Det blåser hissig ute, men det har blitt rolgere likevel. På tur hjem nå, klaska store haggelkuler inn i bilen. Trodde først det var sand. Og vann, store vannansamlinger på de hullete veiene. I sommer skal veiene både forbi meg og inn til mor, utbedres. Det er de verste veiene i kommunen. Bra at veiene blir bedre, men det blir en tid der det blir vanskelig å komme seg fram – en må beregne god tid på disse veistrekningene.
Jeg har vært hos mor. Hun hadde ikke middag i dag, så jeg dro dit for å ordne den.
Det ble en rett jeg husker sto på menyen i min barndom. Fiskepudding, stekt løk, råkost og potet. Spurte mor on hun huska hva hun brukte å lage.
Det var mye fisk til middag. Slik som seibiff, fiskekake, griljert torsk og så klart fiskepudding, fersk og salt fisk, fiskegrateng og plukkfisk. Det var også pannekaker med ertersuppe, kjøttsuppe, lapskaus – men kjøttmiddager var det helst i helgene. Da var det servert kjøttkake, svinestek, koteletter, fårikål, knoker og småstek. Forloren hare var også en rett.
Hvilke retter husker du fra din barndom?
Det er godt å være hjemme igjen. Trulsepus var så glad at han beit… tar det som glede over min hjemkomst -.
Håper elles at formkurven min stiger, har tenkt over hvorfor den er slik nå og finner mange forslag på hva grunnen er. Men jeg vil bare ha det bort og fungere.
Ikke en slik ferie jeg skal bruke til noe annet enn ikke å stresse.
Jeg er litt glad og litt trist her jeg sitter.
Det er noe som har blitt kalt følelsesmenneske, jeg er nok det. Som ikke alle mennesker har følelser.
Gamle mars-følelser snirkler seg rundt meg og i meg. Gamle følelser av den tida vi er i nå. Masse vemod.
Vemod fra lengt som ikke var.
Og så hadde jeg et møte som tok helt fra meg piffen. Men det ordner seg, fikk bare en øvelse, en trening av der en ikke vil ha hodet sitt. Så da må stemningsrapporten endres.
Det var godt å slå av data’n, krysse ut det som sto i programmet. Være i mål for dagen, for uka.
I dag sto Trulsepus ute i snøen med noe i munnen. Den hadde fanga sin første mus, en spissmus. Jeg fikk tatt den i halen og kasta langt bort. Den var død.
Hva skal vi gjøre, hva skal jeg velge. Ett av spørsmåla som har svirra i bloggen min.
«Shall I stay or shall I go».
Altså, hvordan blir framtida mi. En stund ble jeg nesten spist opp av dette spørsmålet. Og så la jeg det bort, lengst inn i skapet.
Problemet er at åra har gått, jeg ble halvt uføretrygda for noen år siden og nærmer meg nå pensjonistenes rekker. Og da vil økonomien bli fargelagt av dette. Den har også blitt det av at jeg fikk denne uføregraden. Så da å sitte med en gård uten drift med utbedringsbehov og en begrensa praktiske evne, er langt fra optimalt. De fleste oppegående mennesker har nok tatt affære og valg for lengst. Sannsynligheta av denne konklusjonen er at jeg hører til de mindre oppegående.
Nå er jeg ikke aleine om å syns det er dumt å kvitte seg med gården. Jeg kjøpte den fordi det er jorden vi lever av og slik verdenssituasjonen vingler avgårde er ikke de tankene jeg hadde for å gjøre dette valget blitt svakere.
Nok om dette, problemet er at jeg ikke har mulighet til å utbedre et tak som skulle vært reparert for flere år siden.
Men som sagt, jeg la problemet inn i et skap. For enda vet jeg ikke…
Lang innledning til innleggets egentlig fortelling.
Det starta med at jeg sa til sønnen;
– Kanskje kan du flytte hit, bo i leiligheta nede når den ikke er kontor lengre-.
