Jeg har fred i kroppen. Ikke skuldrer som heises. 

Det har vært et løp den siste tida.

Nå kan jeg se tilbake og tenke framover. For jeg skjønner at det rennet jeg har kjørt meg gjennom ikke er verken bra eller smart.

Så jeg venter på den forklarende tanken som skal komme om hvordan jeg skal løse det som ikke er så lurt.

Den kommer sannsynlig ikke.

Jeg husker en gang da jeg var så vidt tyve år og syntes verden var tung.

Det var jul uten snø, slik det kan være på nordvest kysten, uten at det hadde noen betydning.

Jeg fant ut at jeg ville gå opp på et fjell for å få oversikt.

Finne gleden.

Så jeg streva meg opp, gikk rett på opp bratta 653 meter.

Det eneste jeg fant var sola som skein meg i ansiktet første juledag.

Kanskje var det gleden, bare at jeg ikke forsto det -.

Slik er det vel nå også, løsninga kommer ikke rekende på en fjøl, eller jeg evner ikke se fjøla løsninga ligger på.

Og den største fienden mot å få til en forbedring, er meg sjøl. For jeg er en ubønnhørlig optimist, tror alt skal gå og alt skal rekkes. Sjøl om jeg har mye erfaring på det motsatte.

Så jeg har spurt meg sjøl om jeg egentlig har læringsevne.

Da svarer jeg enkelt

– ja.

Men tror jeg på det…

Handler nok om hva det er, for på mange felt har jeg faktisk lært mye. Så har nok det, evnen til å lære.

Men på andre felt, spesielt dette jeg beskriver her, vil jeg påstå jeg er mer håpløs.

Snart skal jeg på arbeid.

I og med et møte i kveld starter jeg sent. Men jeg tenker å få gjort unna slik at jeg kan ta ferie etter biblioteket i morgenkveld.

Og denne ferien skal brukes til sanking av energi.

Helst energi som jeg kan bruke til å produsere mer energi og ikke bare forbruke slik jeg gjør.

Er du en flink energiprodusent?

♥