Jeg henger litt etter, men det er fordi tiden raser så fort avgårde. Derfor tar jeg for meg helgeutfordringa «den gang da» i dag.
Det er Utifriluft som kasta fram utfordringa i helga, “den gang da“.
Som vanllig er jeg litt på etterskudd.
Og du verden det er en mengder å se etter i hele livet.
Hva skal en dvele ved…
Jeg har så mye å velge i, det er så mye som har vært -.
Jeg lander for et collage fra jeg var rundt ungdomskolealder, slik15 – 16 år. Jeg var ekstremt kritisk til meg sjøl, syntes jeg så fryktelig stygg ut. Så disse passfotobildene fikk unngjelde. Det var ganske artig å tegne på bildene av seg sjøl, vri dem enda verre. Og ekstra artig var det da jeg fikk spørsmål om hvem disse var. At jeg ikke ble kjent igjen.
Noen år etter fylte jeg tyve år, det var også en tragedie.
Det var ingen som hadde et så trist liv som meg. Riktig nok smiler jeg på bildet, men inni meg gråt jeg. Det å bli så gammel var ille. Jeg visste nok ikke her at om knappe to måneder hadde jeg fått drømmen min oppfylt.
Her fyller jeg 26 år og livet mitt hadde tatt en ny vending, jeg var ferdig med utdannelsen min og feirer dagen med venner. Endelig skjedde det mye, men fortsatt hadde jeg nok ups and downs.
Det var artig å ta en mimrestund i fortida. Og jeg tenkte på hvor mye jeg har kasta bort av å ha store forventninger og ikke være fonøyd med det jeg hadde. Ikke visste jeg da at livet ville få ganske mange utfordringer, at det ville bli langt fra det jeg så for meg. Og at livet som godt voksen dame ville være fantastisk, at det handler ikke om det som skjer utenfor deg. Det handler om det inni deg, tanker og atter tanker.
Med sol fra strålende, blå himmel. Ro i kroppen og fred i sjela. Det er 18. mai.
foro:asbjørg
Jeg har starta dagen med å ta en del av en gedigen koppvask. Slik som samla seg opp når dagen skjer, vi er mange folk og er uten oppvaskmaskin.
I går, på sjøveste 17. mai våkna jeg tidlig. Soverommet mitt ligger vegg i vegg med badet. Og der gikk den ene ut før den neste kom i ett, hørtes det ut som.
Til slutt sto jeg opp.
Det så ikke ut på badet, vann utover golvet, baderomsmatten var hengt ut gjennom vinduet og at det hadde skjedd ting det var tydelig. På badet er det to vasker der den ene har lekket i senere tid, så den er ubrukelig. Krana hadde stått og dryppet i denne dårlige vasken, derfor hadde vannet rent gjennom skuffene under vasken. Håndklær hadde blitt våte og hang over dusjdørene…
En trøtt hjerne skjønte nesten ikke hva den så.
Slik starta dagen.
Jeg fikk hengt ut flagget.
Det første jeg grep fatt i da jeg kom inn på kjøkkenet var en blåfiol-bukett som holdt på å drukne i en for stor glassvase, så jeg stakk hånda i – .
Vannet ble pressa ut av vasen, det fløt utover benken og ned på golvet i strie strømmer. Så jeg måtte få tak i en ny rull med tørkepapir som er oppbevart i en kurv oppå kjøleskapet. Da jeg skulle få den ned reiv jeg ned noen kopper som som på toppen av en hylle. De falt ned på noen dessertskåler som sto på benken og de ble knust. Glasskår spratt utover hele kjøkkengolvet. Og sjøl om jeg støvsuga nøye, så fikk jeg hilse på flere av glassbrotta utover dagen. Men litt blod og glassbrott tåles, bare det blir tatt ut. Jeg hadde god hjelp slik. Og heldigvis var det bare mine føtter som fikk unngjelde. Og støvsugeren fikk enda en grundig omgang over golvet.
Før frokost og kaldt i lufta, ble det barforttur.
foro:asbjørg
Mellomste var med på galleien, mens kjæresten beholdt skoa på. Nede igjen rekna hun 21 flått som krøyp på seg.
Ellers var det en slik fin morgen. Akkurat slik en nasjonaldag skal være. Som flagget gikk vi også til topps på den høyeste haugen.
Og nede hang det norske flagget bak nyutsprunget løv.
Det kunne ikke bedre være på en slik dag.
Vi hadde en god og sen frokost.
Det å kose seg er så viktig.
Endelig ble resten av dagen bestemt også.
Vi dro inn i «huset», som også ble kaldt ungsomshuset og er et samfunnshus. Her var vi samla mange av klanen, henta mor, hun fikk møtt broren sin, jeg fikk møtt opp til mange søskenbarn. Her er de fleste ut på aktiviteter.
foro:asbjørg
Og gjengen min fikk vært med på natursti, møtt folk, slekt og gamle skolevenner.
