Nei da, ikke første fredagen i år. Men den andre, altså den første, var så smal mellom alle helgedagene.
Det er i alle fall fredag igjen. Jeg har jobbet en uke . Og jeg kom nesten opp i full tid. Bare 20 minutter for lite. Jeg begynner året som i fjor. Under streng kontroll og planlegging.
Nå skal vi ta oss en tur til butikken. I kveld skal vi være kjempetypisk, er det ikke taco da man skal spise på fredag?
Tror ikke jeg har spist taco på evigheter.
Det ble handling, det ble taco…som forresten skrives med «k» som tako, hørte jeg på radioen i dag.
Og så var fredagen over og det samme var jeg.
Gleder meg til at jeg skal få denne forma mi opp igjen. Nå er den helt elendig.
Noen som ikke har dårlig form er han her.
Han raser rundt og er skikkelig raptus. Plutselig var han på toppen av gardinen. Jeg løfta han ned.
Nå skal jeg poste dette innlegget som ble starta i går. Slik er blogglivet mitt, tafatt, magert og blir lite etter. Om det er en periode eller en utfasing veit jeg ikke. I alle fall må det fylles på med mer energi i dette livet mitt. Og det tror jeg at jeg skal klare.
Du vet, et år som er nytt, blir annerledes enn tidligere år, et år med nye sjanser, et NYTT år rett og slett.
Jeg føler du smilet nå…; slank, sprek og sunn, liksom…
Sææærliig!
Nå må jeg ile til med å si at jeg er ganske sunn, faktisk. Og det har ikke hatt så mye å si om jeg har blitt både slank og sprek, bør nok ha et lite fokus i den retning -.
Men dette året blir faktisk helt annerledes.
Virkelig.
På enden av sommeren blir jeg pensjonist og det ser virkelig fram til det. Ikke fordi jeg tror alt blir fryd og gammen. Men jeg har aldri prøvd å bli det, så det blir veldig spennende.
Likevel, først har jeg noen måneder med slik det har vært. Altså gammelt nytt.
Utenom at jeg har fått meg en samboer.
Han sitter å vagler på knærne mine nå.
Vi har vært ute på glatte veier i kveld, jeg bak rattet og han i en veske.
Han likte det overhodet ikke. Mjauinga var like intens både dit og tilbake.
Mor var lykkelig over besøket, tror nesten pusen gjorde størst lykke.
Det har vært så mye vær, så vi har holdt oss mest i ro.
Det har blåst, regna, snødd, føket og tordna. Var likevel framom mor første nyttårsdag, etter nyttårskonsertene.
En natt blåste det slik at jeg ikke fikk sove. Og ja, jeg var redd. Her var jeg oppe en tur, utelysa på treet satt fortsatt på, men vinduet var nesten dekket av snøfokken.
Jeg har også funnet veien ned, altså vært på jobb. Dit fant pusen veien også.
Det er mye som må på plass måneden framover. Jeg ønsker å levere fra meg et oversiktlig produkt. Det er nå jeg må registrere gjenstander som ikke er kommet på plass, rydde i mapper, kaste, gå igjennom bilder, sortere. Rydde både fysisk og virtuelt. I tillegg skal jeg få opp utstillinga jeg ikke fikk til i vår på grunn av at helsa svikta flere ganger, i år skal den bli.
Tror dette vil bli nok de månedene som er igjen. Det vil nok bli en del møter, mye som skjer for de som skal fortsette. Flytte inn i nytt bygg, årets landsmøte for museum osv.
Det er nytt år, vi er kommet fire dager ut i året.
Pus vil helst drikke av glass.
Jeg skal prøve å få til det jeg ikke har klart de siste par åra, gjennomgang av året som gikk.
Været vil være med slik at det vises og høres. Det blåser igjen.
Både førjulsvinteren og nå i jula har det blåst i perioder. Utover kvelden vil det bli vind med opp i 25 meter i sekund i kasta. Da høres det.
Jeg sitter med beina på en skammel.
Pusen, unge herr Truls, hviler hodet sitt på ene foten.
