Tror natta vart lang nok. Så det beste er om jeg får dagen til.
Sola skein da jeg sto opp, men har gjemt seg bak skyene.
Her sitter jeg i shorts og håpte på en smak av sommer.
Det er kaldt.
Både ute og inne.
Jeg er usikker på dagen min. Alle dager bør inneholde noe. Jeg føler meg som et fyrtårn.
Lyser framover og bakover -.
Altså, ikke noe fyrtårn for å berge andre “seilende”, men tankene mine føles at de vifter seg utover. Går bakover og framover i tid.
Egentlig slutter ferien min denne helga, men jeg har slengt på noen dager med avspasering. Det blir helt sikkert godt når hverdagen er i gang. Må starte med å få en oversikt over framtida. Har noen møter og hendelser nesten med det samme. Har noen frister å forholde meg til…
Kjenner pulsen stiger med en gang jeg tar tankene fram, så legger de bort inn til videre.
Bakover i tid har jeg skrevet om. Men fikk behov for en liten bloggepause etter siste innlegget mitt.
Fredagen gikk fint, mor kom seg til tannlegen. Etter tannlege gikk turen til Orkdal med mac’en min, fikk vite batteriet begynner å bli dårlig – men at det skulle holde et års tid til. Så fikk jeg med data’n hjem. Det var jeg glad for. Vi stoppa og handla på Kyrksæterøra. Samtidig som vi spiste der. Kjente at jeg var fryktelig trøtt siste kjøredistansen, jeg både kleip og klaska meg sjøl.
Da vi kom hjem til mor, satte vi på TV’n for å få med oss hendelsene i vår egen kommunen. Først var det fra sentrum. Etterpå like fra der jeg bor. Rulleskirennet opp Brekka.
Legger ved en video som Hemne Sparebank la ut fra området i 2019, opptaka som ligger ute fra i år var så grått og vått.
– Du må overnatte, sa mor.
Jeg ville hjem, men var så trøtt at det ble slik.
Så da ble det også slik det bruker å bli. Lang frokost og mye snakk. Mor setter veldig stor pris på det, hun har nok tid for seg sjøl. Og så klart fint for meg også. Vi snakker ikke om naboens gardiner. Hun liker å snakke om ting som har vært. Jeg burde være flinkere til å ta opptak og notere.
Jeg snakker om temaer for å utvide perspektiv. Frita mennesker og se bak mønstra. Hun er med i tankesetta og hun syns disse samtalene er gode. Om at vi alle er mennesker med våre gleder og sorger.
Og så var det godt å komme hjem i går, hjem til meg sjøl. Slo opp data’n og fant meg en lett serie. Behovet for ikke skulle noe var mer enn stort.
Men i dag er en ny dag, og nå ser jeg antydning til sol i et høstlig august.
Riktig fin søndag til deg som er innom bloggen min, det syns jeg er riktig så trivelig.
Så var kvelden over og jeg kunne summere. Og så står en ny dag på trappene der jeg skal forsere.
Kvelden endte veldig hyggelig.
Etter å ha jobba, eller retter sagt, snakka, om at jeg skulle jobbe, fram mot vinkvelden.
Mye rop og lite ull. Men fryktelig mye tull.
Jeg ringte mor mi før jeg kjørte for å handle på vinmonopolet. Dagene mine kan ikke sies å være verken kjedelige eller innholdsløse. Jeg skulle fortelle henne om de siste hendelsene.
– Du er en ulykkesfugl, sa hun.
Akkurat det vil jeg ikke ha på meg, så det var feil kommentar fra moren min.
Men ting fortsatte litt i forma til dette innlegget. Jeg vasker og plasker med hansker på den skadde hånda. Er en sving innom stua da det skjærer en smerte under fotbladet -.
Og ja da, jeg skjønner…
Alt glassbrott er ikke borte til tross for iherdig innsats etter et knust glass.
Så prøver jeg å se, men utsida på fotsolen ligg utenom min rekkevidde.
Jeg prøver å ta bilde, uten jeg kan stadfeste noe mer. Men vondt er det når jeg tar bort i det som stikker ut.
Oppgitt?
JAA!
Noe så til de grader.
Jeg banner.
Jeg roper…
Så klart er det lite hjelp i slikt. Føler meg slik passe satt ut, jeg som skal lage huset presentabel til gjestene. Jeg kan ikke la dette bestemme, jeg må få det ordnet. Og jeg vet at en kan utvide bevegelsen sin. Så jeg setter i gang med å prøve å få rotasjon i bein og hofteledd.
