BforB

 

 

 

I dag mista jeg munnen min. Ikke munn og mæle, bare munnen.

 

 

 

Tannlegen sier ikke gap opp, lengre. Ikke stiller de spørsmål du ikke kan svare på heller, når du gaper.

Slike besøk er best når du kan gå ut igjen uten noe mer enn en kikk.

 

Slik gikk det ikke.

 

Jeg hadde fått en time som jeg måtte utsette.

 

I forrige uke ble server twist og kaffe i ett møte. Møteleder forteller om sin erfaring med karamellene som befinner seg i posene og en plombe som løsna.

Jeg tenkte at jeg kanskje ikke burde spise karamellen jeg hadde henta.

Men tenkte så;

det går så klart bra.

 

Det gjorde det ikke.

 

Plutselig kjente jeg noe hardt, og det var ikke bare plomben, det var forresten ikke noen plombe.

Nesten hele tanna, en jeksel, plukka jeg ut.

 

Flaks i uflaksen var at jeg hadde den utsatte timen neste dag.

 

 

I tannlegestolen får jeg dommen…og ja, den var dum.

For akkurat denne tanna var rotfylt, og til og med rota var delt i to, antakelig under karamell-økta.  Det eneste som kunne gjøres var å sette tann på stift, om forholda i kjeven var til stede.

 

Men på andre sida var det også en lignende tann, rotfylt, som begynte å se dårlig ut.

I tillegg hadde det blitt hull under en fylling i en annen tann.

 

Her var det tilstander som aldri passer og hvert fall ikke før jul.

Men hvem vil bli tannløs…

Så det som sto igjen av tanna og hele rota ble røska ut, med påfølgende penicillinkur. Som ikke passer med medisinering for reumatismen. For jeg vil ikke ‘miste’ kroppen min, verken nå, i jula eller ellers.

 

Men må man, så er det det en må…

 

 

I dag hadde jeg time igjen og spurte om tannlegen kunne ta tanna med hull under plomben, for den var øm å tygge på.

Underveis under arbeidet stopper tannlegen opp, det var verre enn hun hadde trodd. Hadde jeg ikke hatt smerter i tanna, ville hun vite.

Nerven var betent, så her måtte tanna rotfylles.

 

Nå sitter jeg her, mens mørket begynner å skjule dagen.

Bedøvelsen holde på å slippe taket.

Men jeg måtte gi opp å spise da jeg skulle prøve, for gang på gang knaka det i indre kinn når jeg beit åt.

Så her er det tilstander.

 

Nå skal jeg ikke tilbake før etter nyttår.

 

Enn å må gjøre slikt, vondt er det, dyrt er det og ikke er det det minste morsomt.

 

Men dette blir også historie.

Noe en gjorde en gang.

 

Det trøster jeg meg med.

 

 

 

 

Med overhengende fare for gjentakelser, legger jeg ut et nytt gratulasjons-innlegg.

 

 

 

Mi gode mellomste er i ferd med å klatre oppover andre halvdel av tyve åra.

Da jeg fikk noen minutter med henne på telefonen, sa jeg akkurat dette. At jeg syntes at nå hadde hun blitt eldre enn det jeg syntes hun var.

– Ikke nevn det, sa hun og hadde det på samme måten.

 

 

Jeg hadde tenkt og dra til Trondheim for å feire, men hun er midt i eksamenstida.

Drar opp på universitetet klokka åtte om morgenen og holder på til åtte om kvelden. Det er framføringer og gjennomgang.

Neste fredag er hun ferdig med  denne perioden.

 

Vi skal feire når hun er kommet i gjennom.

Det har vært både artig og utfordrende sier hun. Hun holder på med en bachelor i drama og teater.  

De hun går sammen med hadde laga kake med lys.

 

Yngstejenta hadde en plan om å lage middag og dra dit sammen med sin kjærest, men hun skulle sjekke opp om det passa, med samboeren til fødselsdagsbarnet.

 

 

Sjøl trodde hun at hun kom hjem og skulle spise middag med han.

Jeg er ikke informert om hvordan det gikk.

 

Hun har jobba mindre med å lage  musikk , men her har hun posta på sin åpne Instagram-konto et arbeid hun er i gang med.

-Spilt inn på mobil.