Sønnen likte egentlig den tanken.
Siden sa jeg;
– Om du flytter hit kan vi kanskje orden oss en katt på deling.
Det var da det tok av. Og det gikk fort.
Moren til en kammerat hadde et kull med kattunger. De var klare på nyåret, egentlig.
I første omgang var jeg ikke så positiv til dette. Kattepusen var svart og hvit med rosa nese. Ikke mixen jeg er mest begeistra for. Men etter å ha fått tilsendt bilder i hopetall, skjedde noe.
foto:rime
Jeg smelta.
Overleveringstidspunktet ble framskynda.
I går hadde jeg en dag både i butikker og på nett, for klargjøring.
For den kommer hjem til jul.
To døtrer ble helt overvelda lykkelige.
Pus i hus til jul.
foto:rime
I dag blir han henta. Midterste ville være med å sponse sekk for frakt.
Så i kveld flytter et nytt familiemedlem hit. Som et ledd i å ikke flytte her ifra.
Og nå gleder vi oss alle til dette nye medlemmet.
Om vi kan ha juletre er et annent spørsmål, men det skal jeg ikke ta stilling til nå.
Jeg har ting å gjøre før folk kommer heim om noen timer, med en liten, stor pus.
Den er halv Maine coon, så det blir sannsynlig en stor pusekatt om noen år.
Å huske alt er ikke alltid like greit. Det er i alle fall min erfaring.
Og noen deler jeg kanskje erfaringen med…
Ja, for du veit, det er snart jul. Jul med din glede, slik i alle komplikasjoner.
I går kveld, på hengende håret, egentlig…gikk jeg igang. Med deiger.
Rota sammen til en smultringdeig og til havregrynskjeks. Det skulle stå over natta.
Så arbeidsøkta starta med begge deler, smult opp i en kasserolle og mel bakt inn i havregrysdeigen.
Så en periode stekte jeg både smultringer og kjels. Skikkelig effektiv.
Etterpå en rask dusj for å få bort smutlukt.
Samla sammen bøker, noe skulle på biblioteket. Litt irriterende over at jeg ikke hadde fått med meg alle bøkene som skulle leveres, men pytt…det måtte ikke føre meg down.
Etterpå innom Rådhuset som nesten har blitt som et fort.
Ene boka skulle ordføreren få, ble låst inn og fikk levert. På tur ut går jeg framom min gamle arbeidsplass og stikke hodet innom. Sier ja til en kopp kaffe som jeg drikker på mitt gamle kontor.
Så var det framom mor med noen smultringer, hun var bekymra for at hun ikke ble ivaretatt i jula og jeg prøvde å trygge henne med at alt blir gjort, hun kunne bare slappe av.
Hjem for å lage meg en enkel middag, da ser jeg det…
Inne i kjøleskapet ligger en «gjeng» ustekte smultringer.
I et tilbakeblikk ser jeg det ene brettet med papir på, at de rå smultringene ville sette seg fast. Så jeg samla de i papiret og fikk lagt de i kjøleskapet for å få de hardere. Skulle steke de til slutt. Men jeg var for effektiv.
Nå er det store spørsmålet om jeg orker å sette i gang prosessen igjen, få smulta varm nok for å steike noen få smultringer…
Men livet fortsetter etter også. Etter juleaften, juledagene, romjula, nyttårsaften… for det kommer et nytt år.
Og et år som var nytt er blitt gammelt.
Jeg har krøpet meg opp i stolen min.
Gir meg tid.
Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.
Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.
Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.
Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.
I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.
I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.
Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.
Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.
Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.
Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.
Nå skal mer hakes ut.
Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.
– Kanskje sprit, sa jeg.
Jeg har så lyst å lage eggelikør.
Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.
Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.
Det er en greie denne jula.
Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.
Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.
Og jeg er nok det.
Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.
Og vasking.
Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.
Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.
Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.
Til tross for pluss over 10, har jeg tent opp i ovnen da jeg kom hjem.
