Framtid og utvikling har vi vært en del av lenge, til og med når en bor langt ut på landet. Men noen ganger…

 

 

 

Plutselig en dag jeg satt i stolen min å blogga, hørte jeg det gikk på terrassen.

Ute på terrassen sto en oransje mann.

Jeg kom meg ut for å høre hvorfor han var der.

 

– Do you speak English, spurte han.

 

Det var en fibermann.

 

 

Om du ikke skjønner hva det er, skal jeg gi en kort forklaring.

Vi som bor langt inne i en fjord, nesten uten frelste og dårlig med tenåringer med en ung mor…moralen skal jeg ikke uttale meg om.

Men en ting er sikkert, det går litt treigt.

For de fleste.

Ingen hastighet å skryte av.

Det har vært snakk om at vi skal rykke opp i fiberdivisjonen.

Noe som jeg ser fram mot, drømmer om å kjøpe meg VR-briller for å dra på danseforestillinger, alt fra moderne til klassisk, rundt om i verden.

Og mye anna.

Når hastigheta på nettet blir større.

Jeg har også fått mail om grunn jeg eier, riktig nok ingen beskjed her jeg har huset mitt…

-Om arbeid som skal utføres. 

Vet mye må gå gjennom luft, langs det gamle telefonnettet.

Dette var det mannen kom og fortalte meg om.

 

 

Noen uker senere dukka det flere oransje menn uanmeldt opp, engelsktalende, som sa de måtte rydde i vegetasjon og at de ville bruke den gamle traseen for ledning helt fram til huset.

Altså ikke på baksida, som den første oransje mannen sa.

Og da jeg kjørte på jobb i regnværet senere den dagen, så jeg det krydde av oransje menn på jordene.

Hadde jeg ikke hatt det travelt skulle jeg stoppa og tatt bilde, for det var et snodig syn med tyvetalls oransje menn her en nesten ikke ser folk.

 

Da jeg kom hjem den dagen var det laget en trase blandt trærne der jeg har tørskesnorer.

Det så ikke ut, men det fikk bare ligge der til været ble bedre.

 

Og til slutt ble det opphold.

Det var da jeg oppdaga det.

Jeg viste dette bildet i går.

 

Her er et bildet fra i fjor.

Det er da jeg ser hva de har hogd ned-.

Syrinen min, som jeg var så glad for, som etter mange år blomstra.

De hadde meia den ned.

Det lille treet lå som en trist påminnelse om en gleden jeg hadde følt.

Et tre som aldri har kommet i konflikt med ledningsnettet, det har toppen vokst seg så stort som på bildet under.

Jeg gråt inni meg.

 

Og det minnet meg alt for godt om episoden for noen år siden, da et gammelt epletre ble kutta, et tre som hadde stått i åtti år og som heller aldri ville vokse seg opp i ledningsnettet.

Den gangen var det enda mer inngripende, jeg tenkte å sende en klage da jeg etter hvert skjønte det var el-verket her som hadde utført udåden.

Det ble ikke gjort.

 

 

Denne gangen skal jeg sende klage, ikke på at vi får fiber, men på håndteringa.

 

Jeg fikk beskjed om arbeidet på grunnen både til venstre og høyre for meg, men aldri her jeg har huset mitt.

De dukka opp som troll av eske og satte i gang med å sage ned.

Til og med et syrintre som aldri har villa gjort noen skade.

 

Slik kan de ikke gå fram.

 

 

♥