BforB

 

 

 

 

Jeg har landa nesten panneflatt i stolen. Forstå det den som kan, men det er sinnssvakt deilig.

 

 

 

 

Jeg leser om squash på nett, prøver å finne en oppskrift.

Må lage meg middag og mener jeg har en i kjøleskapet.

 

I kveld har jeg brukt for mye energi. Føles som en gaffel skraper i følelsene, men når jeg vet grunnen og veit det går over med hvile, er det greit.

Jeg har for mye denne uka, så slik sett vet jeg det kan bli slik -.

 

I dag var jeg på tur litt før halv ni, det samme i går.

Tror jeg kaller bilen min «milslukeren».

Det går i museum, i går var det møte på ett, i dag fikk jeg besøk av fullt av småe føtter på ‘mitt’.

I går fikk jeg med meg høvelspon, i dag tente jeg opp i ovnen.

Interessant med så småe mennesker…

Best det var kom en liten hånd og la seg i min. Noen er så tillitsfulle.

 

Etterpå, etter besøket, var det møte.

Så idag var det jobb fra halv ti til halv seks.

Da jeg skulle kjøre hjem fikk jeg en telefon om et dokument som ikke var kommet fram, så det betydde en avstikker for å ordne opp i det. Da lyste en rød lampe på bilen, den fortalte at det var tomt på tanken.

Fikk fylt drivstoff.

 

I går var jeg framom mor, tok en annen vei hjem og ferje, slik at jeg kom forbi henne. Hun ble litt resignert i stemmen da jeg sa jeg ikke kom i dag.

 

Rundt meg er det vår. Jeg tok en fotoseason i dag.

På museet.  

Her jeg bor skal det visst bli kaldere framover.

 

♦

 

Så er dagen over, jeg valgt bare å hvile. Ingen middag, ingenting.

Bare være her i stolen, uten mer å forlange og det var godt.

 

Nå er det kveld og jeg tror natta skal få lov til å starte tidlig.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Dagen våkna tung. Ikke i psyken, men i fysikken. Tung, tung kropp er ikke topp.

 

 

 

 

Så dagen måtte angripes, men dagen angrep meg.

 

Jeg sitter i en stol da noe kommer mot meg.

Gjennom lufta.

Hvordan var fuglen kommet inn?

Den flyr bort i det store vinduet.

Dunk sier det igjen. Men det er ikke kaktuser i dette vinduet.

Jeg må sjekke opp hvor den kom inn. På badet står vinduet bitte, lite grann på gløtt. Toppen 5 centimeter. Løper ned, kan døra der stå oppe…

Det måtte være badet.

Dette tok ikke lange stunda, men da jeg kommer opp er fuglen borte.

Forhåpentlig fløyet. Men det sitter en skrekk i meg at jeg plutselig skal finne den død. 

Dette var dagens dramatikk. 

 

Men jeg måtte virke. Så hva gjør en da… når en ikke virker.

Jo, da setter en i gang med ommøblering. Det er en stund siden nå.

Så jeg begynner å dra på møbler.

Ute skinner sola, skikkelig SKINNER.

Jeg må UT -. 

Appelsin, vann og fotoapparat.

Tenker jeg skal kose meg på turen, ikke kave, men nyte.  

Velger meg samme tur som sist søndag. 

Må snu meg for å se på det søte rogntreet. 

Den bratte bakken er straks forsert.

Det er mer is og hardere grunn i dag, kaldere luft.

Framme ved seterveien er det ennå alt for isete for å gå oppover.

Men veien nedover tør jeg å bevege meg ut på i dag.

Skjennsetten heter den høyeste toppen.

Da jeg kom hjem måtte jeg se på kartet, hvordan kan en komme seg opp dit, skal tro….

Nå har jeg fått et nytt mål jeg ønsker å nå.

Så er jeg på tur ned og dette partiet, med sjøen nedenfor, er jeg så glad i.

Noe med dybden.

Sjøen har så myk farge, litt pastell. 

Jeg somer inn med mobilen, naustet mitt står i ale fall.

Jeg har ikke vært nede ved det på en stund.

Berga ved siden av veien har spennende mønster av frosset vann.

Is kan være så fascinerende.

Først hjemme, på terrassen, ble det appelsinpause i sola.