Det er stille, utenom trafikken på veien og vinden. Og så knitrer og durer det inne i ovnen. Rundt omkring er det tente lys.
– Du tar deg sikkert et glass eggelikør når vi er dratt.
Det var mellomste som spurte.
Nå er alle dratt; eldste, mellomste, yngste og faren.
Jeg sa som sant var at det var vemodig at dem reiste. Men at det var også godt å få tilbake stillheta si.
Roen.
For det har også vært et lite maraton.
For alle.
En salig blanding av følelser, frustrasjon og å være glad i hverandre.
Enklere om alle hadde bodd nært hverandre, slik at vi kunne ha besøkt hverandre hjemme hos hverandre. Men likevel er det fint å kunne være sammen, godt og slitsomt.
Nå er jeg tilbake til mitt liv på tampen av et år.
Fikk en bok fra mellomste søster i går, da jeg kjørte mor hjem til seg sjøl.
Den skal skrives i. Jeg vil gi meg den tiden slik at jeg kan følge meg sjøl, mine tanker, gjøren og laden, inn i en sekvens av min livsreise.
For mor var det en veldig fin overgang å møte de, få servert kaffe og kos hjemme hos seg sjøl.
Etter hun fikk en av julegavene sine, fotbehandling, kjørte vi herifra og framom lillesøster.
Hun hadde også fått seg en pus for en måned siden.
Litt godt gjort at vi begge ordner oss katt nesten samtidig.
29. desember og to dager igjen av et år.
Her er fra i gårkveld, da sønnen diska opp med elgsteik. Den smakte nydelig.
Jeg vil sitte her en stund til, bare kjenne på at jeg er til.
Tenke på glede og på sorg.
På livet og på at dem som kjørte skal komme velberga fram til sine reisemål i dag.
Ja, for du veit, det er snart jul. Jul med din glede, slik i alle komplikasjoner.
I går kveld, på hengende håret, egentlig…gikk jeg igang. Med deiger.
Rota sammen til en smultringdeig og til havregrynskjeks. Det skulle stå over natta.
Så arbeidsøkta starta med begge deler, smult opp i en kasserolle og mel bakt inn i havregrysdeigen.
Så en periode stekte jeg både smultringer og kjels. Skikkelig effektiv.
Etterpå en rask dusj for å få bort smutlukt.
Samla sammen bøker, noe skulle på biblioteket. Litt irriterende over at jeg ikke hadde fått med meg alle bøkene som skulle leveres, men pytt…det måtte ikke føre meg down.
Etterpå innom Rådhuset som nesten har blitt som et fort.
Ene boka skulle ordføreren få, ble låst inn og fikk levert. På tur ut går jeg framom min gamle arbeidsplass og stikke hodet innom. Sier ja til en kopp kaffe som jeg drikker på mitt gamle kontor.
Så var det framom mor med noen smultringer, hun var bekymra for at hun ikke ble ivaretatt i jula og jeg prøvde å trygge henne med at alt blir gjort, hun kunne bare slappe av.
Hjem for å lage meg en enkel middag, da ser jeg det…
Inne i kjøleskapet ligger en «gjeng» ustekte smultringer.
I et tilbakeblikk ser jeg det ene brettet med papir på, at de rå smultringene ville sette seg fast. Så jeg samla de i papiret og fikk lagt de i kjøleskapet for å få de hardere. Skulle steke de til slutt. Men jeg var for effektiv.
Nå er det store spørsmålet om jeg orker å sette i gang prosessen igjen, få smulta varm nok for å steike noen få smultringer…
Tid til å ta opp bloggen, til å tenke, til å skrive.
Til helga skal jeg ha slik jula blir, klar. Det som er bakt, vaska og slikt, blir jula. Og ja, er klar over mange av de ønska gjøremåla vil falle av lasset. Men det overordna er at vi som samles skal ha det bra, kose oss, glede oss over å være sammen. Det er det viktigste. Ikke at det er laga aspik. Gjorde det for første gang i fjor, tror jeg dropper det i år. Etter hvert var det ikke så delikat å ta inn på bordet.
