Kjenner på et slags vemod. Vet ikke hvorfor. Noen ganger er det bare slik.
Tror jeg skal ta meg den lille turen… skal ikke nevne hvilken, føler jeg har skrevet nok om den.
Hvorfor skal jeg ha dette triste strøket…
Jeg har nettopp slått av pc’n, og går rett ut i en uke med ferie. Skulle egentlig ha to uker. Litt trist det, kanskje, men jeg valgte det sjøl.
Egentlig tenkte jeg å gå ut i pensjonisttilværelsen om bare noen få uker. Men har for mye arbeid til å rekke det. Så mulig jeg må utsette enda en av disse ferieukene jeg har igjen.
Tre av gjengen min kommer hjem ikveld, jeg foreslo å hente dem på tettstedet inn i Tøndelag, både for handling og for å spise pizza der.
Det er veldig koselig. Heter til og med det der vi skal spise.
Morgendagen greier jeg ikke lande… ennå.
De som komme ønsker en rolig feiring. Mor ønsker seg ut i samfunnshuset sammen med meg. Foreslo vi alle kunne spise lapskaus der, men så er det ikke servering av lapskaus der i år. Bare sodd.
Men så er det flere som syns jeg må ta med meg mor dit, for broren hennes skal også i vei, straks 90 han også…
Sjøl har jeg ikke lyst, jeg gjør det for å glede mor og broren hennes i så fall. Og gjengen min vil heller ikke være der hele dagen. Det er kanskje her noe av tristheten sitter, at jeg føler meg skvisa.
For det skal ikke være enkelt.
Dette.
Alt.
Og i tillegg er det en slags kamp, fordi folk har ønsker som ikke samsvarer helt med slik jeg tenker, på flere hold. Strev som går på både jobb og eiendommen min. Det tror jeg er med på å lage dette vemodet.
Hormoner kan sikker påvirke. Tristessehormoner.
Og nakken, den er uvennlig og ryggen -.
Kjente det da jeg satt og jobba, ryggen kjentes som han tenkte å bestemme seg for å bli vrang. Men den har ikke blitt det. Og nå har jeg bestilt meg time hos ostopat for nakken. Han tar ikke bort noen prolaps, men musklene kan kanskje bli mer medgjørlige. Og kanskje er det bare dem som lager trøbbel for nervebaner.
Så alt blir bedre og alt er egentlig bra.
Jeg tror jeg må sortere i snørr og barter, ta med meg hele denne kroppen min ut for å få en naturboost. Og så skal jeg tenke på alt jeg har å være glad over.
Hepp 🙂
♥
Noen dager er bare sånn, og det er ikke godt. Bra du klarer å snu det, og tenke på det gode du har og det gode livet har å by på også.
Men jeg forstår deg så godt! Har hatt en slik dag sjøl i dag, men har også klart å nyte den.
Følelsen av å være i skvis mellom de du er glad i, jobb m.m. er ikke enkelt. Har jo hatt det slik sjøl i mange år, og nå som ingen på samme måte trenger meg, så ble det plutselig veldig tomt også.
Når det er sagt, så har jeg ikke energi til andre nå, så det er veldig greit, men allikevel kommer tomhetsfølelsen og det at ingen trenger meg som før. Alle forsvant så plutselig nesten samtidig sånn er det bare.
Etterhvert kommer en seg opp igjen, og i mellomtida gjør vi så godt vi kan.
Noen burde spørre deg hva du ønsker også…det glemmes ofte.
God klem, og god 17.mai! <3
Ikke noe godt å føle seg slik i en skvis. Du kan også bare være ett sted om gangen, og må kanskje bare BESTEMME og delegere andre. 17- mai dagen går hvertfall …