Forelskelse, kjærlighet og å leve. Så mye glede og sorg som kan finnes i det. Sjøl om år går.
Når begynner et langt liv?
Jeg har levd og jeg lever.
Som ung syns jeg forelskelse var morsomt. Spennende og en kilde til glede og sorg.
Jeg husker den kvelden jeg satt og vrei meg på en benk, det var helt umulig å få orda over leppene.
Jeg var så forelska at jeg ikke visste hvor jeg starta og hvor jeg slutta.
Det var fullmåne og han trodde jeg hadde blitt månesyk.
Eller han som ringte på døra sent på kvelden og jeg hadde besøk av en annen en.
Eller han det ble slutt med fordi jeg tok meg en røyk, det var derfor jeg tok røyken.
Han som jeg var så forelska i at jeg overså han.
Hva med han jeg ikke kunne kysse fordi jeg var sammen med en annen en.
Jeg som bare ville ha det artig, som aldri tenkte jeg skulle gifte meg, stifte familie og slikt.
Plutselig hadde jeg passert tre tiår og tenkte at kanskje skulle jeg likevel.
Han kom og vi levde sammen i mange år.
Så mange at vi måtte til rådgiving.
– Av og til er folk for forskjellig gjenga, sa rådgiveren og gikk ut i den varme sommerdagen.
Så sto jeg der med nyvunnen frihet og kunne kysse nye, nye frosker.
Den første var på en parkeringsplass, jeg vil kysse sa jeg, fordi jeg måtte prøve det ut. Da det skar seg falt jeg mange etasjer, fikk vondt i magen og fikk kjenne på det igjen.
Men jeg var fri.
En hadde rød bil og rødt fjes, vi hadde blitt kjent på et nettsted og var mobilforelska.
Jeg hang opp klær ute på snorer, snakka i telefonen med øreplugger og var helt salig.
Det gikk over da vi møttes.
Så møtte jeg han som var lang nok og som virka perfekt. Etter og ha feira to nyttårsaftener og vært sammen både mellom, før og etter, huska jeg ikke at jeg hadde feira to nyttårsaftener da det var slutt.
Da begynte jeg å le, stakk det ikke dypere.
Vi gjorde det forresten aldri slutt. Det fade ut, bare.
Så fikk jeg en kort affære som førte til år med kontakt, uten mer aksjon.
Men å kjøre gjennom Geiranger i mai med fruktblomstring i sol og være forelska, det unner jeg alle å prøve.
Det var helt amaising, burde være et turisttilbud.
Vi begge fant oss nye.
Jeg trodde på den nye, men så ble det rarere og rarere.
– Vi var redd for deg mamma, sa gjengen min.
Jeg ble også redd og det var en lettelse da kapitelet kunne lukkes uten større problemer.
Og jeg var kurert og ødelagt, jeg turde ikke mer.
Koronaen kom og jeg hadde nok med mitt.
Tenkte at det fikk bli slik.
Likevel, plutselig hadde jeg en date.
Og på et vis funka det.
En stund.
Men jeg visste ikke, men fikk prøve.
Artig med besøk og kanskje ville det vokse, vokse det som ikke var på plass.
Men det var noen falske toner.
– Vi må si i fra om vi ikke vil, sa jeg, mens det forsatte.
– Bare en i gangen sa han, men det viste seg ikke stemme helt.
Så da var det bare en ting å gjør, sette punktum.
Alle disse menn.
Huske den gamle sjømannen, spenninga med at han var så mye eldre – men han var en for god kunde på polet etter min smak.
Han som jeg var så betatt av og som sa han likte gutter.
Eller han som var redd for at jeg skulle forelske meg i han, som måtte fortelle meg det jeg visst, jeg likte han bare som mennesket han var.
Og homsevennen som var en av mine bestevenner, var med meg til hjemstedet mitt og naboer trodde denne vakre, forfina, feminine gutten var min kjæreste.
Jeg lo godt av det. Men latteren forstumma da han slukka lyset for alltid en del år senere.
En gang hadde jeg lyst til å kysse en jente, jeg gjorde det ikke og har ikke hatt lyst siden.
Jeg likte å kysse.
Det er vel det at jeg fortsatt liker det.
Og så er det et ord jeg har blitt glad i, det er ordet tidsvitne.
Det å ha et tidsvitne. Derfor ønsker jeg fortsatt etter jeg kom meg over den opplevelsen som skremte meg så.
Som ung hadde jeg nok med forelskelse.
En gang traff jeg den flotte fyren, høy, muskuløs.
Jeg hadde mista nøklene mine. Han var friidrettsutøver og var kjent på Bislet, så vi klatra over gjerdet og overnatta på en tjukkasmatte.
