Noen ganger må en prøve være morsom. Noen ganger greier jeg det, noen ytterst få ganger – i det virkelige liv.
Overskrifta her var nok mer tørr, mynta på during over molda, det vil si “plenen”, med klipperen.
Da den var tom for drivstoff prikka det så intenst i hendene etter all duringa. Så jeg gikk inn for å drikke kaldt vann og få bort prikkefølelsen i hendene.
Og ved en sjekk på Yr, som lover brukbart vær, lot jeg maskina stå igjen ute under åpen himmel.
Til i dag.
Etter jobb.
For i dag skal jeg direkte hjem. I går fikk mor besøk og jeg fikk middag. En koselig bytteordning.
Hun fikk besøk av MEG og jeg fikk mat.
Enda et forsøk på morsomheter.
Blææ…
Skal tro om det er teen jeg drikker?
Har vært ute for å hente peppermynte og så trukket te på bladene.
Spørs om det er den, teen, som tuller til både i hjernen og fingrene. Ikke noe fornuft vil komme ned på tastaturet…
Kanskje jeg bare skal klappe igjen maskina, komme meg på jobb og se om jeg kan gjøre mer nytte for meg der.
Jeg har vært en hangleskriver, det vil si, skrevet, lest og kommentert svært sporadisk.
Er usikker hva som gjorde det, for tror ikke jeg hadde noen formening om å forandre strategi.
Her på bloggen.
Men for nesten to uker siden skjedde det noe-. Jeg begynte å skrive hver dag, eller nesten hver dag.
Greidde også å lese og kommentere flere blogger enn tidligere.
Om dette er et tegn på noe mer overskudd…det er i hvert fall å håpe på at det er det det betyr.
Så vil tro det er litt barometer på energinivået mitt.
Jeg har absolutt hatt både up’s and down’s, for slik er livet.
Likevel, jeg har tatt flere bilder enn på lenge. Det å ta bilder er en stor glede.
Jeg vet ikke om dere har det slik, men jeg liker å lese gjennom min egen blogg – for jeg gjenopplever stemninger gjennom bildene og teksten. Blir litt dagbok, på en måte og et ekstra galleri fra mitt eget liv.
Bildet er tatt av kalhh fra Pixabay
Jeg har aldri vært særlig opptatt av hvor mange jeg nådde, aldri lastet ned google analytics.
Har blitt glad i menneskene til de bloggene jeg leser, kommentarene jeg får fra en varierende gjeng. Føler jeg kjenner dem. De har blitt mine virtuelle venner.
Men jeg skal innrømme at jeg likevel syntes det var morsomt når profilnavnet dukka opp nederst på blogg-lista. Altså som en av de elendige til å skrive, som jeg har sett det har blitt spekulert i :).
Nå syns jeg det er like så mange interessante innlegg langt nede som øverst, eller det er stort sett mange fine innlegg. Og jeg tenker på det folk gir av seg sjøl og sin tid med å skrive. Uansett hvilken plassering folk har. Det er til å få respekt av.
Jeg tro også at det finnes mange fine blogger under denne 100-grensa, så fint om denne lista kunne gå lengre ned.
Sjøl om blogginga har forandra seg, det er ikke sikkert det er så mange aktive skribenter som tidligere.
En del av oss er også godt voksne. Personlig liker jeg denne varierende sammensetninga av mennesker. Men skjønner reklameeffekten inne på bloggen ikke er slik den en gang var.
Ønsket mitt er at jeg greier å fortsette med skrivinga slik som de siste to ukene.
Det er på en måte mye lærdom i å være en del av dette konseptet. Både hva andre skrive, steder og opplevelser, helse og fokus folk har. Også mine egne skriveferdigheter, tekstarbeid…sjøl om jeg kan finne ubehagelig mange feil ved senere gjennomlesing.
Men først nå må jeg en tur på jobb. Det er mandag med mandagsmøte. I dag skal jeg få unna meg et referat som har ligget ulovlig lenge. Så mer skriving, men skriving på en annen måte.
Grå søndagsmorgen. Jeg gjør den lang for å vokse inn i dagen.
