BforB

 

 

Her om dagen spurte jeg om noen ønsket at jeg skulle skrive om noe.

 

 

 

Jeg fikk spørsmålet om hvordan det gikk med atelieret fra Fruensvilje.

 

Det var i 2018 jeg sammen med et par til leide et atelier.

Leide det et år.

Det lå en halv times kjøring fra her jeg bor.

Etter året var gått vurderte jeg det som et dårlig prosjekt. Jeg hadde vært der alt for lite, så å betale en fast pris i måneden samtidig med at det var så lite bruket, var bare dumt.

Så vi sa opp leieavtalen.

 

I fjor på denne tida, flytta lillesøster mi ut fra leiligheta i kjelleren.

Jeg hadde lyst til å prøve uten å leie ut, men at jeg skulle prøve airbnb nå i sommer. Men en del måtte kjøpes inn. Kopper, kjøleskap, dyner osv. Og at jeg kunne bruke det som verksted når det ikke var utleid.

 

I fjor sommer fikk jeg lufta og vaska mye stoff som hadde vært lagra i fjøset.

Her er stoffa stabla opp for å kunne brukes i kjellerleiligheta.

 

Tenkte å kunne kombinere maling, tegning og søm der…

 

Men så ble far sykere og sykere utover siste høsten, så det ble ikke mye tid til overs. Da han døde på nyåret trengte mor meg enda mer.

I tillegg ble det en del omstrukturering på jobb som krevde sitt.

 

Så alt i alt ble det lite overskudd til å prioritere det jeg ønsket.

 

Leiligheta står der.

Har brukt den som hjemmekontor.

Har tegna der litt.

 

 

Så håpet er at jeg får til å begynne å bruke det mer utover høsten.

 

 

Når alt det som har tatt tid i det siste, slutter å ta tid.

Har en formening om at det er både sunt, viktig, ja, kanskje nødvendig, å komme i gang.

Og så har jeg ønske om å kunne ha diskusjonskvelder der også.

 

Her er fra nyttårsaften, da vi var samla der nede til mat og musikk.

 

 

Så slik er planer og tanker rundt temaet atelier. Håp i hengende snøre, optimistisk tro på at det skal gå an og få til. 

Helst snart.

 

Takk for spørsmålet Fruensvilje. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Lørdag hele dagen. Den skulle være fredelig, koselig og rolig.

 

 

Men før jeg durer i vei med å fortelle om alt som ikke blir som tenkt, linker jeg forrige blogg. Kanskje flere vil komme med ønsker hva jeg skal skrive om.

Gleder meg til å skrive om de to innspilla jeg har fått.

 

I dag våkna jeg til stikking i det første opererte øyet. Det gikk ikke over, men prøvde å sove videre uten å få det til.

Da jeg hadde vært våken et par timer, googla litt, ringte jeg.

Fortalte om nåler og gafler på øyet, ble enig om at jeg tok en smertestillende. Var det ikke bedre i elleve, tolv tida, skulle jeg ringe igjen.

 

For å si det slik, det ble tur til Trondheim i dag også.

For sikkerhets skyld pakka jeg en bag.

Det rann som en foss ut av det ene neseboret, så jeg tenkte renselse og betennelse.

Og det var betennelse, en liten betennelse, sa legen.

I det øyet som først ble behandla.

 

Men heldigvis ble jeg sendt hjem igjen.

Så i dag var det en snartur fram og tilbake med beskjed om å starte opp med drypping.

Akk, ja, helt rett fram skal det ikke være.

Jeg er hjemme og sønnen har drukna i vikingmusikk. Så her er det kraft, myndighet og rytmer. Vurderer stjernekamp.

Og snart blir det pizza.

 

Fin lørdagskveld.

♥

 

Og så sende meg gjerne ønsker om om hva jeg skal skriver om på bloggen.

 

 

Noe slikt som bare må la tida gå. At jeg kan lese, kose meg og skrive.

 

 

For snart er alt som om ingenting har skjedd.

 

Å våkne i dag, det var godt.

