Et utømmelig tema er hvordan vi mennesker oppfører oss overfor hverandre. Det kan vi snakke opp og ned vegger om i evigheter.

 

 

 

 

Jeg vil skrive om en opplevelse jeg nettopp hadde.

Det kan oppfattes som jeg henger ut noen, men vil si at alle er produkt av sin tid.

De jeg skriver om leser garantert ikke bloggen min, og skulle de, er det nesten bra.

 

Jeg var i et møte, temaet var dialog.

Og jeg ble nesten gjennomgående overhørt.

 

Egentlig ganske morsomt.

 

Når jeg googler står det:

“En dialog er en samtale mellom to eller flere personer preget av gjensidig velvilje, åpenhet og samarbeid.”

 

Da blir det enda morsommere.

 

 

 

 

For jeg kom virkelig ikke til ordet. Vel har jeg lite energi, så jeg vet det kan være vanskeligere å gjøre seg gjeldene da.

Det er nok en del av årsaken.

Opplevde også at noen prøvde å hjelpe meg,  tok til ordet for meg og gjentok det jeg sa.

Men en vil helst komme til orde i kraft av seg sjøl.

 

Denne opplevelsen takler jeg helt fint.

Jeg observerer og skjønner.

 

◊

 

 

Da jeg flytta hit for mange år siden, var jeg temmelig langt nede, mye verre enn hva jeg sjøl skjønte.

Omverden skjønte så klart enda mindre.

 

Og jeg tror ingen ønsker å flytte tilbake til dit en kom fra, som “taper”.

 

Så jeg gjøv på, men var fryktelig sliten etter det jeg hadde vært i gjennom;

grensesetting for syndromatikk, havari av ekteskap og etterhvert nedpakking og salg av huset vi hadde bodd i. Jeg følte jeg aldri ville komme i mål.

Husker overleveringsdagen, tømt hus, alle rom vaska og ingen klage, en fantastisk følelse.

 

Jeg fikk oppleve folk som fråtsa i mi “ulykke”. Føltes som jeg var flytta inn i en roman av Dickens, møtet med det en nesten kunne oppleve som ondskap.

 

Så kom jeg tilbake til hjemkommunen etter 30 år og fikk oppleve the mens world.

Eller…godt voksne menn som snakka over meg.

 

Husker jeg spekulerte på om de ikke forsto språket mitt, sjøl om vi snakka samme dialekt.

 

Etter det jeg hadde vært igjennom, var min psykiske reaksjon å fortsette en nedadgående spiral der jeg etter hvert mista evnen til særlig kommunikasjon, utenom til de nærmeste. De jeg følte meg trygge på kunne jeg skravle i vei til.

Det er i denne tida jeg oppretter min første blogg. Hele situasjonen opplevdes forvirrende.

 

Det måtte gå mange år før jeg kunne begynne å bruke språket rimelig greit muntlig. Men fortsatt har jeg lett for å miste ord og begrep.

Mange av de godt voksne mennene jeg møtte, anså nok det som sin rettighet å ikke ta hensyn til slikt, eller kanskje tenkte de jeg var så dum at de ikke behøvde å høre på det jeg prøvde å si.

Bruk av latterliggjøring og snakke ned til, fikk jeg erfaring med.

Ut i fra  en antropologisk tankegang var det forståelig. Århundrer med kjønnsrollemønster som ikke har fått de største utfordringene. Du kunne møte kvinner som også befant seg i dette skiktet.

 

Ut i fra mitt svake energitrykk, i tillegg var jeg verken ung eller vakker, var det lett å bruke hersketeknikker.

Har sett hvordan godt voksne menn sirkler som fluer rundt fluepapir, når de unge og pene dukker opp. Og det er helt greit, skjønner det…syns sjøl et er fint å se på pene  og unge mennesker.

Men fordi må vi kunne se alle, de pene, de stygge, de unge, de gamle, aller bør vi se. Også de dumme.

 

Jeg observerte dette uten at jeg tok det direkte personlig, jeg skjønte jeg måtte bygge meg opp. Og at disse mennene ikke visste bedre.

Må ile til å si at det var langt fra alle mennene som var slik, de fleste menn har vel forflytta seg til vårt århundre. 

