidsuka mi.

 

 

Da vi var ferdig om kvelden la jeg igjen telefonen min.

Vi snudde slik at jeg fikk henta den. Mor hadde lagt seg, så vi skremte mor i samme slengen. Heldigvis fikk hun sovne etter vi drog.

 

 

Vi gikk også å la oss, sønnen som alltid legger seg til slutt, la seg først.

I dag våkna folk litt etter litt.

 

 ♦

 

 

Litt hyggelig når døtrene og den enes kjæreste kaster seg med på de Tibetanske ritene sammen med meg…og han sier at dette kan de gjøre når de kommer på plass i den nye leiligheta.

 

 

Så dro alle.

 

 

De to yngste skulle rekker seg opp til Trondheim for å skrive under kontrakta på leligheta.

 

 

Jeg sitter igjen med ferien min.

En så fri og overveldende følelser at den kan slå begge veier, i vill glede eller tungsinn.

For jeg har vært så vant til å være så kraftig under pisken at jeg nesten kan være i fare for å være ustabil.

Men det føles som gleden vinner.

For jeg har ferie.

Endelig er jeg i gang.

Og det uten en plan…eller nesten uten en plan.

Og det er godt.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Når livet er født på ny. Når sola skinner og ferien starter.

 

 

 

 

 

Da er det godt å være menneske.

Sjøl om dagen starta i et mørke slik det kan bli når en har investert mer enn en strengt tatt har.

 

Våkne til sola, sette opp dører, gå ut i sola og være fri…

 

I huset er den eldste, mellomste og meg.

Disse to menneskene har vært til uvurdelig hjelp de siste døgna.

Jeg har nok ikke klart det uten dem.

Det jeg har vært i gjennom-.

Men nå er jeg framme ved det jeg har gledet meg til.  

 

Vi har tilbragt timer ut i sola, vi har snakka , faktisk har vi snakka om mennesker, variasjonene, hva vi vet, hvem en tror man er.

Ikke alle gir andre plass, kanskje er det fordi de gir seg sjøl for lite plass-.

Vi har lyssatt og prøvd og forstått de forskjellige måtene å være på.

 

 

Det har vært to døgn med haugevis av utfordringer.

Flere arrangement og oppgaver å løse.

 

 

Starter med det siste først, det som er i morgen og som jeg ikke skal delta i men få det så lett som mulig for de involverte.

Det holdt på å skjære seg først.

Men da illustrasjonene til foredraget var mulig å framvise, var mye på plass.

Så i siste instans trakk en av de som skulle være med, seg. Det skapte nye utfordringer.

Til slutt var likevel alt på plass.

Nå står det bare igjen for min sin del å stille på varme i morgen. Det gjør jeg fra mobilen.

 

Så er det det andre arrangementet i morgen, mors fødselsdag, der er alt satt i system.

Oppgaver fordelt.

Mellomste skal innover i kveld å dekke bord.

Dette gjennomfører vi i samarbeid, barn og barnebarn.

Vi skal feire at mor blir 90 år.

 

Til sist har vi gårsdagens arrangement.

På torsdag var det gjennomgang av teknikk, lyd, lys, mikrofoner.

Eldstemann tok ansvar for det tekniske. Det var en slik lettelse at jeg kan nesten ikke få uttrykt det nok.

Så var det spørsmåla, lese seg opp, innledning og gaver, for å kunne styre arrangementet.

Jeg jobba med tekst og oppdaga jeg hadde for lite tid.

I tillegg jobba jeg på mac’en min. Fikk ikke overført teksten til pc.

Så da jeg kommer på kontoret alt for sent, egentlig, til å få skrevet ut dette, gikk det ikke.

Akkurat da føler jeg nesten behov for å sette meg ned å hyle, det var et vilt press.

Hodet holdt på å kollapse. 

Til slutt tok jeg bilde av all teksten, men bildene fikk jeg heller ikke til å skrive ut.

Sønnen kommer meg til unnsetning og fikk skrevet ut bilde for bilde.

 

Akkurat i denne situasjonen måtte jeg ha en tekst å forholde meg til, jeg har nesten ikke klart et ord uten. 

Så sitter jeg der i salen da, har gjennomgang med spørsmåla med hovedpersonen.

Og jeg kjenner at kontakten er god.

