Frodith sin utfordring dag 26

 

 

 

 

Det var i går vi skulle hoppe. Jeg hoppa over dagen. Rett og slett. Så da tar jeg den igjen i kveld.

 

 

 

For det var det Frodith ville vi skulle i går.

 

Hoppet mitt landa først i dag.

Det var midterste som kom hoppende -.

 

Nå sitter hun i sofaen og hekler.

 

 

 

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 23

 

 

 

Omsorg er et så godt ord. Handler om å bry seg og ta vare på.

 

 

 

Det er Frodith sine ord for januar som i dag oppfordrer til å si-, eller vise noe som kan relateres til dette ordet.

 

Er det et område som omsorg er viktig, så er det når du får dine egne barn. Alt levende har denne omsorgen for sine.

Eller – nesten alle.

Noen kan ha fått skade.

Jeg var av de som ikke skulle ha barn. Men da jeg ble mamma, var det stort.

Det viktigste ble omsorgen for barna.

Her henger eldstemann over magen med mellomste inni. 

Når man anskaffer seg dyr har en både ansvar og omsorg.

Her er fra siste kvelden med boffen.

Det er også omsorg å la dem slippe.

Men trist er det uten sidestykke.

Alle tre barna var med på avskjeden.

Et familiemedlem mindre.

Et halvt år etter gikk søstekattene samme veien, de var blitt så skrale at de ikke greidde å hoppe opp i en stol.

19 år er en anselig alder på kattepuser.

Å ta vare på og vise respekt for alt som lever.

Vise omsorg til alt fra mennesker, til dyr og natur.

Vi har et ansvar.

Yngsteberta, det yngste barnebarnet, viser morfaren sin omsorg.

Her delte hun ut massasje, kjente etter hvor muskelen var stramme. 

Men for å kunne gi god omsorg, må en først greie å gi seg sjøl omsorg.

For alt starter med det, hvordan vi sjøl har det.

 

Så husk på å gi deg sjøl god omsorg.

 

 

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 20

 

 

 

 

Slik vanligvis har jeg veldig lett for å få ideer. Fantasien er sterk, i dag svikta den egentlig.

 

 

 

 

Det er Frodith, hun sender ut ordet «sterk» i året lange utfordring… 

…og jeg ser for meg vekter.

Noe som viser styrke.

Tror ikke jeg har et bilde som kan illustrere noe slikt.

Ta bilder av vektene mine som jeg ikke vet hvor er og som jeg gjerne skulle ha funnet. For jeg har bruk for dem-.

Så jeg gjør noe jeg ikke har gjort en enda gang i denne oppfordringsserien, går inn for å se hva andre har skrevet… jeg med min STERKE fantasi. Her ble det blankt. 

 

Du er sterk, ord jeg har hørt veldig mange ganger, faktisk.

 

Egentlig blir jeg irritert av slike uttalelser. Alle er som de er, og alle prøver sitt beste. Og så har en liksom ikke noe valg når livet skjer. Jeg har en viss evne til å tenke, det kan hjelpe. Men det er ikke min fortjeneste. For jeg er skrudd sammen som jeg er. 

 

En må bruke forstanden den som har den, var en setning jeg ble oppdratt til.

 

En setning som er både vill og har noe sannhet, ikke minst veldig fangende, ha, ha…

 

Jeg, meg, MEG…

Sjølopptattheta har fått lov til å vokse seg sterk i dag.

Jeg er så gammel at jeg lærte at ved skriving skulle en aldri sette seg sjøl først, man nevnte alltid andre først.

Også når en snakka…

I dag er den nesten alle som setter det personlige pronomet først…

 

Jeg og de andre

 

Mat skriver Pensjonistgunna om, da hun valgte den sterkeste retten på menyen og ikke turistversjonen, på Sri Lanka.

 

Jeg var en gang veldig sterkt forelska, sterkeste jeg har opplevd.

Han var Polsk. En forelskelse som både førte til at jeg mistet mine egne konturer, jeg kunne forlate han med den blåe blues melankoli.