Jeg drikker min morgendrikk, har skifta ut det jeg drakk, limen og match-teen. Nå er det er stort glass med raspa gurkemeie og sitron jeg drikker.
Denne uka har jeg ferie. Altså ikke jobbe jobb.
I dag skal det planlegges godt. Vaske og settes noen deiger; et fruktbrød, havregynskjeks og smultringer. Det er mor og sønnen som ønsker seg smultringene.
I går kom jeg meg endelig til legetimen min. Et gjennomgående tema i flere innlegg her. B-vitaminene hadde fått rett nivå. Men skal fortsette med å ta B-12, for legen tror at tarmene mine ikke tar opp det de skal, blant anna på grunn av divertikkpelsykdom.
Men det jeg var mest spent på var MR-bildene. Det er over fire måneder siden nå, det. Nakke, arm og fingrer og at jeg går med disse fingrene som enkelt sagt er ekle.
Var beredt til å kjempe for å finne ut av dette problemet, for regna kanskje med ingen funn var funnet. Men det var det. Det viste seg at jeg går med en prolaps i nakken. Så det var prolaps, har vært litt fram og tilbake om det. Dette kan gå tilbake av seg sjøl, men fordi det var veldig trangt var legen redd for at dette ikke ville skje. At nervene var for mye i klem. Dermed vil veien gå videre til nevrolog. Håper likevel på at dette går over av seg sjøl, har ingen lyst til eventuelt inngrep. Og så klart at dette ikke skal bli verre med lammelse som verste scenario.
Det er ikke bare året som er blitt gammelt. Noe må en regne med når det kommer til kroppen også. Nå tror jeg at nakken ble skadd etter en bilulykke da jeg var litt over 30 år. Har hatt perioder med vond nakke etter den ulykka, men aldri opplevd at fingrene mista følelse.
Uansett er det greit å hake ut dette legebesøket.
Nå skal mer hakes ut.
Yngste og samboer tar en tur over til Danmark i dag, skal vi handle noe på båten, spurte hun.
– Kanskje sprit, sa jeg.
Jeg har så lyst å lage eggelikør.
Faren til barna kommer ikke til julekvelden i år… men jeg kan kjøpe inn akevitt, hvitvin og rødvin, sa han. For det bruker han og handle inn når han feirer sammen med oss.
Jeg ble veldig glad for det. Så da er det kanskje bare konjakken til goro og sherryen til desserten julekvelden jeg må handle inn.
Det er en greie denne jula.
Kikka gjennom en gammel kokebok med mange minner, da jeg var hos mor sist.
Hun syns det er rart at jeg husker så mye om mat og mente jeg måtte være ganske interessert i maten, både da og nå.
Og jeg er nok det.
Så nå må jeg bare fortsette med akkurat det.
Og vasking.
Det er jeg ikke så glad i, men jeg liker resultatet.
Vi deler en liste, den ble laget i fjor og kopiert i år, barna og jeg. Der haker vi ut etter hver som ting er gjort, kjøpt eller laga… og så kommenterer vi.
Den er veldig grei å forholde seg til. For jul er gjentakelser.
Jeg trodde nok på denne dagen. Etter en natt med masse drømmer, med våkne stunder, var jeg ikke helt der jeg ønska.
Da Ni-timen kjørte avgårde denne låten…
prøvde jeg sågar å danse.
Det ville seg ikke helt.
Etter hvert gikk jeg ned på kontoret til en heller kort arbeidsøkt.
Tenkte å jobbe mer oppe, har masse å lese igjennom, så tok med meg bøkene og arka opp.
Etter frokosten/lunsjen var jeg fortsatt på siste still. Men jeg begynte…
Først gikk jeg gjennom oppskrifter, tok ut slikt jeg rekker å lage og slik jeg tror jeg skal lage, men ikke rekker.
En liten dunge.
Oppdaga at jeg hadde ikke solsikkefrø, så da må jeg vente med «Kåre Nordrum» brødet. Et brød fra Ingrid Espelid sin tid. Her skriver jeg om det samme i fjor, men jeg var tydeligvis langt tidligere ute og mye mer snill i både matvei og med å komme meg ut.