Det kjennes som jeg var på fest i går, men det var jeg ikke.
Det nærmeste jeg har vært alkohol er surdeigsbrøda mine. Og så spiste jeg en del jordbær i gårkveld.
Jeg har bevilga meg en Ibux for å få hodet litt mer funksjonelt. Bøyer jeg det, kjennes det ned i fingerspissen. Så det har nok foregått noe inni hodet i nattens mumlende mørke, som har tatt på.
Derfor skal jeg ikke forlange så mye foreløpig.
Likevel, legge vekk alt går ikke.
Jeg har bladd i bøker.
Bøker om baking.
For jeg har lyst til å sette en eller to deiger.
På benken står både fin og grov surdeigsstartere. De bobler ikke så mye akkurat nå, for er nettopp blitt matet.
Jeg vurderer forresten å bestille mel, utvalget i butikken har ikke det jeg ønsker.
Har sett på nett i det siste om forskjellige leverandører.
Vurderer også å lage fermetert humus.
Så hodet er fylt opp med mat.
I går var jeg innom mor, hun hadde besøk av barnebarn med familie. Barnebarnet spurte om jeg også ville spise sammen med de. Jeg takka nei, sjøl om det som ble servert er noe av det bedre jeg får.
Rå, eller halvrå laks på melon.
Jeg hadde plenklipperplaner og ville komme meg hjem. Så etter butikk og levering av en plante til en tante som har fylt år, dro jeg hjem for å lage meg akkurat den retten.
Det ble til i dag også. Så gleder meg til middagen.
Dagen er grå og litt våt, plenklipperplanene i går sprakk, fordi andre ting skjedde.
Så kanskje jeg får trimma “plenen” og meg sjøl i ettermiddag. Vi trenger det begge.
Og mens jeg har tenkt på det jeg har lyst til, har hodet blitt litt bedre. Er det alle mat-tankene som hjalp eller tabletten…
Mat er interessant, viktig og nødvendig.
Jeg leter etter maten som gir meg bedre valuta for dagene mine.
Leser en bok om dagen.
I den står det at det som er viktigst i livet er nytelse, kjærlighet og glede.
Det tror jeg på.
Da må jeg prøve å fri meg fra det som kan gå an fri seg fra. Det som fører til utfordringer for å leve etter de tre orda.
Få kroppen best mulig på parti ut i fra mulighetene den har av levd liv.
En såå fin dag er straks over. Da sola holdt på å gå ned, tok jeg en runde med fotoapparatet.
Dagen ble helt fri for travle bevegelser, jeg vaska klær og fikk hengt opp i sol og vind.
Fant et arsenal av frøposer som ble planta, ikke posene da.
Håper bare ikke de var for gamle, frøa i posene.
Jeg kjenner sola i kinnene i kveld, for jeg fikk også sittet i solstolen.
Jeg fikk lest.
Det jeg las fikk synke dypt ned i meg, som frø lagt i jord.
Inn i mellom måtte jeg bare tenke. Orda jeg las spira.
Mens fuglene kvitra og sang.
Tenkte å dra fram plenklipperen også, men fant ut at den kunne vente. Det passa ikke å laga slik støy.
Da sola holdt på svinne bak fjellet, mens gjøken gol og lyset var fantastisk, sprang jeg barføtt i gresset for å fange motiv.
Så her kommer et knippe bilder av sommer og lys.
Trær i motlys er en slik glede.
Også sol som siles mellom trestammene.
Den gamle benken har ikke fått stellet den fortjente, men syrinen er nå i fullt flor og overdøver en gammel benk.
En tur opp for å hilse på epletreet. Blomstene hadde folla seg ut siden sist jeg var oppom. Det stakkars treet ble nesten flau over, tror jeg, alle knipsa.
Her er et lite utvalg.
Så var sola klar til å forsvinne bak fjellet, skyggene hadde blitt lange.
Inn igjen ble det med en bukett syrin som jeg ser på inn i mellom jeg skriver.
Takk for en nydelig dag full av harmoni og sommer.
Da jeg kom hjem i gårkveld, åpna jeg døra til fryseren og tok ut to boller. Det hadde jeg fortjent.