Uten at det hjelper.
Til slutt tar jeg med forstørrelsesglass med lys og pinsett og legger meg i senga. Bender foten opp på kneet og greier til slutt å få riktig vinkel. Får lyset til å reflekter i glassbiten på omtrentlig den millimeteren som stikker ut. Så får jeg å manøvrerer pinsetten bort til brottet, kliper til og drar.
Glassbrottet kommer ut!
Tynt som blyet i en blyant og mellom en 1/2 og en centimeter, har jeg utysket ute.
Akkurat da var mestringsfølelsen skyhøy.
Det blødde skikkelig og det var bra.
Oppdager at polet stenger snart og må komme meg i bilen. Lang kø og treig trafikk, men er framme nesten ti minutter før stengetid. Det er da jeg oppdager det, jeg har ikke tatt med omslaget til mobilen, der korta ligger.
Altså, jeg er framme uten kort.
Og jeg har invitert til vinkveld uten å kunne kjøpe.
Nå har jeg en rød og en hvit vinflaske hjemme. Jeg kikker i ett av bilens oppbevaringsrom og finner to femtilapper og noen mynter.
Tar det med inn og spør henne i kassa om dem har vin til 116 kroner.
Det hadde dem, og jeg tok den første flaska hun fant fram.
Heldigvis har jeg Coop-appen på mobilen, så kjører dit etterpå.
Der oppdager jeg at jeg ikke har telefonen.
Ennå er det et par minutter til stengetid på polet, så jeg fyker tilbake, for jeg skjønner jeg må ha lagt fra meg mobilen der.
Dama i kassa ser ingen mobil, og det er da jeg oppdager at jeg har lagt den i lomma.
Jeg har ikke tid til å bli flau, sier noe om at jeg er nok ikke helt tilregnelig, og fyker på dør.
Og jeg få handla det jeg skal. Faktisk går hjemturen uten flere problemer. Huset blir ikke skinnende strøkent, som tenkt. Men de som kom syntes jeg hadde det veldig hyggelig.
Og vi, vi hadde en skikkelig koselig kveld, så koselig at vi ble enig om å gjenta dette hos en av de andre neste gang.
Så det var godt, etter alt, at kvelden ble så hyggelig som jeg ønska, til tross for at det ikke ble skinnende perfekt.
Og nå, nå skal jeg ut på farten. Jeg ska hente mor og vi skal til sentrum, hun har time hos tannlegen. Det er bare det at ett av årets største happeninger går av stabelen. Landets øyner er vendt mot vår lille bygd.
Toppidrettsuka.
Så det er gått ut meldinger om at innkjørselen til sentrum er stengt, en må parkere utom.
Men jeg må komme meg til tannlegens dør, mor har ikke føtter for lange distanser. Så jeg har bestemt at hun må få passere.
Faktisk regner jeg det må gå greit.
Løpet på sentrum er ikke før på ettermiddagen og da skal vi være langt fra sentrum av begivenhetene. Men tror jeg bør ha brukt opp kvoten for merkelige utfordringer på en stund.
For jeg har det litt travelt og kan ikke bli sittende her.
Jeg tror det tar kortere tid når jeg ikke har en planlegger innlegg, men tar ett på sparken.
Så tror jeg finner meg et bilde som jeg poster.
Og da fant jeg dette:
Dette er et utdrag av et collage jeg fikk tilsendt på Insta.
En bit av levd liv.
Som sårbar ungdom til jeg lander her jeg bor.
Fra by til land.
En reise med mange fargetoner.
Fra håp til aksept.
Fra usikkerhet til sikkerhet.
Fra å tro jeg visste det som var å vite til at jeg egentlig ikke vet noe, bare om meg sjøl vet jeg litt.
Livet!
Liva blir så forskjellig.
Mitt er ikke det verste.
– Det er mange utfordringer for deg, sa ei jeg snakka nettopp med.
Flere har kommentert at det er mye strev i livet mitt, at det ikke går helt på skinner.
Så klart har mye kunnet vært enklere, men det er mitt liv. Og egentlig er det ikke så ille å ikke bli født med en sølvskje i munnen. For jeg har evnen til å stå han av, som jeg ville sagt om jeg kom fra nord i Norge. Og litt lov har jeg til å bruke uttalelsen, i og med at fødeplassen ligger på havets bunn utenfor Finmark.
