Etter 11 år. Etter 11 år og tre måneder, for å være nøyaktig.

 

 

 

 

Ingen ting varer evig, er det sagt.

Livet varer i all fall ikke evig.

I starten av uka måtte jeg ta en avgjørelse.

 

Nå har tiden vært noen dager i en boble.

 

Boffen var hos veterinær for omtrentlig akkurat ett år siden. Han begynte å få mye forkalkning i bein sa de. Han fikk tabletter for lindre problemet.

I den senere tid begynte dette å forverre seg.

En dag måtte jeg løfte han opp da han ble liggende, men så gikk det bedre.

Det gikk fint å gå tur, men han var veldig sliten etterpå.

Han hadde også en del problem meg magen sin.

Det var tydelig han hadde vondt, og mot slutten virka det som han så på meg og øynene hans sa “hjelp meg”.

 

På mandag ringte jeg veterinær og fikk time samme dag.

Det var bare en utgang.

Så jeg ringte barna, en tung beskjed å gi.

Alle tre hadde anledning til å komme, fikk utsatt veterinærbesøket til tirsdag.

Så på mandagskvelden fikk vi alle tatt en verdig avskjed.

Vi hadde en god kveld, sammen.

 

 

Barna gikk en lang tur med han i regnet.

Der de fikk dele den siste turen.

 

Vi hadde time tidlig neste dag.

En stille og sørgelig time.

 

Barna ville ta han med seg hjem igjen.

Ville lage en grav.

I regnet grov de plass, like ved starten for mange turer i skogen.

De jobba som helter.

Så henta de kroppen til boffen.

 

 

Og sammen med noen av leikene sine ble han dekt til.

 

 

Jeg kjente en glede, en slags kontakt, over at graven hans er lett å se.

Vi skal plante et tre og plante et blomsterbed der.

Har vi planlagt.

 

Vi delte bilder av vår venn.

 

 

Det har vært mange tårer, men svært fint å kunne være sammen.

 

På onsdag var tida i bobla over.

Barna reiste til sitt og jeg er tilbake med de to kattene, som begynner å bli ur-gamle. De blas seg opp og tok tilbake plassen sin.

 

Jeg er glad for at valget ble tatt, det føltes så riktig.

Dagen var kommet.

 

Vi har ansvar for at dyra våre skal ha det bra.

 

 

♥