Kjente varmen fra sola da jeg satt der.

Slik gikk dagen.

 

I kveld har jeg laget meg middag av søtpotet-chips, stekt sjampinjong og stekt rød spisskål. 

Og så ble det litt mer rydding, men kke ferdig med ommøbleringa ennå… eller den er ferdig, men ikke ryddinga.

 

Riktig fin søndag vil jeg si det har vært.

Nå er det ny uke og jeg ønsker deg en riktig fin uke.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

I dag vil jeg også delta i helgeutfordringa.

 

 

 

Det er utifriluft som kjører helgeutfordinger.

Denne helga er «vårtegn» temaet. 

 

Jeg var ute å tok bilder av knopper. 

Da jeg så på bildene dukka et dikt opp…

 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen.

av Karin Boye fra diktsamlingen "För trädets skull».

 

Det bryter opp av jorda, ser skvalderkålen spirer friskt.

Snøklokka har litt stusslige forhold, en stund siden den har fått næring hjemme hos mor.

Jeg lover henne at jeg skal gjøre noe med det, i dag da jeg er innenfor.

Jeg var og handla, der lyste appelsinene mot meg i fruktdisken.

Sjøl om det er appelsin hele året, er de ekstra gode nå.

Mange er det også.

Hjemme hos meg lyser sibirkornellen rødt bakom rododendronen. 

Og kveldshimmelen forteller om at vårsola er på tur ned under horisonten, rød den også.

Sola er et veldig godt vårtegn.

Takk til Utifriluft for utfordringa denne helga.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er fredag og fridag. Egentlig. Må se på dagen, sette noen mål og sette opp et slags regnskap uten tall.

 

 

 

For det første er det godt å sitte her, uten noe timeplan som innebærer tall.

Det er en åpen dag.

Når jeg ser rundt meg er dagens gjøremål tydelig.

Og jeg må nok…

For det er virkelig rotete hos meg. Bøker, blader, strikkepinner og bilder-, ligger slengt utover. Kjøkkenet er en katastrofe for seg sjøl. Har allerede tømt en skuffe, den hadde et behov – jeg liker ikke noe særlig at det er uorden i skuffer og skap. Tror faktisk jeg kan påstå at det er mye mer ryddig i skapa og skuffene enn utenfor. Tror faktisk jeg sjøl også er litt slik, jeg trenger å ha mer balanse og orden i mitt indre enn utenpå meg.

Vi mennesker er rare, tror ikke vi alle er på sammen måten – vi er skapt så forskjellig.

I går var jeg å intervjua mors bror, mor var med og jeg kunne ikke være bare i jobbmodus, det ble sosialt, kaffedrikking og slikt.

Og det ble mye historie.

 

Da vi kom opp til mor ville hun fortsette å snakke om fortida, med sitt eget blikk fra da hun var ung. Og jeg kjente jeg ikke orka, orka ikke høre om rett og galt. For det handler så mye mer om omstendigheter, arv og miljø, hva en har råd for. Og ikke minst, se på sin egen vei og forstå at andre gjør så godt de kan de også, ut fra den de er. Hvem vi er har vi ingen råd med, hvor vi er født, hva vi måtte oppleve. Men hvem vi velger å være, hva vi prøver å være, forbedre og lære, det kan vi kanskje ha råd for.

Og så må vi akseptere den vi er, rett og slett være glad i den vi er; om vi er fattige, tykke eller stygge – vi MÅ vise oss sjøl kjærlighet.

Når det gjelder de andre har vi så klart et valg om hvem vi ønsker å bruke tid sammen med.

Og det kan jeg si at det også kunne være mye mobbing før i tida.

 

 

Men i dag ønsker jeg å være praktisk. Badet bør få en vaskefille, speil, vask og toalett. Soverommet er støvete, egentlig har det hatt behov for en gjennomgang. Mye gammelt inne i skapene. Gangene, teppet nede burde støvsuges. Og kanskje kan jeg tømme Bokhasiabøtten. Den har jeg tenkt å skrive om et år nå.

Det er nok å ta tak i. Skal vel skifte på senga og, har klær som må legges sammen, ingen grunn til å kjede seg. 

Arbeidsrommet, kontoret, der trengst også en opprydding. Sortering og systematisering. Det ligger bøker framme om båter, leker, barndom og mye anna.

