Jeg har falt utenfor tid og rom, og skjønner jeg må finne tilbake.

For plutselig ser jeg.

Datoer og tid.

Avtaler.

Det må bli slutt.

Slutt med det enorme behovet for å sløve.

Det er i alle fall sikkert, en blir ikke direkte lykkelig av det.

Må bare akseptere at tida passerer. Passerer som en umerkelig gliding i olje.

Som villmink jeg så, en gang. En mor med barn etter seg. En glidende stripe som sklei  over steiner og berg ved sjøen.

Jeg har ting å gjøre.

Så jeg må til å virke.

Det blir som datteren min nettopp la ut om improvisasjon.

Jeg må improvisere dagen min.

For tror ikke jeg orker å legge planer. Sjøl om det er kanskje det jeg burde.

Jeg må handle, både slik og slik;

For å få varer i hus og for at noe må skje. Planter og tær skal settes i jord, ved i hus, for i dag regner det ikke. I butikk etter mat, for kjøleskapet begynner å bli tomt.

Akkurat det er bra, for det blir fort for fullt.

Samtidig må jeg handle for mor, og hun har et stort behov for å ha folk hos seg. Så da bruker besøket å bli lenge.

I løpet av uka har hun tannlegetime, data’n må leveres inn innen helga, jeg må kjøpe vin for jeg har bedt folk på vin, derfor rydding.

Dette innebærer kjøring hit og dit… jeg må være både inne og ute.

Og så er jeg slått av med feberfølelse i kroppen, slapprikking, uten at jeg har feber.

Bare en kropp på tull.

Derfor, derfor må jeg imrovisere, lirke, lure og få meg til å virke. Jeg kan ikke sitte her i stolen med data på fanget.

Improviserer eller planlegger du?

♥