 

 

I disse dager er det 14 år, tenk det, 14 år siden jeg flytta tilbake hit. Skummelt så fort denne tida har gått…

Sakte, men sikkert, har jeg inntatt meg sjøl igjen, opplever at jeg blir hørt på og respektert.

Greier å bruke orda.

Greier til og med å bruke orda når de stokker seg og begrepsapparatet slår seg av.

 

 

Så opplevelsen med å bli overhørt var en påminnelse fra tidligere år. 

Da jeg ankom møtet var det ingen som hilste, ikke før etter en stund. Da hilste noen.

 

Jeg var atter i møte med godt voksne menn.

I et møte om dialog.

Egentlig er det veldig komisk å bli overhørt da.

Og så er det litt trist.

 

Men tror på framtida -.

 

 

Jeg mener det er viktig å tenke over hvordan vi er ovefor hverandre.

Det må også jeg.

Vi alle må det.

Opplever vi at vi har lyst til å trykke andre ned, om vi skjønner hvordan oppførselen vår påvirker andre mennesker – da må vi se inn i oss sjøl, prøve å finne ut hvorfor vi har dette behovet.

 

 

I gitte situasjoner vil en bli “liten” og miste munn og begrepsapparat. Tror det er mange som kan ha slike opplevelser i større eller mindre grad.

Og det er ikke flaut!

Tror det er veldig naturlig.

 

Og så er det faktisk, og dette skiver jeg ikke som en frase, veldig, veldig lærerikt.

 

Jeg er glad i mine opplevelser.

Hele rukla :).

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Jeg har fred i kroppen. Ikke skuldrer som heises. 

 

 

 

 

Det har vært et løp den siste tida.

 

 

Nå kan jeg se tilbake og tenke framover. For jeg skjønner at det rennet jeg har kjørt meg gjennom ikke er verken bra eller smart.

 

Så jeg venter på den forklarende tanken som skal komme om hvordan jeg skal løse det som ikke er så lurt.

 

Den kommer sannsynlig ikke.

 

 

Jeg husker en gang da jeg var så vidt tyve år og syntes verden var tung.

Det var jul uten snø, slik det kan være på nordvest kysten, uten at det hadde noen betydning.

Jeg fant ut at jeg ville gå opp på et fjell for å få oversikt.

Finne gleden.

Så jeg streva meg opp, gikk rett på opp bratta 653 meter.

Det eneste jeg fant var sola som skein meg i ansiktet første juledag.

Kanskje var det gleden, bare at jeg ikke forsto det -.

 

 

 

 

Slik er det vel nå også, løsninga kommer ikke rekende på en fjøl, eller jeg evner ikke se fjøla løsninga ligger på.

 

Og den største fienden mot å få til en forbedring, er meg sjøl. For jeg er en ubønnhørlig optimist, tror alt skal gå og alt skal rekkes. Sjøl om jeg har mye erfaring på det motsatte.

Så jeg har spurt meg sjøl om jeg egentlig har læringsevne.

 

Da svarer jeg enkelt

– ja.

 

Men tror jeg på det…

 

 

Handler nok om hva det er, for på mange felt har jeg faktisk lært mye. Så har nok det, evnen til å lære.

Men på andre felt, spesielt dette jeg beskriver her, vil jeg påstå jeg er mer håpløs.

 

 

Snart skal jeg på arbeid.

I og med et møte i kveld starter jeg sent. Men jeg tenker å få gjort unna slik at jeg kan ta ferie etter biblioteket i morgenkveld.

 

 

Og denne ferien skal brukes til sanking av energi.

Helst energi som jeg kan bruke til å produsere mer energi og ikke bare forbruke slik jeg gjør.

 

 

Er du en flink energiprodusent?

 

 

♥

 

 

 

Litt forundra er jeg kommet hit, til stolen min i min egen stue. Det har vært noen tamperdøgn. For å skrive de av meg poster jeg et langt innlegg.

 

 

 

 

Når en har lagt en arbeidskrevende periode bak seg, er det fryktelig godt bare å være til.

Man nyter der man er.

 

Faktisk ble det litt verre enn forventa, men nå er alt historie.

Jeg vil gjerne fortelle det kronologisk, om du orker å lese -.

 

 

Det har vært litt av et race.

 

På lørdag skulle vi feire mors fødselsdag og hadde bestilt bord. Menyen var pizza. Men så kunne ikke stedet lage pizza lengre. Både på grunn av det ene og det andre var det greit og ha pizza.