 

Folk kommer, mellomste lukker dørene til salen før vi begynner og ellers gir meg innspill med tida etter hvert.

 

Og vi er i gang.

 

Etter de første fomlende orda, er jeg på plass.

Stemningen føles lun.

Jeg orienterer meg nokså greit, spør ikke de spørsmåla som er svart på og da det er fem minutter igjen er jeg framme ved siste spørsmålet.

Jeg får takka, delte ut gavene og har gjennomført mitt.

 

Jeg gledet meg til å se ryggene som forsvant ut, nå hadde de behov for å snakke mange av de oppmøtte, så den biten der gikk litt treigt.

 

Og jeg var tom, følte ingen ting.

 

Endelig kunne jeg låse dørene.

Vi ble bedt bort til mor og datter, kunstneren og regissøren på litt kaldt å drikke.

Hyggelig avslutning, fikk sett verkstedet til henne som er 83 år og fortsatt har utstillinger. Faktisk las jeg meg opp på at hun har hatt over 70 separasjonsutstillinger.

 

 

Så dro mine to og jeg til et gammelt handelssted for å spise.

De store lønntrærne som sila grønt lys var fantastisk.

Vi satt ute ved sjøen og spiste.

 

Var ferdig, utført oppdrag.

 

 

– Du har ferie, sa de unge.

 

 

Ennå følte jeg ingen ting.

Jeg bare eksisterte og utførte.

Konverserte med andre folk vi kom i kontakt med.

 

 

Så til slutt var vi hjemme.

Og jeg kunne sove til jeg våkna og nesten ikke skulle noe.

 

Og jeg hadde ferie.

Ferie.

FERIE!

 

Og etter den tunge stemning var dunsta bort, sola hadde varmet naken hud, da kjente jeg det.

 

For jeg har faktisk ferie og skal bare, nesten bare gjøre det jeg vil.

Være snill.

Snill mot meg sjøl.

 

Men måtte inn å skrive et lite innlegg, som ble langt.

Ta bilder av mellomste, hun som har tatt bildene jeg bruker her. 

Lese gjennom og etter hver poste.

 

 

Hva gjør du på i dag?

Håper dagen din er fin, fin…og så syns jeg det er veldig hyggelig at du las alt.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen ganger blir det ikke slik som en planlegger. Plana har jeg annonsert flere ganger og at jeg skulle fortelle om den etter hvert.

 

 

 

 

 

I kveld skulle jeg har sittet her med ferdigpakka bag.

For i morgentidlig skulle jeg ta en buss til Trondheim og så videre til Værnes, var plana-.

Og jeg har gledd meg.

Skikkelig gledd meg til å oppleve stedet vi skulle til.

Kanskje fikk vi se midnattsola. Nå var ikke meldingene slik helt der, men likevel, lyset og naturen…vi skulle til Røst.

Søsteren min og jeg.

Ikke så mange dagene, men opplevelsen, den så jeg fram mot.

 

 

Det var slik det ikke skulle gå.

Alt som var tilrettelagt hjalp ikke når en ikke blir frisk igjen.

 

 

Jeg har sagt at dette nesten er komisk. Jeg reiser ikke på lange reiser og jeg blir ikke syk…

 

De siste par åra har reisende gått til de nærmeste byene med omland.

Logisk nok.

De siste lengre reisene gikk til Danmark.

Den lille flirt tok slutt før koronaen starta, og da den kom reiste folk nesten ikke, det var ikke bare meg.

Men nå skulle jeg altså ut å fly, bokstavelig fly…trodde jeg.

 

 

Her sitter jeg med penicillin,  diverse smertestillende, hostemikstur og trapper inn.

Jeg som altså ikke har brukt å bli slik syk som dette.

 

Måtte ta meg ut sykemelding, for var hos legen i dag igjen. CRP’en stiger, skal teste igjen på torsdag og da regner jeg med den har begynt å gå ned.

 

 

Jeg har sovet, sovet og sovet, mat har jeg omtrentlig ikke greid å få ned. Lite drikke også.

Så jeg var gått i ketose, fikk vite det i dag. Slik sett kunne jeg har fortsatt med keto-diett.

Siden onsdag har jeg gått ned fem kilo, akkurat det har ikke noe å si.

Men en blir slapp, det er ikke behagelig.

Spydd har jeg også, sjøl om slik detaljer verken er interresante eller delikate.

