BforB

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kjenner på et slags vemod. Vet ikke hvorfor. Noen ganger er det bare slik.

Tror jeg skal ta meg den lille turen… skal ikke nevne hvilken, føler jeg har skrevet nok om den.

Hvorfor skal jeg ha dette triste strøket…

Jeg har nettopp slått av pc’n, og går rett ut i en uke med ferie. Skulle egentlig ha to uker. Litt trist det, kanskje, men jeg valgte det sjøl.

Egentlig tenkte jeg å gå ut i pensjonisttilværelsen om bare noen få uker. Men har for mye arbeid til å rekke det. Så mulig jeg må utsette enda en av disse ferieukene jeg har igjen. 

Tre av gjengen min kommer hjem ikveld, jeg foreslo å hente dem på tettstedet inn i Tøndelag, både for handling og for å spise pizza der.

Det er veldig koselig. Heter til og med det der vi skal spise.

Morgendagen greier jeg ikke lande… ennå. 

De som komme ønsker en rolig feiring. Mor ønsker seg ut i samfunnshuset sammen med meg. Foreslo vi alle kunne spise lapskaus der, men så er det ikke servering av lapskaus der i år. Bare sodd.

Men så er det flere som syns jeg må ta med meg mor dit, for broren hennes skal også i vei, straks 90 han også…

Sjøl har jeg ikke lyst, jeg gjør det for å glede mor og broren hennes i så fall. Og gjengen min vil heller ikke være der hele dagen. Det er kanskje her noe av tristheten sitter, at jeg føler meg skvisa. 

For det skal ikke være enkelt.

Dette.

Alt.

Og i tillegg er det en slags kamp, fordi folk har ønsker som ikke samsvarer helt med slik jeg tenker, på flere hold. Strev som går på både jobb og eiendommen min. Det tror jeg er med på å lage dette vemodet.

Hormoner kan sikker påvirke. Tristessehormoner.

Og nakken, den er uvennlig og ryggen -.

Kjente det da jeg satt og jobba, ryggen kjentes som han tenkte å bestemme seg for å bli vrang. Men den har ikke blitt det. Og nå har jeg bestilt meg time hos ostopat for nakken. Han tar ikke bort noen prolaps, men musklene kan kanskje bli mer medgjørlige. Og kanskje er det bare dem som lager trøbbel for nervebaner.

Så alt blir bedre og alt er egentlig bra.

Jeg tror jeg må sortere i snørr og barter, ta med meg hele denne kroppen min ut for å få en naturboost. Og så skal jeg tenke på alt jeg har å være glad over.

Hepp 🙂

♥

Det grønne mørket senker seg. Likevel hører jeg en fugl synge. 

Jeg synger meg snart inn i søvnen.

Hysterisk sliten, for denne dagen har virkelig gått avgårde. Den har inneholdt en svimlende masse.

I kveld hadde jeg et besøk som måtte gå etter kort tid på grunn av sykdom. Og som beklagde seg for at besøket ble så kort. Utenom at det er dumt at folk blir syk, var det fryktelig godt å bare deise ned i stolen og sette seg på full avslapping. Det var nesten som en ble borte.

Morgendagen starta med barforttur i skogen der jeg fikk lyst til å hoppe…

Tenkt det!

Og så gjorde jeg noen små jump fra tue til tue.

Før det, fikk jeg sagt ifra at jeg ikke hadde lyst til at noen begynte å grave på mitt jorde, fikk kalt inn til møte for å snakke om saken.

Etter det var det legetime, som tenkt ble det ingen tryllekunst av det besøket…alt er som det er. Og det jeg sa var legen enig i, så nå skal jeg bestille time hos en ostiopat.

Det som var bra var at styrken nesten var det samme i begge armer, men hun forsto at det var ubehagelig og ha forstyrra følelsesreaksjoner i fingrer.

Og så spurte hun om hvordan det gikk på jobb.

Jeg sa at nå var det kort tid igjen. Det var da jeg fikk skryt -.