Men han som jeg var så forelska i, som trodde jeg var blitt månesyk fordi jeg ikke fikk ordene over leppene om at jeg var så forelska i han at vi ikke kunne møtes…
Det gikk slik, vi møttes ikke på en stund.
Så skulle jeg flytte fra byen og sammen med han jeg ble gift med.
Da ba han meg ut på kino, en film jeg hadde gledet meg til å se om livet til Charlie Parker.
Den gikk på Coloseum, vi satt ved siden av hverandre inne på filmen. Og jeg begynte å brenne, konsentrasjonen om filmen forsvann, mitt liv ble det vesentlige -.
Hva er det jeg holder på med, tenkte jeg, når jeg føler så sterkt bare ved å sitte ved siden av han.
Da vi sto på Majorstua etterpå hadde det begynt å snø. Stor snøfiller dala ned på oss.
Han tok på meg hetta og børst snø av meg. Han ville vite hvorfor jeg skulle flytta, han hadde hørt det, var jeg gravid spekulerte han på…
Om vi skulle gå på en kaffe og snakke, jeg skjønte han nok ville mer, han skisserte det.
Men jeg hadde bestemt meg midtveis i filmen, at jeg hadde lovet å komme til Trondheim.
Det var nok tre fine mennesker som skulle inn i livet litt lengre framme, men det visste jeg ikke da.
Jeg takka nei til kaffebesøk og tok trikken ned Bogstaveien, mens magen min var helt i kaos så jeg måtte bøye meg dobbelt.
Tror jeg skal se den filmen om Charlie Parker, har aldri sett den etterpå.
Ikke har jeg vært så forelska som den gangen siden heller.
Og kanskje skal en være glad for å ha følt så sterkt en gang.
Nå er i alle fall et liv bedre aleine om en ikke finner frosken som er en prins og som gjør livet bedre sammen.
Frosker gjør det ikke, da er det bedre å prate med seg sjøl-.
Noe dis er på tur til å trekke seg bort i det fjerne.
Det er papirtømmig, så rusler ned til velen med beholderen, mens fuglene synger rundt meg. Enda er dagen lang.
En dag hjemme, men må jobbe.
Våkna stiv og støl med en tanke vondt hode.
Dagen i går var dedikert mor.
Hørsel og føtter, handling og rydding i skap og skuffer.
Jeg laga middag til oss.
Da jeg kom var hun litt forvirra over alt som skulle skje, men da jeg dro derifra var hun glad for alt som hadde skjedd. Og hun sa ingen ting om at jeg måtte være der lengre.
Jeg fikk forresten baksert plenklipperen inn i bilen.
Skulle levere den.
Og tror du ikke den ble ferdig mens jeg var på sentrum.
Det var en plugg.
Så nesten vurderte da jeg kom hjem om jeg skulle klippe det området jeg har greidd å klippe nedenfor huset. Men gikk inn i stedet og la meg tidlig.
Her er det lille området som jeg vil få tatt og så er det enda litt til.
Men får gjøre det i dag.
Bakom huset er det helt vilt nå, virkelig vilt.
Hørte naboen dro i gang sin klipper, der var det på stell.
Fant fram en ljå da jeg var ute.
Prøvde den og den tok skjermplanter fint.
Så får stå opp i for å prøve meg ovenfor huset i morgen tidlig.
Skal visst være best å slå mens morgendoggen sitter i.
Søndag med «hummm» ut av høytaleren. Det lager ro i sjela.
Alle øvelser og riter er over.
Musikken står på, den jeg bruker når jeg utfører ritene.
Både limevann og Matcha teen er drukket.
Plenklipperen er henta under tak, for nå faller det regn igjen.
Temperaturen er likevel god, så dørene står åpne.
Har hatt en lang prat med mine døtrer.
Yngste skulle på jobb, hun hadde fått vite om en stygg hendelse. En annen stygg hendelse hadde skjedd med pusen til til kjæresten til sønnen, den hadde kommet inn med åpen buk. Så der ble det operasjon.
Mellomste hadde begynt å lese blogger og det ga henne mange tanker.
Sjøl fortalte jeg om plenklipperen, ting jeg ikke får unna meg og sikkert for lavt nivå av dopamin.
Begge jentene kom med råd, fine råd.
Det er fint å snakke når ting er i litt mindre indre balanse.
Nå er jeg framme ved maten. I dag forsvant siste svarte banan fra kjøkkenbenken.
Blanda med et egg og havregryn, har kjøpt meg glutenfrie, blir det gode pannekaker.