 

Her er fra en oppgave på studiet, der hun opptredde som et ånde-vesen som samla inn søppel.

 

Jeg koser meg med det hun kreerer, og tenkte en fødselsdag var naturlig å dele slikt. Og jeg har kunna delt så mye mer.

 

Skal jeg rekke å poste gratulasjonen innen datoen, må jeg jeg avslutte og sende GRATULASJONEN

til deg,

fantastiske,

snille,

jenta mi

<3.

 

 

 

 

 

 

Går livet i loop? Opplever vi det samme om igjen og om igjen, som paralleller, spekulerer jeg på i dag.

 

 

 

 

Da jeg gikk på barneskolen spilte vi en del kanonball.

Jeg var lang, tynn og bevega meg rimelig raskt. Så jeg var ikke så lett å treffe og var ofte igjen som den siste på  laget.

En gang uttalte en medelev at det var det ingen vits, for jeg greidde ikke skyte noen, likevel.

 

Jeg var ingen populær unge, ble valgt som den siste, alt for sjenert og følsom.

Uttalelelsen huskes ennå, så mange år etter, for jeg ble lei meg.

 

Men medeleven hadde rett, jeg hadde ikke trykk i skudda mine.

Sannsynlig var det bare irriterende at jeg hoppa i rundt uten å bli truffet.

 

Om dagen spør jeg meg om det er det samme nå også?

At jeg har for dårlig “skudd-hånd”.

 

Det er 13 år siden jeg flytta tilbake til kommunen jeg flytta fra som 16 åring. Det var godt å flytte bort, for jeg ga meg lov til å bli et fritt menneske, så langt som en stram oppdragelse gir plass til.

 

 

I mange år har det vært fokus på ønska tilflytting, for kommunen sliter med nedadgående folketall som mange små kommuner.

Barnefamilier ønskes.

 

Da jeg kom flyttende med to barn, opplevde jeg ingen velkomst.

Jeg måtte forsere mange motbakker.

Etter et par år fikk jeg i hvert fall fast jobb – men da var jeg såpass sliten etter stadig usikkerhet i vikariatene jeg gikk i og som ble vurdert med noen måneders mellomrom.

Nå er det ikke uvanlig i den kommunale sektoren at folk blir gående i vikariat.

 

Men for min sin del, etter skilsmisse, barn med syndrom, kamper, salg og flytting sammen med den usikre jobbsituasjonen, begynte jeg å få problemer både med hukommelsen og det muntlige. Ord og begrep forsvant.

Og ikke minst vondter, vondter jeg ikke trodde på.

For midt i alt dette var jeg også svært redd for livet til det ene barnet mitt. For noen år siden forsto jeg at jeg hadde opparbeidet meg en slags posttraumatisk stresslidelse. Redselen hadde vokst seg altomfattende.

 

 

Jeg blir i dette tidsrommet hengt ut i offentlighet som udugelig. Noe jeg valgte ikke å besvare, for å gi det minst mulig oppmerksomhet. Fant her om dagen svaret jeg skrev, det var ikke noen harde skudd der heller. Saken var i sentrum, ikke meg som person.

 

I 2017 blir jeg diagnosisert med revmatisme.

Arbeidsmessig gikk ned til halv maskin.

 

Jeg har vært mye sliten, men jeg har satt arbeidet…eller arbeida….høyt.

Investert.

På hjemmebane hadde jeg ikke krefter igjen, ingen kapasitet til å være sosial utenfor jobb. 

Mange har nok falt ut for lenge siden. Men jeg har en type stayerevne. Nødvendigvis ikke positivt.

 

Spiller jeg fortsatt “kanonball”?

Jeg er nok fortsatt for dårlig til å “skyte”.

 

Arbeidskapasiteten min skal jeg ikke uttale meg om, den uttalelsen vil bli subjektivt. Men jeg kan si jeg har brukt det jeg har av krefter på arbeidet. Og jeg er nok ikke så flink til å fortelle om “alt” jeg gjør, men arbeidsmoralen min på det jeg har ansvar for er det ikke svik i.  

 

Er nok en for dårlig strateg, er vel temmelig ærlig (med ansvar) og tror de andre også er det.

