I dag har jeg sulla rundt i min egen verden. Og nå skal jeg skrive et innlegg som kan by på noen problemer å skrive ned.
For jeg havna i en situasjon der det ble naturlig å snakke om en av de perioder i livet mitt som har vært mest krevende. Når du går i mange år og er redd for å miste ett av dine barn, er det krevende. Det har sin pris. For meg handla det både om utbrenthet og helsesvikt i etterkant.
Alt dette håndterer jeg greit i dag.
Mener jeg.
Det var slik det ble.
Og jeg har så mye jeg kan glede meg over. Ikke minst livet, at det gikk i riktig retning.
Men når samtalen havner om dette, fordi det viser seg at du møter folk med kunnskap om det jeg måtte bruke mye arbeid og kapasitet på, en gang. Og det kommer fram at systemet kanskje svikta.
At det muligens svikta…
Når du står med den kunnskapen, at det kanskje gjorde det og konsekvensene av dette…
Både hvordan det gikk og hvordan det kunne gått…
Da…
Da jeg kom inn igjen, etter samtalen, var jeg så pumpa som jeg ikke har opplevd på det jeg vet. Gråten tok meg gang på gang. Og det slo meg at kanskje hadde jeg enda uarbeidd materiale fra denne perioden. For jeg har bitt kjakene sammen og stått i det. Og når en slik samtale fører til såpass sterke reaksjoner, sier det noe.
Så det ble en tøff og interresant kveld.
Kanskje er det det noe som må tas tak i både på den ene og den andre måten. Både for den ene og den andre.
Kanskje er det her min enorme slitenhet har rotfeste?
Jeg har kunna brukt mer direkte ord, men i og med det omfatter flere enn meg, kan jeg ikke.
Det interresante er min egen reaksjon, det er den jeg må se på.
Og så kan jeg sende informasjonen videre. At det kan handle om et system som svikta. En husker ikke alle detaljer etter disse åra, kanskje var det annerledes enn hva jeg i dag mener. Men vi kan be om å få utskrift. Vi kan ikke få tida tilbake. Men kanskje er det noe det som bør tas tak i…
Jeg tror også det er sunt å klappe sammen slik, for en skjønner at det ligger ting der en må se på. Kanskje er det ikke så forklart og ferdigbehandlet som jeg har trodd. En skal bli ferdig med fortida. Men en skal ikke fortrenge den med å ikke klarere der det trengs.
Har du opplevd reaksjoner i etterkant på ting som har skjedd tidligere i livet ditt?
♥
ja jeg har opplevd ting ,vonde ting fra fortiden ,men mine ting er for seint å snakke om i dag,håper du får mulighet til å jobbe deg ut av fortiden din
Føler en hverdagen går greit, så er det nok best å la ting ligge. Men tror aldri ting er for sent. Jeg ble vel egentlig overraska over reaksjonen min, har vel egentlig lagt dette bak jeg også <3.
Åååå ja jeg kjenner meg igjen i det du skriver her… mellom linjene… og gråten har tatt meg gang på gang…
Fortiden er så forskjellig fra person til person – men det er helt klart at det er viktig å åpne opp og se på situasjoner/fortid og kanskje nyansere tankene og dette med å akseptere/avkrefte – kjenne på følelsene og derfra gå videre… Det er vanskelig men viktig.
klem
Ja, helt enig. En vil vel alltid ta med seg fortida i følelsene sine, og noen gang ligger de mer ‘nakent’ til. Men en må alltid huske på at en skal videre. Klem <3
Mye av min utmattelse handler også mye om bekymringer for en av mine (bekymra for sine er man jo alltid..men en annen type bekymring )..av det jeg leser mellom linjene her..tror jeg kanskje vi har opplevd noe av det samme..eller noe lignende.. Man klarer kanskje aldri å gi helt slipp på slike ting , ikke i etterkant heller..men man kan bli litt bedre til å ta vare på seg selv også..men det er lettere sagt enn gjort.. Klem og fin uke videre <3
Jeg har også kanskje tenkt at vi kan ha noen likheter i historikken vår. Slike ting som har kosta utenom det vanlige. Og ja, en må lære seg til å bli flinkere til å ta vare…jeg trodde faktisk en gang jeg var en løve med ubegrensa kraft…men var ikke det :). Klem til deg <3
Fullt forståelig med en slik reaksjon. Det som er slitsomt og vanskelig gjennom mange år, og som det ikke finnes noen rask løsning på, det tærer veldig. Jeg synes du virker klok og jordnær. En fin regel at man tenker over hvor man legger fokuset når man deler sånt som dette. Her er det din reaksjon som er det vesentlige, ikke detaljene rundt det som skjedde den gangen.
