Mitt umiddelbare svar er “nei”. Tror jeg har svart det i mitt indre i flere år.
For en kan hver dag i året-.
Hver enda dag kan en lage seg forsetter, ikke bare når året bikker over til et nytt årstall.
Snu på måter å leve på og legge opp en ny plan, om en vil.
Likevel, i år, i år har jeg laget meg ett.
Bare dette ene.
Ikke massivt og ikke langt.
Bare fem grader…
Jeg skal gjøre en forandring, en vridning på livet mitt på slik omtrent fem grader.
Ikke så mye akkurat nå…men fram i tid kan det utgjøre en forskjell.
Jeg hørte på en podkast av Sondre Risholm Liverød, han er psykolog og har mye å formidle for den som liker psykologi.
Han fortalte at ved å gjøre en liten vridning på livet sitt nå, kan utgjøre en stor forskjell fram i tid.
Om et fly har en feilmargin på noen grader på en langdistanseflygning vil det utgjøre stor forskjell, flyet vil ikke lande der det skulle. Så fly bør holde seg til den graden det skal, men mennesker kan foreta endringer og gjør det. Endringen bør utgjøre en positiv forskjell over tid.
Så jeg har bestemt meg en gradering, en liten gradering i livet mitt.
Den er enkel og den er vanskelig.
Så regner med at jeg må jobbe med den, ha den i fokus hver dag og jeg tror jeg vil lykkes.
I praksis betyr forsettet mitt at jeg skal legge meg i “rett tid”.
Jeg kan ha ekstremt utfordring med å legge meg. Paradoksalt er det vanskeligere desto trøttere jeg er. Jeg kan finne på alt mulig, nett, tv, bare for å bli underholdt og for å slippe og endre posisjon.
Reise seg for å gå å legge meg blir en umulighet.
Akkurat som startsmotoren ikke virker til å få meg til å virke.
Nå skal startsmotoren trimmes.
Jeg skal bare legge meg tidligere og helst til samme tid de aller fleste kvelder.
Andre dag i et nytt år, vi er i gang … på en måte.
Jeg sier det så tydelig som jeg kan, her jeg sitter plutselig alene.
Dette året vil jeg ha som en bred elv som renner sakte gjennom nydelig landskap.
Nå har alle dratt, et billass med unge mennesker fløytet mange glade tuttut da de forsvant tilbake til sine liv.
Litt omtumlet sitter jeg her, etter en intens, drøy uke med mat, mennesker og liv.
Livet har langt fra vært fra stille.
Og i dag braka dagen løs som den andre i dette nye året.
I gårkveld prøver jeg å ringe mor, uten å nå fram.
Lillesøsteren min hadde dratt fra henne klokka to og alt hadde vært greit. Sannsynlig hadde telefonen hennes lada ut og da greier hun ikke slå den på.
I dag var lillesøster mer bekymra, da hun tar kontakt med meg.
Jeg tenker å kjøre en tur til mor, men er parkert inn og sjåføren, sammen med resten av følget, hadde en lengre kveld enn meg i går.
Tenkte alle kunne få våkne av seg sjøl.
Sender melding til mors nabo, spør om de kan stikke oppom henne og sjekke telefonen hennes.
Etter en liten stund ringer naboen tilbake og forteller hun ikke fikk kontakt.
Hun hadde stått og ringt på døra i ti minutter og hadde blitt redd for at noe hadde skjedd, for mor så hun ikke noe til.
Da var det en ting å gjøre, å aksjonere.
Jeg banker på døra til de sovende og forklarer at jeg må ut å kjøre.
Litt omtumla kom de seg opp og mellomste kom ut fra rommet sitt og sa hun vil være med meg.
Jeg får ring hjemmetjenesten, de var også et stykke i fra, men skulle dra dit så snart de fikk det til.
Vi kommer oss ut i bilen, det er speilblankt.
Jeg får snudd bilen i riktig retning, men på tur ned til hovedveien begynner den å skli – slik ut av kontroll.
Ingen vits i bremsene, vi rutsjer avgårde.
Vi kan ikke bare seile ut på fylkesveien, kommer det bil da vil det være fatalt.