Jeg fikk også gjort en avtale i går om å gå inn og se i et arkiv. Det er så mye spennende, det bare denne tida som er for kort.

 

I gårkveld skulle jeg vei å trene styrke, men kolliderte med samtalene vi hadde.

Jeg kan slå fast at tid ikke er noe jeg er flink med.

For jeg må passe på den fysiske aktiviteta, på maten og alt dette for å holde i det jeg vil. I dag kom jeg over en TikTok på surdeigsbrød og kjente lysta på å sette det i gang igjen.

Mat, krydderplanter og protein…det er så artig å se hva maten kan gjøre med helsa.

Eldstemann sa at han kanskje kom utover i helga.

Jeg ble overraska fordi det er såpass kort tid siden sist, men trivelig om han velger det så klart. Det gir så klart ekstra motivasjon i å rydde. 

Jeg burde kanskje ha jobbet litt også, over helga blir det en travlere uke. Fysisk møte på mandag, besøk på museet av mange barn på tirsdag, onsdag «bare» et møte på Teams, men privat møte om kvelden, torsdag fysisk møte og fredag det samme. Det betyr at hver dag neste uke er jeg i farta.

Det er ikke en ønskeuke når hver dag får avtaler og tidspunkt, trenger disse rolige dagene inn i mellom.

Bør nok pøse på med enda mer, med å komme meg ut i naturen og ha kontroll på tid!

 

Men først helg.

 

Og jeg gleder meg til alt.

Hørte på et intervju her om dagen av Tomas Myklebust som har skrevet boka «Hvil deg sterk». Han sa at med å fortelle andre og oss sjøl at vi var sliten, forsterka vi denne følelsen.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt akkurat det, at jeg er sliten… så tenker at her har jeg noe å lære.

Den boka skal leses en dag.

Men ikke denne helga. Først vil jeg se på bøker jeg har om temaet surdeig og lage meg en starter.

Kanskje ikke denne helga… 

 

 

Det er fredag, ukes beste dag.

Nyt dagen din du også.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Kvelden er kommet og med den mørket. Kjente jeg var sulten.

 

 

 

 

 

Tidligere på dagen var jeg mer enn mett. Kjøpte meg veldig mye mat, dvs. mange karbohydrat, tidligere i dag.

Jeg skulle møte Hedi i dag, Heid fra Heidisverden.

Det hadde plutselig gått veldig mange dager og uker og måneder siden sist vi møttes.

Rart dette med tid.

Jeg gledde meg til møtet og dura i solskinn innover til Øra.

Vi skulle møtes på Kafé Koselig.

Og koselig er det å møte Heidi.

Ei veldig snill, varm , blid dame med bein i nasen.

Tida gikk som en røyk.

Vi snakka og jeg rakk og ta ett bilde, før praten tok over og bilder ble glemt.

Bildet jeg tok kom maten fokuset, men til tross for dette syns jeg at Heidi er i fokus likevel.

Smilende og blid.

Er ikke så bevandra i finessene til den nye mobilen.

 

Igjen tid, plutselig hadde den gått.

Jeg måtte finne igjen tilbake til meg sjøl. Jeg hadde vært så konsentrert at jeg var borte.

Det var veldig fint møte, om livet sjøl

 

Og så gikk turen tilbake, med litt fra matbutikken og litt fra apoteket.

Til livet mitt med sitt.

I morgen er det intervju, der er det artikkelen som er i fokus som sannsynlig ikke får den fokuset som var tenkt…

Det er så mye, ikke minst sommeren som er i full fart i møte.

 

Jeg sovna da jeg kom hjem.

Tok på meg hodelykt da jeg våkna, fikk henta inn klær fra snora og ved fra boda.

Tok opp reker, så det ble både rekesmørbrød og så koka jeg meg kakao med krem på toppen.

 

Jeg har det bra.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det hang rakler i trea og jeg rakla meg en tur. Opp i skogen. En annen skog.

 

 

 

 

Egentlig hadde jeg planlagt en kort jobbedag og skulle jeg gjenta søndagen. Kanskje skulle jeg til og med ta samme tur.

Var tanken.

Men da jeg oppdaga det at laderen min lå igjen hos mor. Så dit måtte jeg.