Jeg fikk avbestilt bordet og begynte en ringerunde et par timer før selskapet skulle starte. Mor var nok rimelig bekymra.

 

 

Vi har noen spisesteder i kommunen, men ikke mange. På andre forsøket fikk jeg heldigvis napp og fikk henta de bestilte maten.

 

Vi omorganiserte planene slik at vi samla oss hjemme hos mor. Men den ene gjesten hadde møtt opp der vi egentlig skulle være, hun hadde ikke fått beskjed om selskapet var flytta. Men hun tok det heldigvis med godt humør.

 

Når jeg kom med maten hadde en overivrig gjest plutselig kontakta en nabo for å få hjelp til å kaste noen plater i garasjen hos mor.

Det er bratt opp dit hun bor, så med bil og tilhenger i oppkjørselen og stor aktivitet, gjorde dette sitt til at jeg måtte rygge ned igjen gjennom bratta og bære pizzaene opp. I tillegg førte det igangsatte arbeidet til forsinkelse, så maten var ikke så varm som den burde ha vært.

Kanskje ikke riktige stund til dette arbeidet, men nå er dette gjort. Så slik sett alt bra.

Ellers ble selskapet hyggelig, det ble delt en del komiske situasjoner slik at latteren fikk lufta seg rikelig.

 

 

Neste dag var jeg oppe tidlig, for årets siste arrangement på museet skulle gå av stabelen.

Da jeg kjørte mot sentrum om morgenen lukta det ennå pizza i bilen. Da jeg kjører hjem om kvelden lukter det bacalao.

Mat ass…jeg er egentlig ikke noe glad i matlukt i bilen.

 

Projektor blir henta, lydanlegg, pc, plakater og alt det andre som skulle være med. Og de to ungdommene som skulle hjelpe til.

Været ble egentlig ikke så ille som meldingene hadde trua med. Likevel valgte musikeren, som bruker å sitte ute og spiller stemningsskapende musikk, å gå inn i hus. Foredraget var bra, men noe langt, likevel, folk var interesserte. Det ble kjøpt mat og jeg tror folk hadde en riktig bra dag.

På slutten av dagen kom det besøk helt fra Mjøndalen utenfor Drammen, en som driver med kajakk og skulle rekognosere området, skulle overnatte i telt etter en padleøkt. Spennende å kunne bruke området slik.

 

 

Dagen var en skikkelig arbeidsøkt og til alt overmål hadde varmtvannsberederen på kjøkkenet takket for seg på grunn av tordenvær. Heldigvis holdt varmtvannet ut dagen.

Før vi skulle rydde opp etter dagen, unte vi oss en pause.

Først da var det anledning.

Men må finne en annen løsning på disse dagene, det blir for krevende når vi er så få.

 

Det var fantastisk godt å kunne legge på plass det siste, før jeg kunne sette meg i bilen for vel gjennomført, og returen. Ungdommene skulle også sitte på tilbake.

 

Jeg hadde vært surrete gjennom dagen, slik som at jeg aldri visste hvor jeg hadde lagt mobilen. Så jeg ba ungdommene ringe meg, for igjen visste jeg ikke hvor mobilen var.

Hører det durer og skjønner telefonen er med.

Alt vel, tenkte jeg.

Da vi hadde kjørt litt over en mil høres et kraftig dunk mot bilen.

 

Først tenkte jeg at jeg måtte ha kjørt på noe, neste tanke var mobilen…

 

Husker plutselig at jeg la den på taket og tenkte jeg måtte huske den, men så begynte noen å snakke til meg og dermed var tanken om å huske-på, borte.

 

Jeg fikk snudd bilen, og så så jeg noe i veibanen. Det var mobilen med et helt sirkus av farger bak knuseknust skjerm. Omslaget lå litt lengre borte i veibanen og jeg ser bankkortet og coop-kortet.

 

Setter meg i bilen og fortsetter turen mot sentrum.

Da jeg hadde kjørt et stykke til, slår tanken meg, alle korta var vel der…?

 

Det var de da ikke!

Det ene kortet som ikke er der er førekortet…

 

Men jeg kunne ikke snu, jeg måtte få ungdommene hjem, dagen hadde vært lang nok for de. Så jeg kjørte de 20 minuttene som var igjen, fikk satt de av og snur.