Det er veldig koselig, men en blir også temmelig sliten.
– Blir dere med opp på kaffe, ba mor da det var ferdig.
Hjemme hos meg venta det mat i lange baner, både kalvedans og pavlova, stekt bacon snurra rundt dadler og pølse med brød.
Det ble til at mor ble med oss, sa ifra til hjemmetjenesten og dura innover til meg. Senere kjørte mellomste og hennes kjære mor hjem, hjalp henne med slikt som hun må ha hjelp til.
Tror vi alle følte på at det hadde vært en dag som krevde sitt. Jeg ble likevel sittende og dingle foran tv-apparatet for å få med meg GP. Egentlig er det avstemminga som er det artigste.
Så slik gikk dagen, kvelden og en liten bit av natten.
Nå er enda en dag gått, med barfottur, mat, litt hagaarbeid og masse sol. Jeg er atter aleine i mitt, gjengen er dratt og en ny uke står klar for å brukes.
Kjenner på et slags vemod. Vet ikke hvorfor. Noen ganger er det bare slik.
Tror jeg skal ta meg den lille turen… skal ikke nevne hvilken, føler jeg har skrevet nok om den.
Hvorfor skal jeg ha dette triste strøket…
Jeg har nettopp slått av pc’n, og går rett ut i en uke med ferie. Skulle egentlig ha to uker. Litt trist det, kanskje, men jeg valgte det sjøl.
Egentlig tenkte jeg å gå ut i pensjonisttilværelsen om bare noen få uker. Men har for mye arbeid til å rekke det. Så mulig jeg må utsette enda en av disse ferieukene jeg har igjen.
Tre av gjengen min kommer hjem ikveld, jeg foreslo å hente dem på tettstedet inn i Tøndelag, både for handling og for å spise pizza der.
Det er veldig koselig. Heter til og med det der vi skal spise.
Morgendagen greier jeg ikke lande… ennå.
De som komme ønsker en rolig feiring. Mor ønsker seg ut i samfunnshuset sammen med meg. Foreslo vi alle kunne spise lapskaus der, men så er det ikke servering av lapskaus der i år. Bare sodd.
Men så er det flere som syns jeg må ta med meg mor dit, for broren hennes skal også i vei, straks 90 han også…
Sjøl har jeg ikke lyst, jeg gjør det for å glede mor og broren hennes i så fall. Og gjengen min vil heller ikke være der hele dagen. Det er kanskje her noe av tristheten sitter, at jeg føler meg skvisa.
For det skal ikke være enkelt.
Dette.
Alt.
Og i tillegg er det en slags kamp, fordi folk har ønsker som ikke samsvarer helt med slik jeg tenker, på flere hold. Strev som går på både jobb og eiendommen min. Det tror jeg er med på å lage dette vemodet.
Hormoner kan sikker påvirke. Tristessehormoner.
Og nakken, den er uvennlig og ryggen -.
Kjente det da jeg satt og jobba, ryggen kjentes som han tenkte å bestemme seg for å bli vrang. Men den har ikke blitt det. Og nå har jeg bestilt meg time hos ostopat for nakken. Han tar ikke bort noen prolaps, men musklene kan kanskje bli mer medgjørlige. Og kanskje er det bare dem som lager trøbbel for nervebaner.
Så alt blir bedre og alt er egentlig bra.
Jeg tror jeg må sortere i snørr og barter, ta med meg hele denne kroppen min ut for å få en naturboost. Og så skal jeg tenke på alt jeg har å være glad over.
Hysterisk sliten, for denne dagen har virkelig gått avgårde. Den har inneholdt en svimlende masse.
I kveld hadde jeg et besøk som måtte gå etter kort tid på grunn av sykdom. Og som beklagde seg for at besøket ble så kort. Utenom at det er dumt at folk blir syk, var det fryktelig godt å bare deise ned i stolen og sette seg på full avslapping. Det var nesten som en ble borte.
Morgendagen starta med barforttur i skogen der jeg fikk lyst til å hoppe…
Tenkt det!
Og så gjorde jeg noen små jump fra tue til tue.
Før det, fikk jeg sagt ifra at jeg ikke hadde lyst til at noen begynte å grave på mitt jorde, fikk kalt inn til møte for å snakke om saken.
Etter det var det legetime, som tenkt ble det ingen tryllekunst av det besøket…alt er som det er. Og det jeg sa var legen enig i, så nå skal jeg bestille time hos en ostiopat.
Det som var bra var at styrken nesten var det samme i begge armer, men hun forsto at det var ubehagelig og ha forstyrra følelsesreaksjoner i fingrer.
Og så spurte hun om hvordan det gikk på jobb.