I tillegg ble arbeidsdagen lengre enn tenkt. Det skjer så mye. 

Jeg måtte også lade opp telefonen da jeg var framme, for nå var tanken å ta turen opp i skogen oppom mor.

 

Sola var forsvunnet bak fjella da jeg begynte på turen.

Rakler henger fra et tre i starten av turen, et rakletre. Et litt ufokusert bilde.

Somer inn på fastlandet og sundet som går parallellt med sundet jeg befinner meg ved.

Her ser du ned på Mjosundet. Det betyr smalt sund.

Huset du ser der nede var lager til butikken som lå til høyre, da jeg var lita. Det huset syns ikke på dette bildet.Lagerhuset hadde også fryseri. Senere ble det postkontor. I dag er det frisørsalong og en leilighet i huset.

Butikken ble lagt ned og var i mange år en populær pub, nå er det kontor og leiligheter. 

Meg og tær.

Jeg elsker tre.

Først kommer et grånende tre og under det ett av disse flotte furuene.

Det er flere bekker som krysser veien opp mot fjellet.

Vann.

Veien var i parti ganske isete. Så valgte å snu før jeg tenkte. Lufta var også litt slik spiss.

Kjente at jeg gikk meg ikke inn i turmodus. Så det var riktig å snu.

Jeg syns skjegget på trea er så fint.

Mer vann.

En av de bratte partia.

 

Syns du det er best å gå i en bratt vei opp eller at veien går bra ned?

 

Jeg syns nesten det er tyngre å gå bratt nedover.

Bildet yder ikke den bratte veien rettferdighet. Den ser mye flater ut enn den er.

Nederst i bakken befinner dette berget seg.

Firkantete blokker.

Her står grinda som skilte utmarka fra innmarka.

Den har fått ferie… eller fri. Det er slutt på tida for husdyra i denne skogen.

Dette bildet ble tatt fordi det hvite fjellet i bakgrunnen med snø på var så fint.

I virkeligheta.

Bilder tar mange ganger bort den følelsen en har når en er i naturen. Dette fjellet forsvant inn i himmelen på et anna bilde. Det er for langt unna.

Derimot fjellet her er mye nærmere.

Ertvågsfjellet.

Oppå det har jeg vært mange ganger.

En 1. juledag i ungdommen tok jeg turen opp for å se sola og forstå meninga med livet.

Jeg så sola -.

En liten lund med grantrær var hogget ned.

Jeg måtte rene ringene og fant ut at jeg var ganske lita da disse trærne var planta.

Og så var jeg nede ved rakletreet.

Usikker på om det er bjørk eller hassel.

Men fine var de der de hang med lovnad om varmere tider.

Inne hos mor ble det kaffe, kanelboller og feiring for henne som fylte år og bor et stykke unna.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Jeg skjønner jeg begynner å bli gammel når jeg ser på barna. For de begynner å vokse til.

 

 

 

 

 

I dag er det yngste som runder et år til. Ennå er hun nærmere 25, men neste år er det hakket nærmere et nytt ti-år.

Mi yngste, som alltid har vært så ung.

Den yngste.

Apekattjenta mi.

Hun hang lenge rundt halsen min, men også da hadde hun egne meninger. Som den gangen hun satt i fanget mitt, barne-tv var nettopp ferdig.Og inn på skjermen ålte Madonna seg.

Fra fanget mitt med smukke i munnen kommer det litt foraktelig;

 

– Kanj itj bæ,bæ lille lam æn gong…

 

I dag er det ikke min hals hun henger i rundt.

Før jul fylte hun og kjæresten en flyttebil og kjørte til Oslo.

Hun beveger seg i min ungdom.

Nå bodde jeg riktignok vest, mens hun bor øst. Her om dagen besøkte de Blitz-huset, der var jeg aldri. Men hadde en liten punker i mitt indre, mens ytre var mer prega av mote og fashion.

Den tradisjonelle punker eksisterer vel ikke en gang nå i dag?

 

 

Storesøster og venninne kom nedover fra Trondheim og det var feiring i helga.

Snakka med henne som var på besøk i går, da hun prøvde å gå seg vill. Mens vi snakka og hun labba i vei fant hun både kolonihagen tanten hadde hus i en gang og Botaniske hage.

 

De har blitt store disse barna.

Og yngste er voksen. 