Da fikk jeg gå i gang med hvetebrødet, en enda eldre oppskrift fra da mor gikk på husmorskolen.
Samtidig gikk jeg i gang både med middagen og tok en telefon.
Jeg bruker ferskgjær, da jeg skulle kaste et blikk på litermålet så det slik ut…
Jeg fikk berga det før alt for ut over benken.
Kan bare fastslå at jeg virker dårlig, ingenting i flow hos meg.
«DUNK» sa det!
Jeg ble så forskrekka at jeg glemte å ta bilder av hendelsen…
Hele maskina med brøddeigen hoppa utom benken og boms i bakken. Mel og melk nedover benken og utover golvet.
Det gode var at støpselet ble revet ut av veggen så maskina ikke fortsatte å gå.
Og den virka da jeg fikk satt den opp og prøvd den.
Heldigvis ble heller ikke golvet skadd.
Det er bare å fastslå, denne dagen er av de mer krevende.
Trøtt er jeg også.
Så dagen skal ikke drøyes – men deigen som ikke falt ut må gjøres ferdig.
En midt-i-uka-dag er snart til endes. Jeg hører og ser og er heldig.
Egentlig er en enormt heldig når en både ser og hører.
Jeg hører på podkast.
Da jeg ble fryktelig trøtt og kjørte bil, noe som er upassende, fant jeg en podkast.
Er nok veldig glad i å høre. Liker å bli fortalt. Liker lydbøker. Liker podkaster.
Spesielt om det forteller meg noe jeg ikke vet, ikke har tenkt, ikke har hørt før.
Første arbeidsdag etter en uke ferie.
Starta med en møte på Teams. Etterpå jobbe på nett. Og så ble det en lang kjørerunde for å henge opp plakater. Det var da jeg ble så trøtt. I tillegg var veiene varierende. Det ble mildere, plussgrader. Etter veiene var det både bart, snø og is. Det hjalp å lytte til interessante ord.
Hos mor begynte det tømmes i kjøleskapet, så handling var også en del av oppgavene.
Hun ble glad for folk innom dørene. Koking av kaffe, smøre på noen lefser og sette på da Dagrevyen hadde sin lineære tid.
Da sovna jeg.
Nå er jeg hjemme. Klokken tikker på kjøkkenet.
Skal skifte på senga.
Nydelig.
I morgen er det jobb igjen.
Og så kanskje får jeg endelig satt deigen med brioche i morgen. Må ha loffen på frokostbordet i jula.
I dag rundt klokka 15.00 skal Stortinget stemme over ny abortlov. Om grensa for sjølbestemt abort skal utvides fra 12 til 18 uka. Første gang jeg hørte om dette trodde jeg ikke det kunne være sant. Men det var det.
Så i dag skal dette lovforslaget stemmes over.
Hva jeg syns kommer nok fram allerede i starten, men hvem er jeg… bare en av mange med mine opplevelser. Hvem bryr seg?
Og jeg forstår at det er mye mer i dette enn det vi hører på nyhetene, og det er bare der jeg har grunnlaget mitt fra, det som er sagt der.
Det blir snakka om nemder som vi var på 50-tallet. Som en hard, uforstående gjeng som ikke gir kvinner frihet over sin egen kropp. Jeg har aldri stått i en slik situasjon og følt dette på kroppen. Det jeg derimot har opplevd er det motsatte. Jeg ønsket barn og gleden var stor og formen var helt ufyselig da jeg ble gravid. Jeg hadde bodd aleine i kroppen min i over 30 år og det som skjedde var fryktelig uvant. Da jeg passerte 18 uker kunne jeg ikke lengre få på meg mitt vanlige tøy, noe som gjorde meg sur, skal jeg være ærlig. Forskrekkelsen og redselen ble stor da noe brast i meg og jeg mista en del blod. Trøstende ord på sykehuset om at dette går bra… men jeg husker enda ansiktene på de som undersøkte meg da de så små føtter.