Det som ligger bak er kjent.
Det som ligger foran er ukjent.
Og det som har vært, har vært. Det som ligger foran vet jeg ingen ting om.
Det eneste som er sikkert er alderen min og det som har skjedd gjennom å ha kommet hit jeg er kommet.
Det gir muligheter. Spennende muligheter.
Men jeg ble født på en onsdag…eller var det torsdag…
Mandagsbarn får vakre øyne. Tirsdagsbarn blir lett på tå. Onsdagsbarn får perletårer. Torsdagsbarn får langt å gå. Fredagsbarn gjør alle glade. Lørdagsbarn er sjeldent trett. Søndagsbarn får største gaven; Alle dyder under ett.
Hei og hå, det her får så gå… Et lite innlegg om størrelse. Og problemer med den.
Det er min størrelse som er et problemet, størrelsen på fontene mine.
Bunny Trash var så grei at han opplyste meg om at innlegga mine var vanskelig å lese på grunn av for store fonter, altså størrelsene på bokstavene jeg trykker inn i teksten i bloggen min. Slik at den kommer veldig stort fram på skjermen, kanskje bare en to tre ord av gangen og blir veldig vanskelig å lese.
Vanligvis bruker man 12 pt i tekst,
nå bruker jeg 14 pt i dette innlegget (ingressen er 18 pt i dette innlegget, mot at jeg har brukt 24 pt).
Men jeg har brukt 18 pt i blogginnlegga mine.
Mulig dette kan komme av forskjellige nettlesere, for meg er min tekst i en helt grei størrelse når jeg går inn og leser posta innlegg. Nå begynner jeg å ha problemer med synet og venter på en utbedring av det, derfor har jeg valgt disse store fontene. For jeg kan ha vanskelig med å lese andre sine innlegg fordi størrelsene på fontene er for små. Som igjen kan komme av nettleseren jeg er kobla opp i mot.
Er det mange som opplever dette problemet inne på bloggen min, må jeg så klart utbedre det. Jeg har som sagt allerede redusert teksten i dette innlegget.
Derfor blir jeg veldig glad om dere tar dere tid til å gi meg tilbakemeldinger.
Og, er i så fall teksten i dette innlegget i en grei størrelse?
Etter en idiotisk natt, der jeg ikke forsto at jeg skulle legge meg, sitter jeg her.
Med bandasjert tommel, eller…plastra tommel.
Innballa, kan en si.
For jeg er en skjør skapning…
Sukk!
I går fant jeg ut at nå måtte jeg.
Se dette her da:
Ingenting som vokser så godt som ugras.
Under villnisset her har vi lagt ned våre firbeinte.
Plana var å lage blomsterbed. Et fint minne om våre fine medseilere gjennom åra.
Så jeg fant en hakke og gikk til åtak på det som måtte bort, for å få planta.
En oppgave som var mer en stor nok for meg. Følte behovet for å kapitulere flere ganger.
Kan ikke påstå det ble pent og rent og perfekt.
Men får ta luking etter hvert.
Fikk satt ned flere stauder.
Slik ble det:
Her er to sorter astilbe og solhatt, blant anna.
Men jeg var skadd etter innsatsen.
Jeg hadde greidd å skrapa av det øverste hudlaget nedmed rota på tommelen. Så nå må jeg få det til å gro fort, akkurat nå oppfører det seg slik som slike sår gjør.
Det bør være tørt.
Men jeg skal styre og vaske kopper og golv.
Skal få hjemmet mitt til å skinne.
Burde så mye, veldig mye, som vil aktiverer tommelen både vått og hardt.
Altså, skikkelig upassende.
Så hva har dette å gjøre med at jeg ikke fikk lagt meg.
Ingenting, faktisk.
For det var bare dumskap.
Jeg kom sent hjem, og så ble jeg bare sittende der…og tida rasa bare avgårde. Slik den har en evne til å gjøre. Så timene med søvn ble ikke mange.
I tillegg til skadd tommel, er jeg altså trøtt.
Derfor tenker jeg på-, akkurat nå, hvordan skal jeg angripes dette…
Jeg har falt utenfor tid og rom, og skjønner jeg må finne tilbake.
For plutselig ser jeg.
Datoer og tid.
Avtaler.
Det må bli slutt.
Slutt med det enorme behovet for å sløve.
Det er i alle fall sikkert, en blir ikke direkte lykkelig av det.
Må bare akseptere at tida passerer. Passerer som en umerkelig gliding i olje.