Forelskelsen som ble liggende igjen da jeg flytta bort og inn i mitt voksne liv.

En gang ble flere bedt på middag til studenthybelen på Sogn der min venn bodde. Han som skulle lage maten var Indisk. Jeg var spent på maten og spiste, til slutt rann både snør og tårer.

Det ble nesten for sterkt.

 

En gang hadde jeg en så sterk en opplevelse at jeg tenkte at nå, NHÅ…kunne jeg bare dø.

For det var så sterkt.

Jeg var på Korfu, kom kjørende i en mørk, gammel bil med skinnseter og mørkt treverk. Ut av høytalerne snirkla det seg klassisk musikk. Det var veldig fin temperatur og duftene var så gode.

Så skulle vi kjører nedover noen svinger, der nede lå en hvit strand og utover blinka Middelhavet…

Det var da jeg tenkte det, at jeg bare kunne dø, for mer perfekt kunne det ikke bli.

 

For jeg føler sterkt. 

 

 

Men det var tidlig jeg oppdaga at det var ingen vits å slåss med småsøsken, for den fysiske styrken i mine spede lemmer var ingen konkurransefordel. 

 

De har ikke blitt så veldig sterke etter de ikke er så spede lengre, heller.

 

 

Til slutt vil jeg si at noe som er virkelig sterkt er livet, sjølve livet…intet mindre.

 

 

 

 

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 14

 

 

 

 

Om å se ut og se inn, det tenkte jeg på. For øynene var mitt vindu… er mitt vindu. 

 

 

 

 

 

Det er igjen Frodith som oppfordrer for 14. gang i år, den 14. januar.

 

 

Jeg tenkte slik, at øynene mine var mitt vindu til å se ut og verden kunne se inn.

 

 

Og jeg hadde alt for stor øyne, syntes jeg.

En kunne se for godt inn gjennom mine «vinduer”.

Rett inn.

Jeg ønsket meg smale øyner, slik at ingen kunne se inn på meg.

Se inn i meg.

Slik tenkte jeg en gang.

Jeg følte meg naken. Hadde behov for beskyttelse i ukjente situasjoner.

Ville ikke ha innsyn.

Innsyn inn i meg.

Gjennom øynene.

Jeg var nok ikke den eneste ungdommen som følte behov for å beskytte seg.

 

 

I dag er det jeg som ser.

Jeg ser på verden.

På ett vis kan jeg se og mange ganger føle jeg forstår.

Øyner sier så mye.

Har så mange uttrykk.

Øyner er kanskje noe av det jeg har tegnet mest.

Jeg blir aldri lei av å se på øyner.

Og jeg er veldig glad for å kunne se.

Jeg tåler også at andre ser på meg.

 

 

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 13

 

 

 

I kveld er skrivelysta falt helt ut. Da skal jeg skrive om hender. Hender som er så viktig.

 

 

For Frodtih vil vi skal. HER skriver hun sjøl om det.

En liten og en stor hånd. 

Hånd som uttrykker noe.

Hender som danser.

Tegne hender er ikke så lett. I hvert fall når du ikke har noe å se etter, bare se de for seg inni hodet.

Føtter er enda verre å tegne. Paraply er heller ikke så enkelt.

En må ha en hånd for å tegne.

Noen tegner også med munn ellet fot.

Hender er noe av det mest fargerike vi har. 

Jeg er glad i hender, både hva de uttrykker og det jeg kan bruke mine hender til.

 

 

 

 

 

 

Bunny oppfordrer til glede

 

 

 

Her kom jeg over en ny utfordring en sen kveldstime. Oppfordringa kom gjennom en blogg jeg las. Kjente hvor morsomt dette var.

 

 

 

 

Så her kaster jeg meg begjærlig over oppgaven.

Det er Bunny som spør hva vi er glade for, hva vi verdsetter…

 

 

Og jeg kjenner det med hele meg, det er nesten som jeg snubler i min egen ivrighet:

 

For det første fikk jeg bli meg.