Hun sa jeg skulle være stolt av at jeg hadde greidd å stå løpet ut til tross for helseutfordringene jeg har hatt. Jeg sa at ingen kan noe for hvordan en er skrudd sammen.

Og skal jeg være helt ærlig vet jeg ikke hvor lurt det er verken for meg sjøl eller andre den der stayer-evnen.

Etterpå kjørte jeg ut til museet.

Jeg var nesten ikke kommet på plass før folk kom med leker de låner ut til utstillinga i sommer.

Jeg skrev, tok bilder og prøvde holde tunga rett i munnen. 

Men ble ikke ferdig med arbeidet, for da kom han som skulle montere rullegardiner.

Det er så mange år siden de ble kjøpt at hva jeg da hadde tenkt, var borte i minnet. Men montøren virket, så da kunne jeg bare vimse tilbake til lekene etter og ha tatt ned gardinene.  For da jeg så nøye på dem fant jeg ut at en vask nok gjorde seg.

Og tida gjør slik som tida gjør og slik den bruker – går.

Det måtte jeg også, fikk gjort nøkkelavtale med montøren og satte meg i bilen. Skulle hente råmelk, for hos gårdbrukeren kom kalv etter kalv.

Hun ba meg inn på kaffe og jeg takka nei, men så ombestemte jeg meg og sendte melding og utsatte besøket en time.

For det er koselig å ta seg litt tid inn i mellom. 

Etter en tur innom butikken for å kjøpe mat, var jeg hjemme.

Og da er runden her slutta, for like etterpå kom besøket som ble syk.

Men mellom dette rennet har det vært mange telefonsamtaler og meldinger, både privat og gjennom jobb. 

Så her sitter jeg og er nesten nummen av dagen.

Mens jeg har skrevet har fugelen blitt stille.

Og det tenker jeg at jeg skal bli også.

I morgen er en ny dag.

♥

Ååå, himlande du. I kveld er det tid for å stenge av, stenge ute.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men du verden hvor flink jeg har vært i dag. Jeg har jobba unna dårlige samvitigheter i flere lag. Og det kjennes, litt slik følelse av å være mørbanka.

På tampen av dagen nå, kommer en svak sol, liksom bare for å trøste og lindre. Ikke det at jeg behøver det, men det har ikke vært helt lette tema jeg har gått gjennom i dag. 

I går var det dugnad på museet. Og for meg en alt for lang dag.

I dag våkna jeg med tanken om at det kanskje var min feil at den ikke virker, den nye maskina. Oppvaskmaskina.

Senere ble jeg beroliga, det hadde ikke noe med meg å gjøre, fikk jeg vite.

Så slik har dagen gått fra skanse til skanse. 

Til og med taket har vært besiktiget og dessverre blir det nok dyrt nok. I tillegg var det for stor jobb for han som var på befaring, så like langt slik.

Etter det som sto på programmet jobbemessig var ferdig, tok jeg turen til mor. Og hun ble glad.

Jeg fortalte om dagen, men langt fra alt. Jeg sa at jeg nesten måtte le, for jeg skjønner ikke at alt liksom skal klistre seg på meg. En ting er der jeg tar ansvar eller har ansvar. Men alt det andre, som deiser ned…

Det er faktisk nokså gedigent.

Men jeg fikk tatt et jafs i dag.

Nå skal jeg roe ned, la kveldlyset roe kaoset, sjela og bare dra pusten dypt og rolig så langt jeg kan.

Herre min, vi er da i årets mest nydelig og håpfulle periode.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Et bittelite innlegg.

Et bittelite innlegg på overtid en mandagskveld.

En  bitteliten blomst som skal bli til bær.

Takk til Utifriluft som oppfordrer.

♥

Det er ny dag. En helt fantastisk ny dag. Dagen i går var også bra.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg starta dagen med å bestemme meg, nå skulle det fram, alt som har med den lyse årstiden å gjøre. Vinterdyna skal pakkes bort, sommerklærne fram – og jeg satte i gang.