For alt som jeg egentlig hadde grudd meg til, ligger nå bak.

Nå skal jeg ikke ut med bilen før tirsdag, da jeg skal kjøre den på verksted.

Tannlegen har ringt, jeg vet nå hvilke reduksjoner jeg får på grunn av Sjøgrens.

Sykehuset har ringt, vi er kommet fram til når jeg skal starte på med å sette sprøyter og at jeg skal kutte den ene inn til videre.

Konsultasjonen med St. Olav er utsatt til jeg er kommet mer à jour.

For alt dette med reumatisme har blitt satt på pause.

 

Nesten som jeg går i surr med alt.

Men snart, snart er dette historie.

Når syn og øyner er stabilisert, tenner i orden, ikke minst bil…og jeg kan til å konsentrere om andre ting, da…

 

Jeg gleder meg.

Tenker på alt jeg skal.

Alt fra å lese bøker til å få fart på pulsen.

For nå må jeg også ta det rolig.

Ikke en gang få såpe i fjeset, øynene igjen…

 

Uff dere må bli så lei av å lese om dette, aj, aj…

 

 

Avslutter innlegget med et lite spørsmål, kanskje dere kan utfordre meg?

Utfordre meg om hva jeg kan skrive om, legg inn forslag.

Nå blir det så klar veldig flaut om ingen gir meg utfordring.

Men satser på at noen av dere gjør.

 

Skriv i kommentarfeltet nedenfor, så skal jeg skrive et innlegg om det jeg får ønske om. Ett innlegg for hvert ønske.

 

 

♥

 

 

 

 

For en dag, for en reise og så godt krype under et pledd, riktig kroe seg.

 

 

 

Tenne opp i ovnen og tenne et par talglys.

Ta fram datan og bare være her og nå.

 

Ukas maratonløp er over.

Møtet på mandag og møtet i går. Jeg kom meg i gjennom.

Det i går varte en time lengre enn plana, så det resulterte i et kvarter til pakking.

Pluss at jeg var sulten.

Slikt går ikke.

 

Derfor lot jeg bussen jeg tenkte å ta, passere. Og så tok jeg bilen min og kjørte et stykke i stedet. Kjørte uten å bruke bremsene nevneverdig.For å unngå å slite på det som var utslitt, men håp om at reparasjonen ikke blir for kostbar på utslitte element i bilen.  

 

Jeg traff alle mine, overnatta hos yngste.

Det var så fint og alle tre rundt seg.

 

I dag tok jeg bussen til sykehuset, mellomste var med dit. For i dag skulle andre øyet få overhaling

Ble raskt tatt inn, men får vite at operasjonen ble forsinket.

 

Så jeg sovner rett og slett etter drypping av øyet var utført, med en normal og en stor pupill.

 

 

Denne gangen gikk alt slik som det skulle, når jeg først var i gang gikk det fort.

 

I kveld er det godt å lukke øynene, la øynene hvile, mens regnet plasker på taket.

Ta en slurk god, varm te og vite at nå er alt dette gjennomført og ferdig.

Maratonen over for denne gang.

 

 

♥

 

 

 

 

Enda en dag som snart skal finne natta. Jeg er i et pusterom.

 

 

 

Jeg spekulerte på hvilken dag det var, før jeg fant ut det var tirsdag.

Jeg var på tur hjem etter styremøte.

 

Kom meg gjennom dagen.

 

Tannlegen var første stopp.

Jeg sa jeg hadde fryktelig liten tid i dag, så kontroll fikk vente. Fortalte jeg hadde mista plomben i tanna slik tannlegen forutså ville skje.

Det var ingen vits å sette inn ny, den ville falle ut etter en tid.

Så da blir det enten krone eller bro….hjelpes, bro…

 

Får finne fram til svaret etter hvert.

 

 

Neste post var kontoret.

Fikk skrevet litt, før jeg måtte sette meg i bilen.

Time på verksted.

Hvorfor bråka bilen så sinnsykt?

Det fikk jeg svar på, var det bremseklosser eller var det ditto skiver…i hvertfall slura metall mot metall.