Som villmink jeg så, en gang. En mor med barn etter seg. En glidende stripe som sklei over steiner og berg ved sjøen.
Jeg har ting å gjøre.
Så jeg må til å virke.
Det blir som datteren min nettopp la ut om improvisasjon.
Jeg må improvisere dagen min.
For tror ikke jeg orker å legge planer. Sjøl om det er kanskje det jeg burde.
Jeg må handle, både slik og slik;
For å få varer i hus og for at noe må skje. Planter og tær skal settes i jord, ved i hus, for i dag regner det ikke. I butikk etter mat, for kjøleskapet begynner å bli tomt.
Akkurat det er bra, for det blir fort for fullt.
Samtidig må jeg handle for mor, og hun har et stort behov for å ha folk hos seg. Så da bruker besøket å bli lenge.
I løpet av uka har hun tannlegetime, data’n må leveres inn innen helga, jeg må kjøpe vin for jeg har bedt folk på vin, derfor rydding.
Dette innebærer kjøring hit og dit… jeg må være både inne og ute.
Og så er jeg slått av med feberfølelse i kroppen, slapprikking, uten at jeg har feber.
Bare en kropp på tull.
Derfor, derfor må jeg imrovisere, lirke, lure og få meg til å virke. Jeg kan ikke sitte her i stolen med data på fanget.
Egentlig hadde hun lagt dette med menn bak seg. Det tok bare energi.
Den siste hadde virkelig tatt energi.
Først hadde det vært stas og full romanse. De hadde delt så mange interesser. Men så begynte han å forandre seg, begynte å kritisere.
Så klart var hun ikke perfekt, men ting hun visste hun kunne, var også feil.
Venner begynte å kommentere.
Han hadde ment hun hadde forandra seg, så da han spurte om de skulle ta en pause var hun snar til å si nei.
– Vi gjør det slutt.
Etterpå var hun letta, letta langt inn i sjela.
Det minte henne om noe og når hun las om det stemte det enda bedre. Men hun skulle ikke sette diagnoser, ufaglært som hun var.
Å legge forholdet bak seg var bare så godt.
Komme seg fri.
Hun orka ikke mer.
Det var greit å melde med han hun hadde hatt et godt øye til for mange år siden. Fortryllelsen som hun hadde vært i, var borte. Hun følte han svikta den gangen, hun stoppa av en eller annen grunn å tro på han.
Kanskje var det henne sjøl som dikta det opp…
Hun hadde jobba seg skikkelig ut av den stormende følelsen, for hun hadde følt sterkt den gangen.
Tom Rune, mannen hun greidde å få ut av blodet den gangen for mange år siden.
Etter Tom Rune møtte hun Pelle med sine narsissistiske tendenser.
Menn, tenkte hun, det er ingen igjen.
Ingen igjen.
Meldingene fra Tom Rune kom slik av og til.
Helt greit, hun følte ingen ting lengre, hun fikk rydda ut den følelsen skikkelig.
Det var slutt med han og dama også. Faktisk hadde forholda deres starta og slutta mest på likt.
Sommeren kom og han begynte å sende hjerter, underforståtte hentydninger om noe mer. Hos henne var det kaldt, ingen følelser. Men det moret henne på en eller annen måte.
Det gikk mot høst, hun hadde meldt seg inn i nettdating. For kanskje kunne det være noen der ute, likevel.
Noen å dele vinteren med.
Kanskje var det noen for henne…
En som bodde i nærheten tok kontakt. Han ville de skulle møtes. Hun tok kontroll, avtalte sted og møtte han og tok han med. Bilen hans var på verksted, så han satte seg inn i bilen hennes.
De skulle kjøre opp i fjellet for å gå tur.
Det starta nesten med det samme, han skulle ta på henne. Det fortsatte, han måtte, sa han. Likte så godt å kjenne, ta på.
Hun fikk fnatt, hun orka ikke fremmede hender på seg.
Hun fikk følelsen av at hvem hun var hadde ingen betydning, bare det at hun var kvinne. Hun kunne vært hvilken som helst kvinne.
Hun fikk parkert hendene, gjennomførte turen i fjellet, fikk kjørt han tilbake på bussen og sendt han avgårde.
Dette var ikke mannen for henne, det skjønte hun.
Tom Rune sendte meldinger gjennom vinteren.
– Håper vi kan treffes, skrev han.
– Det er ikke nok å håpe, skrev hun tilbake.
