Upubliserte bloggeinnlegg

 

 

En dag gikk jeg inn og så på innlegg jeg ikke hadde posta. Det ga meg en idé…

 

 

Kanskje jeg skal poste gamle innlegg og kommenter dem, som en spennende øvelse – i hvert fall for meg sjøl.

Hvor var jeg og hvor står jeg nå…?

Er det progresjon i livet, eller stillstand-.

Nå vil ikke dette gå over fryktelig mange år, bare de åra jeg har vært her. I overkant av fem år.

 

Så da må jeg lage en ny sjanger; om gamle innlegg.

Og jeg tror jeg starter med det siste upubliserte innlegget som omhandla akkurat det-, om å lage nye sjangre eller kategorier…

Jeg kalte det “Tanker om nye kategorier“.

Ikke så gammelt, bare litt over en måned.

 

9. august 2020

Tanken dukka bare opp her en dag. Om å legge til to temaer eller kategorier i bloggen min.

 

Denne gangen litt tydlige temaer kanskje, noen av temaene mine er noe halvkryptiske.

Hva mener jeg med “verden rundt” eller “dei nære ting”?

Det er nesten som jeg ikke vet det helt sjøl.

Men det første handler nok mer om hendelser som opptar en større geografisk radius i motsetning til det andre, som er mer mine tanker, mine puslerier. Det kan være både fysisk geografisk og i overført betydning.

Men nå slo det ned to nye kategorier, i tanken min.

Litt skummelt å annonsere dem, for inn i mellom er jeg en ekstrem dårlig blogger. Mange ganger er ikke energien min helt der, kan jeg si.

Blogger jeg en dag, kan jeg svare neste og lese andre blogger tredje dagen.

Litt slik.

Nesten patetisk.

 

Og veldig mange av innlegga er betraktninger fra stolen min, om vær og vind og dagens gjøremål.

Nokså kjedsommelig.

Hvem er egentlig interessert i hva jeg bedriver om dagen, utenom barna mine. Som faktisk finner glede av bloggen.

Sier de, og jeg velger å tro på det.

 

Ellers annonserer jeg bloggen omtrentlig ikke ovenfor bekjente. Jeg holder den ikke hemmelig, med guu forby om jeg ønsker å presse skriveriene mine på folk, slik at de føler de MÅ lese – det er jeg skvekkredd for. Det ville føles ubehagelig.

Fått kommentar som “jeg burde sikkert ha lest bloggen din”.

NEI, absolutt ikke. Ingen bør!

Jeg ønsker bare lesere som ønsker å lese.

Og da er det nesten best å tenke at de som leser ikke kjenner meg.

Dette ble virkelig en lang innledning.

 

Altså…

Det ene temaet/kategorien skulle være en summering av ukens gjøren og laden, slik at jeg gikk mer bort fra oppramsinga av dagens innhold for ofte.

En slags ukesrapport.

Det andre temaet jeg tenkte på, var et mer utadvendt tema. Som krever en litt større innsats…og det kan være en skummel sak å forlove seg bort i.

Men om jeg tar utgangspunkt i det jeg kan håndtere, det jeg får med meg og min kapasitet innen en gitt tid.

Tanken er å skrive et innlegg om et blogginnlegg som har gjort inntrykk.

Et innlegg som tankene kom tilbake til, etter å ha lest det. En presentasjon av er slike innlegget, i ganske gjentakende takt.

Nå har jeg såpass få lesere så jeg kan ikke si at det vil føre til økt leserskare for de blogginnlegga jeg måtte kommenter. 

Men av og til kan en bli sittende igjen med tanker og funderinger etter å ha lest.

Navnene på kategoriene har jeg ikke tenkt på.

Den først kategorien må kanskje bli ukessummering, noe så kjedelig…

Den andre må hete noe slikt som blogginnlegg som fascinerer.

 

Eller har du som leser bedre navneforslag på disse kategoriene jeg har planer om?

 

Egentlig ble innlegget liggende fordi jeg var usikker på om jeg kunne innfri dette.

Og for så videt er jeg fortsatt der.

Redd for å legge på meg press som jeg ikke greier innfri.

