Men da begynte dagen å bli for seint. Saken var at jeg fikk spørsmål om å komme på besøk. Men jeg var alt for sliten, til tross for at jeg fikk ferdig kringlene. Kjente det var ingen dag for å få besøk. Jeg ble i stedet bedt på middag i morgen.
Jeg har også sagt at jeg skulle komme innover til mor i morgen, så dagen kan bli litt kjasete. Hos mor blir det fullt av folk, så slik tenkte jeg ikke å dra. Da jeg var der på torsdag kom eldste tantebarnet med mann og barn.
I morgen kommer søstera med mann og barn. Barnet har jeg ikke møtt, ganske nytt altså. Så tenkte jeg skulle dra for å helse på.
I utganspunktet drar jeg ikke når noen kommer på besøk, fordi jeg er der så mye tar jeg det som fristund når andre drar dit.
Så utenom å bake, vaske kopper og klær, har jeg hørt på podkast.
Tenkte meg ut, men det var alt for vått.
Så jeg kan ikke skryte av denne plutselige lørdagen.
Mai med alle fridagene er på plass. Dog litt mindre i år, men godt med fri midt i uka.
«Musører» på trærne, akkurat passe til å høste for å lage te av.
Torsdag er ikke midt i uka, bare nesten. Men godt med en fridag. Sjøl om det regner. For om dagen er det vått, elvene bruser.
Slik som våren, den bruser og rusjer fram.
I boka sto det at det aldri har vært så tidlig som i år.
«I år» som det sto om var 6. mai i fjor.
Jeg var oppe for å sette opp koden for i år på turen jeg har ansvar for, i en luke i regnet.
Så jeg slo rekorden fra i fjor.
Vanligvis har ikke denne StikkUt-turen blitt åpna før 1. juni på grunn av snø.
Koden ble plassert og jeg var fryktelig glad for at jeg var kommet fram til enden av vannet.
For motstanden i meg for å legge innover var sterk. Sendte melding til gjengen min, det er ikke dekning på mobil og dumt om jeg skulle snuble og bli liggende.
Tenker jeg har alt på å vinne med å gjøre noe med denne tilstanden, trenger å fungere.
Og jeg konsentrerte meg for hvert steg.
Vurderte først om jeg skulle ta turen over elva like attmed posten, men så mye vann som det var i naturen skjønte jeg det ikke var en god ide.
Det var opphaldsvær på hele turen, men det har regna. Jeg måtte ett sted gå langt innover myra på innsida av vannet, for det gikk en renne med vann, for dyp og for brei til å kunne passere.
Prøvde meg riktig nok på tilbakeveien. Da rann det vann ned i støvlene, det var for dypt der jeg kunne stå for å jumpe over.
Det er fasinerende med så mye vann.
Og fuglene sang. Noen fugler skreik. Inn i mellom syntes jeg at jeg hørte barnstemmer. Jeg stoppa for å lytte, uten å bli klok på om det var det jeg hadde hørt. Det er en seter litt lengre inne for enden av vannet, det kan være at det var folk på den.
Lyden kan bære godt.
Et lite stykke innom vannet ligger en seter.
Og da jeg leita meg fram for å passere der det var for vått, kom jeg over dette.
Jeg hadde ikke tidligere lagt merke til dette store treet mellom vannet og myra.
Da jeg snudde, tenkte jeg «yes, jeg har klart det», men jeg hadde returen igjen.
Det rare er at den alltid virker kortere. Ikke bare i går, men det bruker være slik.
Men måtte sette meg for å hvile en del ganger på tilbaketuren.
Jeg bør nok ta turen innover snart igjen, burde ha skifta ut noen av stikkene som begynner å bli slitte i fargene.
Litt overraska ser jeg det er fem år siden turen ble lagt ut, da jeg gikk inn på linken.
Tid ass.
Men det er en fin tur og i år skal jeg få tid til å ta med meg folk innover, vi har snakka om det et par år nå. Men våren kan nærme seg sommer før vi gjør turen.