En ny vår kom, med en etterfølgende sommer.
Å se etter menn hadde hun slutta med.
Orka ikke å prøve.
Det var nok ingen menn igjen. Ingen mann for henne.
– Tenker på deg, skrev Tom Rune. Dumt det gikk som det gjorde.
– Ja, hadde det gått bra har vi vært sammen i seks år nå, repliserte hun.
– Jeg vi møte deg, sa han.
Hun jatta med, visste han ikke kom.
– Jeg vil komme, sa han. Jeg vil hjelpe deg. I sommer. Du må undersøke, så kan jeg hjelpe deg.
Tenk om han kunne hjelpe henne. Hjelpe henne med båten hun hadde arvet. Det var så trist om hun måtte gi slipp på den.
Seilbåten.
Et fint smykke. Men den måtte både pusses og repareres. Det var mye jobb. For mye for henne.
Kanskje hun hadde tatt feil den gangen?
Kanskje det var noe…
Hun husker de sterke følelsene. Hadde tenkt at de hadde vært en fin opplevelse uansett.
De begynte å snakke om ferien. Han visste ikke når han hadde sin. Ikke hun heller. Men hun måtte bestemme seg.
Hun delte den i to, tidlig og sent.
– Jeg skal spørre sjefen min, sa han.
Han hadde i fellesferien. Akkurat i mellom hennes ferier.
– Men jeg kan ta fri når du kommer, sa hun.
Det ble stille fra han. En dag kom meldinga.
– Jeg jobber i ferien min. For jeg kan ikke komme til deg, du har ikke fri.
Hun svarte med at det var hans valg, men at hun hadde sagt han kunne komme.
– Jeg kan komme da-, sa han på telefonen en kveld og nevnte en dag.
De hadde en lengre samtale. Den var fin og hun kjente et lite snev av at dette kunne bygge seg opp igjen. De snakka om hvor han måtte kjøre, han hadde ikke sett på kartet skjønte hun. For han hadde aldri vært hos henne, bare hun hos ham.
Hun tenkte på den sommeren de fikk sammen. De hadde hatt det svært fint. Hun hadde vært veldig forelska.
Veldig.
– Jeg kan komme den torsdagen, sa han.
Uka som gikk var det stille på meldingsfronten.
Det var bare en uke til han skulle komme.
– Jeg tenker på deg og savner deg, skrev han.
De kommuniserte over meldinger.
– Kommer du neste torsdag.
– Nei, dessverre, var det korte svaret.
– Å nei, det var bare det at du sa at du skulle komme da, svarte hun.
– Jeg skal snakke med sjefen min om jeg kan få fri, sa han som arbeidet i sommerferien sin.
Hadde han ikke snakka med sjefen sin, hadde han ikke prøvd å klarere turen…
Om han hadde lyst å se henne, så burde han vel spurt sjefen ved første anledning etter samtalen forrige helg.
Der og da forsto hun det, hun hadde hatt rett. Han bare tulla.
Det ble stille fra han. Hun hørte ikke mer før hun sjøl gikk ut i sin andre ferie.
– Har du det fint med ferie, spurte han.
Han var godt tilbake i arbeidet etter ferien sin. Ferien han hadde jobbe i.
– Ja, veldig godt, svarte hun.
– Jeg tenker på deg og vil møte deg, sa han.
– Du tuller bare og er ikke ærlig, sa hun.
– Jo, jeg er ærlig og sannferdig svarte han.
– Nei, det er du ikke, du sa du skulle komme, men du kom ikke.
– Beklager at jeg har skuffet deg, jeg tenker på deg og vil ha deg, sa Tom Rune.
– Jeg ble ikke skuffet, jeg trodde aldri på du ville komme, du bare tuller og underholder deg med det, svarte hun.
– Jeg underholder meg ikke, jeg vil ha deg. Men du har alltid rett, jeg kom ikke, sa han. Men jeg vil møte deg.
– Nei, sa hun, du har brukt opp sjansene dine.
– Mener du det, sa han, og sendte lei-seg-emoji.
Ja, hun mente det, hun mente det helt og holdent. Hun hadde hatt rett, hele tiden hadde hun hatt det.
Så kasta hun de bittesmå forventingene som hadde begynt og spire.
På facebook lå en venneforespørsel fra en Amerikansk offiser.
For en fake verden.
Hun kjente at hun var like hel, dette hadde vært en liten “sommerflørt”, helt ok.