Men skulle det dukke opp, ja så gjør det det.

 

Men nå ble det i hvert fall en kategori som heter posting av upubliserte innlegg.

 

 

Har du tenkt på nye temaer på din blogg?

 

 

 

Føtter vs bil

 

 

 

Kanskje gå en tur, tenkte jeg i går. En laaaang tur.

 

 

Lørdagen lå blinkende blank og fri foran meg.

En herlighet.

Men så er det så mye en har lyst til når ståa er slik. Og alle ønsker går ikke an å rekke.

For helga ble uten besøk, som plana var.

Inga yngste kom med bussen.

For planer kan bli forandra på kort sikt i disse korona tider. Heldigvis var testen negativ, men hun er likevel satt i karantene. Det hadde vært folk innom arbeidsplassen hennes som var smitta.

 

Etter å ha vaska et par maskiner med tøy og satt en brøddeig, tok jeg på meg joggeskoa.

For å .

Og så la jeg i vei.

Etter veien.

 

 

Det var forrige dagen jeg tenkte at denne veien kunne jeg gå.

Det som bilen bruker fem minutter på, tar en time med føttene som framkomstmiddel. Det blir god tid å studere det en går forbi.

Slik som en hammer.

 

 

Og av en eller grunn så blir jeg fascinert av høyballer. Spesielt når ballene speiler seg som her.

 

 

Elva som renner ut i sjøen, stoppe opp og rette kameraet mot fossen som er fantastisk når vannføringa er stor.

Det var den ikke nå.

Og mølla ved fossen.

 

 

Eller nypebuskena ved elvebredden.

 

 

Dette en suser forbi.

I bil.

Syns det er et fint parti når en kjører i bilen også. For veien går så tett ved sjøen.

Jeg er så glad i vann.

Spesielt i sjøen.

 

 

Så nærmer jeg meg målet og kan roe ned farten…da jeg tok dette bildet tenkte jeg ut denne kommentaren. Litt slik i tørrvittig.

 

 

Men farten var nok en helt annen. Det gikk ikke i så mange kilometer i timen.

.

Til slutt  måtte jeg ta bilde av enda en foss. Denne er også flott etter kraftige regnskyll.

 

 

Returen må innrømmes ble på hjul.

Når jeg fikk tilbudet samtidig som jeg hadde denne brøddeig til heving, slo jeg til. Så da jeg kom hjem ble det nystekt brød, pai, en øl, lakrisbåter og noe tv.

 

Og så var dagen over

 

      

Bright light

 

 

Når verden behandler deg fint og det flyter, er det godt. Når brødskiva faller med smørsida opp, slike ting.

 

 

Jeg er akkurat kommet inn etter og ha trilla papirsøpla ned til veien.

Det er tømmedag i dag.

Jeg tror jeg rakk det.

I gårkveld var jeg for sliten til å gå ned til veien med den, og så ble det for mørkt.

 

Jeg tar vannkanna og slår i et glass varmt vann, mens jeg ser ut.

Der!

Gjennom vinduet ser jeg bilen komme opp i fart og bakpå står en gutt, en oransje gutt og holder seg fast.

De har nettopp tatt med seg min søppel.

Snakk om…marginene var på min side.

De små marginene.

 

Jeg leser om at en får det en gir fra seg.

De gode og de negative tankene.

Husker en periode i ungdommen at jeg samla på negative tankene.

“Så klart måtte dette skje” tenkte jeg når det skjedde noe jeg ikke ønska.

 

Men ikke enkelt å vakte på negative tankemønster. Tanker som drar ned. De kan være så flyktige.

En må samle på de positive. Alltid samle på de.

Tankene som løfter.

 

Jeg trener på å bli bedre.

En kan alltid bli bedre.

 

I dag skal jeg bli bedre på håret.

Jeg ser virkelig ikke ut. Ettervekst som fy.

I dag skal det bli klipp.

Med striper.

Ser det er på tide.

 

 

Fra sist jeg ble klippet.

 

 

I kveld får jeg yngste hjem. Det blir sikkert rart for henne. Komme hjem for første gang uten boff.

Men slik er livet.

