Det er lyd av tidleg vår. Mildt har det vore, fuglane har fått meir lyd. I dag gjekk regn over til snø att. Vegane vart atter kvite og glatte. Sola skal ha klatra fjellet, men skyene har skjult det underet.
Dagane mine fyk så det ikkje er måte på. Liksom ein ikkje veit om det er att eller fram. Eg veit ikkje om det er eg som har vorte sterkare eller andre svakare.
Eg er framleis sliten.
I dag køyrde eg frå sekken min med mobil og nøklar i. Den sto igjen i butikken der eg hadde handla. Hovudet hadde tatt ferie etter dagen. Vel heime tok eg ut varene og sakna sekken. Da var det berre å setja seg inn i bilen for å køyra dei 20 minuttane turen tek attende på glatte vegar. Sekken sto i handlevogna med innhald intakt.
Slikt kan skje.
Likevel. Eg held på å “vaknar”. I takt med sola som stig og vår i emning. Akkurat som eg ikkje finn meg i tull lengre. Eg held på å gje meg plass etter årevis med knebling. Knebling av meg sjølv. Og eg skjønar det ikkje er rart at det vart som det vart. Greitt å verta forstått av seg sjølv.
Men når eg no kjenner eg greier å vera tydlegare overfor dei i rundt meg, har behovet minka for å bruka orda mine her på det som har vore innestengt. Ikkje i den tydinga at eg vil stoppe å skriva blogg.
Eg er svært glad for det som skjer, mest som eg berre må kviskra……..for eg redd for at meistringa eg kjenner på skal gå over.
No er det for meg helg. Eg har bruka akkurat det 18 timane og 45 minutta på slikt eg skal. I morgon har eg fri. Eg må i veg å kjøpa hundefor, kanskje unne meg raudvin til helga….. og så skal eg gjera ein innsats for ein reinare heim. Skal også ha ein oppfølgingssamtale for det er ni månader sidan eg var på rehabilitering på Muritunet. Og så kjem mellomste heim og da skal vi starte helga med å kosa oss med fredagen.
Gje du deg nok plass i dagen din?



