Som en kuriositet er jeg nå underlagt personen som fikk meg hengt ut i offentlighet. Så jeg tenker livet går i loop og spekulerer på hva jeg skal lære…

 

 

Og jeg innser at jeg har noen problemer som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal løse.

Men tror på lærdommen som ligger i alt en opplever.   

 

 

 

 

 

Søndagskvelden snirkler seg i takt med musikken som mellomste har sendt meg. Jeg hører og gleder meg.

 

 

 

 

Og jeg skal dele, når hun er ferdig. Det er en stund siden hun har laget musikk.

 

Søndagen starta seint.

For natta starta seint.

Jeg satt alt for lenge og hørte på vinden.

Den huserte.

Huserte rundt husa.

 

Det gjør den forresten nå også.

Jeg kom meg ut på en liten tur ut i skogen, før mørket igjen omhylla naturen.

 

 

Jeg har en intens uke foran meg.

Igjen.

Men så har jeg også ferie snart.

 

Siste uke spora av.

Fordi fotefara laga spor.

 

 

Jeg har passa på.

Passa på værmeldinga.

Da jeg så snøen var meldt, ringte jeg.

For å skifte dekk.

Men fikk ikke time før i slutten av uka. Da fikk jeg også skjenn. Over å ha kjørt så lenge på dekka.

 

Er ikke så glad for dager som sporer av.

 

Fikk et par dager værfaste.

Men fuglene var glade for maten jeg rakk å fylle på.

 

 

De spiste opp alt flere ganger gjennom dagen.

Både oppe og nede.

 

 

Ellers har uka vært lignende som ellers; jobb og familie.

 

Snøen har forsvunnet.

Det har straks helga også.

Og der forsvant orda mine for denne gangen.

 

 

Riktig fin, ny uke til deg.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

For det burde vært med ved fødsel. Men så er det vel slik at mye blir til mens en går.

 

 

 

Også hvordan en fungerer-.

Funksjon kommer vel med åra.

Kanskje…

 

Nå er jeg der igjen, med snuing av døgn og for stort spisebehov.

Jeg drømmer kaos.

Og jeg våkner og tenker; jeg må på jobb.

 

NEI!

Jeg behøver ikke dra på jobb, jeg har fri.

 

Men jeg prøver å presse i gjennom for mye. Akkurat det forstår jeg.

Jeg burde vite om mekanismene på forhånd, så jeg slipper dette-.

Syns jeg.

 

 

Enda en uke har gått.

To uker siden siste gjennomgang.

Slikt blir det.

 

Hvorfor eksakt det blir slik er det nok flere grunner til.

Men flere av kollegaene mine har slutta, det er litt tilbake i tid – men det er ikke bygd om et nytt miljø. De nye virker absolutt trivelige, men altså ikke noe miljø foreløpig.

Fokuset er også forandra. Og har mindre tid til å jobbe med det jeg har som hovedansvar.

Så når jeg kommer hjem sovner jeg sittende, etter middag. Når jeg våkner har jeg behov for mer mat. Klokka blir gjerne over midnatt før jeg legger meg.

Denne uka har det vært flere kvelder slik.

Da betyr det at jeg ikke har sertifikat på meg sjøl. Men ikke alltid lett å vite når dette skjer.

 

Her tidligere følte jeg så på energien, at jeg til og med tenkte at jeg kunne øke ut stillinga mi.

Jeg går bare for halv maskin.

 

Det har også vært for få hele dager hjemme.

Så denne uka vet jeg nesten ikke hvor ble av eller hva som har skjedd-.

 

Forrige kom to av mine hjem, og den ene med ny kjæreste.

Yngsteberta var forelska <3.

Og det som gjør det ekstra koselig, er at det er den første hun tar med hjem.  En veldig fin og trivelig gutt.

Jentene har alltid tatt det rolig med forhold.

Var det samme med mellomste.

Storebror derimot…

Jeg fant et bilde her om dagen. Vi var på et arrangement og der på stein ble han sittende lenge å snakke med den vesle jenta.

 

 

For det har jeg brukt noe av tiden til.

Sett på gamle bilder.

Det er både hyggelig og slitsomt.

All tid som er gått.

 

Dette var en skuffe full av bilder fra da barna var små.

 

 

For det er gjennomgang av mye gammelt om dagen.

Jeg fikk bærehjelp og mye er flytta inn i leiligheta nede.

