Spenning over hodet

 

 

 

Trettende dag jul betyr… og så betyr det… oj, oj, men det går nok bra.

 

 

 

Spenning i hverdagen skal være bra, mener jeg og ha hørt.

 

Jeg syns egentlig jeg har nok av den, så føler ingen behov for nye doser.

Men altså, i dag, 6. januar, er det mange som mener jula er over.

Og uansett hva man måtte mene både i gammel og ny tid, så tenker jeg å rydde jula, i hvert fall sammen.

Kassene tingene skal ligge i ligger på mørkeloftet.

 

Der er det for tida levende.

Små føtter løper i kryss og tvers over meg.

 

Ja, det er fryktelig ubehagelig.

Fører til ubehagelige drømmer og følelse av kravling i nakken.

 

Nei, jeg er ikke redd for mus.

Men jeg vil ikke ha det i hus.

Og det har jeg altså.

 

Regner med de-, for tenker det må være flere, -løper og gjemmer seg når jeg åpner luka.

Og så bør jeg nok opp med musefelle, uæææ…

Finnes det ikke noe som bare ber dem gå ut og finne seg et annet sted å bo?

 

 

Rart det der…

Fuglene mater jeg og er gode venner med.

 

 

Kanskje kommer det av at de ikke kommer inn, de er ute.

 

Jeg opplever i hvert fall dette fryktelig ubehagelig.

De små føttene som farter over taket over meg.

Tenk om de kommer ned til meg.

 

 

Etter mye prøving, har jeg endelig fått bestilt meg korona test på riktig dag, i morgen.

Dette viste seg ikke være helt enkelt. Måtte faktisk bruke en del tid på å få det til, ikke minst oppsto en del frustrasjon.

 

 

Og så er det kommet mer snø.

Så litt usikker på hvor lett det er å komme seg ut på veien.

Fikk tilbud om brøyting i vinter, som jeg takka ja til.

Men det ligger nok en misforståelse i det som ble sagt og det jeg hørte, på bakgrunn av samtale senere.

 

Etter å ha bodd her i 14 år har jeg lært meg til at vintrene kan være vanskelig, det er bare slik det er.

 

Det blir bare veier igjen, det blir vår og sommer.

 

 

 

 

 

Out of order

 

 

 

 

Byssan lull sier det i hodet mitt. Og trøtt, ja veldig trøtt.

 

 

 

 

Da klokka var tre i ettermiddag klappa jeg jobbe-pc’n sammen, siden har jeg vært helt kake.

En slapp en, uten struktur, pynt eller smak.

Når jeg skriver nå, kommer nesten alle ord feil ut og må rettes.

Så dette er ikke kvelden for å skrive.

Det passer kjempegodt, for jeg har ingen ting å skrive om.

Annet enn mus i mitt hus, kulde, klesvask og hjemmekontor.

 

Så vi snakkes når orda kommer lettere ut.

Nå tar jeg turen til drømmeland.

 

God natt og en nydelig torsdag i morgen.

 

 

 

 

 

Det måtte skje

 

 

 

 

Vil kanskje si at dette nyåret har sine små overraskelser i ermet. Men for å fortsette … en får ta det på strak arm.

 

 

 

 

Første arbeidsdag etter jul vil jeg påstå var tung i sessen.

Problemer med data’n, tenk, når jeg skulle opprette en mappe klappa alt sammen og jeg var plutselig tilbake til skrivebordet.

Men oppdaga at den nye IT-fyren som har starta, var hjelpsomheten sjøl.

Det er så godt å møte slike.

Senere kom han forbi da jeg skulle bære noen store esker som var ankommet, inn på kontoret, og han ga en hjelpende hånd der også.

Godt at noe er positivt i en utfordrende verden.

 

 

Noen hadde fått beskjed om hjemmekontor og andre var på huset.

 

Dagen var ikke riktig effektiv.

Men hva kan en forvente av første dagen i et nytt år.

Timeplana som ble dobbeltbooka ved første avtale, det ville rett og slett ikke legger seg til.