Så jeg trekke i brekket og bilen gjør akkurat det den bruker når en gjør slikt. Den går i rundt, sidelengs seiler vi inn i snøkanten i oppkjørselen.
Og er det det noen gang det har vært mer upassende, så var det i dag.
Ut for å se som vi greier å få den løs, men hjula bare slurer.
Yngste og kjæresten kommer for å assistere, uten at det hjelper.
Det blir prøvd forskjellig, opp og ned etter både det ene og det andre for å seile ned igjen, på føttene.
Alt fra salt til skinnfell ble prøvd, liketil vedskier.
Det som fungerte best var sand, logisk nok, endelig fikk vi rugga bilen i bevegelse og ut av snøen.
Fikk melding om at det var beordra sandstrøing helt opp til mor, så da vi endelig var framme kom vi oss både opp og helt fram til ytterdøra hennes.
Tenkte det var bra om vi måtte ha ambulanse, da jeg låste meg inn redd for hva vi kunne finne.
Jeg hadde bedt de andre om å krysse fingrene for at dette gikk bra.
Jeg løper inn på stua.
Der er det godt og varmt og i stolen sin satt mor.
Hun smilte strålende da hun så hvem som kommer ramlende inn døra. Mellomste, yngste, kjæresten hennes og meg.
Hun hadde sett på tv’n og ikke hørt noe til ringerklokka.
Hun hadde sett naboen beordre sandstrøing på veien, men ikke ante hun at det for henne det ble strødd.
Ja, og telefonen var utlada.
Det vil si, hun hadde lada den opp, men å skru den på lå utenfor hennes kompetanse.
Så der og da fikk hun et utførlig kurs i å skru på telefonen fra mellomste, det ble både tegna og skrevet oppskrift.
Til og med en gjennomgang på hvordan fotoapparatet på mobilen virker, ble det plass til.
Og så ble det kaffe, twist, engelsk konfekt og småbrød til frokost.
Alt endte altså godt.
Alle fikk så klart beskjed om ståa og at alarmen var over.
Men i kveld, etter nok en ny omgang med mat før gjengen dro, kjente jeg på lysten til å tutgråte.
Tror det var inntrykka fra dagen som sank ned, og i tillegg var jula over.
Men jeg gråt ikke, for store jenter gråter ikke…
Jeg er veldig glad for at det gikk bra med mor, jeg ba om at de som dro tok med seg mat, så klemte vi og jeg vinka mens bilen forsvant tutene og fløytende bortover veien.
I morgen er vi tilbake til hverdagen.
Det blir også godt.
Og jeg ønsker meg en rolig fortsettelse, uten dramatikk.
Dramatikken for året håper jeg ble gjort fra seg i dag.
Det nye året er i gang. Godt nyttår til alle nydelige her inne.
foto:asbjørg
Årets første dag er blitt mørk.
Jeg begynte å skrive da Nyttårskonsertene gikk linjert over landet, men det ble et kort forsøk.
Jeg har en gjeng ungdommer sammen med meg og det er riktig så koselig.
I dag har vi hatt ett stor måltid, en buffe med varmt og kaldt. To varianter med laks, kjøttpålegg, silde og alle brødsortene, sammen med en vegansk gryte og kalkun.
Litt etterpå blir jeg påmint noe vi glemte i går.
Vi glemte sjampanjen, eller mer korrekt, flaska med musserende.
Ikke så rart.
En halv time før året gikk over til et nytt år fant vi ut vi skulle gjøre noe helt annet.
Vi hadde snakka om det, men jeg trodde ikke det ble.
Men plutselig var vi i gang med å kle oss.
Så ut i den våte desemberkvelden som skulle gå over januarnatt.
Og der på toppen av en haug ble bålet tent.
foto:asbjørg
Det var hyggelig. Bare at kroppen min ikke helt syntes det.
Så jeg gikk ned litt før de andre, etter at vi hadde ønsket hverandre godt nytt år og rakettene sprang i det fjerne.
Stua nede var rydda etter middagen.
Her holder vi på å sette oss til.
Noen av oss havnet nede for å tegne å male.
Så til tross for min egen trøtthet, satte jeg meg også ned.
Derfor hadde bare noen timer inn i det nye året fått gjort to ting jeg tenker jeg skal.