 

 

Føler nok det er for lite tid til å arbeide med dette prosjektet.

Jeg har gått gjennom perioder.

Tegninger og oppgaver gjennom livet.

 

 

Slikt tar så klart på.

Virvle opp alt dette støvet.

-Av fortid.

Så kanskje naturlig denne slitenheten.

 

– Stopp å tenk du er sliten, mamma, sa sønnen min.

 

Og han har rett i det, hvordan en kan tillate seg å være i en tilstand.

 

 

Jeg gleder meg i hvert fall til at jeg har fått alt på plass.

Er en del på Finn.no, skal finne forskjellig, speil og vaskemaskin blant anna.

Spennede prosjekt.

Og det gir meg mye akkurat nå, for det er mye; utrygghet med jobben, sykdom, eldre foreldre, økonomi, ikke kapasitet til et sosialt liv, at man blir eldre, usikkerhet med samfunnet og korona.

 

Prosjektet mitt gir meg i hver fall glede.

Og barna.

Skal fortelle mer om dette siden, prosjektet.

 

Men denne tida som raser slik avgårde.

Er forskrekkelig.

I dag skal jeg siden handle for foreldra mine, det vil si, mor skal være med. For vi har fått oss ny butikk og det er litt av en sensasjon. I hvert fall er jeg spent på varesortimentet.

 

Ønsker dere en fin fredag.

 

Blir du påvirka av at det er fredag den 13., for vi har det i dag?

 

 

 

 

I dag vil jeg snakke om hjerter og blogginnlegg. Ikke bare ett innlegg, men en hel blogg, som gir mang en tanke, mang en gang. 

 

 

 

Forrige helg snudde vi klokka, denne helga her jeg snudd døgnet.

Og så er det mandag og jeg har fri, så det har ingenting å si.

Sola skinner på andre sida av fjorden og i morgen må døgnet snues riktig.

 

Det er andre november og jeg vil fortelle om noe som skjedde forrige uke og som fortjener noen ord.

For en dag lå det en konvolutt i postkassen.

 

Jeg skjønte tegninga med en gang, for dette var et blad med mange tegninger i. Og som jeg hadde bestilt da jeg fikk snusen i at det gikk an.

 

 

Tanken var å gjemme bladet til jul, men så åpna jeg det, og det er jeg glad for. For her var det mye for tida før jul.

Og så fikk jeg lyst til å prøve…

 

 

Tok med meg en tang ut og klipte av grener. Riktignok var de nok tykkere enn de Nathless bruker, og hjertet mitt ble mye mer bustete enn hennes sine i bladet.

Men det var litt meningen.

Så hengte jeg det bustete hjertet mitt på lampa.

 

 

Den er ikke i bruk for jeg får ikke opp for å skifte pære. Mitt eget indre bustete hjerte er absolutt i bruk.

 

Skal kose meg mer med bladet framover.

 

Natheless har en blogg som mange ganger gir meg ettertanker, for hun er av de jeg besøker ganske jevnlig.

Det er ikke ett innlegg, men de mange. For de er alltid vakre med fint sammenstemte collage.

Hun er en lekende sjel, med historier, tips og ideer.

Jeg blir så imponert av mennesker som har en gjennomføringsevne som hun har.

Hun skriver om navnet sitt; Natheless betyr “Ikke desto mindre”.

 

Et mangfoldighetshorn av en blogg.

 

 

 

♥

 

 

Lørdag IGJEN! Rekker nesten bare summering. Summering av uka. Her på bloggen.

 

 

 

 

Denne uka ble spesiell travel.

Men jeg har heldt meg i ro, vært innen kommunegrensen.

Nesten best om dagen.

 

 

Det har vært jobb opp og i mente.

Plutselig er det blitt alt for mye overtid. Som må avspaseres.

Men jeg ble ferdig med det jeg skulle.

 

Fikk levert på det ene og det andre.

På slutten av uka kjente jeg at det oppsto indre uro over det jeg sto over. La problemet fram for et par og de svarte at det syntes de var helt naturlig.

For av og til kan det bli mye.

Men det som er bra, er at jeg har stått i det. Ble ikke helt kaos på hjemmebane. Som det ofte blir når det er for mye.

 

I dag er det likevel en plukke dag, men skal nok komme ajour.

