Jeg skulle fortelle, skrev jeg tidligere i dag. Etter en dag som starta med sol og avslutta med kald luft og en himmel som ikke lengre var blå.

 

 

 

Jeg var ut og fikk plukka inn det jeg hadde som eneste plana i dag.

Stikkelsbær.

Og jeg stakk meg.

Det er ingen vennligsinna busk.

Mens jeg plukka spekulerte jeg på om det var funnet opp stikkelbærplukkehansker.

Ennå vet jeg ikke hva det skal bli, men kanskje er syltetøy en grei greie.

 

 

Og så skulle jeg si noe om gårsdagen jeg har hausa så opp.

-Som jeg pusta meg i gjennom dagen som en prustende hval, bare for å passe på at jeg pusta ordentlig ned i magen.

-Som fikk streng kontroll på tanker som fikk lov til å være i hodet og de som ikke fikk være der.

-Som jeg skulle ha disiplin på.

 

Første steg var ikke å stresse.

Jeg var innom kontoret å henta papir jeg ikke hadde behøvd, jeg så ikke på det etter dem var henta.

Jeg kokte kaffe slik for sikkerhets skyld. Om noen likevel hadde lyst på, sjøl om tida var lita.

 

 

I minuttene før de kom tok jeg med meg fotoapparatet ut for nok en gang å roe ned lørdagen.

 

 

Og så kom de, folka jeg skulle møte, i en liten minibuss.

Jeg gikk i møte og var Vertinna.

Nesten som en skulle blitt filma, en kan alltid spekulere på hvordan en framsto. Men ingen vits å spekulere for mye.

Følte nesten jeg snakka både på ut og innpust, men tror ikke jeg gjorde. Men jeg snakka nok fort. Det var mye jeg skulle si på kort tid.

 

Gjengen var gemyttlig.

De sågar lo ved flere anledninger av det jeg sa. Og ja, det skulle være litt morsomt det jeg sa da.

Og de virka oppriktig interessert. Det var en veldig god følelse.

 

Og så løp vi gjennom husa på en rask befaring før de dro videre.

 

 

Da jeg sto igjen, etter og ha låst, i sola, kom det et ungt par forbi. Som hilste. De fortalte de nettopp hadde flytta til kommunen og jeg ønsket de velkommen. De spurte etter en strand eller en kai, som de kunne bade fra.

Jeg slo følge med de for å vise, og det var godt. Godt bare å konversere om helt andre ting.

Et hyggelig, ungt par som hadde flyttet hit.

 

 

Så dro jeg hjem, satt meg i bilen og starta.

Da kjente jeg hvordan jeg hadde mobilisert til møtet.

Jeg har en opplevelse av at det gikk bra, men der i bilen fikk jeg nesten lyst til å tutgråte. Jeg ramla bare sammen.

For jeg var i gjennom.

Jeg gråt ikke, gråten sto bare på terskelen, klar for å løses ut.

 

Og jeg hadde ikke mistet munn og mæle, jeg hadde stått i det.

Jeg glemte bare ett ord, ett ord.

Og det får jeg bare la passere.

 

Jeg kom i gjennom. Framtida får vise veien dette går videre, så en gang kan jeg nok si noe om det. Noe mer enn det her.

 

 

♥