Akkurat nå er det et rimelig lite kaos på soverommet. Noe er svitsja om, noe må vaskes og noe er midt i mellom kasser og skap. 

Og så er dagen fantastisk nydelig, sol fra blå himmel og god temperatur.

Vurderte om jeg skulle sette meg ute å drikke vannet mitt. Men fant ut at skulle jeg lage et innlegg om alt det vakre, måtte jeg sette meg inne.

Jeg greier ikke å sitte med data i sola.

Gårdagen var også vakker. Temperatur som en god venn.

Likevel brukte jeg dagen til mye innetid under fanen ‘rydding’.

Måtte til, både for 17. mai og besøk.

Seinere, da kvelden kom, tok jeg turen opp til Lykkens plass. Nå var den blitt blå.

Jeg ville forevige det så godt som jeg kan.

Men det er kanskje en begrensa for interesse av å se blå fioler, sjøl om jeg nesten blir i ekstase.

Og akkurat her ser jeg for meg en benk, en bålpanne og å kunne nyte en kopp kaffe. Kanskje invitere naboen ned til en stund i ro.

Sola var på tur ned og skyggene var lange.

Der oppe i skogen fikk jeg et stort behov for å ta selfie.

Jeg lo litt inni meg sjøl, hva folk har fått ut av at en godt voksen dame, barførtt midt i uti skogen  sto og så inn i mobilen og tok bilder av seg sjøl.

Men tror det er mye vi ikke vet om hverandre, fordi vi alle gjør slike ting som har passa bra i en komisk sketsj.

Men jeg nøt solnedgangen, løv som knapt var sprunge ut.

Nå skal jeg ut å nyte en ny dag. I alt det vakre vi blir servert.

Nydelig søndag til deg.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Av og til er det greit med en enkel løsning. Du vet…mat. I går gikk jeg helt andre veien.

For mat må man ha.

I de flest matvalg tenker jeg gjennom valget. Og noen hyller på butikken eksisterer ikke. I hverfall de fleste gangene.

Et sted jeg liker å gå framom er 40% plassen med varer med nesten utgått holdbarhet. Da kjøper jeg, om jeg finner det, mat som egentlig er for dyr.

Så i går ble det et lår fra saktvoksende kylling som jeg stekte med masse forskjellige krydder. Skar mandelpoter i båter, krydra og slo over litt olivenolje og stekte de i ovnen. La etter hvert kyllinglåret på potetbåtene. Skar opp sjalottløk, hvitløk, tomat, chili og stekte. Mens det sto på plata gikk jeg ut for å plukke inn løvetannblad og geitrams. Geitramsen la jeg i panna og stekte med.

Slo til slutt over soyasaus og balsamicoeddik. 

Så det ble en spennende middag.

En skulle ha sanket dagen lang nå, naturen byr på.

I dag derimot, etter jobb, besøk hos mor og en tur innom butikken…ble det… Fjordland og prosessert nanbrød. Drikken ble Bris.

Kjøpte meg en pakke med nøtter, men ikke noe søtt. Bare jordbær.

Jeg gikk på vekt i dag!

Det er lenge siden, trodde ikke den virka en gang – men det var bare batteriene.

Det er fredagskveld, det er en god kveld. 

Håper du også har en fin kveld.

♥

Dagen i dag er en dag som har vært feiret i 80 år. Det er mange år.

Sjøl er jeg et etterkrigsbarn. Da jeg vokste opp tenkte jeg at krigen var for leeeenge siden.

Men jeg er bare født 13 år etter freden. Det jeg fikk med meg i den lille avroken jeg voks opp, var den kalde krigen. For voksne diskuterte politikk og jeg tok så klart til meg holdningene med stor iver. For eksempel syntes de voksne det var artig når jeg ble fryktelig sint når noen av de som de ikke likte, snakka på radioen. Jeg ba om å få sette den av og fikk lov til det, de brukte å smile. Sjøl var jeg sint.