 

Det riktig gledelige er at kroppen min er så grei å være i, har faktisk vært det en stund nå. Bort i en måned i hvert fall.

Så jeg setter sprøytene mine i “glede” og tenker må man, så må man.

OG – i starten av uka gjorde jeg noe som jeg nok må over ett år tilbake i tid for siste gang-.

 

Jeg rulla ut matta og fant fram musikk til solhilsenen, en sammensetning av yoga-øvelser.

 

 

Så sto jeg der da, med armene rett til vers, så langt, så bra…

 

Men så var det det med både føtter og balanse, og hvordan var det nå igjen…

 

Altså, første dag gikk det altså i surr.

 

Neste dag hadde jeg tatt en research og øvelsen vart i hvert fall gjennomført.

Det var da jeg oppdaga noen magemuskler, som nok har fått hvilt i fred der inne.

Så tredje dagen tok jeg fri, musklene måtte få litt restitusjon.

Det hjalp.

Så nå er solhilsen igjen innført i morgenritualet. Og det er fantastisk godt å kunne igjen. Det som stoppa øvingene var skuldrene, jeg gikk både til behandling og hadde problemer med å få på meg klær.

 

Tenk, det er over og bra.

Det er glede det.

 

Og velger å ha fokuset der, ikke tenke på turer ut som ikke fikk plass.

 

 

Mye en skal i et perfekt liv.

Litt indre latter etter den uttalelsen.

 

Lørdagen er dessverre litt oppbrukt før start.

Skal og skal.

Har lovet og det er forventa.

Slikt.

Så redd for at det ikke blir igjen noe særlig dag på meg.

For jeg har ønska både slikt og slikt, også.

Men får prøve å se det positive i slikt også, får legge bort mitt og tenke det blir.

Det blir.

Alt. 

 

 

 

 

 

 

Et gammelt, stort hus ut mot havet. Solsvidd og slitt.

 

 

Det står der med historiene gjemt.

En glemt tid fra et annet liv.

Glemt.

Fra en annen periode.

 

En solskinnsdag på høsten er det bare vakkert.

Og stille.

Havet i solglitter viser smørsida. Ikke de harde dagene, slitet.

Ingen mennesker i tungt slit utfører jobb, i alle etasjene.

Ingen kjerrehjul, ingen stemmer, ingen trasking over steiner og svaberg, ingen salteim fra soltørka fisk.

 

En gang er over.

Nå er det en annen tid.

Hvor fører den tida oss?

 

 

 

 

Sola leker innover stuegolvet for andre gangen i går. Jeg hadde fridag og det var godt. Plutselig er det lørdag.

 

 

Uka går så fort, at når jeg er framme til i dagen i dag, er innholdet av uka nesten borte.

Så greit for sin egen del å gå i gjennom dagene. Akkurat fordi de forsvinner så fort, og det nesten ikke blir minner igjen.

Forrige helg var rolig og fin, uten noe form for stress. Det er kaldt med en tydelig påminning om hvilken tid vi er på vei inn i. 

Utenom at jeg var ute på søndag, var denne uka kjemisk fri for uteaktivitet. Det er ikke til etterfølgelse.

Det var en del kjøring både gjennom jobb og privat. Akkurat det var litt utfordrende, for gradestokken gikk ned til akkurat minus. I og med at jeg så at neste uke vil gradestokken bli rød og opp i mot to-sifra, ville jeg vente med piggdekka.

Spent på om de holder en sesong til også.

Så derfor måtte jeg ta kjøringa rolig.

En dag gikk til Kristiansund.

En annen dag måtte jeg nesten ta samme distansen for et møte.

Møtet var konstruktivt, så reiste derfra med engasjement og brennende kinn. Men med halv kapasitet føler jeg at jeg rekker lite på jobbfronten. Og at det er masse gjøremål.

Vurderte til og med om jeg skulle dra dit mer, sjøl om jeg allerede har jobba en del for mye.

For jeg syns det er interessant.

 

 

Noen besøk har jeg tatt, altså vært litt sosial.

Chatta masse. Barna har det travelt. 

I dag er det akkurat åtte uker til julaften. Regner med de kommer hjemom en gang før jula. 

 

Jeg har det bra, føler en oversiktlighet i tilværelsen.