 

 

Avtalen var at jeg skulle inn til mor etterpå og mens jeg er der får jeg beskjed.

 

Beskjeden man ikke ønsker.

 

Jeg hadde laga mat, vi skulle spise sammen og mens vi spiser plinger meldinga inn.

-Om at jeg hadde vært sammen med en person som hadde fått påvist…ja du skjønner.

 

 

Like etter kommer hjemmesykepleien innom mor, og jeg forteller hva jeg nettopp har fått å vite.

For det første føles det som en merkelig situasjon, skulle jeg løpe ut, hvordan forholde seg…

Senere i kveld har jeg fått vite at de vil kle seg i fullt mundur i morgen når de kommer til mor.

 

 

Jeg må bestille test til fredag, ikke før, for da kan det påvises om jeg er smitta.

Himmel, for et styr.

Håper så klart den testen skal være negativ.

Og i hvert fall ikke mor har blitt smitta av noe.

 

Jeg føler man bedriver en form for skyggeboksing, men en vet ikke hvor skyggen er.

 

 

Men det måtte så klart skje, at en kom for nærme…

 

 

Får håpe personen som hadde fått smitten tåler dette godt.

Jeg holdt avstand, og sannsynlig er risikoen liten.

Kom over en utregningsmodell der det ble tatt høyde for aktivitet, kvadratmeter og mengde mennesker.

Den regnet ut at det var 2% sjanse på å bli smitta i situasjonen jeg hadde vært i.

 

 

 

 

I morgen blir det hjemmekontor.

 

 

Og jeg må lete videre etter det vakre landskapet med den brede elven som rant rolig gjennom landskapet.

 

Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke har utsatt noen for noe som vil være uheldig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skal man ha det?

 

 

 

Mitt umiddelbare svar er “nei”. Tror jeg har svart det i mitt indre i flere år.

 

 

 

 

For en kan hver dag i året-.

Hver enda dag kan en lage seg forsetter, ikke bare når året bikker over til et nytt årstall.

Snu på måter å leve på og legge opp en ny plan, om en vil.

 

Likevel, i år, i år har jeg laget meg ett.

Bare dette ene.

Ikke massivt og ikke langt.

Bare fem grader…

 

 

 

Jeg skal gjøre en forandring, en vridning på livet mitt på slik omtrent fem grader.

Ikke så mye akkurat nå…men fram i tid kan det utgjøre en forskjell.

 

Jeg hørte på en podkast av Sondre Risholm Liverød, han er psykolog og har mye å formidle for den som liker psykologi.

Han fortalte at ved å gjøre en liten vridning på livet sitt nå, kan utgjøre en stor forskjell fram i tid.

Om et fly har en feilmargin på noen grader på en langdistanseflygning vil det utgjøre stor forskjell, flyet vil ikke lande der det skulle. Så fly bør holde seg til den graden det skal, men mennesker kan foreta endringer og gjør det. Endringen bør utgjøre en positiv forskjell over tid.

 

Så jeg har bestemt meg en gradering, en liten gradering i livet mitt.

Den er enkel og den er vanskelig.

Så regner med at jeg må jobbe med den, ha den i fokus hver dag og jeg tror jeg vil lykkes.

 

 

I praksis betyr forsettet mitt at jeg skal legge meg i “rett tid”.

Jeg kan ha ekstremt utfordring med å legge meg. Paradoksalt er det vanskeligere desto trøttere jeg er. Jeg kan finne på alt mulig, nett, tv, bare for å bli underholdt og for å slippe og endre posisjon.

Reise seg for å gå å legge meg blir en umulighet.

 

Akkurat som startsmotoren ikke virker til å få meg til å virke.

Nå skal startsmotoren trimmes.

 

 

 

Jeg skal bare legge meg tidligere og helst til samme tid de aller fleste kvelder.

Det er mitt forsett, min plan.

Og jeg tror på den.

 

 

Har du laget deg nyttårsforsett?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En dag til kort

 

 

Dagen er likt med dagene i fjor, plutselig er den over.