Så fikk jeg muligheten til å oppleve og lære.

Jeg får føle sterkt og det tåler jeg.

Jeg elsker livet, alt jeg får bli kjent med.

Ord gir meg en enorm glede, det samme gjør fargene.

Det å skape.

Det å tenke.

Det å elske.

Det befriende i å kunne gråte.

Det å leve, være fødd her jeg er, det å ha mulighetene jeg har og har hatt.

Barna mine, det å få bli kjent med de er nok det største.

Alle fine folk som finnes, de jeg har møtt.

De jeg har delt kjærlighet med.

Naturen må få et kapitel for seg, bekken, den varme bakken, blomster og bier, bartrær og bare trær.

De nye knuppene som våren sprenger fram.

Byen, lysene, pulsen, alt folket som beveger seg i sorg og glede.

Stillheten.

Musikken.

Musikken må med, den er så viktig.

Og dansen.

En kropp i bevegelse.

Jeg har kommet gjennom en krevende tid der jeg greier å ta fram engasjement, der jeg igjen styrer.

Faktisk tror jeg også jeg kan takke Bunny for energien jeg har ervervet.

Her skrev jeg om det.

Glemmer jeg å ta på meg hjertet en dag, føler jeg energien blir blekere.

 

Det er enormt mye med glede i livet.

Og det, det er fantastisk.

 

Jeg har kunnet skrive en hel bok om alt, men det skal jeg ikke gjøre.

Så jeg har så mye å være glad for, virkelig mye.

Det siste er planene mine, de er jeg nesten forelsket i, for de hjelper meg med gjennomføring.

 

Jeg er heldig.

 

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 11

 

 

Vi er i den mørke årstiden. Og mørket omslutter oss. Men vi beveger oss mot en lysere tid. 

 

 

 

Igjen er Frodith ute med sin utfordring. Det er 11. januar og hun ber om mørke.

 

Faktisk er en måneskinnskveld nesten helt lys.

Trolsk, mørk og lys -.

 

Men måneskinn er også mørkt.

Måneskinn kan være uhyggelig, vakkert, mystisk og farlig.

Den Italienske gruppa Måneskin presenterer her mørket med låta “I wanna be yor slave»:

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 9

 

 

 

Kjærlighet er det største ordet, det innebærer så mye. Har så mye i seg. Det rommer så masse vakkert.

 

 

 

Det er ordet for dagen, dagens ord fra Frodith.

 

For meg er det et ord som rommer mye og mye forskjellig.

Og på så mange måter.

Den første tanken er kjærligheten mellom de to som elsker hverandre. Som vil hverandre det beste. 

 

Men den reneste kjærligheten er den en har overfor sine barn, for den krever ikke noe tilbake. Og den er så altomfattende stor.

En kan føle kjærlighet overfor natur, dyr, andre mennesker. De fleste, tror jeg, føler kjærlighet overfor sine foreldre. 

 

Kjærligheten kan også bli en floskel, men en bør ha respekt for ord.

Respekt for livet og kjærligheten.

 

 

 

 

 

 

 

Tretten dag jul og mere til

 

 

 

Første uka i et nytt år er straks over. Jeg tok kontroll og gikk på. Men noe er ved det gamle. 

 

 

 

I fjor skriver jeg at jeg skal ta et sammendrag av året som har gått, altså 2022, men jeg har bare lest meg opp til februar.

Det samme kan jeg si i år. For året kom og tok meg.

Kanskje får jeg det likevel til i år…

Med en dag mindre å jobbe i og alt for mange timer i undertid.

 

Andre januar var jeg på plass. Og så satte jeg i gang.

Først var det planer.

Og det viser seg at planene fungerer, for jeg har en god følelse av mestring etter den første lille uka i det nye året.

Nesten slik at jeg ikke tør si det høyt -.

 

 

Første nyttårsdag ble det en gåtur. Allerede på ettermiddagen andre nyttårsdag dro jeg på styrketrening. Onsdag tok jeg den samme runden og torsdag igjen var det bassengtrening.

