Slik vanligvis har jeg veldig lett for å få ideer. Fantasien er sterk, i dag svikta den egentlig.
Det er Frodith, hun sender ut ordet «sterk» i året lange utfordring…
…og jeg ser for meg vekter.
Noe som viser styrke.
Tror ikke jeg har et bilde som kan illustrere noe slikt.
Ta bilder av vektene mine som jeg ikke vet hvor er og som jeg gjerne skulle ha funnet. For jeg har bruk for dem-.
Så jeg gjør noe jeg ikke har gjort en enda gang i denne oppfordringsserien, går inn for å se hva andre har skrevet… jeg med min STERKE fantasi. Her ble det blankt.
– Du er sterk, ord jeg har hørt veldig mange ganger, faktisk.
Egentlig blir jeg irritert av slike uttalelser. Alle er som de er, og alle prøver sitt beste. Og så har en liksom ikke noe valg når livet skjer. Jeg har en viss evne til å tenke, det kan hjelpe. Men det er ikke min fortjeneste. For jeg er skrudd sammen som jeg er.
– En må bruke forstanden den som har den, var en setning jeg ble oppdratt til.
En setning som er både vill og har noe sannhet, ikke minst veldig fangende, ha, ha…
Jeg, meg, MEG…
Sjølopptattheta har fått lov til å vokse seg sterk i dag.
Jeg er så gammel at jeg lærte at ved skriving skulle en aldri sette seg sjøl først, man nevnte alltid andre først.
Også når en snakka…
I dag er den nesten alle som setter det personlige pronomet først…
– Jeg og de andre…
Mat skriver Pensjonistgunna om, da hun valgte den sterkeste retten på menyen og ikke turistversjonen, på Sri Lanka.
Jeg var en gang veldig sterkt forelska, sterkeste jeg har opplevd.
Han var Polsk. En forelskelse som både førte til at jeg mistet mine egne konturer, jeg kunne forlate han med den blåe blues melankoli.
Forelskelsen som ble liggende igjen da jeg flytta bort og inn i mitt voksne liv.
En gang ble flere bedt på middag til studenthybelen på Sogn der min venn bodde. Han som skulle lage maten var Indisk. Jeg var spent på maten og spiste, til slutt rann både snør og tårer.
Det ble nesten for sterkt.
En gang hadde jeg en så sterk en opplevelse at jeg tenkte at nå, NHÅ…kunne jeg bare dø.
For det var så sterkt.
Jeg var på Korfu, kom kjørende i en mørk, gammel bil med skinnseter og mørkt treverk. Ut av høytalerne snirkla det seg klassisk musikk. Det var veldig fin temperatur og duftene var så gode.
Så skulle vi kjører nedover noen svinger, der nede lå en hvit strand og utover blinka Middelhavet…
Det var da jeg tenkte det, at jeg bare kunne dø, for mer perfekt kunne det ikke bli.
For jeg føler sterkt.
Men det var tidlig jeg oppdaga at det var ingen vits å slåss med småsøsken, for den fysiske styrken i mine spede lemmer var ingen konkurransefordel.
De har ikke blitt så veldig sterke etter de ikke er så spede lengre, heller.
Til slutt vil jeg si at noe som er virkelig sterkt er livet, sjølve livet…intet mindre.
Første uka i et nytt år er straks over. Jeg tok kontroll og gikk på. Men noe er ved det gamle.
I fjor skriver jeg at jeg skal ta et sammendrag av året som har gått, altså 2022, men jeg har bare lest meg opp til februar.
Det samme kan jeg si i år. For året kom og tok meg.
Kanskje får jeg det likevel til i år…
Med en dag mindre å jobbe i og alt for mange timer i undertid.
Andre januar var jeg på plass. Og så satte jeg i gang.
Først var det planer.
Og det viser seg at planene fungerer, for jeg har en god følelse av mestring etter den første lille uka i det nye året.
Nesten slik at jeg ikke tør si det høyt -.
Første nyttårsdag ble det en gåtur. Allerede på ettermiddagen andre nyttårsdag dro jeg på styrketrening. Onsdag tok jeg den samme runden og torsdag igjen var det bassengtrening.
I går var det en dag uten fysisk aktivitet for aktiviteta sin skyld, men da arbeidsdagen var slutt kunne jeg føre inn tre timer for mye arbeidstid, er på tur til å rette opp.
Og så viste det seg mor ikke hadde mer opptenningsbriketter. Hun trenger mye varme, så dette var ikke bra.
Mor har fire ganger besøk av hjemmetjenesten om dagen, så etter å ha hørt med flere om de kunne hjelpe henne, ringte jeg hjemmetjenesten. De skulle prøve å få det til, fikk jeg til svar.
Etter arbeid dro jeg innom butikken, årets første butikkbesøk for å handle inn opptenn.
Korta mine er fortsatt borte fra da de kom bort i slutten av året, både sperra og bestilt de fleste opp igjen. Men jeg hadde Coop-pay, så regna med det skulle gå bra.
Det viste seg ikke gikk, Coop-pay er knytt opp mot kortet og ikke kontoen til kortet.
Jeg fikk ikke betalt.
Spurte om de hadde Vipps, men nei…
Heldigvis var det en av betjeninga som skjønte problemet, henta sitt og fikk betalt… så da kunne jeg Vippse henne.
Slik hadde jeg med opptenning inn døra til mora mi.
Da jeg kommer inn er det et stusselig syn som møter meg. Mor sitter nedbreid, fryser likevel, med sine røde øyner på grunn av betennelse.
Var med henne til lege dagen før, heldigvis var det en liten bedring på øynene.
Fra hjemmetjenesten hadde det kommet ei som bare hadde sett på ovnen, men sikkert ikke hatt kunnskap over hvordan hun skulle tenne opp en ovn.
Jeg var litt oppgitt over folk, over mankoen til å ville hjelpe. Mor brenner i ovnen hver dag, men det var tydelig ikke noen som hadde bitt seg merke i at ut av mors pipe kom det ikke røyk denne kalde fredagen. Tenker at folk kan bry seg for lite.
Men jeg fikk henta en dyne, lagt på en varmeflaske, tent opp i ovnen.
Oppdaga også at hun ikke hadde spist siden morgenen, så varmet opp middagen, kokt kaffe slik at både varmen og stemninga steig.
Da jeg var på tur hjem mange timer senere, foreslo hun at jeg kunne overnatte, men kjente at jeg måtte hjem. Sa jeg kom til å overnatte hos henne til uka.
Så satt jeg i bilen på tur hjem.
Fikk litt tid hos meg sjøl også, med lydbok. Lydboka fulgte meg nesten inn i søvnen.
I dag våkna jeg til trettendagsjul, som er av disse nedpakkingsdagene før jul.
Og jeg begynte å ribbe treet.
Samla julestæsj på spiseborde.
Nå må jeg hente ned kasser før det bli for mørkt.
Og så kan det være godt med en gåtur også.
Ønsker deg som er innom en riktig fin og god lørdag. Håper uka di har vært fin.