 

 

 

 

 

I og meg jeg hadde satt meg på fri i dag, trodde jeg at mye skulle rekkes.

Slikt som en årsgjennomgang av 2021.

 

Men det viste seg det ikke var i dag.

Ikke rakk jeg all vaskinga jeg så for meg, men det som er så bra; det kommer haugvis av nye dager.

Og jeg har vasket flere vaskemaskiner, fire for å være presis.

 

 

Jeg har også endelig hatt tid til å dvele litt her inne, lest en del, om ikke alle jeg har ønsket.

Svart har jeg også.

Muligens er jeg fryktelig treig, men jeg rekker ikke så mange.

Men jeg leser ordentlig de jeg leser.

 

 

Nå plinga mobilen, den sa “leggetid”. Og det tror jeg jeg skal høre etter.

 

Tror sovebehovet mitt er rimelig stort.

Har sovna flere ganger i løpet av dagen.

Egentlig skulle jeg tatt ut en ferieuka nå.

 

I morgen er det jobb.

 

 

Natti natt, drøm de aller beste drømmene.

 

 

 

 

 

 

 

 

Nytt år med drama

 

 

 

Andre dag i et nytt år, vi er i gang … på en måte.

 

 

 

 

Jeg sier det så tydelig som jeg kan, her jeg sitter plutselig alene.

Dette året vil jeg ha som en bred elv som renner sakte gjennom nydelig landskap.

 

 

Nå har alle dratt, et billass med unge mennesker fløytet mange glade tuttut da de forsvant tilbake til sine liv.

Litt omtumlet sitter jeg her, etter en intens, drøy uke med mat, mennesker og liv.

 

 

Livet har langt fra vært fra stille.

 

 

 

Og i dag braka dagen løs som den andre i dette nye året.

 

 

I gårkveld prøver jeg å ringe mor, uten å nå fram.

Lillesøsteren min hadde dratt fra henne klokka to og alt hadde vært greit. Sannsynlig hadde telefonen hennes lada ut og da greier hun ikke slå den på.

I dag var lillesøster mer bekymra, da hun tar kontakt med meg.

 

Jeg tenker å kjøre en tur til mor, men er parkert inn og sjåføren, sammen med resten av følget, hadde en lengre kveld enn meg i går.

Tenkte alle kunne få våkne av seg sjøl.

 

 

Sender melding til mors nabo, spør om de kan stikke oppom henne og sjekke telefonen hennes.

Etter en liten stund ringer naboen tilbake og forteller hun ikke fikk kontakt.

Hun hadde stått og ringt på døra i ti minutter og hadde blitt redd for at noe hadde skjedd, for mor så hun ikke noe til.

 

Da var det en ting å gjøre, å aksjonere.

 

Jeg banker på døra til de sovende og forklarer at jeg må ut å kjøre.

 

Litt omtumla kom de seg opp og mellomste kom ut fra rommet sitt og sa hun vil være med meg.

 

Jeg får ring hjemmetjenesten, de var også et stykke i fra, men skulle dra dit så snart de fikk det til.

 

Vi kommer oss ut i bilen, det er speilblankt.

Jeg får snudd bilen i riktig retning, men på tur ned til hovedveien begynner den å skli – slik ut av kontroll.

Ingen vits i bremsene, vi rutsjer avgårde.

 

Vi kan ikke bare seile ut på fylkesveien, kommer det bil da vil det være fatalt.

 

Så jeg trekke i brekket og bilen gjør akkurat det den bruker når en gjør slikt. Den går i rundt, sidelengs seiler vi inn i snøkanten i oppkjørselen.

Og er det det noen gang det har vært mer upassende, så var det i dag.

Ut for å se som vi greier å få den løs, men hjula bare slurer.

Yngste og kjæresten kommer for å assistere, uten at det hjelper.

 

 

Det blir prøvd forskjellig, opp og ned etter både det ene og det andre for å seile ned igjen, på føttene.

