Søndag med «hummm» ut av høytaleren. Det lager ro i sjela.

 

 

 

 

Alle øvelser og riter er over.

Musikken står på, den jeg bruker når jeg utfører ritene.

Både limevann og Matcha teen er drukket.

Plenklipperen er henta under tak, for nå faller det regn igjen.

Temperaturen er likevel god, så dørene står åpne.

 

 

Har hatt en lang prat med mine døtrer.

Yngste skulle på jobb, hun hadde fått vite om en stygg hendelse. En annen stygg hendelse hadde skjedd med pusen til til kjæresten til sønnen, den hadde kommet inn med åpen buk. Så der ble det operasjon.

Mellomste hadde begynt å lese blogger og det ga henne mange tanker.

Sjøl fortalte jeg om plenklipperen, ting jeg ikke får unna meg og sikkert for lavt nivå av dopamin.

Begge jentene kom med råd, fine råd.

Det er fint å snakke når ting er i litt mindre indre balanse.

 

 

Nå er jeg framme ved maten. I dag forsvant siste svarte banan fra kjøkkenbenken.

Blanda med et egg og havregryn, har kjøpt meg glutenfrie, blir det gode pannekaker.

Jeg har en mage som en gedigen muffins, begynte å tenke glutentanker rundt fenomenet.

 

Men godt er det med Kesam, blåbær og eplebiter til, overstrødd med litt frisk basilikum.

Her er fra gårsdagen «frokost», da gikk nest siste svarte bananen til pannekaker, spist i solveggen.

 

Når jeg er ferdig, tenker jeg å ta turen inn til mor.

Tanken er en kort tur.

Bør få jobba med det uferdige materialet i kveld.

 

– En dag er ikke lenge, sa mellomste i dag.

 

Hun er ikke tredve, men det føles slik for henne også.

Og det er nok dette med tid som gir meg tunge tanker om dagen.

 

 

Så tenker du nå at da bør jeg bruke tida godt, til glede og gode tanker... ja, så er jeg veldig enig med deg.

Derfor skal jeg gå ut med det i tankene, alt for langt kommet i år til å bruke opp tida til å sture og sutre. 

 

 

 

 

♥