Det kan være sørgerlig lett å stå på utsiden og si hva andre bør gjøre.
Jeg tror det er aller vanskeligst å “sette på seg egen surstoffmaske først” når det gjelder ungene. Instinktet hos de fleste av oss er jo at vi skal beskytte og ordne opp for unga så lenge vi er i stand til det – på ett eller annet vis. Men…så kan vi nesten gå dukken sjøl etter hvert. I alle fall hvis det går over lang tid.😊
Takk for fine ord. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle dele og fikk andre til å lese først. Når det er vanskeligheter over tid, setter ting seg i kroppen. Men jeg har jobbet mye med tanker, så ble overraska over min egen sterke reaksjon. Det å sette oss sjøl så fri som det går, kan være et arbeide på mange nivå over mange år, kanskje et helt liv :).
Ja, jeg kjenner meg igjen i noe av dette. Har også vanskelige ting som kommer igjen og igjen, uten at jeg klarer å legge det bak meg.
Klem 😎
Vi får håpe det blir mildere for hver gang det kommer tilbake. Klem <3
Ja, jeg har iblant reaksjoner på noe som skjedde meg i barndommen. Så jeg skjønner veldig godt hva du mener her, selv om det helt sikkert er noe helt annet. Det er det som har skjedd i fortiden som har skapt oss til den vi er i dag. Og ofte er det sånn at den vi er i dag, er et usedvanlig slitent menneske. Et menneske som har kjempet en umenneskelig kamp i alt for mange år. Det er mange systemer som kunne vært bedre. MYE bedre. Og så blir man til slutt syk av alt sammen, både fysisk og mentalt.
Jeg heier på deg, og håper du kan få sortert ut det vanskelige og lukke det kapittelet etterhvert ♥ Klem
Hendelsene kan vær forskjellig, men følelsen kan være den samme. Tror jeg. Systema er satt sammen av mennesker, og menneskene er så forskjellige. Så tror det finnes mange slitne menneske, faktisk både innenfor og utenfor systema. Vår jobb blir å arbeide seg videre, finne ut hvordan vi vil ha det, for det handler om et best mulig liv. Så det er veldig trist når det fører til så mye ‘dritt’, kropp som svikter osv. Takk for at du heier, må nok ta mer på alvor kostnadene av levd liv. Altså respektere seg sjøl, på en måte. Stor klem til deg og din kamp <3.
Jeg vil helst glemme det vonde. Har vel fortrengt det. Å tenke på de vonde gjør meg bare trist, men ekspertene mener at det må ut for at man blir bedre. Jeg vet ikke jeg …
Tror det er en veldig fin øvelse det du har gjort på bloggen din, at du har skrevet om mye. Men er enig, vi kan ikke dvele ved det som har vært trist. Men kroppen ‘husker’, så tror at mye av helseplager som oppstår er ubalanse av levd liv. Klem <3
Å ja, kjenner meg igjen i det du skriver her. Man kan legge fortiden bak seg, men man må ta med det som skjedde også. Noen ganger er det godt å få ut sånt, og så kan man jobbe videre etterpå. Ønsker deg all lykke til videre. Men du? Hva har skjedd med neste innlegg du har? Jeg klarer ikke lese det, det ser ut som russisk????
En må absolutt bli ferdig med ting, men inn i mellom blir en overmanna og da må en se på det.Takk :).
Skjønner ikke dette med neste innlegg, var ei til som kommenterte at det virka russisk…mens resten fikk til å lese. Har sendt inn spørsmål til support. Var et annet innlegg også tidligere. Så håper jeg får svar snart.
Jeg tok opp innlegget ditt på telefonen min litt senere, og der kunne jeg lese alt. Men på dataen var det som russisk tidligere på dagen???Bra du kontaktet support, for noe rart er det om dagen her inne. 🙂
Har ikke fått svar ennå, men det kan virke som det er noe rart, ja. Ellers bra det gikk seg til, men får behov for å finne ut hvorfor det blir slik. 🙂
Huff ❤❤❤ Føler med deg ❤❤❤ Ikke bare lett å legge fortiden bak seg.
Ønsker deg en kjempefin tirsdag ❤😊
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
Takk, nei vi har vel fortiden med, på godt og ondt. Klem <3