Kjente det da jeg sto opp, energien strømma ikke direkte sprudlende gjennom meg. Helt greit, slik akkurat greit nok at det var slik.
Jeg var på plass til mandagsmøtet. Etterpå var det mer tungt, litt motvilje rett og slett.
Fant ut at det lureste var bare å pause.
Så her ligger jeg i sofaen og pauser det beste jeg kan.
Slik var det i går.
Helga var fin, den. Eldstemann kom og hadde mye å medele, for han hadde samla opp viten han følte han ikke hadde hatt noen å diskutere med. Og ennå holdt han nok mye inne. Det kan være krevende å «grave» i de mørkeste hjørnene av verden vi er en del av.
Han sov lenge og fra rommet hans hørte jeg prat, rop og sannsynlig urolige drømmer. Jeg sa at jeg troddet kanskje det var tungt for underbevisstheta hans, sjøl om han følte han takla det han kom over.
Men bra han snakker.
Jeg har vært mye redd for han gjennom åra, for noen av oss har mer uro, er mer utforskende.
Og han har sagt ved flere anledninger at hadde det ikke vært for meg, kunne redslene mine blitt sanne. Det er en nesten for stor «byrde» å ta innover seg, om en har hatt den type påvirkning.
Jeg har fått tilbakemelding om min egen familie og oppvekst, fra utenforstående, at vi; søskenbarna mine, jeg, onkler og tankter, var så rolige, ikke utagerende, bare tilpassa det vi voks opp i og hadde ansvar for, så det ut som. Nesten blodfattig, kunne det tolkes. Ingen så opprøret i ens indre, så klart.
Så jeg var vant til at folk oppførte seg, ikke hadde jeg brødre, så jeg fikk nok sjokk da jeg fikke en sønn som skulle prøve ut alt han ikke skulle prøve ut.
Men til tross for dette, vi er også like, på et merkelig vis. Og vi har åpning for hverandre og liker å kommunisere.
Så vi snakker for oftest godt sammen.
Det ble liten tid til det vi skulle rekke. Han skulle lage render for potet og jordskokk.
Det ble en.
Jeg rydda i gammel kvist og kjente meg glad. Det var i fjor det ble tatt ned av kjæresten til mellomste. Og jeg hadde ikke kapasitet i fjor til å gjøre mer med det da.
Kjørte alt ned til bålpanna, samtidig tenkte vi å grille pølser.
Men tida gikk alt for fort. Det blåste også. Så bål fikk være bål. Vi spiste middag inne og måtte løpe ned til veien da bussen kom.
Disse to dagene var altså både fine og intense og bittelite grann nyttig.
Det er noko av det viktigste å kunne dele tid sammen, ikke alltid man har sammenfallende syn, men det må det være rom for. Ærlighet er det viktigste. Det og respekt + kjærlighet, blir en bra miks.
Hva syns du er viktigste, om det er overfor deg sjøl eller andre?
Og det jeg vil delta på er Utifrilufts utfordring i helga vi stengest tatt har passert. Men helga ga meg ikke anledning.
For hvor er jeg når jeg er på min rette plass…
Og jeg innså det, det er en mengde plasser; på setra en fin sommedag eller Sandvatnet like ved, utsikt over Middelhavet, eller nesten «brenne» opp i tankene når kreativiteten blir virkelig. Være i en stor by og kaste seg på en buss en ikke vet hvor går. Ved sjøen, ved en elv, det er så mange steder som er «rett plass» for meg. Men alle disse stedene har en fellesnevner -.
Ballansen med å være i midten av seg sjøl. Ingenting annet trengs, enn denne følelsen.
Og det som er så bra, jeg er både oftere og oftere der, der alt er mer enn greit, der det er skikkelig bra.