Nå var høsten her, kanskje måtte hun selge båten.
Det var mye bedre enn denne verden av falske løfter og lovnader om kjærlighet. Men hun var heldigvis glad i seg sjøl, det var ikke det verste.
En liten nattahistorie fra virkeligheten. Som egentlig bare er snål.
Meldinga tikka inn, spørsmålet var hvor stigen ble lagt.
Stigen som vi lånte.
Så vidt jeg visste ble den lagt der vi bli enig om. Men sendte melding til eldstemann. Får raskt svar om at han og kameraten la den utenfor inngangsdøra, ved muren.
Så langt, så bra.
Bare at det var ingen stige der.
Utenfor det brune huset, sier sønnen min.
Det er da jeg skjønner missen.
Her jeg bor ser vi tre hus og så er det noen flere bakom hauger og tær.
Altså svært så grisgrendt og landlig.
Og jeg har bodd her i 14 år!
Nå var ikke eldste med da vi flytta, han skulle til med videregående og flytta til faren.
Tror haka ramla ned på meg, får nesten lyst til å bli irritert.
For jeg trodde han visste hvor de få naboene bodde.
Men det gjorde han altså ikke.
Og kan jeg bli irritert over at han ikke visste noe jeg trodde var sjølsagt han visste…
Nei, så klar ikke.
Jeg fikk sagt i fra om stigen, og hjalp til med å hente den fra feilplasseringa.
Fortalte at han hadde oppfatta at hunden kom fra det brune huset når den kom for å besøke vår hund.
Men det er tydelig vi snakker for lite om naboene, når slike snåle missforståinger oppstår.
Neste gang skal jeg ta med eldstemann på guida-tur i nabolaget.
Riktig en helg uten mål og mening. Skikkelig spora av her.
Plutselig ble jeg veldig lei av å skrive.
Lei av “se på meg, se på meg“.
For hvorfor skriver jeg her, egentlig…?
Kanskje fordi jeg tror jeg får venner…eller at noen er interessert i hva jeg bedriver.
Jeg vet virkelig ikke.
Skal være ærlig å innrømme at jeg syntes det var artig da jeg begynte å dukke opp blant de hundre mest leste på blogglisten, om aldri over midten.
Men så fryser systemet fast mens jeg er under linja, dermed er jeg borte.
Uansett hvor mange blogginnlegg jeg måtte produsere.
Kjenner det vart demotiverende.
Jeg liker å lese blogger som skriver fra hjertet, som ikke skriver for en plassering. Som virkelig har noe å formidle. Egentlig bryr jeg meg mindre om plassering.
Heldigvis finnes mange slike.
Med mening.
Som har mening for meg.
Her ble det en skrivepause.
Kanskje litt ufrivillig.
På fredag fikk jeg henta mobilen som gikk ad undas.
Det vil si, jeg fikk en ny telefon.
Skulle også besøke jentene.
Se hvordan de hadde flytta.
Kom ned til byen bare for å oppdage at jeg ikke fikk skrudd telefonen på.
Koder og fandens oldemor laga problemer.
Heldigvis ante mellomste uråd.
For jeg kunne ta i mot oppringing.
Jeg hadde ikke adressen dit hun og hennes kjære hadde flytta og ikke sto adressen på oppgangen heller.
Snakk om å bo hemmelig.
Etter lange trapper rett opp var jeg endelig der.
Jeg ble servert lunsj, vi fikk bytta plommetre og kjøpt stauder.
Vi fikk besøkt yngste da hun var hjemme, dit hun hadde flytta.
Koselig å se, begge hadde fått det fint.
Det var mørkt og det regna da jeg var på tur hjem. Etter nok trivelig tid sammen med dem jeg trives så godt sammen med.
Oppdager at nattsynet mitt ikke er som det har vært og at jeg nok må prøve å unngå å kjøre i mørket inntil jeg har fått dette inngrepet på øynene.
Med nød og neppe klarte jeg å unngå å brase inn i en veisperring. Da kjørte jeg på smale, ukjente veier uten gatelys med regnet som hølja ned.
Resten av veien tok jeg det veldig rolig, over fjellet da jeg møtte trailere, nesten stoppa jeg.
Vel hjemme satte jeg på en serie.
Så jeg så serie nesten hele natta.
Jeg så serie i går.
Og ble ferdig med den i dag.
Jeg er ikke vant til å sløve så til de grader, det gikk ut over motivasjonen til å skrive, det også.