Men den kalde krigen og det farlige Russland, fikk jeg med meg til gangs.

En dag, en vårdag, la en båt til kai og ombord i den var russ, fikk jeg vite. Og de var røde.

Her var det bare å berge seg.

Da det hadde gått en stund begynte de voksne å spekulere på hvor søskenbarnet mitt og jeg hadde blitt av. De begynte å lete etter oss.

Vi var mellom tre og fire år. De fant oss bakom en lenestol i øverstua hos besteforeldra våre.

Og jeg husker enda synet av menneskene som pulla ut av båten og kom oppover veien mot der vi var. Det var veldig skremmende. Vi sprang det vi kunne innover til huset der besteforeldra våre bodde og krøp sammen bak lenestolen. 

For jeg hadde hørt politiske diskusjoner, men utdanningssystemet hadde jeg mindre greie på.

Men evnen til å berge seg var på plass.

♥

Et grønt mørke lager stua enda mørkere. Det er kveld.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dagen har gått greit og ENDELIG er ferien godkjent. Så nå vet jeg endelig når.

Det er så godt å få den plassert.

I tillegg er arbeidsperioden som er igjen helt sinnsvak.

Men skritt for skritt løses det.

Føler jeg er i en spesiell tid.

Så klart er våren spesiell. Den er alltid det.

I går gikk jeg opp til fiolplassen min. Der det blir blått i blått.

Det så slik ut.

Når jeg så litt mer nøye, så jeg en som hadde sprunget ut.

Jeg traska barføtt ned igjen, over jordet. Lyset og våren gjorde den kalde dagen vakker.

Snart er det altså blått i blått på denne flekken av lykke. Mellom trærne.

Snart og i en liten stund.

I dag, etter endt arbeide, satt jeg meg i bilen.

Tok handledagen for mor. 

Så vi fikk en stund, der mor slapp tv og jeg snakka.

Ville snakke om tilgivelse, at ved å tilgi andre gir vi oss sjøl en gave.

Ikke holde på gammel urettferdighet. En har ikke bruk for det. 

Da jeg kom hjem og inn til meg sjøl, sto et par sko på dørterskelen…syns det var rart jeg hadde satt de slik. Men trodde først det måtte være noen som hadde kommet.

Men jeg var alene.

Å komme opp i kjøkkenet, kjenne hvor godt det er å ikle seg i huset sitt igjen. Være hjemme. Kjenne på det til det innerste av seg sjøl. 

Lagde en sen middag og siden har jeg kommunsisert på nett.

Men nå er det straks natt.

Det grønne mørket har mistet fargen sin, det er bare mørkt.

Inne har jeg slått på lyset og ut av høytaleren, av min lille, sterke HOB, kommer det musikk. Akkurat passe rolig, passe smektene for å understreke at livet er godt

Og så skal det bli godt å legge seg, for dagen har vært lang nok.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen dager må en roe ned. La humla suse, så og si. Må også tenke på mat både til den og meg sjøl.

Etter en “vegg-til-vegg-teppe-dag», en av den ville sorten, trenger en å roe ned.

Dagen i går starta med meldinger og krav nesten før jeg sto opp. Og jeg sto ikke sent opp. En av meldingen var at tv’n til mor ikke kunne settes på. Sa jeg hadde en travel dag.

Så var det jobb.

Først nede i kjelleren til Teams-møte. Etterpå gikk turen ut til museet, det rørlegger og en til kom for å montere vann og sette inn ny oppvaskmaskin. Etter vannskaden på nyåret.

Og de styra og bala og til slutt var oppvakmaskina på plass. En som steamer og tar kort tid.

Jeg holdt på med den lenge, etter håndverkerene dro, uten at jeg forsto den. Til slutt satte jeg meg ned for å google oversetting, om jeg forsto det bedre da, når jeg fikk den på norsk. Men jeg greidde ikke å forstå og få den til å tømme da heller. Så til slutt ga jeg opp, stengte vannet og tok av strømmen.

