I går skulle jeg ha en fridag, men mått likevel jobbe. Så jeg gikk ned på kontoret.

 

 

 

Det var forskjellig jeg måtte ordne.

Jeg snakket om det lange graset i forrige innlegg.

Fikk også en mail.

Legger merke til at jeg opplever det meste krevende, blir lett mye av ingen ting.

Plakatene måtte ut, det er fortsatt mange som ønsker det.

Før lagde jeg dem, skrev de ut og fikk hengt de opp.

Nå var det ikke så rett fram, jeg hadde ikke brukt riktig logo.

Resultatet var at jeg fikk tilbake en ny plakat.

 

Det ble et regnestykke, pluss og pluss er lik…

Jeg kjente jeg kasta loss.

 

Reiste meg å gikk ut i sommeren.

Ned i skogen.

Det var så godt å kjenne naturen.

Hodet mitt tenkte, det er nok nå.

Måte på å bli puffa ut og bort, når ikke en gang det jeg kan er gyldig.

Skulle jeg gråte, nei, dette var en mulighet.

En mulighet til å lage seg et bedre liv.

Tenkte jeg der jeg gikk gjennom grønt flimmer.

 

Så lå stranda framom.

Da jeg tar av meg skoa hører jeg skikkelig bølgeskvulp innmed berget.

Båt som har passert sikkert, tenker jeg.

Så ser jeg opp og ser det koker, hopper og plasker av noe jeg ikke ser hva er.

 

Etterpå da jeg veer ut i dette.

Ser jeg det.

Men det syns ikke på bildet.

Mellom tangfloksene svømmer tusenvis av små barn, stet eller yngel.

 

Dette blir litt av en fiskesuppe, vifta de bort – men de kom fort tilbake, i horder.

Det var nok noen sultne, større fisk som vaka like utenfor. De som laget bølgene i massakren av å fortære de små.  

Over fløy måkene, de ville ha de større fiskene.

Slik er det «hauk over hauk».

 

Vannet var kaldere, føltes det.

Men jeg fikk svømt litt og de små pila vekk.

Friskt var det.

Kjenner det så godt når turen tilbake starter.

En god frisk varme sitter i kroppen.

Fargene rundt meg, sjøen som er turkis.

Kjenner sterkt på at jeg vil være snill mot meg sjøl.

Vil ha stopp på alt dette.

Like kaotisk som skogen jeg må igjennom kan tankene mine virke.

Men som i skogen finnes det veier.

Og de veien går jeg etter, både fysisk og mentalt.

Det er alltid valg og valget er ditt.

Jeg bestemmer meg for å gå over en rot.

For en tid tilbake stipulerte sønnen veien over den.

Jeg har valgt å gå under stammen på treet.

Men nå trapper jeg oppå med ene foten og setter den andre ned.

 

Fallfallera!

 

Det skulle jeg ikke gjort.

Foten går gjennom og forsvinner et sted inne i rotsystemet.

Hele beinet er forsvunnet.

Den tida det tar å områ seg er ekkel, hva finnes der…dyr…insekt….ormer…

Jeg får tatt tak og dratt meg opp, bare med en småskitten fot.

 

Om kvelden viser det seg at jeg ikke greier å gå helt godt, så noe ble likevel litt forslått.

Men slikt må en regne med.

Livet!

 

 

Dagen i dag har også sine oppgaver.

Men tror det blir en tur ned til sjøen i dag også, flo rundt to.

 

Nyt dagen!

 

 

♥