 

Tilbake til åstedet får jeg parkert bilen, og som en sporhund snuser jeg bortover vei-aksla og plutselig ligger jeg i grøfta.

Jeg kom meg faderlig fort opp. Heldigvis kom ikke bilen som passerte, tilbake.

Man føler seg noe rar når en begynner å ramle utenfor en vei.

 

Plutselig ser jeg noe svakt rosa som ligger der.

YES, der var sertifikatet.

Og litt lengre borte finner jeg siste kortet.

 

Så var det å snu enda en gang, og til tross for at klokka nærma seg ti på kvelden, måtte jeg kjøre framom mor for å fortelle at jeg var uten telefon. Jeg satte igjen bacalaoen hos mor, som vi arbeidsmaurene hadde fordelt, av det som var igjen.

Avtaler å spise middag sammen neste dag.

 

Mandag, etter jobb…der jeg avslutta dagen tidlig, drar jeg innover til henne.

Hadde kommet fram til at jeg måtte få orden på telefonen. Snakka med selskapet jeg er abonnent hos, og de sa at jeg kunne dra til en Elkjøp.

Bare at dit er det nesten to timer å kjøre.

Vi spiste middag og  hun ville bli med til Orkanger.

 

Sent på ettermiddagen var vi framme, fant butikken og fikk ikke hjelp. Etter en stund fikk jeg litt.

Det ble foreslått at vi kunne kjøre til Trondheim, der hadde operatøren utsalg.

 

Nå vi først var på vei tok vi også denne halve timen ekstra kjøring.

 

Ringte barna. Ringte søsteren min, som hadde vært hjemme på hytta og som kjørte tilbake bare en liten stund før oss.

Fortalte hvor vi var i verden.

 

Noe overrasket var nok hele gjengen, men både jentene mine, som nettopp hadde flytta til nye bopel og søsteren min, ville vi skulle komme på besøk.

Det er bare det at etter ventetid for å bli ekspedert, kodetrøbbel og mere til, var vi egentlig aller mest modne for retur i halv ni tida om kvelden.

Sjøl om vi hadde fått tilbud om overnatting.

 

Så turen gikk hjem igjen, gjennom tunneler…vi regna oss fram til at vi hadde kjørt gjennom tolv tunneler da vi parkerte utenfor hos mor noen timer senere.

Jeg med lånetelefon og tragedietelefonen gjort klar for innsending. Men jeg måtte melde skaden til forsikringsselskapet som operatøren bruker.

Etter en matbit, bestemmer jeg meg for å droppe den siste halvtimen med kjøring for å komme hjem til meg sjøl. Jeg satte på mac’en, som jeg hadde tatt med meg. Mor ruslet i seng.

Jeg fikk ordnet og skrevet og gjort det jeg måtte gjøre.

 

Avsluttet dagen med dette noe kaotisk blogginnlegg, som passa sinnsstemninga.

 

Klokka halvtre i natt krøp jeg under dyna.

Flere døgn med kaos kunne endelig avsluttes. Og jeg husker ikke at jeg sovna.

 

 

Gratulere til deg som har lest ned hele innlegget, for dette var megalangt.

 

All honnør til deg!

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Sent i natten får fingrene løpe over tastaturet. Jeg spiser lakris og er sporet av.

 

 

En ulykke kommer sjeldent alene, er det sagt.

Og det er sant.

Faktisk så sant som det er sagt.

 

Men uten nevneverdig ironi kan jeg si at etter noen runder i livets boksering, har jeg lært meg noen teknikker.

 

Om du skulle komme til å tro på kriser og dets like, må jeg skuffe.

Ingen krise.

Full kontroll.

Kanskje en anelse matt.

Men så er da også langt på natt.

Når dagen er lys, kan jeg skrive om de siste forviklinger, avviklinger og turer bak ratt, på hjul, i øst og vest.

Da tror jeg disse fortellinger blir best.

 

Muligens er jeg overtrøtt.

Noe er tapt, men jeg sitter her, i en grønn sofa og tenker at alt går.

Alt går, både i år og neste år.

Litt tilgang på lakris blir aldri feil.

Og i morgen starter jeg dagen med fulle seil.

 

Men først litt søvn…jesp…

 

 

♥