Alt fra salt til skinnfell ble prøvd, liketil vedskier.

Det som fungerte best var sand, logisk nok, endelig fikk vi rugga bilen i bevegelse og ut av snøen.

 

 

Fikk melding om at det var beordra sandstrøing helt opp til mor, så da vi endelig var framme kom vi oss både opp og helt fram til ytterdøra hennes.

Tenkte det var bra om vi måtte ha ambulanse, da jeg låste meg inn redd for hva vi kunne finne.

Jeg hadde bedt de andre om å krysse fingrene for at dette gikk bra.

 

Jeg løper inn på stua.

 

Der er det godt og varmt og i stolen sin satt mor.

Hun smilte strålende da hun så hvem som kommer ramlende inn døra. Mellomste, yngste, kjæresten hennes og meg.

 

Hun hadde sett på tv’n og ikke hørt noe til ringerklokka.

 

Hun hadde sett naboen beordre sandstrøing på veien, men ikke ante hun at det for henne det ble strødd.

Ja, og telefonen var utlada.

Det vil si, hun hadde lada den opp, men å skru den på lå utenfor hennes kompetanse.

 

Så der og da fikk hun et utførlig kurs i å skru på telefonen fra mellomste, det ble både tegna og skrevet oppskrift.

Til og med en gjennomgang på hvordan fotoapparatet på mobilen virker, ble det plass til.

 

Og så ble det kaffe, twist, engelsk konfekt og småbrød til frokost.

Alt endte altså godt.

 

Alle fikk så klart beskjed om ståa og at alarmen var over.

 

 

 

Men i kveld, etter nok en ny omgang med mat før gjengen dro, kjente jeg på lysten til å tutgråte.

Tror det var inntrykka fra dagen som sank ned, og i tillegg var jula  over.

Men jeg gråt ikke, for store jenter gråter ikke…

 

 

Jeg er veldig glad for at det gikk bra med mor, jeg ba om at de som dro tok med seg mat, så klemte vi og jeg vinka mens bilen forsvant tutene og fløytende bortover veien.

 

 

I morgen er vi tilbake til hverdagen.

Det blir også godt.

 

 

Og jeg ønsker meg en rolig fortsettelse, uten dramatikk.

Dramatikken for året håper jeg ble gjort fra seg i dag.

 

 

 

 

 

 

Reisa fra ett år til neste

 

 

 

 

Det nye året er i gang. Godt nyttår til alle nydelige her inne.

 

 

 

foto:asbjørg

 

Årets første dag er blitt mørk.

Jeg begynte å skrive da Nyttårskonsertene gikk linjert over landet, men det ble et kort forsøk.

Jeg har en gjeng ungdommer sammen med meg og det er riktig så koselig.

I dag har vi hatt ett stor måltid, en buffe med varmt og kaldt. To varianter med laks, kjøttpålegg, silde og alle brødsortene, sammen med en vegansk gryte og kalkun.

 

Litt etterpå blir jeg påmint noe vi glemte i går.

Vi glemte sjampanjen, eller mer korrekt, flaska med musserende.

Ikke så rart.

En halv time før året gikk over til et nytt år fant vi ut vi skulle gjøre noe helt annet.

Vi hadde snakka om det, men jeg trodde  ikke det ble.

Men plutselig var vi i gang med å kle oss.

Så ut i den våte desemberkvelden som skulle gå over januarnatt.

Og der på toppen av en haug ble bålet tent.

 

foto:asbjørg

 

Det var hyggelig. Bare at kroppen min ikke helt syntes det. 

 

 

 

 

Så jeg gikk ned litt før de andre, etter at vi hadde ønsket hverandre godt nytt år og rakettene sprang i det fjerne.

Stua nede var rydda etter middagen.

Her holder vi på å sette oss til.

 

 

Noen av oss havnet nede for å tegne å male.

Så til tross for min egen trøtthet, satte jeg meg også ned.

 

 

Derfor hadde bare noen timer inn i det nye året fått gjort to ting jeg tenker jeg skal.