Jeg sa at nå var det kort tid igjen. Det var da jeg fikk skryt -.
Hun sa jeg skulle være stolt av at jeg hadde greidd å stå løpet ut til tross for helseutfordringene jeg har hatt. Jeg sa at ingen kan noe for hvordan en er skrudd sammen.
Og skal jeg være helt ærlig vet jeg ikke hvor lurt det er verken for meg sjøl eller andre den der stayer-evnen.
Etterpå kjørte jeg ut til museet.
Jeg var nesten ikke kommet på plass før folk kom med leker de låner ut til utstillinga i sommer.
Jeg skrev, tok bilder og prøvde holde tunga rett i munnen.
Men ble ikke ferdig med arbeidet, for da kom han som skulle montere rullegardiner.
Det er så mange år siden de ble kjøpt at hva jeg da hadde tenkt, var borte i minnet. Men montøren virket, så da kunne jeg bare vimse tilbake til lekene etter og ha tatt ned gardinene. For da jeg så nøye på dem fant jeg ut at en vask nok gjorde seg.
Og tida gjør slik som tida gjør og slik den bruker – går.
Det måtte jeg også, fikk gjort nøkkelavtale med montøren og satte meg i bilen. Skulle hente råmelk, for hos gårdbrukeren kom kalv etter kalv.
Hun ba meg inn på kaffe og jeg takka nei, men så ombestemte jeg meg og sendte melding og utsatte besøket en time.
For det er koselig å ta seg litt tid inn i mellom.
Etter en tur innom butikken for å kjøpe mat, var jeg hjemme.
Og da er runden her slutta, for like etterpå kom besøket som ble syk.
Men mellom dette rennet har det vært mange telefonsamtaler og meldinger, både privat og gjennom jobb.
Men du verden hvor flink jeg har vært i dag. Jeg har jobba unna dårlige samvitigheter i flere lag. Og det kjennes, litt slik følelse av å være mørbanka.
På tampen av dagen nå, kommer en svak sol, liksom bare for å trøste og lindre. Ikke det at jeg behøver det, men det har ikke vært helt lette tema jeg har gått gjennom i dag.
I går var det dugnad på museet. Og for meg en alt for lang dag.
I dag våkna jeg med tanken om at det kanskje var min feil at den ikke virker, den nye maskina. Oppvaskmaskina.
Senere ble jeg beroliga, det hadde ikke noe med meg å gjøre, fikk jeg vite.
Så slik har dagen gått fra skanse til skanse.
Til og med taket har vært besiktiget og dessverre blir det nok dyrt nok. I tillegg var det for stor jobb for han som var på befaring, så like langt slik.
Etter det som sto på programmet jobbemessig var ferdig, tok jeg turen til mor. Og hun ble glad.
Jeg fortalte om dagen, men langt fra alt. Jeg sa at jeg nesten måtte le, for jeg skjønner ikke at alt liksom skal klistre seg på meg. En ting er der jeg tar ansvar eller har ansvar. Men alt det andre, som deiser ned…
Det er faktisk nokså gedigent.
Men jeg fikk tatt et jafs i dag.
Nå skal jeg roe ned, la kveldlyset roe kaoset, sjela og bare dra pusten dypt og rolig så langt jeg kan.
Herre min, vi er da i årets mest nydelig og håpfulle periode.
Jeg starta dagen med å bestemme meg, nå skulle det fram, alt som har med den lyse årstiden å gjøre. Vinterdyna skal pakkes bort, sommerklærne fram – og jeg satte i gang.
Akkurat nå er det et rimelig lite kaos på soverommet. Noe er svitsja om, noe må vaskes og noe er midt i mellom kasser og skap.
Og så er dagen fantastisk nydelig, sol fra blå himmel og god temperatur.
Vurderte om jeg skulle sette meg ute å drikke vannet mitt. Men fant ut at skulle jeg lage et innlegg om alt det vakre, måtte jeg sette meg inne.
Jeg greier ikke å sitte med data i sola.
Gårdagen var også vakker. Temperatur som en god venn.
Likevel brukte jeg dagen til mye innetid under fanen ‘rydding’.
Måtte til, både for 17. mai og besøk.
Seinere, da kvelden kom, tok jeg turen opp til Lykkens plass. Nå var den blitt blå.
Jeg ville forevige det så godt som jeg kan.
Men det er kanskje en begrensa for interesse av å se blå fioler, sjøl om jeg nesten blir i ekstase.
Og akkurat her ser jeg for meg en benk, en bålpanne og å kunne nyte en kopp kaffe. Kanskje invitere naboen ned til en stund i ro.
Sola var på tur ned og skyggene var lange.
Der oppe i skogen fikk jeg et stort behov for å ta selfie.