Jeg har vært på farten.
På torsdag pakka yngste og jeg sekk og veske.
Først var det legetime for mor. Så besøkte vi yngste søster som gledde seg til å få katt i huset, før vi dro tilbake til mor. Der hadde vi middag og en rolig kveld.
Vi skulle overnatte.
Jeg sov ikke godt den natta, grudde meg nok til neste dag. Det er vær og føre som gjør sitt, om ting går…
Det var det sammen angående legetimen til mor, kom jeg meg opp til henne?
Bratt og glatt er ingen god kombinasjon.
Jeg fikk mange timer våkne den natta og da jeg sovna våkna huset.
Vi skulle til Trondheim, mor skulle være med. Så det var mye å pakke, mye å huske. Jeg kjente at det var stramme muskler i nakken, for var det glatte partier?
Regn og underkjølte veier er ikke drømmeføre.
Det var mørkt da vi var framme hos mellomste søster, heldigvis gikk turen bra, vi kom fram.
Feiring av svoger som fylte år, god middag og kaker.
Mellomste kom også utover og hun og yngste fletta seg sammen i glede over å møtes.
Ene svigersønnen til min mellomste søster kom med sine to herlige døtrer; to og seks år. Så vi var tre sett søstrer og alle tror jeg hadde en hyggelig kveld.
Neste dag våkna jeg til dette.
Vi hadde det rolig etter frokost og før neste program.
Mor slapper av under adventsstjerna.
Klokka to skulle hele gjengen ned til mi mellomste, hun hadde bedt inn både venner, foreldre, besteforeldre og tanter. Vennene hennes snakka om dette, at det var fint å mikse slekt, generasjoner og venner. Hun fyller år og syntes det var en fin anledning til å be sammen.
En av mine tanteunger kom innom med sin nye, lille gutt. Veldig koselig å se enda en generasjon dukke opp.
En del av oss skulle på konsert for kjæresten til den nybakte mamma’en synger i kor.
Koret feiret 20 år.
Vi kom oss nedover på glatta til Verkstedshallen.
Det skulle være overraskinger underveis var det lova.
Da koret gikk på scena var Stein Torleif Bjella den første overraskelsen og artisten. Han skulle videre til sin egen konsert etterpå.
Etter pausen kom flere med gratulasjoner over storskjerm, blant anna Prepple fra Dumdum Boys.
Jeg hadde tenkt over trønderske artister som var kjent og en av de eldste i tralten er Åge Aleksandersen.
Han kom også.
Svartlamon Hardkor holdt trøkken, masse herlig musikk og folk var begeistra.
For meg ble det lenge å stå, måtte ut å finne meg noe å sitte på flere ganger.
Etterpå var det godt å komme seg «hjem».
Der satt mor og svoger, de hadde det bra, men mor var trøtt.
I dag kjørte vi hjem igjen, veiene var fine. Temperaturen var helt utrolig for 1. desember.
Da var vi bare mor og meg. Vi stoppa på returen og kjøpte oss middag. Det brant flammer, det var juletre og nesten alle bord opptatt. Men veldig stemningsfullt og godt med mat.
Mor var sliten da hun satte seg i stolen sin hjemme hos seg sjøl.
Jeg pakka ut, tente opp i ovnen hennes og koka kaffe.
Nå er jeg hjemme i mitt eget hus.
Det er så godt.
Og så har jeg enda to feriedager igjen.
Den tanken er fantastisk nydelig etter en hard helg i Trondheim.
Nå er det nok ikke dagen som er fortumla, det er nok meg. Dagen ligger rolig foran. Kanskje likevel travlere enn jeg liker.
Jeg har en uke ferie.
Dagen i går var lang. Den starta i åttetida, først i halvsju tida på kvelden kunne jeg slappe av.
Da hadde jeg vært i gang med klarering, utskrifter og tenke gjennom.
Underveis oppdager jeg at mor ikke har middag.