 

Time på verksted over helga med anbefaling om minst mulig kjøring. Og jeg som skal til Trondheim for ny øyeoperasjon, så sjøl om jeg denne gangen har noen til å kjøre bør jeg ikke bruke bilen.

 

Tilbake til kontoret, vanskelig å holde fokuset på skjermen.

Ene øye ser jeg teksten på bruksanvisninger, det andre øyet er det bare tåke. Hjernen jobber med informasjon så godt det lar seg gjøre.

 

Til slutt var det styremøtet som jeg måtte bruke bilen for å komme til.

 

Det er det forresten et møte i morgen også. Et vel viktig møte, som har med framtid å gjøre. Et lite stykke å kjøre dit også.

 

Møtet i dag gikk bra.

Kom meg både fram og tilbake.

 

Nå har eldstemann og jeg spist middag.

Vi har snakka om mye.

 

– Livet er en lidelse, sier han.

 

Han mener at når man innser det, nullstiller man seg overfor livet.

Jeg bruker andre ord, men det viser seg vi er ganske enige, vi bruke bare forskjellige ord.

For begge snakker om å ikke gå rundt med forventninger, men glede seg over livet slik det blir.

 

Jeg skulle gjerne ha hatt turen til Trondheim klart for meg, slik jeg trodde jeg hadde, men når bilen ikke vil så -.

 

Heldigvis finnes bare løsninger, vet bare ikke hvilke ennå. 

 

 

 

♥

 

 

 

Mørket er mørkt når regnet lager kvelden våt. Septemberdager og septemberkvelder.

 

 

 

Jeg er tilbake i hverdagen og skal virke.

Etter første dag føles det langt fra optimalt.

Til slutt var det som det begynte å skjelve innmed beinet.

Kanskje ikke unaturlig…

Men så vil en så gjerne virke å få til.

 

Dagene må bli bedre slik.

Og blir det.

Prøver å være fornøyd.

 

Morgendagen er også umulig i forhold til tid og gjøremål.

 

Eldstemann sa at det skal egentlig ikke være mulig å være født, være til.

Han satte opp et regnestykke.

Hvor utrolig rart det er at man er født.

 

 

Sjansene til ikke å være født er så enormt, og da mener jeg enormt som i uendelig.

Altså helt ekstrem liten sjanse for at jeg skulle få sitte her å streve med dagene.

 

Så glad er det jeg skal være-.

Fordi jeg får lov til akkurat det.

 

Det er en god tanke.

 

 

♥

 

 

 

Sola triller nærmere tretoppene, men den skinner. Og det er søndag.

 

 

Vi ble sittende oppe en stund, men tror ikke det ble alt for sent.

Jeg var i hvert fall trøtt.

Det tror jeg sønnen var også, han hadde vært våken fra tre forrige natt.

Jeg var og hentet han i går. Nå har han fri etter og ha jobba sammenhengende i ti måneder.

 

Jeg begynner å jobbe i morgen.

Da er sykemeldingen blitt frisk.

 

Jeg blir ikke enig med meg sjøl om jeg skal bruke briller eller ikke. Det opererete øyet ser jeg ganske så bra på, den andre skikkelig dårlig. Så hjernen må jobbe på å koordinere både om jeg setter brillene på nesen eller ikke.

 

Det er litt av en uke jeg står ovenfor.

Starter med teamsmøte om morgenen i morgen og avslutter med et møte i sekstida om kvelden, tannlege tirsdags morgen den ene veien og møte 1,5 time kjøring den andre veien, onsdag er et nytt møte – som krever mye forarbeid. Det må også en del arbeid foran tirsdagens møte, så utenom møtene må jeg jobbe på.

Og torsdagen åker jeg vei for operasjon på det andre øyet.

Så fra da og over helga skal jeg ikke ha en plan, bare satser på et syn en ørn kan misunne meg.

 

Men noe spenning er det med dette løpet, for jeg er ennå noe redusert av dette jeg har gått i gjennom.