Andre får holde på med sitt, mene det de formidler, være den de er. Jeg kan glede meg sammen med det de opplever og som de sjøl gleder seg over, jeg kan føle en intens god følelse overfor andre mennesker uten at jeg behøver være en del av det.
Det er godt.
Og jeg får være meg.
-Sittende ved elven og høre brusen.
-Høre stillheten i vinden i høgdedraga som heter fjell.
-I min egen stue mens sola lager firkanter på veggen.
-Når latteren bobler opp helt fra tærne, opp og gjennom kroppen sammen med andre. Le godt sammen.
Jeg sitter her med data’n i fanget. Kommuniserer med folk på messanger.
Venter på at dagen skal starte for flere -.
Godt å sitte slik i stillhet.
Søndag… smak å ordet. Ukens kjedeligste dag har blitt en god dag der stillhet er godt.
Det har vært så mange fine dager den uken her.
Fredag skulle sønnen komme, men han var alt for sliten etter arbeidsuke og tannpine. Så han skulle da komme på lørdag i stedet, avtalte samkjøring med faren. Bussavgangene er sparsomme på lørdager.
Litt før jeg skulle dra fikk jeg beskjed om at vi måtte utsette dette en time.
Jeg kjørte dit vi skulle etter timen var gått, uten at noen kom.
Det viste seg de ikke hadde dratt og jeg fikk masse beklagelse, men uansett var jeg en liten time hjemmenfra, så å kjøre tilbake var uaktuelt. Det var det å bli stående der også. Så det endte med at jeg kjørte helt fram, for jeg ville stikke innom et garneri.
Det var lenge siden jeg hadde vært der, fikk tiden litt slik rett i ansiktet. Var der mye da jeg bodde i Orkdal. Det var mange forandringer, hun som hadde drevet det var der på grunn av mange folk, men var tydeligvis pensjonert. Det var unge folk med gravide mager og el-biler med framtiden foran. Og der loffa jeg med håret i tutt, slitte «hjemme» sko og ikke klarert for en dag i “offentlighet».
De hadde ikke det jeg ville se etter; kvann og løpestikke. Men kjøpte en svartsurbærbusk og tre urteplanter.
Så i dag skulle jeg hatt hejlp til å gravet i jorda.
Og det blir nok etter hvert, når han som sover en uke av seg, våkner. Da blir det ut i lukt av frau, altså møkk, som er en del av bildet på denne tida.
Etter en dag som begynte før den var starta, ringler kveldsklokkene for å fortelle at snart er dagen bare din.
Det er så godt der i lyset av en sid sol-.
De lange skyggene.
På tur hjem.
Kvelden som en eier. Etter en dag en ikke visst hvor gikk.
Sjøl om den var planlagt.
For telefoner ringer.
Skal jeg hit eller dit.
Gamle naust som skal i bok, plantefarging, bortkomne ting kommer tilbake, bankkontoer som er sletta, møter som er glemt, oppvaskmaskiner som endelig kommer og rørleggere som ikke kommer.
Alt greier seg i sjøen er det sagt. En termologi som passer godt til jobben min, enn så lenge.
Etterpå, etterpå da pc’n var slått av, pakka ned i en sekk… for i morgen er strømmen nede her jeg bor, så da blir det jobbing på museet. Etter dekkskift, henting av kode til Stikkut og handling av grev.
Kanskje skal jeg ta et intervju eller lete etter ting jeg ikke vet om finnes.
Det er snart helg.
– Kommer du i morgen, det var mor som spurte.
I morgen kommer sønnen.
Mor ville jeg skulle overnatte.
– Jeg må ha dekka til bilen, sa jeg.
Mor syns jeg har mye, hun ønsker vi skal besøke broren hennes.
Må få til alt.
Men godt å komme hjem, lage seg en alt for stor middag. Det var ikke så godt. Blir for mett.
Bare ha litt tid med seg sjøl, en liten stund mens klokka blir for mange.
Ønsker morgendagen velkommen og fin fredag til deg.