Jeg har vært, skiver har vært, for nå må det snu, omtrentlig det mest elendige, miserable, utslåtte eksemplet av meg sjøl.

 

Så slik gikk det altså.

Jeg så for meg innlegga jeg skulle skrive fra Røst, alle bildene, alt dette som jeg virkelig så fram mot.

 

 

 

Men altså, her sitter jeg med temperaturer som fyker opp og ned i min egen kropp.

Jeg blir bra igjen, så da skulle jeg vel få denne erfaringa da.

 

Ute regner, men det bryr jeg meg fint lite om.

Nå har jeg kjørt til legen som er 40 minutter den ene veien, til apoteket som er 70 minutter andre veien fra legen og tilbake til huset mitt som er 30 minutter…så nå skal jeg straks legge meg langflat ut på senga.

 

Og så er jeg veldig glad for å ha gjennomført disse etappene.

Var en snartur innom matbutikken også, kjøpte meg yoghurt, ferdig laga suppe og coca cola.  

Det siste drikker jeg aldri, men tenkte den også kunne hjelpe på tilstanden.

 

 

 

Har du vært utslått av influensa, halsbetennelse, forkjølelse eller korona i det siste?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Dette tegner seg til å bli en av de mer aktive sommerene på lenge. Mine sommere har vært flate en stund.

 

 

 

Og vi har så klart hatt to år med nedstegning.

Jeg må også jobbe mye av sommeren.

Den siste tingen vil jeg ikke nevne nå, som går akkurat på det, ork.

 

I år opplever jeg arrangementa som jeg har en del ansvar med, som minimalisert.

Og den første lille ferieuka mi får et helt anna innhold enn jeg først tenkte.

Hovedferien i august var det en plan om å dra nordover med gjengen min, men noen mente en uke var for liten tid.

Det var det vi hadde i felleskap alle.

Men at vi kanskje tar en kortere tur sammen kan hende.

 

 

I går dukka det plutselig opp noe helt anna, en konsert.

En artist som jeg satte på på varme sommerdager da barna var små.

Musikken ble satt høyt på og dansa rundt etter.

En artist som formidla varme og glede.

Han kommer til Trondheim i august.

 

– Jeg har spurt deg tre ganger nå, sa datteren min.

 

Spørsmålet var om jeg også skulle kjøpe meg billett.

Da først skjønte jeg det.

Og så klart måtte jeg vei.

Så i august skal jeg på konsert med Manu Chao.

 

Her er cd’en vi hørte på:

 

 

 

 

Dette blir nok litt av en opplevelse.

Vi blir en liten gjeng som skal i vei…altså som kjenner hverandre.

 

Her er de to som blant anna skal være med, som små, da vi dansa rundt etter musikken.

 

Her er hun som måtte spørre meg tre ganger før jeg forsto.

Fra først skoledag.

 

Og her er spilloppmakeren i familien, fra en av disse varme dagene at akkurat denne musikken passa.

 

 

Ellers blir det nok mange på konserten utenom oss, det var visst jobba en stund med å få han hit.

 

 

 

I dag skinner sola og jeg spekulerte på hvordan dagen skulle brukes, burde kanskje besøke mor en liten tur, tenkte jeg.

Ringte moren min, egentlig bruker jeg det hver dag for å høre hvordan hun har det.

I går ringte jeg ikke fordi hun hadde besøk.

Hun var tuslete, sår hals og hadde ikke spist frokost.

Så da vet jeg hva jeg har å gjøre nå.

Håper jeg kommer meg hjem igjen før kvelden er her.

 

I morgen starter dagen tidlig, to møter, heldigvis samme sted.

Spesielt på det siste må jeg ha kontroll, det praktiske med arrangementa på musea skal legges.

 

 

Nå får jeg bare flakse ut i dagen til lydene av Manu Chao, sjøl om temperaturen ikke er høy nok til å forsvare musikken.

Det håper jeg den blir i august, riktig sydlandsk.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Søndag formiddag og sol på full guffe. Litt kaldt foreløpig.

 

 

 

Gårkvelden serverte en nydelig solnedgang.

Jeg fanga sola og tenkte å skrive et innlegg.

 

 

Men så var ikke kreftene der.

 

Jeg hadde laga noen rundstykker med gulrot og cottage cheese, de var nesten umulig å sluttføre. Jeg virka ikke.