Jeg lo litt inni meg sjøl, hva folk har fått ut av at en godt voksen dame, barførtt midt i uti skogen sto og så inn i mobilen og tok bilder av seg sjøl.
Men tror det er mye vi ikke vet om hverandre, fordi vi alle gjør slike ting som har passa bra i en komisk sketsj.
Men jeg nøt solnedgangen, løv som knapt var sprunge ut.
Nå skal jeg ut å nyte en ny dag. I alt det vakre vi blir servert.
Av og til er det greit med en enkel løsning. Du vet…mat. I går gikk jeg helt andre veien.
For mat må man ha.
I de flest matvalg tenker jeg gjennom valget. Og noen hyller på butikken eksisterer ikke. I hverfall de fleste gangene.
Et sted jeg liker å gå framom er 40% plassen med varer med nesten utgått holdbarhet. Da kjøper jeg, om jeg finner det, mat som egentlig er for dyr.
Så i går ble det et lår fra saktvoksende kylling som jeg stekte med masse forskjellige krydder. Skar mandelpoter i båter, krydra og slo over litt olivenolje og stekte de i ovnen. La etter hvert kyllinglåret på potetbåtene. Skar opp sjalottløk, hvitløk, tomat, chili og stekte. Mens det sto på plata gikk jeg ut for å plukke inn løvetannblad og geitrams. Geitramsen la jeg i panna og stekte med.
Slo til slutt over soyasaus og balsamicoeddik.
Så det ble en spennende middag.
En skulle ha sanket dagen lang nå, naturen byr på.
I dag derimot, etter jobb, besøk hos mor og en tur innom butikken…ble det… Fjordland og prosessert nanbrød. Drikken ble Bris.
Kjøpte meg en pakke med nøtter, men ikke noe søtt. Bare jordbær.
Jeg gikk på vekt i dag!
Det er lenge siden, trodde ikke den virka en gang – men det var bare batteriene.
Noen dager må en roe ned. La humla suse, så og si. Må også tenke på mat både til den og meg sjøl.
Etter en “vegg-til-vegg-teppe-dag», en av den ville sorten, trenger en å roe ned.
Dagen i går starta med meldinger og krav nesten før jeg sto opp. Og jeg sto ikke sent opp. En av meldingen var at tv’n til mor ikke kunne settes på. Sa jeg hadde en travel dag.
Så var det jobb.
Først nede i kjelleren til Teams-møte. Etterpå gikk turen ut til museet, det rørlegger og en til kom for å montere vann og sette inn ny oppvaskmaskin. Etter vannskaden på nyåret.
Og de styra og bala og til slutt var oppvakmaskina på plass. En som steamer og tar kort tid.
Jeg holdt på med den lenge, etter håndverkerene dro, uten at jeg forsto den. Til slutt satte jeg meg ned for å google oversetting, om jeg forsto det bedre da, når jeg fikk den på norsk. Men jeg greidde ikke å forstå og få den til å tømme da heller. Så til slutt ga jeg opp, stengte vannet og tok av strømmen.
Det er også et helt nytt oppvaskmiddel som skal brukes som jeg ikke vet hvor jeg får kjøpt.
Da hadde jeg jobba fra tidlig morgen til kvelds. I tillegg fikk jeg sendt en etterspurt avtale på kontorbruken hjemme med under halvparten av det jeg mente jeg måtte ha. Det er en utleierleligheta jeg foreslo kunne brukes når arbeidspllassen ikke fant kontor. Da føltes det ganske irriterenes å dedikere så mye av tida si til jobb.
Måtte fylle drivstoff og klarte å få tommelen i klem i bildøra.
Akkurat da måtte jeg spørre meg om hvilken dag dette var -. Den var da helt på styr…
Men jeg kjørte likevel innom mor, følte jeg ikke hadde kapasitet til å begynne med ennå mer teknisk prøving og leiting. Finne ut hva som gjorde at tv’n ikke virka.
Likevel, etter litt mat, fikk jeg det til. Så mor var glad etter en dag uten tv.
Derfor, etter dagen i går, tar jeg dagen i dag mer ro.
Men tanken er å gå ned etter hver, må jobbe litt.
Tida krymper og det er mye jeg skal rekke og mer kommer på.
Nå har jeg ordna meg med frokost. Hadde noen bananer som snart var kastemodne, for de var overmodne. De passa akkurat til bananpannekake. Og så fikk jeg så lyst på egg og gaffelbiter. Med matcha-te og sitronvann å drikke før, ble dette bra.
Og endelig greidde jeg å ta opp noen tørre røtter. Den ene er det liv i, den andre så mer tørka ut.
Jeg har aldri prøvd dette, overvintra Georginer. Men får jeg til den ene blir jeg glad. Og humlene og andre flygende nektarsamlende insekt blir sikkert også glad.