Det ble en uke der jeg følte meg som en apekatt som hang så godt den kunne i greiner av håp.
Det gikk ikke bra.
Jeg hadde kommet opp på 19. uke og den lille gutten var perfekt utenom at den ene foten var ødelagt fordi de måtte inn for å gripe fatt i foten for å få han ut.
Sorgen og smerten var gedigen.
Vi fikk spørsmål om begravelse.
Et spørsmål som var umulig å vite svaret på.
Blodfattig, hormonell og med sorghull som var dype.
Denne gutten var ønska, han var frisk, foreldra var ikke bare sammen, men til og med smidd i hymnens lenker.
Jeg skjønner at de som søker abort etter 12. uke har en helt annen agenda. Barnet viser seg å ha en så stor sykdom som ikke er til å leve med. Grunnen er nok veldig mye mer som jeg ikke skal dvele ved. Kvinner er det også mange utgaver av.
Det kan faktisk være samfunnsnyttig, om barnet trenger mye støtte etter fødsel…
Slikt er ikke lønnsomt.
Og så må kvinner få bestemme over sin egen kropp!
Det er nok her jeg får det største problemet med denne loven. At det er bestemmelse over egen kropp som blir brukt som argument.
Bort med egne opplevelser, nemder og sykdom. Hvor mye kan kvinner bestemme over sin egen kropp?
Vi har mensen, vi har denne livmora og eggstokkene. Vi har alskens ting som skjer i kroppen i forbindelse med dette. Og vi er absolutt forskjellig. Vi er mange utgaver av å være kvinne, finstilt og variert, vi har et utall av hormoner.
Det er damer som er veldig syke når de får mensen, behandlinga er å gi hormonelt prevensjon.
Hvor mye er det forska på kvinners helse?
Hva koster det for en kvinne å produsere et barn?
De blir påvirka av prevensjon, de blir påvirka av å abortere, graviditeter og mye mer. Ikke alle kvinner, for kvinner er som sagt veldig forskjellige.
Men forskning på helse er i mange tilfeller menn som er blitt forska på. “For kvinner er for ustabile» har jeg lest.
Og det er her jeg er ved sakens kjerne, når skal kvinner får lov til å være kvinne med det det medfølger. Få lov til å være oss sjøl, stolte, respekterte med reelle valg som det er godt å leve med. Ikke narra til å tro at det er for vårt eget beste og at vi skal konkurrere på menns premisser. Menn kan heller aldri konkurrere med oss. Men vi kan samarbeide.
Uten overgrep, uten latterliggjøring, uten å bli sammenligna med menn. Bare for å få lov til å være, få respekt med å være kvinne og det det innebærer.
Jeg tror ikke løsningen er å utvide abortgrensen, heller legge til rette for at kvinner får være dem de er, mennesker får lov til å være seg sjøl uten pekefingrer og lovverk som bryter mennesket ned. Bokstavelig talt.
Vi har følelser.
Hvor mange kvinner syns det er greit å ta abort uansett hvor mange uker som har gått?
Sikkert mange, men jeg vet om de som har en sorg det ikke en gong er lov til å snakke om-.
I 31 år har den vært en merkedag. 2. desember. Da kom mellomste.
GRATULERER!
I 10 år av åra har jeg lagt inn gratulasjon til henne her.
Med det skjønner jeg at denne bloggen ble 10 år dette året. Ser at første innlegg ble posta 16. januar i 2014. Det var et innlegg som pekte mot en annen blogg jeg hadde en stund (for så vidt har jeg den ennå).
I dag er det mellomste som fyller år.
Dette bildet er fra i sommer. Vi er på Tautra i Frosta. En nydelig tur.
I dag har hun en rolig feiring med sin kjære og samboer, lillesøster og hennes kjære. De spilte forskjellige brettspill fortalte hun da jeg ringte for å gratulere.
Feiringa var på lørdag.
De har gått fort disse åra, fra hun kom til verden på St. Olav. Vi bodde i Trondheim til hun var 4,5 år.
I dag er det i alle fall 31 år siden hun kom inn i livet mitt.