Nei si det, den bare er det. Tre måneder før fødselsdagen min.
Etter å ha vaska kopper gikk jeg ned ned for å jobbe. Uten motivasjon eller lyst. Men jeg sto tiden ut, er nok prega av det jeg er i gang med.
– Avslutning på arbeidslivet.
Etter middag rusla jeg ut, ut i den tindrende sola, den stikkende vinden og de kalde gradene. Jeg hadde virkelig ikke lyst. Men jeg nesten tvang meg opp til denne plassen jeg drømmer om bålpanne og benk. Det er en nydelig plass.
Rognbærbladen som var på tur mot sommer.
Følte jeg trappa på alt som var ujevnt og spisst. Føttene ble skitne av våt jord på turen opp og ned.
Jeg satte meg ute på terrassen og prøvde å lese en bok. Og mens jeg satt der kjente jeg den nydelige duften. Den var himmelsk. Jeg spora hvor den kom fra…
Helt ved siden av meg. I krukken bak stolen. Jeg trodde det var hvite påskeliljer da jeg kjøpte dem, men de ser ikke helt slik ut. Ikke har jeg funnet ut hva de heter heller.
På andre siden av meg sto perleblomsten og bød på seg sjøl, uten en himmelsk duft.
Det ble ikke så lenge jeg satt der, det var for kaldt. I stedet ble det en skikkelig varm dusj, føttene ble rene og jeg la meg ned for å høre en podkast.
Der sovna jeg.
Det som gjorde dagen så fantastiske er at jeg lot meg gjøre det som føltes best, bare være i meg sjøl.
Og i kveld tok jeg fram en bunke med bøker. Jeg ble overraska over å se hvor mange skrivebøker jeg hadde.
Så tok jeg opp en. Den ville jeg bruke.
Jeg ville skrive om å jobbe med å utvikle meg sjøl.
Foran i boka sto det “For utvikling».
Den boka hadde altså vært dedikert til det tidliger… og glemt. Det var en notat i den fra 21. juli 2024. Etterpå ble den altså glemt.
Nå er den tatt fram igjen og jeg føler det er en stor ting. Denne gangen skal den ikke gå i glemmeboka, men være en åpen bok.
For en fantastisk tid. Våren fosser på. Den byr-. Det grønnes. Og fuglene… Det er en sang, et sus og alt er i vente.
Men det er bra i nå’et, også. For vi er her, alltid.
Nå er påska her. Jeg har en stille morgen.
Snart skal jeg til.
Men nå sitter jeg her.
Dveler litt ved det jeg er i.
Dagen som ruller over himmelen.
I gårkveld, eller natt, gikk jeg en tur ut på terrassen.
Fant ut at jeg ville sette ut tulipanene, det var for varm inne.
Der på himmelen flomma en elv av nordlys. Jeg ble stående med hodet bakover å se rett opp. Det var et mektig syn.
Jeg fikk levert det jeg skulle i løpet av gårdagen. En frist gjennom jobb.
Etterpå kjørte jeg til butikken, eller mer butikkene.
Så jeg hadde et maratonløp med tilbudsappen oppe. Som jeg hadde gått igjennom føråt.
Bilen ble full.
Middagen for nesten alle påskedager er planlagt.
I kveld kommer folk.
Tidligere i uken var mor og jeg og klipte oss. Tok med mor på en kjøretur og hun blomstra.
Få våren inn gjennom bilvindu i stedet for å kikke inn i et tv-apparat.
Og så er det vår på alle plan, fra kroker og krær kommer henvendelser. Noe har våkna.
Jeg sier så klart ja til å bli bedt til Ungarn, sier til andre vi kan være venner, men skjønner mer enn jeg skjønner.
Erfaringer kan en ikke hoppe over. Dette er erfart og trenges ikke flere forsøk.
Regner ned ukene i arbeidslivet. Det er ikke mange igjen. Men ferien er enda ikke lagt. Jeg er kalt inn i en møterekke nå. Det blir vel alt.