Håper det blir en nydelig dag i dag. Jeg ska feire deg med en lang tur i skog og frisk luft. 

 

 

Gleder meg til å besøke deg, kanskje i vår, kanskje i sommer.

Det blir når jeg har kontroll på mine puslebiter og tiden passer deg.

 

 

Gratulerer, mi flotte veslejente.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Akkurat slik jeg ønsker det. Våkne en søndag, ute ser det ut som våren. Og det blir sol.

 

 

 

Sier det med en gang, her blir det en del bilder.

 

 

Tanken var å ta en tur opp til brønnen, men hvorfor ikke pakke sekken.

Som tenkt så gjort.

Frokost/lunsj oppe i skogen.

 

Jeg inviterer deg med på tur.

 

Den bratteste bakken på turen er denne. 

Svingert til høyre.

Underlaget er en blanding av frosset, vannpytter og myk myr.

Litt krevende.

Går meg direkte på brønnen, greier å dra i lokket slik at jeg greier å se at det er vann der nede.

Så går jeg samme veien tilbake, bare litt lengre oppe.

Det er ganske lett å gå når jeg nærmer meg Sandgolvet.

En vei med grus er lett å gå på sjøl om det er oppoverbakke.

Oppe er det flatt og enda enklere å gå.

Om å ikke se skogen for bare trær går ikke, det er så mange fine trær.

Sola greier ikke å komme over fjella ennå, jeg har så lyst til å ta matbiten min i sol.

Plutselig ser jeg solstreif litt lengre utpå flata.

Svett og varm finner jeg en stein det passer og raste.

Sola er så vidt over fjellet.

Fram med kaffe, brødskive, vatn og appelsin.

Prøver ut telefonen med fotografering.

Skulle egentlig ha med fotoapparatet, men det lå igjen nede.

Utsikten utover fjorden jeg bor ved.

Enda et tre i skogen.

Nålene på en furu.

Pausen er over og turen går videre.

Se dette da, is som begynner å smelte.

Dråpene som henger under isen ser ut som øyner.

 

Isen virker litt forskrekka over tanken på at den holder på å smelte bort.

Og hva med denne…

Nedenfor meg er innerste del av fjorden.

Det ligger et lag med is der også.

Og se her, enda mer is.

Denne veien går opp på setra, tanken var å gå ned her.

Men det tør jeg ikke, det ser glatt ut.

Så jeg snur og tar samme vei tilbake. 

Og så er jeg på tur ned igjen. 

 

Turen tok drøye to timer, den gjorde så godt og ga mersmak.

Takk til deg som ble med.

 

 

Ser det er meldt full sol på tirsdag…

 

♥

 

 

 

 

 

En liten tur ned til sjøen gjør så godt. Når snøen er borte og fuglene synger for full hals.

 

 

 

Tenkte det da jeg rusla nedover, at det skulle gått an og fotografere all kvitring.

Det var så fint.

Liksom våren har bosett seg på ordentlig.

Den litt forsiktige sola.

Varmen i lufta. 

Det er Utifriluft som har helgeutfordringer. Over flere helger har oppfordringene kommet med forskjellige temaer. Denne helga var det «speiling». Jeg har sett, kost meg med bildene som folk har lagt inn, men jeg er ikke hatt mulighet å delta, før denne helga. 

Så da lørdagen kom med en denne forsiktige sola måtte støvlene på og ned til sjøen. En kan speile mye på mange vis, men jeg ville fange speiling av natur.

 

Nå var det ikke sjøen som et speil, akkurat. Men likevel speilet alt seg i sjøen med de blide, små bølgene.

Lyset  og fargene fra skogen laga nesten en følelse av et maleri i sjøen, et bilde med grønne sjatteringer.

Litt Monet.

Maleren, vettu.

Gikk en enda nærmere ble det helt abstrakt.

«Speilet» laget spennende former bevegelsene av bårene.

Slik løste jeg oppgaven.

Turen var kort, men god.

I dag pakker jeg sekken. Sola skinner uten sjenanse og forsiktighet.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Når det ikke legger seg helt til og du må jobba på. Er det da en skal sette seg rolig ned med hendene i fanget?

 

 

 

 

 

For en tid tilbake skrev jeg om ny mobil.

Mobilen og jeg er riktig gode venner, vi.