Det er også et helt nytt oppvaskmiddel som skal brukes som jeg ikke vet hvor jeg får kjøpt.

Da hadde jeg jobba fra tidlig morgen til kvelds. I tillegg fikk jeg sendt en etterspurt avtale på kontorbruken hjemme med under halvparten av det jeg mente jeg måtte ha. Det er en utleierleligheta jeg foreslo kunne brukes når arbeidspllassen ikke fant kontor. Da føltes det ganske irriterenes å dedikere så mye av tida si til jobb.

Måtte fylle drivstoff og klarte å få tommelen i klem i bildøra.

Akkurat da måtte jeg spørre meg om hvilken dag dette var -. Den var da helt på styr…

Men jeg kjørte likevel innom mor, følte jeg ikke hadde kapasitet til å begynne med ennå mer teknisk prøving og leiting. Finne ut hva som gjorde at tv’n ikke virka.

Likevel, etter litt mat, fikk jeg det til. Så mor var glad etter en dag uten tv.

Derfor, etter dagen i går, tar jeg dagen i dag mer ro.

Men tanken er å gå ned etter hver, må jobbe litt. 

Tida krymper og det er mye jeg skal rekke og mer kommer på.

Nå har jeg ordna meg med frokost. Hadde noen bananer som snart var kastemodne, for de var overmodne. De passa akkurat til bananpannekake. Og så fikk jeg så lyst på egg og gaffelbiter. Med matcha-te og sitronvann å drikke før, ble dette bra. 

Og endelig greidde jeg å ta opp noen tørre røtter. Den ene er det liv i, den andre så mer tørka ut.

Jeg har aldri prøvd dette, overvintra Georginer. Men får jeg til den ene blir jeg glad. Og humlene og andre flygende nektarsamlende insekt blir sikkert også glad.

Slik så de ut i fjor.

Ute dryper det kaldt vann.

Regn heter det.

Tenker det har gjort seg med en skogstur.

Men får se.

I dag er det ikke dagen for stress.

Har du en rolig dag?

♥

Morgen og noen blå flekker på himmelen. Håp! På andre områder skjønner jeg at det ikke finnes.

Jeg sitter der i min vanlige prosedyrer. Kjenner på uro i kroppen.

Et slags sinne.

Og jeg tror jeg skjønner.

Hvorfor det er slik -.

Og for å skjønne meg sjøl må jeg dele meg i to.

Den ene delen går på erfaring og den indre «meg», den som er forankra i opplevelser og forstå på et dypere plan.

Den andre er det en ser for seg, har ønsker om, vil tro på, vil ha det artig med, den overfladiske «meg». 

Den indre stemmen er tung og bestemt. 

– Du vet, sier den.

Og jeg vet, jeg ser det jeg ikke vil se, jeg kjenner igjen alt. 

Egentlig er universet veldig tydelig. Det liner opp ikke mindre enn to lignende hendelser.

Hjerter og glitrende meldinger med blomster og svulstighet. Men de ekte orda er ikke der. Bare svulstighet og fraser.

Men hvem er jeg?

Et behov for andre…

Underbevisstheta mi freser og får stramme muskler.

Overbevisstheta syns det er artig, blir småstressa, men vil også, vi oppleve.

Kanskje, sier den, kanskje er alt annerledes. Nå.

Men det er så klart ikke det. Det vil være likt, det vil være slikt jeg ikke vil ha. 

Det er erfart.

To episoder som begge førte følelser med seg.

Den ene mer enn den andre.

Den ene starta for mange år siden, den andre er av nyere dato.

Begge hendelsene har dukka opp i nå-tid. 

Jeg tok tak i det moderne hjelpemiddelet, jeg spurte Chat GPT;

– Kan du være psykolog?

Og svara stemte veldig godt med min egen underbevisstheta, den delen av meg som vet.

Så nå må jeg sende en melding og jeg føler meg letta.

Dagen ble enklere og litt tristere.

Men det beste – helt ærlig!

♥