Håper bare at jeg blir gledelig overraska over min egen kapasitet.

 

I dag skal vi på middag til minstesøster etter hvert og hente mor samtidig.

Sønnen tar morgenen med ro og jeg har drukket mitt lunka limevatn.

Så slik er dagen i gang.

 

Har du bestemte planer for dagen?

 

 

♥

 

 

Tre år tilbake i tid. Noen få måneder, fra sommeren 2018. Fant jeg på en minnebrikke. 

 

 

 

Bilder jeg ikke har lasta opp.

Det som slår meg ved det første bildet er hvorfor jeg lot være å laste opp bilder fra minnebrikker.

Det er det jeg praktiserer i dag. Alle bildene får ligge på brikken,  samtidig laster jeg opp. Da har jeg lagret bildene minst to steder.

Nå behøver jeg ikke ta vare på alle bildene jeg tar.

I dag tar de fleste av oss mange bilder.

 

Her er ett av de få bildene jeg har fra mai måneden på Tenerif.

 

 

Jeg hadde lasta opp alle bildene på pc’n.

På tur hjem forsvant den.

En eller gang på Gardemoen hadde jeg mista den. Jeg var tilbake, men min pc lå ikke på hittegodskontoret.

Ser jeg er inne på bloggen, før plattforma ble endra.

Det er ikke alle bildene fra sommeren 2018 på denne brikken. For jeg fortsatte nok litt til å ta ut fra brikken, før jeg slutta og lot alle bilder være der.

 

Men turene ned til min lille strand sammen med boffen er representativt for både da og nå, somrene etter jeg flytta hit jeg nå bor. Nå er ikke boffen min med mer, han var med for siste gang i august i fjor.

 

 

Dette tror jeg var en riktig varm og god dag.

 

 

Fant også bilder fra vannet på fjellet, som også er besøkt gjennom sommeren og somrene.

 

 

Det er yngste som er med opp.

Det meste er likt, forbausende likt.

Gjentakelser år etter år.

Seterdagen er en av disse gjentagelsene.

 

 

Dette året var den regnvått med hesjing.

Koking av ost ute er noe som gjentas hvert år.

 

 

Likeså aktivitetene på museet.

Her er fra en konsert.

 

 

Noe som gjør at juli hver sommer er en hektisk måned. Denne sommeren hadde vi også utgivelse av en bok.

 

Starten av juli fyller mellomste søster fødselsdag. Dette året feirer hun dagen på hytta.

 

 

Liker så godt utsikten fra terrassen deres.

 

 

Dette året slo også kjærligheta til.

Deilig var forelskelsen.

Her er fra et besøk hos min danske venn mens jeg trodde på en rett og god framtid.

 

 

Heldigvis var forholdet over før korona’n, før reisevirksomheten ble forbudt.

 

Jeg avslutter med det som prega året.

Jeg hadde fått en diagnose høsten før, etter og ha slitt med helsen i mange år. Hadde begynt medisinering, og kroppen fikk nye reaksjoner.

 

Jeg satte reaksjonene med øyet sammen med det jeg satte i kroppen, helsevesenet mente det var diagnosen min som førte til problemer med øyet. 

Midt i mellom to operasjoner av grå stær er dette bildet en påminning. Påminning fra da alt satte i gang.

Foreldra mine var begge over åtti da de måtte utbedre linsene, så jeg syns jeg måtte gjennom dette veldig tidlig.

Har nå fått vite at blant anna kan medisin påvirke linsene i øyet.

Tror kroppen reagerer når vi putter ting i den, som medisin. Denne sommeren starta det, ble også halvt uføretrygda.

 

Men likevel var det en fin sommer, slik sommeren er. Og ganske lik de siste års somrer, utenom reiseaktiviteten da.

Nå skal jeg straks ta en veldig kort reise, for å hente eldstemann. Altså i år og i dag. Det blir koselig.

 

 

Husker du noe spesielt fra sommeren 2018?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Er ikke helt der. Dit jeg skal. Men jeg kom meg ut på tur.