Den ser stort på verden og jeg ser bedre på den. Jeg behandler den veldig fint, tenker meg om før jeg legge den ned. Redd for å miste den i golvet. Riktig nok har den et omslag som skal tåle det og det gjør det.

Har testa det to ganger, sist under en samtale.

For av og til spretter den bare ut av hånden. 

 

Jeg må lade mye skjeldnere, i tillegg har jeg en lader som gjør jobben fort. Derfor tenker jeg ikke så mye på dette med lading. Nesten slik at jeg ikke tar med meg lader.

Gjør det da. Gjorde det i går. Lå i sekken med data´n. 

I dag lada mobilen ut.

For første gang i vårt liv.

Husker på at jeg ikke tok ledninga ut og at den ligger i sekken nede.

I kjelleren.

På kontoret.

 

Etter og ha satt på vann og ordna med de vanlige morgenprosedyrene, løper jeg ned for å hente laderen opp. Kobler den på oppe igjen.

Det er så stille i huset.

Da plinget kommer på, kommer jeg på det… pinkoden er så klart ny.

Og jeg har så lyst til å sette på radioen -.

 

 

Hva radio har med telefon å gjøre?

Alt!

Jeg setter radioen på gjennom telefonen, så hjelper den «blå tanna» og får lyden over i høytaleren. Veldig enkelt og lyden er super.

 

 

Jeg mener jeg la kortet med koden i eska mobilen lå i, men hvor la jeg den…

Den hadde ikke fått en fast plass. Finner den likevel nokså fort, den ligger på en kommode. Det er bare at der lå arket kortet med kodene var festet på.

Husker jeg satte sim-kortet inn da jeg var på kontoret.

Løper ned igjen.

Mens jeg løfter på ark tenker jeg at det er nok på tide med en rydding. Prøver å bruke papir mindre, skriver notater rett in på datan, likevel…

Nok papir.

Finner ikke kortet med pinkoden.

 

Opp igjen, leiter gjennom der jeg allerede har leita. Ser ned i en skuffe jeg legger alt slik som nøkler, kortholder osv. Men vet det er ingen grunn til at jeg har lagt kortet dit.

Det stemmer det.

Tilbake til eska, tar opp arket der korte satt fast… da ser jeg det… koden står på arket.

 

Glad løfter jeg telefonen og taster inn første kode. Oftest slår jeg ikke koden for det er ansiktsgjenkjenning.

Har slutta å tenke på hvordan jeg ser ut når jeg retter telefonen opp mot meg og lar den finne ut at jeg er meg.

Det er da jeg oppdager at pin-nummeret ikke blir etterspurt, jeg suser rett inn i full kontakt med alt jeg vil.

Litt overrasket tenker jeg dette må være feil, men får satt på radioen.

Nitimen durer ut gjennom høytaleren. Programlederen beklager at det er lenge siden han har vart på radioen, så han brukte stemmen for kraftig. Jeg tilgir han.

 

Og det er da jeg oppdager det, på kjøkkenbenken står et par glass og en kopp på et brett, båret opp fra kontoret sist jeg var nede for å jobbe. Der på høykant mellom kopper og glass, står kortet og ler.

 

Nå etterpå skjønner jeg at med ansiktsgjenkjenning behøver jeg nok ikke å huske disse talla. For det er  veldig stor sannsynlighet at det bare er jeg som ser slik ut…

Teknikk ass…

 

 

Og dette er et godt eksempel på å løpe i ring uten å komme seg videre.

Sannsynlig skulle jeg brukt den siste tanken jeg hadde her i starten, satt meg rolig ned.

For aktiviteten denne lørdagsmorgenen peker bare litt nese av meg og ler. Og jeg får bare prøve å lære at jeg egentlig ikke behøver å kave så der…

Alltid. 

 

Nå skal jeg gå rolig videre inn i helga.

Om noen timer tar jeg med meg skreien, rogna og leveren innover der vi tre damene, mor, lillesøster og jeg, skal ha dette måltidet vi må ha minst en gang når året er slik rimelig nytt.

 

Men først skal jeg puste dypt inn, nyte lørdagen og sette meg i lotusstilling.

På Nitimen snakker de nesten om det, om hvile og stoppe å si at en er sliten…

 

 

 

♥