Gårsdagen, lørdagen, blinkende i all sin sommerlige prakt. Alt er en stor lykke.

 

 

 

Følelsen av å ville noe igjen. At en virker, sjøl om en kjenner at overdrive skal man ikke.

Sol, varme, dufter av en annen verden, fuglene som synger og alle ungene som roper på mat.

En verden av summende lyder.

Og min langerma «plen» er et eldorado for de småvingede.

 

Men så er det det da, plenklipperen virker.

Så kan i hvert fall holde de veien jeg har klippet åpne.

Er det ikke deilig når en plenklipper bare starter?

 

Når jeg først er i gang forsøker jeg å skille bærtrærne fra hverandre.

Ser det er mange stikkelsbær og tenker jeg må få lagt over netting og frisert denne vegg-til-vegg bærhagen.

Jeg får klipt et breiere stykke helt opperst, der er jordlaget tynnere og kortere vekst.

Gjør en innsats rundt rabarbraene.

Vurderer om jeg skal lage rabarbrasuppe å ta med til mor senere i dag.

Klippet meg veier ned til en kasse jeg skal skrive om siden.

Vurdere å sette et par ting i jorda her, om jeg rekker og får til hull.

Må prøve.

Her er slått vei ned til huset.

Og her går veien ut av hagen, et villniss.

Men det å gå mellom disse veiene med vekster som er himmelhøye, høre lydene og kjenne duftene, det er så enormt herlig.

Så jeg velger fint å nyte framfor å være fortvilt.

Det er nydelig å være til i dette uten at det er frisert.

 

Den lille lilla syrinen har vokst seg så stor at den har en blomst.

Hvite duppsoleier dupper med blomstene sine og jeg får klippet fram dette blomsterbedet.

Og plutselig ser jeg en forsiktig blomst i bedet, som jeg ikke husker at jeg planta. Gullkorg.

Må bort, kanskje i dag, for å få rydde mer opp i dette bedet.

Og så kommer jeg fram til den store syrinen som ble meia ned i fjor, men en grein stikker seg livskraftig fram.

Den vil nok vokse opp igjen.

Nedom huset har jeg fått klippet et stykke ned langs oppkjørselen.

Og den lille plenflekken framom huset er slått og rundt buskene på kanten.

Nesten ikke som en har lyst til å slutte og klippe når klipperen virker og kroppen likeså.

Men jeg måtte gi meg, slå den av og si meg ferdig for denne gangen.

 

 

♥