Så de ble riktig nok ikke så vakre.

 

 

Slik er det, jeg har så forbaska lite utholdenhet.

Det skal så lite til før jeg stopper å virke.

 

Jeg leter, jeg leter i tankemønster…

Tenker på planlegging.

 

Har satt meg opp noen tabeller, dete skal forhåpentligvis fungere. Ennå er det bare kladder.

 

 

Men er klar over de fort kan det bli det motsatte, noe som blir en ‘bikkje for mye’.

Det skal ikke bli press.

 

Tror tankene er det beste verktøyet, og så at jeg tar hensyn til kapasiteten min og slutter å pushe på.

 

Gjett, jeg har vært “superflink” til å stå på.

 

I år.

 

Da jeg var ung var det morsomt.

Men nå er lista med helseutfordringer ALT for lang. Til at det å ha fulle timeplaner er artig.

Og slik vil jeg absolutt ikke ha det.

Jeg må bare til å sette meg sjøl i sentrum.

Det er ikke enkelt.

 

Men jeg super til meg av lærdom.

Ikke minst av å være her, lese hva andre gjør, hvordan mange av dere løser ting.

 

 

 

Det er SOL!

Nydelig dag, det er så godt.

 

 

I morgen begynner hverdagen igjen.

En hverdag jeg skal ha en mye mer bevisst holdning til.

Ved nyttår hadde jeg ett nyttårsønske.

Det har jeg ikke klart å få til ennå.

Nå må jeg få det til.

 

Jeg har vært så sliten at jeg har unngått struktur, men det er kanskje det jeg ikke skal.

 

Nå skal jeg besøke moren min, prøve at det heller ikke tar hele dagen.

Jeg må ta tiden min tilbake.

 

 

Ha en riktig fin søndag.

 

 

♥

 

 

 

 

Fredag er godt uansett, sjøl om ferieuka går mot en ende. En ferie uten de store sprella.

 

 

 

Det er ikke sprell jeg har behov for.

Jeg har behov for ro.

Og atter ro.

 

Forrige helg tok såpass på, slik var det behov for å komme seg.

 

Mor måtte jeg besøke, så det har blitt to overnattinger hos henne i løpet av denne uka.

Mandagen skulle jeg bare ta et kort besøk, men plutselig ble klokka for mange.

Senga mi står oppredd og tannbørste har jeg liggende, derfor er det ei grei sak.

 

Oppdaga at jeg hadde glemt av laderen min hjemme hos henne, så det neste døgnet var jeg lite på mobil.

Fikk gjort en del vasking av klær og rydding.

 

Torsdag skulle jeg til lege og hadde spurt mor om hun ville bli med på tur inn på Kyrksæterøra etterpå. Det er balldag på et spisested, det er så godt. Men fordi jeg har jobb torsdags ettermiddager, er det vanskelig å få til vanligvis.

 

Dro så innover til mor på onsdagskvelden, fikk lada telefonen.

Jeg bruker mobilen til vekkerklokke, så måtte få tak i den for ikke å komme for sent til legetimen.

 

Grunnen til legetimen var at jeg tenkte jeg måtte ta en sjekk.

 

Legen tok blodtrykket, det var innenfor.

Så tok han en titt på foten.

Sa han at han mente det var urinsyregikt som var skyld i problemet.

 

Jeg dro heim og tenkte at det tror ikke jeg.

 

Men i dag fikk jeg beskjed om at blodprøvene viste akkurat det, og at jeg måtte google hva jeg ikke burde spise noe særlig av eller unngå.

Der sto det blant anna; reker, øl, sprit, brus, rødt kjøtt, innmat, fete og store måltid.

Nå er dette noe jeg ikke spiser, eller inntar lite av.

 

Men jeg er overvektig og beveger meg for lite.

 

I 2016 ble det også påvist.

Det skrev jeg om HER.

Jeg skrev om det da, og jeg skriver om det igjen; jeg må gjøre noe.

Men ærlig talt, jeg vet ikke hvordan.

 

Så svarte legen etterpå og sa det og at jeg sliter for mye med fatigue.

 

Etter besøket hos legen tok jeg med mor.

Fikk gjort flere ærender, spist potetball med duppe. 

 

Da jeg hadde jeg hadde kjørt mor hjem var kreftene tømt.

Satte meg i en stol før jeg kjørte hjem, for å drikke et glass vann.

