Så var kvelden over og jeg kunne summere. Og så står en ny dag på trappene der jeg skal forsere. 

 

 

Kvelden endte veldig hyggelig.

Etter å ha jobba, eller retter sagt, snakka, om at jeg skulle jobbe, fram mot vinkvelden.

Mye rop og lite ull. Men fryktelig mye tull.

 

Jeg ringte mor mi før jeg kjørte for å handle på vinmonopolet. Dagene mine kan ikke sies å være verken kjedelige eller innholdsløse. Jeg skulle fortelle henne om de siste hendelsene.

– Du er en ulykkesfugl, sa hun.

Akkurat det vil jeg ikke ha på meg, så det var feil kommentar fra moren min.

 

Men ting fortsatte litt i forma til dette innlegget. Jeg vasker og plasker med hansker på den skadde hånda. Er en sving innom stua da det skjærer en smerte under fotbladet -.

Og ja da, jeg skjønner…

Alt glassbrott er ikke borte til tross for iherdig innsats etter et knust glass.

Så prøver jeg å se, men utsida på fotsolen ligg utenom min rekkevidde.

Jeg prøver å ta bilde, uten jeg kan stadfeste noe mer. Men vondt er det når jeg tar bort i det som stikker ut.

 

Oppgitt?

JAA!

Noe så til de grader.

Jeg banner.

Jeg roper…

Så klart er det lite hjelp i slikt. Føler meg slik passe satt ut, jeg som skal lage huset presentabel til gjestene. Jeg kan ikke la dette bestemme, jeg må få det ordnet. Og jeg vet at en kan utvide bevegelsen sin. Så jeg setter i gang med å prøve å få rotasjon i bein og hofteledd.

Uten at det hjelper.

Til slutt tar jeg med forstørrelsesglass med lys og pinsett og legger meg i senga. Bender foten opp på kneet og greier til slutt å få riktig vinkel. Får lyset til å reflekter i glassbiten på omtrentlig den millimeteren som stikker ut. Så får jeg å manøvrerer pinsetten bort til brottet, kliper til og drar.

Glassbrottet kommer ut!

 

Tynt som blyet i en blyant og mellom en 1/2 og en centimeter, har jeg utysket ute.

Akkurat da var mestringsfølelsen skyhøy.

Det blødde skikkelig og det var bra.

 

Oppdager at polet stenger snart og må komme meg i bilen. Lang kø og treig trafikk, men er framme nesten ti minutter før stengetid. Det er da jeg oppdager det, jeg har ikke tatt med omslaget til mobilen, der korta ligger.

Altså, jeg er framme uten kort.

Og jeg har invitert til vinkveld uten å kunne kjøpe.

Nå har jeg en rød og en hvit vinflaske hjemme. Jeg kikker i ett av bilens oppbevaringsrom og finner to femtilapper og noen mynter.

Tar det med inn og spør henne i kassa om dem har vin til 116 kroner.

Det hadde dem, og jeg tok den første flaska hun fant fram.

 

Heldigvis har jeg Coop-appen på mobilen, så kjører dit etterpå.

Der oppdager jeg at jeg ikke har telefonen.

Ennå er det et par minutter til stengetid på polet, så jeg fyker tilbake, for jeg skjønner jeg må ha lagt fra meg mobilen der.

Dama i kassa ser ingen mobil, og det er da jeg oppdager at jeg har lagt den i lomma.

 

Jeg har ikke tid til å bli flau, sier noe om at jeg er nok ikke helt tilregnelig, og fyker på dør.

Og jeg få handla det jeg skal. Faktisk går hjemturen uten flere problemer. Huset blir ikke skinnende strøkent, som tenkt. Men de som kom syntes jeg hadde det veldig hyggelig.

Og vi, vi hadde en skikkelig koselig kveld, så koselig at vi ble enig om å gjenta dette hos en av de andre neste gang.

Så det var godt, etter alt, at kvelden ble så hyggelig som jeg ønska, til tross for at det ikke ble skinnende perfekt.

 

Og nå, nå skal jeg ut på farten. Jeg ska hente mor og vi skal til sentrum, hun har time hos tannlegen. Det er bare det at ett av årets største happeninger går av stabelen. Landets øyner er vendt mot vår lille bygd.

Toppidrettsuka.

Så det er gått ut meldinger om at innkjørselen til sentrum er stengt, en må parkere utom.

Men jeg må komme meg til tannlegens dør, mor har ikke føtter for lange distanser. Så jeg har bestemt at hun må få passere.

Faktisk regner jeg det må gå greit.

Løpet på sentrum er ikke før på ettermiddagen og da skal vi være langt fra sentrum av begivenhetene. Men tror jeg bør ha brukt opp kvoten for merkelige utfordringer på en stund.

Får vi håpe.

 

♥