Da jeg frøs dem ned etter og bakt og smakt på formiddagen, var tanken at jeg ikke skulle ha flere på en stund.
For de smakte skikkelig godt og kunne være til fare, slik sett.
De var bakt på surdeig, speltmel og med rosiner i.
Men da jeg kom hjem på kvelden forsto jeg at dette fortjente jeg. Jeg fortjente det skikkelig.
Dagen i går var en tamperdag. Jeg sto på fra morgene med de allerede omtalte bollene. Sjøl om jeg ikke skal påstå det var så voldsomt anstrengende, så ble det hektisk utover dagen.
Noe av det jeg hadde å gjøre hadde jeg med fordel ikke behøvd å vente med til i dagen det skjedde.
For det var D-dagen, det var seminaret jeg har nevnt noen ganger, som gikk av stabelen.
Da jeg fikk spørsmål om det gikk an å stille spørsmål på nettet under streamingen, ble jeg kaos i hodet.
For jeg har aldri streama før.
I tillegg var det dette å lage et arrangement i den tida vi er i. Vi forholdt oss til alle reglene, og håper vi ikke får noen ubehagelig ettervirkning slik. Men du føler på ansvaret.
Var nok også overvelda over all teknikken jeg ikke visste nok om.
Ene foredraget var over teams. Så jeg som bare har deltatt på teamsmøter, aldri invitert noen til teams, var slik i overkant stressa over dette også. Men heldigvis hadde jeg etter hvert mange hjelpere rundt meg, ikke minst på den omtalte teknikk.
Seminaret ble vellykka.
Kulturminnefondet kunne fortelle om ikke mindre enn to brygger som nettopp hadde fått støtte gjennom dem.
Storfjorden venner viste til en enorm innsatsen foreninga hadde lagt ned.
Jeg legger ut linken til foredraget om du trykker på bildet under, om noen skulle være spesielt interessert.
Dette er råmaterialet og ikke redigert, det er hele seminaret med pause :).
I dag har jeg behov for å finne fram til meg sjøl igjen.
Heles.
For slikt tar utrulig på.
Jeg skal nyte sol, sommer, en tur på apotek og siden har jeg noen timer på biblioteket.
Etter det skal jeg handle for mor. Og så skal jeg ta med boller, har lovet, for i dag skal jeg kose meg med noe til kaffen sammen med henne.
Hvorfor en slik overskrift, er det noe som har skjedd…eller hva?
Det ærlige og redelige svaret er, absolutt, absolutt ingen grunn.
Ingen!
I gårkveld fikk jeg en melding fra ene datteren,
– gruer du deg, spurte hun.
– Jeg tenker ikke på det, sa jeg.
– Venter med det til i morgen.
Altså i dag.
Men venter litt til med å ikke tenke. Ikke å grue meg.
Tenke kan jeg gjøre siden.
Grue meg håper jeg å slippe.
Dermed har jeg kuppa mitt eget innlegg. For hvordan fortsetter jeg nå…
Jeg kan kanskje i stedet skrive om lyder.
Jeg har så mange lyder i rundt meg. Da jeg var ute og gikk i gårkveld hørte jeg ikke mindre enn to hakkespetter. Utrulig at de kan lage en slik metallisk lyd av å hakke i tre.
Bildet er tatt av Franz W. fra Pixabay
Og da jeg kom hjem fant jeg fram solstolen, som tenkt.
Orka ikke lese, lukka bare øynene.
Da hørte jeg en skogsdue like ved. Den kurra intenst.
Jeg kjente jeg ble lykkelig av å sitte der i sola med alle lydene. Og den lykkefølelsen gjorde godt.
Det er sakt at en skal ta elefanten stykkevis og delt, ikke alt på en gang. Eller var det den unevnelige elefanten i rommet…
Bildet er tatt av Roel Roelofs fra Pixabay
Som barn var jeg ikke så opptatt av slik tankegang. Men det jeg var opptatt av var støttennene.
Noe så fantastisk.
Så planen min, når jeg ble stor, var å bli en elefant med store, flotte støttenner.
Nå ble jeg ikke det.