Jeg fikk meg både en skogstur og fikk tegnet.

 

Så det må jeg si lover bra for 2022.

 

 

 

 

 

 

Rakett-fritt

 

 

Siste dagen. I et helt år. Passende for oppgjør og drømmer.

 

 

 

For et par dager siden starta jeg med et innlegg.

Om året som har gått.

Og så la jeg alt til sides en stund.

Da jeg kom tilbake forsvant alt, for linken hadde stått for lenge inaktiv.

 

Så om det blir et oppgjør av året gjenstår å se.

Det blir i hvert fall ikke i dag.

 

 

Enda er det stille i huset.

Bare jeg som er oppe.

Godt med et stille hus.

Og godt med hus med mange folk.

 

Da jeg holdt på å skrive en gjennomgang av året, innlegget som forsvant, las jeg innlegg fra siste året.

Tenker det er noe en bør ta seg tid til.

Reflektere over sine egne ord.

Er det noe progresjon, ønsker man det eller er det greit.

Jeg bruker ikke å ha nyttårsforsett, men i år har jeg det.

Ett.

Ett nyttårsforsett.

Men lar det ligge i dag.

 

 

Dagens program er greit.

Snart er en gjeng på tur utover.

Mellomste, kjæresten hennes, sønnen og en venninne av jentene.

Yngste og kjæresten hennes sover ennå, de er allerede her.

Vi skal gjenta fjorårets nyttårsaften med å bruke leiligheta nede.

Folk har med seg instrument så tror det blir en del musikk.

Håper det.

Syns også det er så hyggelig at dem kommer hjem for å feire.

Har snakka om at vi kanskje skal gå ut å tenne bål.

 

Vi har rakett-fri.

 

En nyttårsaften på nittitallet gjorde det.

Vi sto og så ut over Trondheim, på all oppskyting og det var en ting det ligna på-.

Smella.

Jeg assosierte med krig og invasjon.

Senere er bevisstheta kommet om både kostnader og ikke minst dyra.

Ja, så slikt fører til rakett-fri feiring.

Men musikk skal vi ha, masse musikk.

Og mat.

Mat og drikke.

Passe mat og passe drikke.

 

Til slutt vil jeg takke for året.

Det som har vært.

Det har hatt innhold, kan ikke si noe annet.

 

Og takk til dere som leser bloggen min.

Jeg er glad for dere finnes, glad for orda dere deler.

Orda på deres egen blogg.

Glad for at jeg har blitt kjent med dere på blogg-vis.

Jeg syns dere er fine.

Gleder meg til nyttår og fortsettelsen av blogg-reisa.

Riktig godt nyttår til dere alle, håper kvelden blir nydelig for en og hver av dere.

 

Riktig godt nyttår!

 

 

 

 

 

 

Å være

 

 

 

Romjul, pizza og musikk. Levende lys og varme. Enda er vi i 2021.

 

 

 

Av og til har jeg i senere tid tenkt; jeg skal stoppe å tenke.

La det bli helt stille inni hodet.

Ikke tenke en styrt tanke.

La alt flyte, la alt komme for så å forsvinne.

Ikke tenke på naboen, kjæresten eller kollegaen som sa noe som var dumt.

Eller gjorde noe du ikke likte.

La alt være.

Ikke ta plass.

Om noen velger Frp eller Rødt eller tar å pumper rompa full av silikon, la dem passere.

Bare være der i flyten, la folk være opptatte av akkurat det de er opptatte av uten å bry seg.

 

 

En kunst.

Ikke å bry seg.

 

 

Jeg mener absolutt at en skal bry seg, bry seg om det som er viktig.

Eller arbeide mot der det ikke finnes respekt for andre.

Der man diskriminerer kjønn, legning, rase, alder og andre båser en konstruerer.

 

Ikke pakke folk i bokser.

 

Pakker folk meg i bås kveles jeg.

Jeg husker jeg måtte si til noen en gang at “jeg er ingen du før har møtt”.