Likevel, første gang er nok spesielt. Sjøl om hun ikke har sagt noe.

Noen kommer og noen går.

Både dyr og mennesker.

 

Vi skal kose oss. Med noe riktig godt å spise.

Men før klipping og før besøk skal jeg lage litt godt duft i huset. Jeg tror jeg skal bruke vann og såpe. Kanskje vaske tretrappa meg grønnsåpe.

Hvilke muligheter….


Jeg gleder meg til fredagen min.

 

 

Besøk på IKEA, der yngste finner et pledd med navnet sitt på.

 

Hva skal du spise i kveld?

 

 

 

Plutselig

 

 

 

Jeg er litt “plutselig” for tida. Plutselig er jeg i gang med ting jeg ikke hadde tenkt.

 

 

 

 

Jeg har et lite kott.

Den gangen jeg hadde vannlekkasje og fikk en stor renovering, fikk jeg revet noen vegger og stengt en døren fra gangen inn til stua.

Det ble et lite kott i det som var enden av gangen.

Et greit lite rom til lagring. Og et greit lite rom til å får rot i.

 

I dag skulle jeg legge inn noe, plutselig var jeg i full gang med rydding.

Fikk tatt ut tomflasker og lagt sengetøy/håndklær som ikke er i bruk alltid, på plass.

Før jeg hadde gjort noe av morgenritualet mitt.

 

Slik kan en overraske seg sjøl.

Og jeg liker overraskelser som er positive. 

 

 

Midt i

 

 

 

Onsdag er midt-i-dagen. En gang gikk den under benevnelsen “lillelørdag”, det er en god stund siden. 

 

 

 

Nå er det en onsdag, midt i høsten. En nydelig høst må sies.

Riktignok har det falt noe regn.

Men da jeg var ute for litt siden, var det oppholdsvær.

 

Dagen er rimelig grei, en del oppdrag.

Snart jobb.

Først kontor, så en avtale og etter det et møte. Må forberede meg noe til møtet.

Etter jobb skal jeg besøke foreldra mine.

 

Da tror jeg dagen har gått. Om jeg rekker en sen middag gjenstår å se.

Så er jobbuka mi slik omtrentlig over. Noen få timer i morgen.

 

Så her er det fult av hverdag og lite spenning.

På innsida av hodet skjer det en del, men det er en annen sak for en annen gang.

 

Ønsker deg en nydelig onsdag.

Hvordan er dagen din?

 

 

En helg i selskap med meg sjøl

 

 

 

En helg over. Den har vært vakker. Og jeg valgte å være deilig usosial.

 

 

 

Fredagen på tur til parkeringsplassen ble jeg møtt av dette:

 

 

En sol som gikk ned og en disig atmosfære. Det var et herlig syn.

En fredag med gode værmeldinger foran.

 

Fredag er den beste dagen i uka. Men den går alltid over og lørdag kommer.

Ikke så verst den dagen heller.

 

Nydelig, mild og snill med sol på, var denne dagen.

 

 

Jeg fikk ett eller annet i kroppen. Jeg ble slik propell…så langt en kan dra det begrepet.

Men til meg å være var jeg det.

Jeg vaska klær, støvsuga, planta, rydda og styra.

 

 

Så da kvelden kom fortjente jeg å sette meg.

 

Søndagen kom med skyer i fart over himmelen.

Det blas skikkelig.

I meg blas ingenting.

Jeg var skikkelig helt flat.

Stolen og podkast nesten hele dagen.

Egentlig ganske viktig.

Gjennom lytting begynte jeg en  jobb jeg lenge har tenkt å ta. Hvem er vi og hvordan er ting i et større perspektiv.

 

Meeeen….en må prøve å komme seg ut.

Jeg har foresten meldt meg inn på ei facebooks side der målet er å gå 100 km i oktober. Så til slutt fikk jeg altså krekt meg ut.

I vinden.

 

På sjøen hadde bårene hvite topper.

 

 

Rundt lyste høstfargene på haugen, min haug.

 

 

Nedenfor svutsja biler forbi. På tur til byen etter en helg på hyttene.

 

 

Jeg bor i en hyttekommune.

 

Så var runden tatt.