Kroppen har vært på parti i flere uker, litt mer overskudd, mindre vondter og det er en salig lykke som bare er til å nyte.

Jeg syns livet er morsomt, jeg.

Det håper jeg du også gjør. I går fikk jeg endelig gjort et liten innsats for leiligheta nede, tømt en hylle som skal inn dit.

Så i dag skal jeg både fortsette, burde vært ute en tur, skal handle for foreldra mine og helst rukket to besøk.

Ja, ja…

 

 

Hva er det som gleder deg mest om dagen?

 

 

♥

 

 

 

Jeg har bestemt meg, jeg bestemte meg akkurat nå. Om å legge inn det siste nye temaet. 

 

 

 

Om innlegg som setter i gang tanker, her inne på blogg.

 

Og for å si det slik, egentlig kan vel alle innlegg sette i gang tankevirksomhet.

I tillegg er tanker mangt-.

De kan være morsomme, reflekterte, de er burleske, triste….ja, det kommet fram mangt etter  hvordan belysinga er.

Etter og ha vært fraværende på blogg, så er det nesten litt overdimensjonert å lage denne kategorien. Der jeg skriver om andre blogger.

 

Men her kommer altså første innlegg om et innlegg som fikk meg til å tenke.

Respekt og aksept er to viktige ord.

Få både respekt og aksept for den vi er. Så lenge vi ikke skader og ødelegger for andre med den vi er.

 

I dag fant jeg et innlegg som heter La meg være meg av Heges lille rom.

 

Jeg har ikke lest noe av henne før. Men det var noe med overskrifta som lokka meg inn.

For alle bør få være seg.

 

Inne på bloggen blir jeg møtt med en pen jente med en pen hund i headeren.

Hun henvender seg til spesifikt til noen (kanskje flere).

For hun blir utsatt for hat, skriver hun. Grunnen er at hun går ut offentlig med at hun er lesbisk.

 

Først tenker jeg; at det kan da vel ikke være tilfelle i 2020…

Men så skjønner jeg det nok er religion og fanatisme som ligger bak i stor grad.

Håper at det bare er det.

Sjøl om jeg av til har gått inn på profiler over generelt grelle uttalelser om feks, rase, og kommet inn på profilen til godt voksne damer som har både barn og barnebarn, som er virkelig stygge i sine uttalelser.

Jeg er sjøl godt voksen og begynner å se tegninger av diskriminering grunnet alder. Ikke direkte, men indirekte. Dette gjør meg sint. Så klart gjør det meg sint. For jeg respekterer barn, unge, unge voksne, eldre voksne, eldre og gamle. For alle kan være viktige i et samfunn, om de får lov. 

Det er et slikt samfunn jeg ønsker.

 

Og kjærlighet er av de største følelser en kan ha.

Hvorfor skal det være galt med de følelsene mellom damer eller mellom menn.

 

Som veldig ung, på slutten av 70-tallet, møtte jeg damer som var lesbisk for første gang.

Som jeg visste var det.

I starten var de skumle for jeg var full av ukunnskap.

Etter hvert fikk jeg mannevenner som var homofil. De aksepterte jeg fortere.

Tror det tok lengre å akseptere damer fordi det var en trusel, på en måte. En trusel for tenk om en sjøl var lesbisk. Men etter hvert blir en tryggere på sin identitet.

 

Nå, etter førti år tenkte jeg det var full aksept ute i samfunnet, nesten.

Når du ikke er ute etter å finne deg en partner er folk folk. Om de er damer eller menn, de er folk. Folk som bør få lov til å være den de er.

 

Har tenkt over dette med min egne barn, hva om de kom hjem med en kjæreste av samme kjønn. Og jeg visste med meg sjøl at det handler om at de du er glad i har det bra, ikke å legge på de i en tvangstrøye og smerte.

 

Så jeg tenker Heges lille rom gjør et kjempeviktig arbeid, i arbeidet med at mennesker skal ha lov til å være seg sjøl.

For en er bra nok!

Så stå på i arbeidet med at alle får være den vi er; om en er lesbisk, homofil, svart i huden, er barn, er politikker, lang, tynn, eldre, har rødt hår, eller enn hva-, få være akkurat den du er.

 

Ha en fin torsdag som deg.

Alle.

 

♥