Alle oppgaver utover dagen ble plassert, hadde laget meg en liste over det jeg skulle huske. Klokka ti sitter yngste, for hun kom kvelden før, og jeg i bilen.
Ja, da jeg gikk der og venta henne kvelden før, tente opp i ovnen og tente talglys. Tida passerte ankomst med god margin, uten noen buss kom. Men mørket hadde kommet for lengst, ville bussen stoppe ved oppkjørselen eller stoppe ved busstoppet litt lengre borte…
Og så kom bussen, tydelig prøvde den å kjøre igjen tida og passerte oppkjørselen… og så passerte den også busstoppen, i full fart.
Jeg ringer.
Nei, hun var ikke kommet til fjellovergangen ennå, mente hun.
Men så hadde hun ikke en gang merka at hun sjøl hadde sovna, er ikke så greit når natta hadde vært på nattoget.
Hun hadde passert med bussen.
– Gå av, så kommer jeg, sa jeg. Blåste ut alle lys og satte meg i bilen. Hvor ville jeg finne henne?
Da jeg kommer til busstoppen som jeg regna med, ser jeg et lys bak busskuret. Tok sjansen på at det var henne, og det var det. Hun måtte bare et ærend.
I går ble hun med meg på jobb.
Hun er sosial, så da det kom besøk av to eldre damer serverte hun kaffe, snakka og viste interesse. Da dørene stengte for et møte, gikk hun seg en lang tur og kom tilbake akkurat da det var tide for en kaffekopp.
Så gikk turen hjemover der jeg glemte å henge opp plakater (må muligens ta en tur i dag, ferie eller ikke).
Vi kom oss opp bakkene hos mor etter arbeidsdagen var ferdig og jeg gikk i gang med middag. Så da klokka var halv seks kunne vi sette oss til å spise og jeg kunne slappe skikkelig av for første gang denne dagen.
Mor hadde fyrt i ovnen, så det var vilt varmt. Det gikk som det måtte, vi sovna, både yngste og jeg. Våkna like før hjemmetjenesten kom og hadde begynt å rydde. Nesten helt ødelagt.
Vi kom oss hjem til slutt, snakka, bestemte oss for en film. Men filmen var både stikkende, håpløs og slitsom. Skjønte det bare var en ting å gjøre.
Legge seg.
Så da jeg våkner i dag litt over åtte, egentlig ville jeg bare sove videre, meeen… Jeg hadde en full papirdunk og bossbilen kom for å hente i dag, så det var bare -.
Kledde på meg, tok på meg piggsko og trippa ned med dunken. Etter å ha fylt materen, fuglene maste så, rusla jeg tilbake til senga.
Nå sovna jeg ikke, så etter litt sto jeg opp og kokte opp vann.
Så her sitter jeg. Koppen med matcha-te er drukket. Glasset med limevann er ikke tømt.
Yngste sover. Hun skal få sove til hun våkner.
I dag skal vi være hjemme, muligens henge opp plakater og en tur i butikk. Så må vi kanskje bake begge to, til lørdag. Da mellomste har bedt sammen masse folk og vi har lova -.
I morgen, fredag og fram til søndag er disse feriedagene opptatte. Men mandag og tirsdag i neste uke skal jeg ingen ting, bare tenke noen juletanker. Om ikke helga har brukt meg opp da.
I går var ett av punkta i møtet at jeg skal pensjonere meg neste sommer. Kanskje jeg kunne bli med i venneforeninga ble jeg spurt om. Svaret kom spontant, når jeg blir pensjonert skal jeg ikke ha en enda plan, ikke melde meg inn i noe, ingenting, jeg vil gjøre ingen ting såpass lenge at det blir kjedelig. Da, når jeg har begynt å kjede meg, da skal jeg begynne å tenke…
Men enn så lenge er det nok.
Ser sola har krøpet lengre ned over fjellsida, tror jeg skal sette en vask og la dagen komme med sitt.