Det lille, runde, søte rogntreet sto å bøyde seg i vinden.

 

 

Jeg kom meg opp bakkene og hjem til middag som hadde blitt ferdig mens jeg var ute. Søndagskvelden ble mørk med mye vind.

Litt skummel.

 

I dag er det mandag og jeg har tatt en telefon allerede. Nå skal jeg på kontoret og skrive en årsmelding.

 

Håper mandagen din er fin. Vi trenger alle de fine dagene vi kan få.

 

 

 

 

Rom av muligheter

 

 

 

 

Så var dagen kommet. Dagen jeg hadde sett for meg. Stå midt i et tomt rom og tenke på muligheter.

 

 

 

 

Jeg har vært spent på hvordan det ville bli.

Skal innrømme at jeg hadde sett fram mot dette.

Noe som skulle være en overgangsperiode, varte i nesten ti år.

Jeg vitsa litt om at vi var to gamle søstre som var stucked på en avsides gård ved en mørk fjord.

Det hørtes så tragisk ut å si det.

Men egentlig var det ikke så ille.

Vi drakk kaffe hos hverandre og i starten hadde vi begge barn som bodde hjemme og gleda seg over hverandres selskap.

 

Men det blir en ubalanse i lengden å være utleier til sin egen søster.

Det blir nok og en ubalanse i å leie av sin egen søster.

Så det var nok på tide, og jeg tror vi begge var like glad over at dette skjedde, at ho valgte å flytte.

 

Leiligheta hadde også ett soverom for lite. Derfor hadde et av soveromma i min leilighet vært deres.

Nå er rommet tomt og plutselig har jeg et rom til alle tre barna mine. 

 

 

Som en strengest sagt ikke kan kalles barn, men de kommer hjemom og av og til alle tre samtidig.

Eldstemann som ikke ble med på flyttelasset på grunn av skolegang, får nå et rom som kan være hans eget.

 

Jeg åpna døra ut i vindfanget som i utgangspunktet var begges, men de siste åra valgte jeg å bruke inngangen bak huset, fordi dette rommet ble tatt mer og mer i bruk.

 

Nå vurderer jeg å ta det til inngang igjen.

 

 

Stå midt inne leilighet å bare se.

 

 

Kjøkkenet som er modent for oppussing for lengst.

 

 

Soverommet, som har synlige vannrør etter nye forskriftsmessige vannrør ble lagt inn for noen år siden.

 

 

Badet, som fikk nytt dusjkabinett og delvis ble pussa opp. Men de blå veggene syntes søsteren min var så fine, så jeg lot dem være.

 

 

Leiligheta er prega av tidens tann og burde egentlig vært pussa opp. Men akkurat det har jeg ikke mulighet til.

 

Så det å stå midt i rommet å spekulere på – hva nå?

 

Akkurat det hadde jeg sett fram til.

 

Skal jeg bare ta den i bruk til et gedigent stort lekeareal??

Eller skal jeg leie den ut som den er?

 

 

Har vært inne på tanken om Airbnb.

 

Så her står jeg, hva gjør jeg nå?

 

Ennå er jeg ikke landet i tankene.

Men jeg har en enorm mulighet. Til å lage et rom for muligheter.

 

Døra står åpen mot framtida… 

 

 

Riktig fin lørdag til deg som er innom.

Hvilken planer har du på første lørdagen i oktober?

 

 

Danse med båter

 

 

Noen dager må en reise bort. Denne uka starta slik. Borte.

 

 

Det var jobb og museum.

Og registrering.

Det bruker å være en fellesregistrering om høsten. Denne gangen var det båter.

 

 

Båter opp og båter i mente. Med sine linjer.

Båter i lange rekker.

 

Geitbåter.

 

 

Etter endt førstedag gikk noen av oss en tur.

I det vakre været.

 

Jeg fikk opp pulsen. Det har vært mange inaktive måneder, så det å gå opp og ned bakker i raskt tempo kjentes.

Observerte de jeg gikk med greidde å kommunisere.

 

 

Jeg pusta, pesa og tok bilder. I det alldeles nydelige høstværet.