Jeg vet nesten ikke hva jeg ble.
Mer en potet, kanskje.
Jeg ble vel en utgave av et menneske i alle fall, så ikke elefant. Et menneskesom prøver å forstå at elefanten må tas stykkevis og delt.
I går møtte jeg noen som hadde blitt noe anna som fascinerer.
Forfatter.
Disiplinen, kunnskapen…tror spesielt kunnskapen imponerer. Og ja, jeg vet om reachers, men likevel, likevel må du vite en hel del.
Troverdigheten.
Likevel; For en tid tilbake las jeg noen bøker av en forfatter som hadde samme måte å uttrykke seg på om det var advokaten eller uteliggeren som snakka, det ødela handlinga for meg. Så alle er ikke like fascinerende.
Men det å skrive…hva med tida, er det nåtid eller fortid-.
Hva med å skifte tid som et språklig virkemiddel…
Hvilken vinkling, skal en skrive allvitende eller bruke personlig pronomen.
Dette er så interessant, tror jeg har kunnet sittet i timevis og hørt på slikt.
Det var Mikkel Bugge som snakka om boka “Et liv forbi”, både av og med Helga Flatland. Jeg har ikke lest noe av henne, men nå skal jeg.
Veldig fin måte å avslutte en dag på.
Det vil si, da jeg kom hjem gikk jeg i full fart rundt huset, hadde lasta ned en app om hurtig gange i 10 minutter.
Skuffelsen var stor da jeg så at jeg hadde ikke gått fort nok, lenge nok, sjøl om jeg gikk fort mye lengre enn 10 minutter.
Derfor prøver jeg på igjen i dag, etter jobb.
Og mellom jobben og forfatterpraten, fikk jeg besøkt mor. Hun hadde vært alene hele helga og var sulten på folk. Hun var lite begeistra av at jeg ikke var sulten på sukker.
Noen få ganger kan jeg så klart-, men de aller fleste dagene må jeg likevel unngå søtt.
Det er faktisk ikke noe savn.
Hun forstår dette med forstanden sin, men følelsene forstår det ikke helt. Det er så knyttet opp i mot gjestfrihet og det å kose seg. Men hun venner seg nok til det. Glad for besøk var hun likevel.
I dag håper jeg å bli ferdig med det jeg skal tidlig. For dagen skal nytes når jeg kommer hjem. Så fint vær som det er på årets første sommerdag.
Kanskje jeg skal ta fram solstolene, slange meg i den ene, med en bok…
Og litt elefant ble jeg likevel, riktignok uten støttenner. Men satser på at solstolen bærer meg i år også.
Uka ligger blank, eller nesten blank, foran meg. Og i morgen starter sommeren.
Her for noen dager siden gikk det opp for meg at det straks var sommer. Og det hadde jeg ikke tenkt på.
Ferie og slikt.
Nå begynner den å legge seg inn i kalenderen, etter og ha tenkt på hvordan det som skal løses, løses.
Tror jeg skal ha den lengste delen tidlig og en kortere i august.
Det tror jeg blir bra. Da har jeg en uke igjen til høsten.
Men i denne uka blir det ikke ferie.
I dag tenkte jeg bare jobb og så hjem.
Det er bare det at i kveld er det to arrangement. Og begge har jeg egentlig vil ha deltatt på.
Akkurat det går som kjent ikke.
Det ene et årsmøte i viltforvaltning og det andre et forfattermøte på biblioteket om når et liv er over.
Jeg har valgt det siste, tror det er veldig relevant for det jeg sjøl befinner meg i. Håper bare ikke det trykker på følelsene på et slikt vis at jeg begynner å grine. Det orker jeg ikke.
Jeg har kjent jeg har vært svakere i det siste, fordi det er så mye som skal ordnes i over alt – så litt slått ut.
Ellers er det ikke mange dagene til seminaret, det er så klart fryktelig spennende.
Så arbeidsuka mi vil slutte på torsdag denne uka. Og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg til neste helg.
Nå er det bare å hoppe ut i det.
Holde seg for nesen å jumpe uti…om ikke bokstavelig.
Hva er din mest spennende oppgave i uka som kommer?