Sovna gang på gang, før jeg endelig kom meg i bilen og kjørte hjem igjen.  

 

 

 

Dagen i dag har vært helt fantastisk.

Drikke kaffe i solveggen.

Tok meg en liten tur med fotoapparatet.

 

 

Har hengte opp klær ute, masse nydelig frisk luft blir samla i klærne.

 

 

Det er påskestemning.

 

 

Og man ser nesten våren i lufta.

 

 

I kveld ble det hjemmelaga pizza.

Dagen har vært fantastisk nydelig.

I morgen skal det være enda en slik dag, med sol og vår.

Og jeg tenker masse, på hvordan jeg skal leve et godt liv.

For det er så viktig.

 

Dagen i dag var det, et godt liv.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For mange har det kanskje vært uutholdelig å våkne en dag og vite at du nesten ikke hadde en plan for kommende uke.

 

 

 

Å våkne til en søndag og vite at slik er det, er alldeles enormt fantastisk.

 

For meg.

 

I går fikk jeg kjenne på denne delvis mye omtalt energien min.

Vi var ute og skulle spise.

Feire at yngsteberta fylte 25 år.

Ett år siden sist fylling av år allerede.

 

Vi ble vist til bordet og der var det mørkt. Så jeg har problemer med å lese, både på grunn av mørket og at hele prosjektet begynte å bli for ambisiøst.

De opererte med QR-kode.

Maten skulle bestilles og betales med bruken av mobil.  

 

Når det tillegg var snakk om tapas, sier det seg sjøl det var mye en skulle ta stilling til.

Der satt jeg i mørket, var sulten, greidde ikke å lese, med høy lydstyrke i lokalet.

Jeg kjente det var på grensa av min tåleevne.

 

Men da maten kom på bordet var dette glemt.

 

 

Og maten smakte nydelig.

Hun som fylte år var smilende.

 

 

Her en liten kavalkade over åra som er gått.

 

 

Vi var familien og kjærestene.

 

Etterpå dro vi opp til mellomste for kaffe, hun og samboeren har størst plass.

Vi tok med meg skolebrødene mellomste og jeg bakte tidligere.

 

 

De unge skulle videre, først skulle en hel gjeng hjem til henne som feira og etterpå ut for å danse.

Kvelden hadde vært vellykket fikk jeg vite i dag.

 

Faren til barna og jeg tok veien ut av byen, bilen min sto hjemme hos han.

Jeg kom meg på veien videre.

 

Det viste seg at turen over fjellet ikke ble av de beste. Det sludda, det snødde, det blas, det var glatt og veien var ikke brøyta.

Så jeg måtte ta det med ro.

Da jeg var på tur ned fra fjellet møtte jeg et lysshow.

Det blinka fra så mange lys at en nesten fikk vondt i øyene.

Så der ble det full stopp.

 

 

To biler hadde kollidert og en trailer med biler på, hadde sannsynlig prøvd å unngå bilene og havnet i grøfta.

Så der var det mange utrykningskjøretøy.

Han som dirigerte trafikk fra den siden jeg sto, fortalte det ikke hadde vært noen personskade, utenom at en måtte en tur på legevakta.

 

Det ble et opphold, usikker på hvor lenge.

Jeg måtte sette av bilen, for drivstoffet begynte å gå tomt.

Endelig fikk vi kjøre videre, jeg tok en avstikker for å få fylt på den nærmeste bensinstasjonen.

Veien videre gikk ikke mindre rolig, for det var glatt. Mista veigrepet foran en sving, men heldigvis kom det ikke bil og farten var lav.

 

Da jeg endelig sto utenfor mi eiga dør og kunne låse opp var følelsen bare helt enorm.

Og det både å legge seg og våkne å vite…vite at denne uka skal ikke skuldrene henge på ørene.

Jeg kan puste helt ned i tærne.

Følelsen…den er nesten religiøs.

 

I dag nyter jeg, jeg pusler, jeg bare er til.

Dette trenger jeg så inn i de innerste krokene. Bare være, bare flyte sammen med musikken og bare være til.

Nesten ikke tenke en gang.

For meg er det det aller beste nå.

Det kan ikke være bedre enn det.

 

(Etterpå har jeg sovnet gang på gang, derfor fikk jeg ikke postet innlegget før i kveld).

 

 

 

♥