Jeg drømte at jeg var redd for ikke å få overlevert alt jeg kan. For i drømmen hadde jeg kunnskap, det var en ny vinkling. Alle drømmer tidligere, og det har vært mange, har jeg kava og alle var misfornøyd.
En snuing i min egen holdning til meg sjøl. Antakelig.
I gårkveld satt jeg foran bokhylla og kikka på bøker. Fant fram en, den må jeg lese, tenkte jeg. Jeg las ned en side, så la jeg boka på nattbordet. Fast bestemt er jeg på å tilnærme meg lesinga igjen.
Men kjenner det er tungt, hjernen har så lite konsentrasjon for lesing. Men med øving greier jeg det nok. Var så glad i lesing.
Jeg jorder meg, tar mine barfotturer opp i skogen.
Det er så enkelt, bare gå ut.
Og naturen er så fin.
Pus har jeg verken sett eller hørt mer om.
– Ørn, sa sønnen, som har et navn som betyr akkurat ørn.
Han ville ikke tenke mer på det, gå videre. Bli overraska om han tok feil.
Kjente noe slukna i meg også.
Inn i mellom lytter jeg, roper jeg, ser… men ingen pus er der.
Men alt er slik det er.
Alt er også slik det skal være, ingen vits å tenke annerledes.
Mitt nåtids-prosjekt fungerer ganske greit. Jeg greier å være mye mer i nåtida. Det fører til at jeg har mindre å meddele.
Jeg lytter til podkaster og får næring. Er så spennende alt en kan åpne opp og skjønne. Samtidig er det fryktelig mye å lære, så får prøve det beste jeg kan.
En ting jeg har veldig mye å lære om-, utvikle meg i…, er irritasjon.
Jeg blir for lett irritert.
Irritert på andre sine valg. Det har jeg ingen ting med. For jeg kan ikke forvente noen fra andre, bare ta ansvar mine egne valg.
Været er beint ut ustadig. Sola er framme, så regner det og vinden rusker også.
Jeg måtte på apoteket. Tok meg en tur innom en matbutikk også. Plutselig ringer telefonen, den ligger i handlevogna.
– Har du vært på Extra i dag, spør stemmen.
Jeg svarer at jeg fortsatt er her.
Hvilken reol er jeg attmed er neste spørsmål. Det viste seg at kortholder med alt hadde falt ut. En kunde hadde funnet den og levert den i kassa.
Det gjorde ikke dagens følelse av forvirring bedre.
Jeg fant ingen ting.
Gikk på kryss og tvers i butikken, fram og tilbake. Varene jeg tenkte å handle inn så jeg ikke.
Så var en lettere forvirra person. Tenkte med nedom en annen butikk, men det fikk være. Dette holdt for meg i dag.
På tur hjem stoppa jeg på fjellovergangen, så klokka straks ble 11.11. Parkerte for å meditere.
Foreslo for søstrene mine at vi kunne ta med oss mor ut for å spise i dag. Den ene søsteren hadde ikke råd og den andre svarte ikke. Men godt bare å kjøre hjem og ha en stille dag.
I går fikk jeg endelig bestilt frisørtime til mor og meg.
Mor var glad for å høre det.
Det er ikke bare på butikken jeg føler meg forvirra. Jeg føler meg forvirra om dagen.
Det humper og bumper. En vet ikke om det går rett opp eller rett ned. Om det er komfyren som viser tegn på å takke for seg, eller at fra å syns dårlig til å bli eksponert. Føler at at jeg ikke vet hva som blir det neste. Som om tida er i uforutsigbar. At den urolige situasjonen i verden har flyttet innom mine vegger. Som jeg befinner meg i en malstrøm. Jeg vet ikke om det går hit eller dit. Om jeg lander mykt eller hardt.
Føler du at det i perioder skjer masse, både på godt og vondt, uten at du løfter finger, uten å ha noen påvirkning?