 

 

Og jeg fant en gammel minnebrikke.  

Den gjorde meg litt forvirra.

Den sto i mitt gamle fotoapparat som jeg trodde gikk dukken for mange år siden. Mitt nye har jeg hatt i to år omtrentlig akkurat.

Bildene i det gamle er fra 2018. Så det må bety at jeg var uten speilrefleks bare året.

Jeg syns det var mye lengre.

Uansett, jeg kan siden vise bilder fra tre år tilbake.

 

I dag kom jeg meg ut på en liten tur som var lang nok slik ståa er.

For etterpå var jeg bare slått ut. Det var jeg også etter handleturen og restaurantbesøket sammen med mor i går. Så bra jeg har denne sykemeldinga.

 

Været var helt nydelig i dag.

Vil vise noen bilde fra min lille, store tur. Først fanga eplene på epletreet oppmerksomheta. Eplene mot den blå himmelen bak.

 

 

Bjørkeløv som begynner å gulne.

 

 

Trær som rytmer.

 

 

Ledninger gjennom lufta fanger sola i sin slakke strenghet.

 

 

Nedenfor bakken fikk jeg øye på naboens kyr. De hadde sett meg og kom bort til sin grense.

 

 

Jeg måtte ned til dem, så konsentrerte meg nedover for å ikke at noe fatalt skulle skje.

Da jeg kom nærme nok, opplevde noen meg som skummel og spratt tilbake. Men så kom hele gjengen fram igjen, og jeg klappa noen. Uten jeg vet om det er slik man klapper kyr. De aksepterte i alle fall.

 

 

Så tok jeg farvel med gjengen og gikk oppover veien, delvis ryggende og delvis rett vei.

 

 

Oppe gikk veien ned igjen.

 

 

Så nesten hjemme.

En av naboene har spurt om å få legge høyballer ved fjøset. Og det var så klart greit. Syns høyballer er fascinerende. Og med en selje som skal få vokse seg stor, vart det også et motiv.

 

 

Og til slutt rognebær, tror jeg har kunna kost meg lenge med å ta bilder av rogn og bær. Fargene og formene.

 

 

Så var jeg hjemme, orka ikke en gang se på tv.

Men til slutt fikk jeg skrevet et blogginnlegg, sjøl om dagen skifta dato og det er blitt natt.

 

I morgen er en ny dag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Jeg oppdaga det i går. Borte, borte.

 

 

Litt matt vet jeg ikke om jeg vil bruke så mye energi på dette.

Har prøvd å tenke, men tankene er tiltaksløse.

 

Hva jeg snakker om?

 

I går da jeg skulle ut å fotografere oppdaga jeg det.

 

 

Minnebrikken, minnekortet sto ikke i fotoapparatet og ikke var det i data’n. Det eneste stedet jeg kunne komme på, var at jeg hadde lagt det i sekken min. Veit i hvert fall jeg tenkte at jeg skulle lagt inn noen jobbrelaterte bilder i serveren på jobb.

 

I dag har jeg sjekka.

En grundig sjekk i en sekk.

Nope, nada og NEI.

Ingenting.

Da har jeg ingen andre forslag enn å lete, overalt og ingen steder.

Jeg kjenner hodet mitt krakelerer.…eller kanskje er det bare hjernen.

Men det er ikke bare, bare…

 

Har siste leteaksjon friskt i minnet.

Faktisk har jeg spasmer med at jeg jeg plutselig leter, sjøl om jeg vet det er for sent å finne det kortet. Tiden for det er passert.

Nå har jeg ingen tidsfrist på minnekortet. Det begynner også å bli fult, men ennå plass.

Jeg har et nytt minnekort, men har ikke lyst til å bruke det før det jeg ikke finner, er brukt opp. Noe som egentlig ikke har noe å si, bare en greie i mitt hode.

Nå skal jeg ikke tenke en tanke på minnekort.

Bare gå ut i verden og ikke tenke på slikt som bare kommer bort.

 

Men litt irriterende er det.

Mitt eget minnekort funker ikke optimalt.

 

 

♥