I går var det en dag uten fysisk aktivitet for aktiviteta sin skyld, men da arbeidsdagen var slutt kunne jeg føre inn tre timer for mye arbeidstid, er på tur til å rette opp.

 

Og så viste det seg mor ikke hadde mer opptenningsbriketter. Hun trenger mye varme, så dette var ikke bra.

Mor har fire ganger besøk av hjemmetjenesten om dagen, så etter å ha hørt med flere om de kunne hjelpe henne, ringte jeg hjemmetjenesten. De skulle prøve å få det til, fikk jeg til svar.

Etter arbeid dro jeg innom butikken, årets første butikkbesøk for å handle inn opptenn.

Korta mine er fortsatt borte fra da de kom bort i slutten av året, både sperra og bestilt de fleste opp igjen. Men jeg hadde Coop-pay, så regna med det skulle gå bra.

Det viste seg ikke gikk, Coop-pay er knytt opp mot kortet og ikke kontoen til kortet.

Jeg fikk ikke betalt.

 

Spurte om de hadde Vipps, men nei…

Heldigvis var det en av betjeninga som skjønte problemet, henta sitt og fikk betalt… så da kunne jeg Vippse henne.

Slik hadde jeg med opptenning inn døra til mora mi.

Da jeg kommer inn er det et stusselig syn som møter meg. Mor sitter nedbreid, fryser likevel, med sine røde øyner på grunn av betennelse.

 

Var med henne til lege dagen før, heldigvis var det en liten bedring på øynene.

Fra hjemmetjenesten hadde det kommet ei som bare hadde sett på ovnen, men sikkert ikke hatt kunnskap over hvordan hun skulle tenne opp en ovn.

Jeg var litt oppgitt over folk, over mankoen til å ville hjelpe. Mor brenner i ovnen hver dag, men det var tydelig ikke noen som hadde bitt seg merke i at ut av mors pipe kom det ikke røyk denne kalde fredagen. Tenker at folk kan bry seg for lite.

 

Men jeg fikk henta en dyne, lagt på en varmeflaske, tent opp i ovnen.

Oppdaga også at hun ikke hadde spist siden morgenen, så varmet opp middagen, kokt kaffe slik at både varmen og stemninga steig.

 

Da jeg var på tur hjem mange timer senere, foreslo hun at jeg kunne overnatte, men kjente at jeg måtte hjem. Sa jeg kom til å overnatte hos henne til uka.

Så satt jeg i bilen på tur hjem.

 

 

Fikk litt tid hos meg sjøl også, med lydbok. Lydboka fulgte meg nesten inn i søvnen.

 

I dag våkna jeg til trettendagsjul, som er av disse nedpakkingsdagene før jul.

Og jeg begynte å ribbe treet.

Samla julestæsj på spiseborde.

Nå må jeg hente ned kasser før det bli for mørkt.

Og så kan det være godt med en gåtur også.

 

Ønsker deg som er innom en riktig fin og god lørdag. Håper uka di har vært fin.

 

 

 

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 6

 

 

 

Smak står det-. Hvordan illustrere smak. Det falt fort ned i hodet, hva jeg skulle vise. 

 

 

 

 

Det er Frodtith sine utfordringer for januar jeg forholder meg til.

Når disse utfordringene er over er vi kommet til februar, da er dagen mye lysere. Men vi skal smake på alle dagene i januar også.

 

 

I sommer var vi innom der igjen; SMAKA.

Spisestedet ligger i Kristiansund på Futurasenteret.

 

Et sted med smak. De har mat som smaker.

Og drikke -.

Her gleder mor seg på hva hun snart får inn i munnen.

 

Her er fra en tidligere besøk på Smaka.

Kanskje var det første gangen jeg tok med mor dit…

Hun skal smake på innholdet i koppen.

Her smaker hun på Chilikaffeen…

Og smaken smakte, for å si det slik.

Nytelsen er stor. 

Et spisested med smak.

Og et innlegg med illustrasjon på å dele en oppfordring om smak.

Om smak på Smaka.