 

 

Og inne i skogen gikk vi forbi et hvitt engstykke som også måtte foreviges.

 

 

Neste dag fortsatte vi.

Med båtene.

 

 

Denne her var laga slik at den gikk ekstra raskt gjennom sjøen.

Er det ikke vakre linjer?

 

 

(Jeg benevner ikke museet vi var ved, fordi det har vært under stor renovering og ikke åpna enda og utstillingene uferdig).

 

Så kunne vi reise hjem.

Jeg kjørte bil gjennom enda mer vakker natur. Men da orka jeg ikke ta flere bilder.

For jeg var oppbruka.

Sliten.

 

Det var fryktelig godt å komme hjem, etter å ha anløpt en butikk for enkel middag.

I går var det en vanlig kontordag.

I dag skulle det egentlig være disse få timene på biblioteket. Men det står for mye på vent som jeg MÅ…

Så når vaskemaskina er ferdig må jeg ut for å gjøre.

Før helg.

 

 

 

I sol og musikk

 

 

Lyset bosatte seg i helga. Sola skein i gyllent løv og jeg følte på ekstase.

 

 

 

På lørdagsmorgenen våkna jeg til tomt hus og sol inn gjennom vinduer og åpne dører.

Lyset overdøvde rotet.

 

 

Og rotet greide seg opp og forsvant, litt mer og litt mer.

– Gjennom helga.

Jeg satte på musikk, skikkelig høyt.

Plutselig dansa jeg og innimellom føyk hendene rett til vers og jeg ropa “yes“.

 

Jeg følte på en enorm frihet.

 

Fikk vaska enda mer stoff.

Silke og sateng.

Gult og oransje, det var samstemt med naturen.

 

 

I dag tok jeg en liten tur opp i skogen.

Første gangen siden menneskets beste venn forsvant. Ingen som prøvde å gå foran meg opp gjennom stien.

Kjente på tristhet.

 

 

Sola flomma gult.

 

 

Jeg var aleine. Kjente det var både sårt og det var godt.

 

 

Jeg har aldri bodd helt alene før, nå gjør jeg.

Helt alene.

Helt alene i et hus.

Og jeg kan spille musikk så høyt jeg vil.

 

 

Men denne helga gikk også over. 

En vakker helg der jeg smakte på det nye livet.

 

Det nye livet!

 

 

Jeg kjenner på en ekstatisk glede.

For jeg drømmer om så mye.

Om å kunne glede seg.

Og jeg kjenner det pipler dråper av energi ut i årene. I helga har huset blitt ryddigere uten anstrengelse.

Det bare skjedde.

I sol og musikk.

Midt i alt, midt i å leve og glede seg. 

 

 

 

 

 

 

Tilbakeblikk

 

 

 

 

Plutselig er det gått to uker siden jeg var i Trondheim. Skulle dele bilder fra turen, var tanken.

 

 

 

Så nå skal jeg overøse innlegget med bilder.

Fordi vi var på fotojakt en av dagene.

– Gjengen min.

 

Byturen var i hovedsak på grunn av en time på sykehuset, men vi fant ut at vi kunne kombinere flere ting.

Middag og kino, var tanken.

Vi fant ikke noen film som frista av de som gikk.

 

Søndagen dro vi ut i byen.

 

 

Motiv lå over alt, midt i veien.

 

 

Det var bare å knipse i vei.

 

 

Vi gikk innom svartlamoen, et fascinerende område der alternative levemåter er i fokus.

 

 

Der det er motiv over alt.

 

 

Pitoreske gater.

 

 

Kosete katter.

 

 

Hus som er bygd av resirkulært materiale.

 

 

Det er bare å kikke over gjerdet, nyte en annerledes idyll, i byen.

 

 

Vi traska i vei.

 

 

Kom ut i den mer ordinære byen.

 

 

Fant fram til en av de mest fotograferte områda, bryggerekka ved Nidelva.

 

 

Turen ble avslutta med et pizzabesøk.

Da vi var på tur tilbake var det blitt mørkt, lysa langs restaurantsiden på Solsiden speila seg i kanalen.

 

 

Det ble en fin helg. Slik det bruker å bli sammen med yndlingsgjengen min.