Jeg har en mage som en gedigen muffins, begynte å tenke glutentanker rundt fenomenet.
Men godt er det med Kesam, blåbær og eplebiter til, overstrødd med litt frisk basilikum.
Her er fra gårsdagen «frokost», da gikk nest siste svarte bananen til pannekaker, spist i solveggen.
Når jeg er ferdig, tenker jeg å ta turen inn til mor.
Tanken er en kort tur.
Bør få jobba med det uferdige materialet i kveld.
– En dag er ikke lenge, sa mellomste i dag.
Hun er ikke tredve, men det føles slik for henne også.
Og det er nok dette med tid som gir meg tunge tanker om dagen.
Så tenker du nå at da bør jeg bruke tida godt, til glede og gode tanker... ja, så er jeg veldig enig med deg.
Derfor skal jeg gå ut med det i tankene, alt for langt kommet i år til å bruke opp tida til å sture og sutre.
Av og til skjer det… Kanskje oftere enn en er klar over. For vi blir alltid påvirka av det i rundt oss.
“Me self, I sang” Joan Armatrading en gang.
Jeg, som alle andre kom inn i den verden alene.
Og jeg tror jeg begynte å kikke på denne verden fra jeg var lita og gjorde meg fort opp meninger om den.
Grunnen til dette innlegget er et innlegg Lindatetlimo.blogg posta. Om oss hun møtte på bloggtreffet i Trondheim sist helg, et veldig fint og artig innlegg fra et veldig fint og spennende menneske.
Ei ung dame som hadde en spesiell glød, jeg ble hengende ved øynene hennes, for de strålte.
Vil vel kalle henne både vakker og søt.
Hun hadde satt seg ned med å skrive et innlegg om oppfatningen hun hadde om oss hun møtte.
Alle omtaler veldig fine og respektfulle.
Jeg ble hengende ved at hun skrev jeg hadde et blikk som kunne være strengt.
Rart dette hvordan en oppfatter seg sjøl innenfra og det folk oppfatter utenfra.
Som ung var jeg veldig opptatt av utseendet, liksom litt «se på meg som pen og ikke slik jeg er».
Senere har jeg sett at at det finnes ikke stygge unge mennesker og sjøl var jeg helt normal i så måte.
Men det som skiller er utstrålinga, hvor vidt folk greier å være seg sjøl, tryggheta og det folk gir i møtet med andre.
Og jeg har sett jeg kan ha et skarpt/strengt blikk.
Her er fra fødselsdagen til mellomste søstera mi i samtale med ene tanteungen.
Jeg var veldig fokusert, men jeg ser faktisk sint ut.
Vanligvis kommer jeg godt ut med det med folk, men lillesøstra mi ønsker å oppdra meg til et bedre menneske.
Det er irriterende, men velger å ikke svare på det og føler meg flink.
– Men det vises på ansiktet ditt hva du mener, sier barna.
Og de har nok rett i det.
Dette ansiktet mitt burde nok gått i komediens fotefar, egentlig.
Det er ikke ofte jeg ser nogenlunde normal ut.
Jeg gjør ett eller annet rart.
Hele tida.
En kan bli litt lei av seg sjøl.
Tro det eller ei, skulle tro jeg mener det motsatte når jeg dedikerer et helt innlegg på mine egne ansiktsuttrykk.
Men når en har bilder av seg sjøl slik…eller slik, så oppdager en at den oppfatninga ikke er riktig.
Linda skriver også at jeg virka jordnært og det ytterste laget kan nok virke slik.
For jeg leker normal.
Men inni meg er jeg et kaos og hele verdener av flyvende tanker.
Og tankene, ja… de er jeg utrolig glade i.
Når jeg føler verden er ‘urettferdig’ og ‘ingen’ forstår meg, tenker jeg at jeg skal rømme og finne meg et kloster eller noe lignende, et veldig avstedsliggende sted og gå inn i stillheta, aldri snakke med noen mer.
For barnslig har jeg absolutt hang til å være.
Men sannsynlig er jeg ganske lik alle andre med tankene mine.
Vi alle har en verden utom og innom oss sjøl.
Før trodde jeg var ekstrovert, men siden skjønner jeg at jeg kan være nokså introvert.
Liker å studere andre.
Og da blir nok blikket mitt noe skarpt, har jeg skjønt.
Men folk, folk er jeg veldig glad i.
Og jeg satte veldig pris på å møte de jeg møtte sist helg, veldig fine folk – med en ytre og en indre side.
Det er dette som er så spennende.
Hvem vi er i de forskjellige laga.
Og igjen, takk til nydelige Linda som fikk meg til å drodle over mitt eget ansikt og uttrykk.
