Et utømmelig tema er hvordan vi mennesker oppfører oss overfor hverandre. Det kan vi snakke opp og ned vegger om i evigheter.

 

 

 

 

Jeg vil skrive om en opplevelse jeg nettopp hadde.

Det kan oppfattes som jeg henger ut noen, men vil si at alle er produkt av sin tid.

De jeg skriver om leser garantert ikke bloggen min, og skulle de, er det nesten bra.

 

Jeg var i et møte, temaet var dialog.

Og jeg ble nesten gjennomgående overhørt.

 

Egentlig ganske morsomt.

 

Når jeg googler står det:

“En dialog er en samtale mellom to eller flere personer preget av gjensidig velvilje, åpenhet og samarbeid.”

 

Da blir det enda morsommere.

 

 

 

 

For jeg kom virkelig ikke til ordet. Vel har jeg lite energi, så jeg vet det kan være vanskeligere å gjøre seg gjeldene da.

Det er nok en del av årsaken.

Opplevde også at noen prøvde å hjelpe meg,  tok til ordet for meg og gjentok det jeg sa.

Men en vil helst komme til orde i kraft av seg sjøl.

 

Denne opplevelsen takler jeg helt fint.

Jeg observerer og skjønner.

 

◊

 

 

Da jeg flytta hit for mange år siden, var jeg temmelig langt nede, mye verre enn hva jeg sjøl skjønte.

Omverden skjønte så klart enda mindre.

 

Og jeg tror ingen ønsker å flytte tilbake til dit en kom fra, som “taper”.

 

Så jeg gjøv på, men var fryktelig sliten etter det jeg hadde vært i gjennom;

grensesetting for syndromatikk, havari av ekteskap og etterhvert nedpakking og salg av huset vi hadde bodd i. Jeg følte jeg aldri ville komme i mål.

Husker overleveringsdagen, tømt hus, alle rom vaska og ingen klage, en fantastisk følelse.

 

Jeg fikk oppleve folk som fråtsa i mi “ulykke”. Føltes som jeg var flytta inn i en roman av Dickens, møtet med det en nesten kunne oppleve som ondskap.

 

Så kom jeg tilbake til hjemkommunen etter 30 år og fikk oppleve the mens world.

Eller…godt voksne menn som snakka over meg.

 

Husker jeg spekulerte på om de ikke forsto språket mitt, sjøl om vi snakka samme dialekt.

 

Etter det jeg hadde vært igjennom, var min psykiske reaksjon å fortsette en nedadgående spiral der jeg etter hvert mista evnen til særlig kommunikasjon, utenom til de nærmeste. De jeg følte meg trygge på kunne jeg skravle i vei til.

Det er i denne tida jeg oppretter min første blogg. Hele situasjonen opplevdes forvirrende.

 

Det måtte gå mange år før jeg kunne begynne å bruke språket rimelig greit muntlig. Men fortsatt har jeg lett for å miste ord og begrep.

Mange av de godt voksne mennene jeg møtte, anså nok det som sin rettighet å ikke ta hensyn til slikt, eller kanskje tenkte de jeg var så dum at de ikke behøvde å høre på det jeg prøvde å si.

Bruk av latterliggjøring og snakke ned til, fikk jeg erfaring med.

Ut i fra  en antropologisk tankegang var det forståelig. Århundrer med kjønnsrollemønster som ikke har fått de største utfordringene. Du kunne møte kvinner som også befant seg i dette skiktet.

 

Ut i fra mitt svake energitrykk, i tillegg var jeg verken ung eller vakker, var det lett å bruke hersketeknikker.

Har sett hvordan godt voksne menn sirkler som fluer rundt fluepapir, når de unge og pene dukker opp. Og det er helt greit, skjønner det…syns sjøl et er fint å se på pene  og unge mennesker.

Men fordi må vi kunne se alle, de pene, de stygge, de unge, de gamle, aller bør vi se. Også de dumme.

 

Jeg observerte dette uten at jeg tok det direkte personlig, jeg skjønte jeg måtte bygge meg opp. Og at disse mennene ikke visste bedre.

Må ile til å si at det var langt fra alle mennene som var slik, de fleste menn har vel forflytta seg til vårt århundre. 

 

 

I disse dager er det 14 år, tenk det, 14 år siden jeg flytta tilbake hit. Skummelt så fort denne tida har gått…

Sakte, men sikkert, har jeg inntatt meg sjøl igjen, opplever at jeg blir hørt på og respektert.

Greier å bruke orda.

Greier til og med å bruke orda når de stokker seg og begrepsapparatet slår seg av.

 

 

Så opplevelsen med å bli overhørt var en påminnelse fra tidligere år. 

Da jeg ankom møtet var det ingen som hilste, ikke før etter en stund. Da hilste noen.

 

Jeg var atter i møte med godt voksne menn.

I et møte om dialog.

Egentlig er det veldig komisk å bli overhørt da.

Og så er det litt trist.

 

Men tror på framtida -.

 

 

Jeg mener det er viktig å tenke over hvordan vi er ovefor hverandre.

Det må også jeg.

Vi alle må det.

Opplever vi at vi har lyst til å trykke andre ned, om vi skjønner hvordan oppførselen vår påvirker andre mennesker – da må vi se inn i oss sjøl, prøve å finne ut hvorfor vi har dette behovet.

 

 

I gitte situasjoner vil en bli “liten” og miste munn og begrepsapparat. Tror det er mange som kan ha slike opplevelser i større eller mindre grad.

Og det er ikke flaut!

Tror det er veldig naturlig.

 

Og så er det faktisk, og dette skiver jeg ikke som en frase, veldig, veldig lærerikt.

 

Jeg er glad i mine opplevelser.

Hele rukla :).

 

 

♥