 

Slik er vi alle. Vi er ingen noen tror de vet hvem er.

Det å ha åpenhet.

Få lov til å være seg sjøl.

 

En annen gang, i unge år, sa en “jeg gidder ikke bli kjent med henne, fordi hun er så stille”.

Husker jeg tenkte at det var uttaler sitt tap, fordi om et menneske er stille kan det han mye å dele.

Om en gir plass og tid.

En kan miste “gull” om ikke.

Hun som var så stille, hadde store dyp, for jeg ga meg tid og fikk lov til å finne det ut.

 

Jeg vil øve på ikke å tenke.

La verden seile forbi.

Fordi jeg behøver ikke ytre meg.

Sannsynlig er ikke mine meninger så viktige.

Men jeg kan være ett med vinden.

Med lyset.

Jeg kan være.

Jeg er.

 

Og akkurat det er fint på slutten av et nytt år som ble gammelt.

 

 

 

 

 

 

Fjerde dags jul

 

 

 

Fjerde dags jul. Har engler dalt ned i skjul? Har vi vært snille det siste året?

 

 

foto:asbjørg

 

I alle fall har det snødd, snødd kaldt, glatt og strevsomt.

Dagene har vært hektiske ut i fra mitt ståsted, og flere sitt også, tror jeg.

 

Alle kom de.

Vesle juleaften var det både handling og pynting av tre til både den ene og den andre.

 

Her er yngste og eldste i gang med å pynte treet til mormora.

 

foto:asbjørg

 

Og kvelden ble avslutta hjemme med lutefisk og alt for mye akevitt for min sin del.

Etterpå skjønte jeg ikke hva jeg hadde tenkt på-.

 

Men julekvelden kom, mat og gaver.

Mye fint, jeg fikk akkurat det jeg ønska meg.

En panelovn, faktisk, med et design jeg likte.

 

Første julemorgen opprant med kaotiske tilstander, snøen var på sitt verste.

Vi skulle ha gjester, de skulle komme seg ned bratta, uten føtter til noe særlig bruk og hjem til oss, der vi var innesnødd.

Men det gikk bra, vi hadde vår gedigne julefrokost og matmor sjøl så ut som all maten fant veien dit den både skulle og helst ikke skulle.

 

foto:ingrun

 

Nå skal det sies at matlysten min ikke var på topp, det blir mye kraftig mat og jeg måtte være forsiktig, rett og slett. 

 

En føler en spiser seg gjennom jula.

 

foto:ingrun

 

foto:asbjørg

 

 

Og jeg mekka mat.

Til og med da vi var bedt bort til mor, hadde jeg kjøkkentjenesta.

 

En blir litt lei, av mat og av å henge i.

 

Maten har absolutt både vært god og vellykka, perfekt kokt kveite, sprø svor og pinnekjøtt som var akkurat passe salt og veldig mørt.

Om det lang og tro teneste i matveien eller flaks vet jeg ikke.

 

Men det ble for mye av ett eller annet, folk ble slitne.

Slitne av følelser, gå opp i hverandre og variasjonene i oss alle.

Og vi snakka om hvordan gjøre jula mer overkommelig.

 

Enklere.

 

foto:asbjørg

 

Ikke så mye mat.

Ikke så mye styr.

 

Nå er vi framme ved fjerde juledag.

Det er bare yngste og jeg igjen, alle de andre er dratt.

De dro i gårkveld. 

 

Yngste og jeg sa nesten ikke et ord etterpå, vi hadde behov for stillhet. Vi så film.

 

Fjerde juledag.

 

Det er vasking av klær på gang.

En liten handletur og et besøk hos mor.

 

Det brenner i ovnen.

Så godt med ro og bare ta dagen som den legger seg til.

 

Fred.

 

Det er noen juledager igjen, før nyttår.

Her skal den feires, langbordet i kjellerleiligheta.

Vi blir åtte personer.

 

foto:asbjørg

 

Tenk det, straks et nytt år.

 

Men enn så lenge er det romjul.